Åsta Holth (fødd 13. februar 1904 på Svullrya, død 16. mars 1999 på Kongsvinger) var forfattar og skogfinsk kulturformidlar.
Ho vaks opp på finnetorpet Sør-Revholt på Grue Finnskog som den nest yngste i ein stor syskenflokk. Det var trange kår, og som fjortenåring fekk ho sin første jobb som hushjelp. Det var hardt arbeid der klasseforskjellane mellom tenestefolk og arbeidsgjevarar var tydelege.
Det var som dramatiker ho byrja, med sitt første skodespel for amatørteater i 1929. Det hadde tittelen I Luråsen, og vart publisert av Noregs ungdomslag. Det kom fleire slike, men i dag er dette ein mindre kjend del av forfattarskapet. Frå 1935 levde ho dels av skrivinga, mellom anna ved å skrive noveller for ukeblad. Særleg i Arbeidermagasinet fekk ho inn ein del. Somme av dei var underteikna med Åsta Paavolainen, slekta sitt finske namn; andre med Åsta Holth etter torpet Sør-Revholt. Ho sa sjølv om skrivemåten: «Visst er Holth eit jålet namn, med den h'en hengt på. Men det var mote den gongen far min forkorta Revholt.».
Den første boka ho gav ut var novellesamlinga Gamle bygdevegen frå 1944. Dette er framleis ein klassikar, med nokre av dei finaste finnskogsforteljingane ho skreiv. Som lyrikar debuterte ho i 1946 med diktsamlinga Porkkalafela.
Les mer …
 Bauta over Olav den heilage på ein gravhaug på Hundorp, avduka under eit stemne olsokaftan 29. juli 1907. Skulestyrar Rasmus Stauri, den gongen på Vik i Kvam, leia arbeidet med å få reist minnesmerket. Monumentet over kristningskongen står på skulens grunn, og har nok hatt stor symbolverdi i folkehøgskulemiljøet. Foto: Øyvind Holmstad (2011) var i verksemd frå 1902 til 1987. Dei fyrste åra hadde han tilhald på garden Vik i Kvam i Nord-Fron, men i 1915 vart han flytta til Hundorp i Sør-Fron. Skulen var driven i grundtvigiansk ånd, og følgde opp tradisjonen etter Christopher Bruuns verksemd i Gudbrandsdalen. Gudbrandsdalen folkehøgskule er uløyseleg knytt til familien Stauri i to generasjonar, ekteparet Rasmus og Lise Stauri og deira son Are og kone Dagny samanhengande i meir enn 70 år. Les mer …
 Portrett av Hulda Garborg (fødd 22. februar 1862 på Stange, død 5. november 1934 i Asker) var forfattar, folkeopplysar og samfunnsdebattant. Ho var ein av dei viktigaste frontfigurane innan norskdomsrørsla frå 1880-åra fram til sin død, i glanstida for den kulturelle venstrenasjonalismen. Ho gav ut mellom 40 og 50 bøker, av dette mest romanar og skodespel. Mange av dei provoserte og vekte sterk debatt, spesielt dei som dreia seg om emne relaterte til feminisme og kjønnsliv. Mest kjend er ho truleg for arbeidet sitt med bunader og folkeviseleik, og ikkje minst for å ha vore ei hovuddrivkraft i skipinga av Det Norske Teatret i Kristiania. På byrjinga av 1900-talet var ho ein av hovudpersonane i eit tett miljø av framståande «norskdomsstrategar» på Hvalstad i Asker, den såkalla Askerkretsen.
