 Cecilia Christina Schøllers store prestisjeprosjekt var Stiftsgården i Trondheim, som hun lot oppføre som enke. Cecilia Christina Schøller (født Sidsel Kristine Frølich 16. mars 1720 i Tønsberg, død 17. april 1786 i København) var en av Trondheims rikeste personer. Hun kjøpte av kongen i 1776 tittelen geheimerådinne, ikke som hustru av en geheimeråd, men i eget navn, og ble dermed den høyest titulerte kvinne i Norge på slutten av 1700-tallet. Hun lot oppføre Stiftsgården i Trondheim, et av Nordens største trepaléer. Hun var datter av offiser Johan Frederik Frølich (1681–1757) og Hilleborg Frølich f. Wittberg (d. 1771). Faren tilhørte slekta Frølich, mens mora var fra en dansk høyadelsslekt. Cecilia Christina, eller Sidsel Kristine som hun ble døpt, var det tredje av sju barn.
Den 18. september 1742 gifta hun seg med Stie Tønsberg Schøller (1700–1769). Hun var 22 år gammel, mens han var 42 år og enkemann. Hans første ekteskap var med Elisabeth Angell, som døde i 1742. Ekteskapet var typisk for det øvre sjikt i Trondheim; slekta Schøller var først forent med slekta Angell gjennom ekteskap, og så ble den forent med slekta Frølich. Les mer …
Biskopsvarden er en varde som står på høydedraget rett vest for Store Skiftessjøen i Eidfjord kommune. Varden har et kraftig, rektangulært fundament med delvis oppbygd varde, delvis omrotet og sammenrast. Bolter i et par av steinene etter sekundær bruk som mastefeste. Bilde fra 1985 viser en helt sammenrast varde. Steinene i fundamentet er sterkt overgrodd. Biskopsvarden er en av flere varder på den eldgamle ferdselsveien mellom Eidfjord og Hol. Alderen på vardene er uavklart, men trolig kan de være oppsatt på slutten av høymiddelalderen. Les mer …
Rjukanbanen i Tinn kommune åpnet 9. august 1909 og var en énsporet og normalsporet elektrifisert jernbane som var 15,95 km lang og gikk mellom Mæl ved Tinnsjø og Rjukan. Den hadde også et 5,2 km langt sidespor fra Rjukan til Vemork kraftverk (Vemorksporet). Persontrafikken på banen opphørte 31. mai 1970, og stasjonene og stoppestedene mellom Rjukan og Mæl ble lagt ned. Godstransporten ble lagt ned i 1991. Fra åpningen til nedleggelsen ble det transportert rundt 30 millioner tonn gods på banen, og den årlige transporten utgjorde om lag 1/6 av den nasjonale transporten, om Ofotbanen holdes utenfor. Les mer …
 Tegning av Kunstsilkefabrikken på Notodden i 1946. Fabrikken hadde ca. 9 000 kvadratmeter gulvflate. Foto: Ukjent / Sætherskar, Johs. (red.), Det Norske Næringsliv 4, Telemark Fylkesleksikon, Bergen, 1949. på Kasinmoen på Notodden ble stiftet som et aksjeselskap 22. januar 1936. Fabrikken ble kalt KUFA på folkemunne, og hadde også denne forkortelsen i logoen. Sementvarefabrikken til Raguel Bjarnason var utgangspunktet for Kunstsilkefabrikkens etablering i 1936. Sementfabrikken til Bjarnason hadde produsert kloakkrør, betongtrapper og takstein, men flyttet nå til Heddalsveien og fortsatte produksjonen i en mindre målestokk derifra. Kunstsilkefabrikken inviterte til aksjetegning for i alt 1,85 millioner i 1937. Blant aksjonærene var industrigrunder Sam Eyde og forretningsmannen Felix Hartmann. Selskapet, med direktør Arne Bergsvik og diplomingeniør Oscar Wahlberg i spissen, nådde ikke mer enn 1 million. Kunstsilkefabrikken fikk innvilget et statsgarantert lån på 500 000 kroner, og driften ble startet opp sommeren 1937. I løpet av få år sysselsatte fabrikken 150 arbeidere. Les mer …
 Framnæs i 1899. Foto: Narve Sørensen Framnæs Mek. Værksted (også omtalt som som Framnæs mek. Værksted og tidligere kalt Framnæs Skibsværft), var et skipsverft og verksted på Rødstangen i opprinnelig Sandar kommune ved Sandefjord frem til kommunesammenslåing i 1968, deretter i Sandefjord kommune. Det hadde vært skipsbygging i området fra 1816 ved flere mindre verksteder, og da Christen Christensen overtok «Rødsværven» i 1868, kjøpte han også opp de andre verftene «Klavenessverven», «Søebergværven» (etter månedsløytnant, tømmerhandler og skipseier Peder Søberg, død 1863) og «Langestrand» ett etter ett. Han startet Sandefjord Flytedokker A/S i 1884.
