 Randi Solem. Etter samtidig maleri. Randi Andersdotter Solem (fødd i Tiller (nå Trondheim) i 1775 eller 1776, død i Strinda (nå Trondheim) 27. februar 1859), var ein framståande haugianar, men også ein tidleg representant for grundtvigianismen i Noreg. I si fyrste og ivrigaste tid som haugiansk forkynnar i ungdomen var ho kjend som Randi Løvaas.
Randi vart religiøst vakt i 1799 under eitt av Hauge sine besøk i Trondheim og omliggjande bygder. Hauge skal ofte ha teke inn på Lauvåsen når han var distriktet. Randi byrja tidleg med å halde oppbyggingar i heimetraktene. Det blir også fortalt at ho gjekk på ski over Dovrefjell for å drive forkynning på Austlandet. I 1802, da ho var 26 år, omtalar Hans Nielsen Hauge Randi som ein «eldste», dvs. ein leiande tillitsperson innan det haugianske venesamfunnet. Ho var ei av fem kvinner av i alt ca. 30 personar som Hauge gav slik status i skriftet hans der dette framgår. Les mer …
 Marie Finnskog deltok under Samemøtet i 1917, hvor hun blant annet sa at «retten til å eie landet og beitestrækningerne tilhørte lapperne som var landets første folk.»Hun har på seg en sørsamisk gåptoe, med tjurrie-tjohpe – den karakteristiske kamformede lua som bare brukes i det rørossamiske området. (født 3. mai 1851 i Røros; død på Glemmen pleiehjem i Fredrikstad 7. juni 1927) var en sørsamisk emissær, sangevangelist og folketaler som fra ca 1890 til 1920-årene holdt møter over store deler av Norge. Hun deltok på samemøtet i 1917 og samemøtet i 1921. Hun brukte også navneformene Marie Finskog og Maria Finnskog, og som ugift Maria Kjelsberg og Marie Stengel. Hennes foredrag var dels kristelige, dels om avholdssaken, dels om samisk kultur, og dels mer politisk om «lappernes fortrykte stilling». Hun kan ha vært en av de første samer som talte offentlig om dette. I en redegjørelse for sin virksomhet i 1916 sa hun at hun hadde vært forkynner i 25 år, og talt samenes sak i 15 år. Les mer …
 Helga Eng fotografert en gang mellom 1925 og 1935. Foto: Ukjent/Oslo Museum (født 31. mai 1875 i Rakkestad, død 26. mai 1966 i Oslo) var pedagog og psykolog, en pioner innen forskning på barns og ungdoms utvikling og læring. I 1913 ble hun den tredje kvinnen som tok en doktorgrad i Norge, som samtidig var den første norske doktorgraden på et psykologisk emne. Fra 1938 bygde Helga Eng som professor opp Pedagogisk forskningsinstitutt ved Universitetet i Oslo. Helga Eng var datter av lærer, kirkesanger og småbruker Hans Andersen Kirkeng (1838–1898) og Johanne Marie Sæves (1843–1886), og forble ugift. Les mer …
 Åker i Vang i Hedmark har hatt vært eid av offiserer i lang tid. En av de første av disse var Georg Reichwein. Alle husene på garden har blitt bygd om senere, men deler av de eldste kan føres tilbake til Reichweins tid. Foto: Cato Edvardsen (2006) (1593-1667) var en offiser som utmerket seg under Hannibalsfeiden 1643-1645 og Karl Gustav-krigene 1657-1660. Han var født i Hessen i Tyskland, og kom til Norge i 1628. Reichwein eide den adelige setegarden Åker i Vang, nåværende Hamar kommune. Han er også kjent som «Jørgen Reichwein». Georg Reichwein ble født i 1593 i enten Kassel eller Marburg. Disse byene lå i Hessen-Kassel, som var et sjølstendig landgrevskap i det tysk-romerske riket. Han var sønn av en skredder, og var sannsynligvis student, siden han kunne uttrykke seg på latin, gresk, fransk og italiensk. Senere valgte han imidlertid en militær løpebane, og under Trettiårskrigen deltok han på protestantenes side. Bakgrunnen for dette skal ha vært at han var ivrig kalvinist. Les mer …
Årvoll er et boligstrøk i Oslo mellom Lofthus/Disen og Tonsenhagen. Det har navn etter gården Årvoll og tilhører bydelen Bjerke. Navnet kommer av norrønt Orrhanevollr (orrhanevollene).
Årvoll besto av enkelte villaer i landlige omgivelser frem til 1950 da utbyggingen tok til. I dag er Årvoll preget av både blokk- og villabebyggelse, med en stor andel flermannsboliger nærmere Lillomarka. Etter krigen var det et skrikende behov for leiligheter. Det hadde gått fem år uten boligbygging. Denne bolignøden rammet i første rekke ungdom som hadde stiftet familie i krigsårene, eller som ønsket å gjøre det i nær fremtid. I årene etter krigen kom også «flukten fra landsbygda»: tusenvis av ungdommer flyttet inn til byene i håp om arbeid og utdannelse. Oppgaven med å skaffe leiligheter til alle var vanskelig, både fordi det ikke fantes materialer og fordi hele samfunnet var preget av krigsårene. Les mer …
 «Oksefontenen» 2003. Foto: Siri Tidemann-Andersen er en del av strøket Torshov i Oslo som ble oppført for Kristiania kommune rundt 1920. Kommunen kjøpte i 1916 en del av gården Torshov. Mange mente at arbeidere skulle bo i hagebyer inspirert av engelske forbilder. Erfaringene fra Ullevål hageby viste at disse boligene ble for dyre for arbeiderklassen. Kommunen satset isteden på leiegårder i åpne beplantede kvartaler. De første gårdene hadde 2 ½ etasje med mansardtak og vindusarker. Senere måtte utnyttelsen av tomtearealet økes: gårdene ble høyere, de ble bygget i lukkede kvartaler rundt store grønne gårdsrom ment for lek og sosialt samvær. Torshovbyen ble oppført for Kristiania kommune 1917-1925. Med 1762 leiligheter og en storslått byplan med barokke forbilder, var Torshovbyen det største og fineste komplekset med leiegårder for arbeiderklassen som kommunen bygget. De fleste leilighetene hadde to rom og kjøkken, noe som var romslig i en tid da arbeiderfamilier flest måtte ta til takke med ett rom. Mange familier kom fra falleferdige gårder i Vika og følte Torshov som et himmelrike. Leilighetene var gjennomlyste, hadde kjøkken og vannklosett og noen til og med gassfyrte bad. Leilighetene på Torshov skulle nå bli normgivende for boligstandarden. Les mer … | 