Hulda Garborg har vore kalla ein nasjonal strateg og kulturentreprenør, kulturnasjonalistisk ideolog og institusjonsbyggar. Ho vart spesielt tonegjevande for det norske i klesdrakt, folkedans, matvanar og andre kulturelle ovringar. Ho tok avstand frå kvinnesaksrørsla i samtida, men kan like fullt reknast som ein feministisk pioner, ikkje minst kva gjeld likestilling mellom mann og kvinne på kjønnslivets område. Les mer …
 Hauk Abel fotografert ca. 1920. Foto: Jens Carl Frederik Hilfling-Rasmussen/Oslo Museum (født 21. april 1869 i Førde, død 12. desember 1961 i Oslo) var skuespiller, mest kjent i samtiden som karakterkomiker, hovedsakelig tilknyttet Nationaltheatret, men han var også med i flere filmer. Hauk Aabel var født i Førde, hvor faren var distriktslege. I 1876 flyttet familien til Nord-Aurdal i Valdres, da faren fikk legestilling der. I første halvdel av 1880-tallet var Aabel elev ved Latinskolen i Drammen, hvor moren kom fra, mens resten av familien fortsatt bodde i Valdres. Aabel gjennomgikk Krigsskolens nederste avdeling, og ble sekondløytnant 1892. Han begynte å studere jus, men avbrøt studiene for å bli skuespiller. Hauk Aabel debuterte på Christiania Theater i 1897 som seminarist Pedersen i Hulda Garborgs Rationelt Fjøsstel. Han ble fast ansatt der i 1898. Les mer …
 Inntunet på Breili ca. 1900. Schultz bodde sannsynligvis i bygningen til høgre. Foto: Jens Raabes bok En storbygd (født 24. juli 1764 i Ringsaker, død på Breili i Østre Toten 18. august 1826) var jurist og embetsmann. Schultz var fra 1790 til 1796 inspektør for Nordgrønland, der han blant annet måtte håndtere gjenstridige engelske hvalfangere. Fra 1800 til 1825 var han fogd i Totens fogderi, med bolig og kontor på Breili. I februar 1813 ble fogden utsatt for det første store bondeopprøret i Norge i forbindelse med matmangelen dette året. Sjøl var Schultz kjent som storeter og gourmand, og ble av opprørerne kalt «det feede best». Børge Schultz var sønn av major Christopher Jørgen Schultz (1725–73) og Johanne Crantz Eeg (død 1824). Som mange andre embetsmannsbarn fikk han hjemmeundervisning og begynte deretter som kontorist for ulike embetsmenn. Schultz reiste så til København for å studere jus, og 30. juli 1788 tok han eksamen med karakteren «bekvem». To år seinere gifta han seg i Eidsvoll med Martinette Christine Schultz Eeg (1753-1836), datter av romsdalsfogden Jacob Andreas Eeg (ca. 1715–87) og Elisabeth f. Leganger (1720–79). At Schultz' mor var født Eeg, kan antyde at han var i slekt med kona. Les mer …
 Hans B. Osnes med familie kring 1910. Foto: Gustav Osnes (fødd i Ulstein 19. juni 1872, død same stad 14. oktober 1958) var lærar, gardbrukar, forretningsdrivande og pressemann. Han var aktiv i norskdoms- og fråhaldsrørsla og i lokalpolitikken. I ei jubileumsomtale da han runda 85 år, vart han karakterisert som «ein av sentrumsfigurane i bondereisinga i Møre og Romsdal». Han var engasjert i Landmannsforbundet frå 1906 og i Bondepartiet da det vart stifta, og var ei tid redaktør for bondebladet Sunnmøre Tidend. Han var også ein tiltaksmann som sette i gang ei rekkje moderniseringstiltak i heimbygda. I ei omtale frå 1919 blir han av ein sambygding karakterisert slik: «Hans B. Osnes er ein evnerik og energisk mann - full av idear og handlekraft, og det stend javnt eit friskt ver av han.» Les mer …
 Hedmark krets av Røde Kors har møte på Høyvang. ( Høyvangvegen 95) er et forsamlinghus på Vang i Hamar kommune. Det ble bygd i 1884 og har fram til våre dager vært et sosialt møtested og tyngdepunkt for organisasjonslivet på Vang, hovedsakelig det borgerlig orienterte organisasjonslivet. Fra byggingen til 1923 var det den lokale grunnlovsforeninga som eide huset, og etter det tok bondelaget i bygda over. Disse rådde over huset fram til 1980-tallet, da Vang kommune overtok eierskapet. Høyvang het til å begynne med Vangs Grundlovsforenings Forsamlingshus paa Nashoug, etter garden Nashaug, som tomta ble skilt ut fra. På folkemunne ble det kalt Nasuhuset/ Nashaughuset. Huset ble bygd i 1884 av Vangs Grundlovsforening, og grunnen ble formelt avstått av gardbrukerne på Nashaug den 31. januar 1887. Formålet med huset var å skulle «... tjene som Forsamlingslokale for Grundlovsforeningen, men ved siden deraf også til religiøse Foredrag og til veldedige øyemed efter Bestyrelsens nærmere Bestemmelse». En av initiativtakerne var oppsitteren på Ålstad gard. Vangs Grundlovsforening var ei av de 174 grunnlovsforeningene som samme år gikk sammen om å danne Høyre. Les mer …
 Folkets hus på Hamar. Her fikk arkivet lokaler i 1984. (AAH) er ett av flere lokalarkiver tilknyttet moderorganisasjonen Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek (Arbark) i Oslo. Etter at det første lokalarkivet ble opprettet i Vestfold i 1959, måtte Hedmark vente i 25 år før det ble opprettet et regionalt arkiv for «det røde fylke» i 1984. Arkivet har tilhold i Folkets hus på Hamar.De første arbeiderforeningene i Hedmark ble stiftet midt på 1800-tallet. Marcus Thranes arbeiderforeninger fikk fotfeste i Hedmark, som i så mange andre jord- og skogbruksbygder i Norge. Fra 1849 til 1851 fikk Thrane over 30 000 medlemmer i Norge. Det hevdes at Thranes menn – kvinner var ikke inkluderte – talte 5000 i Hedmark. Av fylkets regioner sto Thranitter-bevegelsen aller sterkest på Hedmarken. Les mer … | 