2. februar 1885 ble Ole Wegger ansatt som formann, og han ble sittende som leder av virksomheten ved Framnæs helt fram til 1. august 1932 som verkstedets første direktør og var sentral i oppbyggingen av verftet.
I årene fram til 1892 eide Christensen nesten alle eiendommene privat, blant annet «Lyhmanns mek Verksted» eller «Sandefjord mek Verksted» som det da ble kalt, og Christensens bedrift ble kalt Framnæs Mek. Værksted. I mellomtiden hadde han også kjøpt «Kamfjordværven» og «Stubbværven». For å finansiere ombygging av verftet til å kunne bygge stålskrog, omorganiserte Christensen selskapsstrukturen til verftet i 1898 til et aksjeselskap. Sandefjord Flytedokker ble oppløst og de to dokkene ble solgt. Nye dokker ble deretter bygd av verftet og Christensen omskapte de gamle skutevervene til et tidsmessig og moderne skipsbyggings- og reparasjonsverksted for dampdrevne skuter av jern og stål. Les mer …
 Soknekirken St. Paul i Bergen. er den katolske menigheten i Bergen. Den første soknepresten ble utnevnt i 1857, og 1858 regnes gjerne som grunnleggelsesåret for menigheten. Formelt ble den det året en misjonsstasjon, og i 1870 ble den selvstendig menighet. Soknekirken St. Paul sto ferdig først i 1876. Det ble raskt etter at St. Olav menighet var oppretta i Christiania i 1843 lagt planer for en misjonsstasjon i Bergen. Selv om det nok hadde bodd katolikker i Bergen i tida etter reformasjonen, hadde de aldri fått begrensa religionsfrihet slik det var i bergstadene og i Fredrikstad. Det var derfor svært få katolikker i byen, og dermed lite grunnlag for å etablere en menighet på kort sikt. Det som allikevel lokka, var dels at Bergen var en svært viktig by, i mange henseender langt viktigere enn Christiania, og dels at det på grunn av den store skipstrafikken ville være et stort antall katolikker som hadde kortere eller lengre opphold i byen. Sokneprest Gottfried Ignatius Montz i Oslo og pater Johan Daniel Paul Stub, som var bergenser, var derfor villige til å forsøke å etablere noe i byen. Fram til 1845 var det bare i Christiania de hadde lov til å etablere fast virksomhet, men i 1845 kom dissenterloven, og dermed var det åpent for nyetableringer. Les mer …
 Olsen Nauen klokkestøperi ble etablert 1844 ved Nauen gård i Sem i dagens Tønsberg kommune, og eksisterer fortsatt på samme sted. Olsen Nauen klokkestøperi er en metallbedrift ved Nauen gård i Sem i Tønsberg kommune, mest kjent for sin produksjon av kirkeklokker og klokkespill.
Bedriften ble etablert i 1844 av smeden Ole Olsen, født 1802 i Hole på Ringerike, død 1889. I 1827 tok Olsen borgerskap i Tønsberg som smedmester og kobberslager, og i 1840 kjøpte han småbruket Nauen hvor han etablerte bedriften. Fra starten i 1844 leverte han blant annet kubjeller og dirkefrie låser. I 1846 fikk han sine første bestillinger på kirkeklokker, til Mo kirke i Telemark og Borre kirke i Vestfold. Han leverte også tidlig klokker til Svend Foyns hvalfangerskuter. Les mer …
 Peter Vogelius Deinboll med ordensteiknet for St. Olav. (fødd 8. januar 1783 i København, død 13. mai 1874 i Vestre Aker, nåverande Oslo kommune) var teolog, skulemann, folkeopplysningsmann og politikar. Deinboll var initiativtakar til den fyrste lærarutdanninga i Nord-Noreg og ein av hovudmennene bak skulelova av 1827. Han har også etterlate seg verdfulle botaniske og zoologiske samlingar. Gjennom sitt lange, aktive yrkesliv gjorde Deinboll seg sterkt gjeldande ved si prestegjerning, ved si undervisnings- og opplysningsverksemd og ved anna samfunnsgagnleg innsats i svært mange lokalsamfunn over store delar av landet, så vel som politisk på riksplanet. Han verka over lengre tidsrom i bygder og byar i Buskerud, Vestfold, Oslo/ Akershus, Finnmark, Troms, Hedmark og Møre og Romsdal. Peter V. Deinboll er eit framståande døme på danskar som valde å halde fram med sine yrkeskarrierer og yte sin samfunnsinnsats i Noreg etter statskløyvinga i 1814. Les mer … | 
