 Foto: Stig Rune Pedersen (2012) er et strøk i Oslo, mellom Tøyen og Vålerenga, preget av eldre bebyggelse fra 1800-tallet, særlig trehusbebyggelse. Kampen er i dag en del av Bydel Gamle Oslo. Forfatteren Thorbjørn Egner (1912-1990) vokste opp på Kampen, i Normannsgata 5. Plassen foran Kampen kirke bærer fra 1992 navnet Thorbjørn Egners plass. Egner har gitt uttrykk for at oppveksten på Kampen har inspirert forfatterskapet hans.
Begrepet kampegutt viser egentlig til en mannsperson fra Kampen, men også Kampen Janitsjarorkester har kallenavnet Kampegutta.
Terrenget egnet seg ikke for jordbruk og tidlig bosetning, men funn av stridsøkser, sverd og hodeplagg for strid tidlig på 1800-tallet på løkkeeiendommen Utsikten datert fra perioden 850-950 tyder på at det var bosetninger her i vikingtiden. Dette bekreftes også av et funn av et sverd under bakgårdsarbeider i Trysilgata 7 i 2011.
Utover på 1200-tallet var det etablert en gård i området med det topografiske navnet Berg, med tomtegrenser i vest til Tøyengårdene, i nord til Kjølberggårdene (i dag Lille Tøyen) og i øst til Valle. Gården hadde mange partseiere, særlig blant geistlige og bedrestilte borgere, og mye av jorda ble utparsellert til disse for dyrkning av egne jordbruksvarer. Området fikk derfor etter hvert navnet Bergsløkkene. Etter reformasjonen i 1537 ble eiendommen krongods og lagt under ladegården, mens mye av jord var bortforpaktet. Les mer …
 Johan Grøttumsbråten fotografert i 1925 Foto: Ukjent/Oslo Museum (født 24. februar 1899 i Sørkedalen i Aker, død 21. januar 1983) var skiløper, flere ganger olympisk mester, verdensmester og Holmenkollvinner. Johan Grøttumsbråten var sønn av gårdbruker Peder Grøttumsbråten (1862–1948) og Julie Iversen (1873–1934). Han var gift med Maggi, født Hansen (1903–89). Johan Grøttumsbråten begynte som skogsarbeider hjemme i Sørkedalen etter endt skolegang. Han ble tidlig en aktiv skiløper, og gikk først for hjembygdas idrettslag, fra og med sesongen 1920 for Bondeungdomslaget (BUL). Grøttumsbråten ble olympisk mester i kombinert både i St. Moritz 1928 og i Lake Placid 1932. I 1928 vant han også gull på 18 km langrenn. Han var verdensmester tre ganger, i kombinert i 1926 og 1931, og i 1926 på 18 km langrenn. Under krigen var Grøttumsbråten involvert i motstandsarbeid. Han var en periode kurersjef i den hemmelige etterretningsorganisasjonen XU, inntil han i 1944 måtte rømme til Sverige. Les mer …
Krækkja er en betjent turisthytte 1162 moh. på Hardangervidda i Hol kommune i Hallingdal. Den ligger ved vannet Storekrækkja mellom Bergensbanen og riksvei 7, med stier og løyper til blant annet Haugastøl, Finse, Kjeldebu, Stigstuv og Tuva. I området ligger det fangstanlegg og dyregraver fra vikingtiden, og de gode jakt- og fiskemulighetene har opp gjennom årene tiltrukket både lokalbefolkning og tilreisende. Krækkja har 85 sengeplasser (2015), og det er DNT Oslo og Omegn som eier den.
