 Margrethe Johannesdatter Tandberg tilbrakte flere år av sitt korte liv på Christiania tukthus, her fotografert med gårdsplassen. (ca 1910) (døpt 5. mars 1752 i Aker, død april 1782 i Christiania) hadde et tragisk liv. Som femtenåring havna hun for første gang på Christiania tukthus som følge av at hennes mor ga opp å ta seg av henne. Flere tukthusopphold fulgte, det siste av dem for barnemord. Hun døde av naturlige årsaker, bare tredve år gammel. Samme dag som hun døde, ble liket frakta til Galgeberg, der nattmannen først kappa av hånda hun hadde holdt drapsvåpenet i, og deretter hodet. Han satte så hodet på stake, og la kroppen på steile og hjul. Dette er noe man kjenner til en rekke tilfeller av i andre land, men en slik symbolsk henrettelse er ytterst uvanlig, og kanskje unik, i Norge. Hun utmerka seg også ved å være siste kvinne som havna på retterstedet på Galgeberg. Les mer …
 Hovedbygningen på Østre Vøyen. (1935) Wøyen guttehjem lå på gården Vøyen (Wøyen) i Bærum i årene 1918 til 1956. Det hadde sin opprinnelse i Guttehjemmet August Herman Francke i Kristiania, som hadde blitt etablert i Kirkeveien 23B i 1897. Hjemmet hadde plass til mellom 80 og 100 gutter, fra førskolealder og fram til konfirmasjonen i 15-årsalderen. I hver avdeling var det mellom 15 og 20 gutter, og hver avdeling hadde en «mor» og noen assistenter som ble kalt «tanter».
Barna kunne bli plassert dit av vergeråd eller fattigstyret og kunne ha sin bakgrunn i omsorgssvikt. Men det var hovedsakelig foreldrene selv som plasserte dem der fordi de hadde problemer de ikke klarte å håndtere.
I tillegg til guttene bodde det mange voksne med familier i egne hus på gården med forskjellige oppgaver og
roller. Les mer …
 Portrett av Jens Rennord Schreiner Foto: 1925 Jens Rennord Schreiner (født 4. august 1858 i Christiania, død 18. februar 1949) var filolog, rektor og politiker i Moss. Han begynte i Venstre og representerte partiet som varamann på Stortinget, gikk så med i Arbeiderpartiet i 1907 og befant seg i Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti mellom 1921 og 1927. Han var sønn av Peter Andreas Schreiner og Margareta Maria Rennord. Etter eksamen artium i 1876 tok han språklig-historisk lærereksamen i 1886 og kom til Moss i 1889 som adjunkt ved Moss middelskole.
I Norges filologer og realister står det at han skreiv «En del journalistikk» på si. Dette er en kraftig underdrivelse. Som ekstrajobb ved siden av skolen tok han over som redaktør av Moss Avis i 1889. Raskt kom det klager over at hans sammenblanding av redaktørjobben i ei venstreavis, og jobben som lærer, hadde «vakt anstøt». I Moss bys historie er dette kalt for en liten «lærerstrid», men Schreiner overlevde angrepene på «et møte blant skolens forstandere» i desember 1890. Les mer …
 Gillis Bielke. Foto: Studentene fra 1901 (1951) (født 4. juli 1881 i Kristiania, død 15. juli 1966) var bankmann og lokalpolitiker for Høyre i Bærum. Han var plantasjebestyrer på Cuba mellom 1907 og 1917 og norsk konsul i landet fra 1912. Tida beskreiv han slik i Studentene fra 1901. «Det var ti interessante lærerike år med banan-, kokos- og kakaoplantning, kvegdrift, hugst av ceder, mahogni. (...) To revolusjoner oplevet jeg og ikke helt ublodige». Les mer …
 Motiv fra Kongsberg kirkegård. Kongsberg kirke til høyre. Kongsberg kirkegård (også kalt Gamle Kongsberg kirkegård og Kongsberg gamle kirkegård) er navnet på kirkegården ved Kongsberg kirke. Kirkegården er ikke lenger i bruk, men flere av gravminnene er bevart.