Byggingen av Krækkja startet i 1877, med materialer fraktet over Ørteren med flåte. To år senere kunne den lille treroms tømmerhytta innvies, som et av få overnattingssteder i Hol spesielt innrettet mot feriegjester. Også stølen Nordre Tuva hadde fra 1878 avtale med DNT om å stille rom til disposisjon for turister. Les mer …
 Soknekirken St. Paul i Bergen. er den katolske menigheten i Bergen. Den første soknepresten ble utnevnt i 1857, og 1858 regnes gjerne som grunnleggelsesåret for menigheten. Formelt ble den det året en misjonsstasjon, og i 1870 ble den selvstendig menighet. Soknekirken St. Paul sto ferdig først i 1876. Det ble raskt etter at St. Olav menighet var oppretta i Christiania i 1843 lagt planer for en misjonsstasjon i Bergen. Selv om det nok hadde bodd katolikker i Bergen i tida etter reformasjonen, hadde de aldri fått begrensa religionsfrihet slik det var i bergstadene og i Fredrikstad. Det var derfor svært få katolikker i byen, og dermed lite grunnlag for å etablere en menighet på kort sikt. Det som allikevel lokka, var dels at Bergen var en svært viktig by, i mange henseender langt viktigere enn Christiania, og dels at det på grunn av den store skipstrafikken ville være et stort antall katolikker som hadde kortere eller lengre opphold i byen. Sokneprest Gottfried Ignatius Montz i Oslo og pater Johan Daniel Paul Stub, som var bergenser, var derfor villige til å forsøke å etablere noe i byen. Fram til 1845 var det bare i Christiania de hadde lov til å etablere fast virksomhet, men i 1845 kom dissenterloven, og dermed var det åpent for nyetableringer. Les mer …
 Margaretakirkens ruin sett fra østveggen. Koret i forgrunnen, deretter skipet med vestveggen i bakgrunnen. Foto: Chris Nyborg (2013) var ei steinkirke reist omkring 1250 i Maridalen i Oslo. Den var viet til Margareta av Antiokia, som også ga navn til dalen – Maridalen er en sammentrekning av det eldre Margaretadalen. Kirken forfalt fra midten av 1600-tallet av, og bare en ruin er bevart. Etter restaurering framstår den som et tydelig landemerke i Maridalen, med en flott beliggenhet ved Maridalsvannet. Kirkeruinen brukes blant annet som scene for Maridalsspillet.Kirken begynte sakte men sikkert å forfalle allerede etter svartedauden på midten av 1300-tallet. Første gang den nevnes i en skriftlig kilde er Biskop Eysteins jordebok fra omkring 1390, der biskopen beordrer gjenoppbygging av prestegården. Maridalen ble hardt ramma av pesten, og av de atten gårdene som lå i dalen før epidemien var det bare en som var bebodd da den hadde rast fra seg. En egen sognekirke for området var derfor knapt nødvendig inntil befolkninga hadde tatt seg opp igjen. I middelalderen lå kirken under Mariakirken. Gården Kirkeby ligger ved siden av kirken og fungerte som prestegård. Den kan ha blitt rydda før kirken ble bygd, men fikk sitt navn da den ble knytta til kirken. Også gården var eid av Mariakirken. Les mer …
 Lillestrøm Ynglingeforening utenfor Lillestrøm Bedehus i 1890. Foto: Akershusbasen. Skedsmo Indremisjonsforening ble stiftet 29. september 1865. Det var stasjonsmesteren ved Strømmen stasjon, Ole Jensen, som stiftet foreningen, og den omfattet hele Skedsmo sogn der også Lørenskog inngikk. Med et avbrudd i 1886 var Jensen formann i foreningen de første 30 årene. I 1886 var sagbruksarbeider og stortingsvaramann for Høyre, August Thoresen, formann. Han preget foreningen med sin sterke religiøsitet og sitt totalavhold. Fra Ole Jensens formannstid i foreningen vet en lite fordi møteprotokollen er kommet bort. Men fra noen muntlige og andre skriftlige kilder har en greid å skaffe opplysninger fra disse 30 årene.
Medlemstallet vokste raskt, og de fleste medlemmene var fra Strømmen og Lillestrøm. Det var mest arbeidere som sluttet seg til foreningen.