Kongsberg kirkegård er nokså kvadratisk, med kirken beliggende på vestre del. Vest for kirkegården ligger Kirketorget, nord for den går Stuckenbrocks gate, oppkalt etter kirkens arkitekt, i øst går Myntgata og i sør ligger Sølvverksgata. Like utenfor kirkegårdsgjerdet, ved Stuckenbrocks gate, står et minnesmerke over byens og Sølvverkets grunnlegger, kong Christian IV. Les mer …
 Stølen Nordre Tuva i 1916. Birgit Flatåker med borna Margit, Anne, Svein, Georg og Olav. Foto: Ukjend. Eigar: Hol bygdearkiv. ligg på 1186 moh. sør for Tuvenuten, Hol kommune, på den nordaustlege delen av Hardangervidda. Tuva er privateigd og har 20 senger og 20 sovesalsplassar (2015). Både sumar og vinter er ho også serveringsstad for dagsturistar. Det går bilveg heilt fram til hytta på sumarstid og nokre dagar i veka jamvel rutebuss frå Geilo. Turisthytta ligg om lag ti km frå Ustaoset stasjon.
Fram til midten av 1960-talet var det stølsdrift på nordre Tuva, som ligg litt opp i bakken for turisthytta. På eigedomen står i dag (2015) stølsbua frå 1800-talet med stall og ein grunnmur etter fjøset. Ruinar etter ei steinbu, antakeleg brukt som feleger, ligg lenger vest. I området finst også godt bevarte steingjerder kring fem tydelege teigar som ligg voll i voll. Desse har truleg vore brukte i samband med fedrift. Stølshusa og bygga som høyrer til turisthytta ligg i midtre teigen.
I 1763 kjøpte Ola Knutson (1732-1805) frå Fossgard i Ustedalen nordre Tuva. Fem år seinare fekk han bygsel på Halvorsknutplassen, som låg under Åker. Husmannsplassen vart sjøleigarbruk i 1810 og frå omkring 1819 kalla Flatåker (gnr 82, bnr 1). Tuva har sidan vore i Flatåker-gardane sitt eige. Les mer …
 Feiring kirke, innvia i 1875. Kirka er den tredje på denne tomta. er ei bygd og et kirkesogn i Eidsvoll kommune på Romerike, lengst nordøst i Viken fylke. Bygda med ca. 900 innbyggere (2012) utgjør den sørlige delen av Mjøsas vestside og ligger mellom Hurdal i vest, Minnesund i sør og Østre Toten i nord. Mesteparten av bosetningen ligger i den bratte lia langs fylkesveg 33 ( Feiringvegen). En stor del av mjøsskråningen er oppdyrka, og i 2010-åra brukes arealene mest til grasproduksjon. Omtrent midt i Feiring, i Kirkebygda, ligger et lite sentrum med forretninger, skole, kirke og videregående skole. Feiringåsen, som går opp til 700 moh., består av skog og beiteområder. Feiring kommune var fra 1870 til 1964 egen kommune, men har sia tilhørt Eidsvoll. Kommunen hadde et flatemål på 102,45 km². Les mer …
 Trebebyggelse og trange smug er typisk for tettstedet Son ved Oslofjorden nord for Moss. er et tettsted ved Oslofjorden i den sørlige delen av Vestby kommune i Follo. Det er særlig kjent for sin gamle bebyggelse fra hollendertiden, med trehus og trange smug som gir et særpreg som man gjerne forbinder med byer langs kysten av Sørlandet. I hollendertiden, omkring 1550 til 1800/ 1850, var Son en viktig tømmerhavn. Dels ble det skipet ut tømmer hugget i Sonsområdet, og dels tømmer som ble fløtet ned elven fra Hølen. Hølen var Sons viktigste allierte i tømmereksporten; Son var utskipningshavn for Hølen, og tjente derfor store penger på tømmer- og sagbruksdriften der. Samtidig var sagbrukene i Hølen store konkurrenter til sagene i Son. Les mer … | .png)
.jpg)