Foreningen var godt organisert, og den hadde sterke organisasjoner i ryggen. Den sluttet seg til Det Norske Misjonsselskap. Lutherstiftelsen sendte hvert år predikanter som holdt oppbyggelsesmøter i Lillestrøm og Strømmen. Dessuten reiste pastor Johan Cordt Harmens Storjohann i Kristiania Indremisjonsforening hver søndag i flere år til Strømmen og Lillestrøm, og en vekkelse oppstod. Teologisk hadde foreningen stor autoritet fordi bekjennelsen var svært lik statskirkens lære. Derfor ble den ikke motarbeidet av embetsmenn og andre øvrighetspersoner. Les mer …
 Siste appell før frigivelse 8. mai 1945. Bildet er nok tatt fra fjerde etasje i den originale fengselsbygningen mot nordvest og den store appellplassen. Den tverrstilte brakka helt til høyre i bildet er Magasinet, brakka langsmed appellplassen er kjøkkenbrakka, og den parallelle og noe mindre bak denne er en vaskebrakke. Brakka ved enden av appellplassen er kantinebrakka, de øvrige brakkene er fangebrakker. Tre av vakttårnene sees i bakgrunnen. Åsen i bakgrunnen er Brunkollen. (1945) ( ty:, Gefangenlager Grini, brukt av ledelsen på dokumenter og skriv under krigen, i senere litteratur Polizeihäftlingslager Grini) var den største tyske fangeleiren i Norge under andre verdenskrig. Leiren er ikke oppført på grunnen til den nærliggende gården Grini, men på plassene Nedre og Øvre Ilen under Nordby gård i Østre Bærum. Anlegget var opprinnelig tiltenkt som kvinnefengsel, men ble fra 1940 tatt i bruk som interneringsleir for norske offiserer, senere som fangeleir for politiske fanger og kriminelle som en av fire Sipo og SD-leire, sammen med Krøkebærsletta, Falstad og Espeland. Som Sipo/SD-leir var øverstkommanderende for disse sjefen for Sipo og SD i Norge, Heinrich FehlisStaten eksproprierte i 1930-årene begge Ilenplassene for oppføring av et nytt kvinnefengsel kalt Grini, trolig med navn etter «Grini hjem for voksne kvinner som hadde stelt sig galt» på gården Grini i Vestre Bærum. 16. september 1938 meldte Aftenposten at entreprenørfirmaet Brødrene Vister hadde fått oppdraget med å bygge kvinnefengelset, og at dette skulle ta et år. Anlegget skulle bestå av en bygning på fire etasjer med plass til 60 innsatte, samt en mindre bygning 60 meter fra hovedbygningen som skulle være isolat med ni celler.
Et år senere ble det meldt om at anlegget snart var ferdig, i fire etasjer med en grunnflate på 1000 m², betydelig utvidet med plass til 100 innsatte i store, lyse rom uten gitter, gymnastikksal, dusjrom i hvert ende, skolekjøkken, kirke og forsamlingslokale. I kjelleren var det sentralvarmeanlegg, kjøkken med tre dampkjeler på 150 liter hver, kjølerom, vaskeri og desinfeksjonssrom. De tre nederste etasjene hadde celler i sideflløyene, på hver side av en midtgang. Disse målte 3X2,6 meter og hadde innlagt kaldt vann. Hver fløy hadde også et eller to større rom, toalttrom og skyllerom. Midtfløyen hadde større rom, beregnet på kontorer, legekontor, sykestuer etc. Disse ble senere tatt i bruk som rom for vaktmannskapene,som personalkontor for administering av fanger og som kalfaktori (matfordeling]. Dette skulle ferdigstilles og klar til innflytting i mars/april 1940.
Allerede den 24. april 1940 ble Grini tatt i bruk som krigsfangeleir for rundt 700 fanger, og etter felttoget i 1940 brukte tyskerne Grini som interneringsleir for norske offisersfanger. Etter at disse ble løslatt i juni samme sommer, ble bygningsmassen brukt til innlosjering av Wehrmacht-soldater det neste året.Åpningen som sivil fangeleir skjedde 12. juni 1941, da 115 fanger ble overført fra Åneby fangeleir som da ble lagt ned. Grini fangeleir ble den største leiren i Norge.
I det første krigsåret var formålet med leiren kortvarige interneringer. Fra 1941 ble leiren hovedsakelig brukt for oppbevaring av politiske fanger brakt inn fra hele landet. Les mer … | .png)
