 Her på jordene til Søndre Linnestad gård i Re kommune i Vestfold kan Slaget på Re ha blitt utkjempet. er den vanlige betegnelsen på kampene som fant sted på Re i Ramnes (nåværende Re kommune) i henholdsvis 1163 og 1177. Denne artikkelen handler om striden mellom Erling Skakke og Sigurd Hallvardsson 20. februar 1163. Det har vært diskutert hvor striden egentlig fant sted, da Re som bygdenavn dekket et større område, og det ikke med sikkerhet kan pekes ut noen gård med navnet. Høsten 2010 har ei gruppe arkeologer funnet pilspisser og andre gjenstander som kan stamme fra striden, på gården Søndre Linnestad i Ramnes. Les mer …
Maran Ata (arameisk bønnerop: Vår herre, kom!) er en karismatisk kristen bevegelse som har sin bakgrunn i en splittelse innen den norske pinsebevegelsen i 1957. Den første menigheten ble dannet i Skien i 1958. Fra 1960 hadde bevegelsen et eget organ: Maran Ata-bladet. Predikanten Aage Samuelsen var fram til 1966 den fremste lederen. Bevegelsen har et samarbeidsorgan for de lokale menighetene og det årlige stevnet som arrangeres i Seljord: Maran Ata Norge.
Det praktiseres bare dåp på grunnlag av personlig bekjennelse av kristen tro, på samme vis som i pinsebevegelsen. Også på mange andre områder har teologien i Maran Ata store likheter med pinsebevegelsen. Les mer …
Rjukanbanen i Tinn kommune åpnet 9. august 1909 og var en énsporet og normalsporet elektrifisert jernbane som var 15,95 km lang og gikk mellom Mæl ved Tinnsjø og Rjukan. Den hadde også et 5,2 km langt sidespor fra Rjukan til Vemork kraftverk (Vemorksporet). Persontrafikken på banen opphørte 31. mai 1970, og stasjonene og stoppestedene mellom Rjukan og Mæl ble lagt ned. Godstransporten ble lagt ned i 1991. Fra åpningen til nedleggelsen ble det transportert rundt 30 millioner tonn gods på banen, og den årlige transporten utgjorde om lag 1/6 av den nasjonale transporten, om Ofotbanen holdes utenfor. Les mer …
 Soknekirken St. Paul i Bergen. er den katolske menigheten i Bergen. Den første soknepresten ble utnevnt i 1857, og 1858 regnes gjerne som grunnleggelsesåret for menigheten. Formelt ble den det året en misjonsstasjon, og i 1870 ble den selvstendig menighet. Soknekirken St. Paul sto ferdig først i 1876. Det ble raskt etter at St. Olav menighet var oppretta i Christiania i 1843 lagt planer for en misjonsstasjon i Bergen. Selv om det nok hadde bodd katolikker i Bergen i tida etter reformasjonen, hadde de aldri fått begrensa religionsfrihet slik det var i bergstadene og i Fredrikstad. Det var derfor svært få katolikker i byen, og dermed lite grunnlag for å etablere en menighet på kort sikt. Det som allikevel lokka, var dels at Bergen var en svært viktig by, i mange henseender langt viktigere enn Christiania, og dels at det på grunn av den store skipstrafikken ville være et stort antall katolikker som hadde kortere eller lengre opphold i byen. Sokneprest Gottfried Ignatius Montz i Oslo og pater Johan Daniel Paul Stub, som var bergenser, var derfor villige til å forsøke å etablere noe i byen. Fram til 1845 var det bare i Christiania de hadde lov til å etablere fast virksomhet, men i 1845 kom dissenterloven, og dermed var det åpent for nyetableringer. Les mer …
 Vallø i april/mai 1945 etter bombeangrepet. På kvelden den 25. april 1945 tok 107 Lancaster og 12 Mosquito bombefly fra Bomber Commands femte gruppe av fra sin base ved Lincolnshire i England. Målet for deres bomber var den dagen oljeraffineriet på Vallø. Den lille halvøya Vallø, som den gangen tilhørte Sem kommune, ligger kun noen få kilometer fra Tønsberg og har en lang industrihistorie som strekker seg helt tilbake til 1700-tallet. I 1899 ble A/S Petroleums- & Maskinoljeraffineri etablert som Norges første raffineri på Vallø og var ved invasjonen i 1940 et moderne og unikt anlegg i skandinavisk sammenheng.
Den tyske okkupasjonsmakten så raskt verdien av dette anlegget og bygde ut en rekke forsvarsstillinger, bunkre og minefelt for å beskytte området mot angrep og sabotasje. Så sent i krigen som vinteren 1944/1945, så var tyskernes tilgang på råolje svært begrenset, men Vallø mottok allikevel, i aller største hemmelighet, flere mindre leveranser av olje i denne perioden. Ifølge etteretningsrapporter mottok Vallø 18000 tonn råolje mellom juni 1944 og april 1945, og at tankene var mer eller mindre tomme april 1945. Les mer …
Borre kirke og Borre kirkegård ligger ved veien Kirkebakken (fylkesvei 325) i Borre i Horten kommune, like ved Borre prestegård og nær Borreparken med Borrehaugene. Kirken er en enskipet murkirke fra 1100-tallet i romansk stil, innviet til St. Olav og St. Nikolaus. Den ble sist grundig restaurert på 1920-tallet. Den er soknekirke for Borre sokn, og var tidligere hovedkirke i Borre prestegjeld.
På Borre kirkegård, som har vært i bruk siden middelalderen, er blant andre industrigründer Sam Eyde gravlagt, i et eget, frittstående gravmausoleum. Kirkegården, som ligger rundt hele kirken, har gradvis blitt utvidet. Borre kirke ble restaurert i 1928 under ledelse av arkitektene Carl Buch og Lorentz Harboe Ree. Kirken fikk ved samme anledning nytt våpenhus, skjenket av Sam Eyde, som bodde på nærliggende Semb hovedgård. Les mer …
 Sterke-Nils - Tre-relieff funnet på gård i Telemark. , eller Sterke-Nils som han er best kjent som, ble født omkring 1720 på Rullerud i Brunkeberg i Kviteseid i Telemark.
Han levde deler av livet sitt i Seljord (Seljordshei) og i Kviteseid og døde i november 1800. Sterke-Nils var kjent som kjempekaren fra Seljord som var flaska opp på merremelk og var «grueleg sterk». Sterke-Nils skal ha løftet den 570 kilo tunge steinen som ligger ved Seljord kirke, og også en stor stein som står på Kviteseid bygdetun, «Klypelyftsteinen», som han løftet i «klypa», det vil si neven.
Seljord-presten og folkelivsskildreren Hans Jacob Wille skrev:
| Sterke Nils fraa Seljord, som i ei vende bar 3 tunnor salt 500 stig utan aa kvila. Men troppi under 'n blei knust.
|
|
| Jørund Telnes (1845-1892) fra Seljord, som skrev både folkelivsskildringer og dikt, laget en hel vise-syklus om kjempekaren Sterke-Nils. Dette er bygdeviser som skildrer livet til Sterke-Nils fra fødsel til død. De er skrevet slik at tekstene passer til kjente folketoner. Visene er mye brukt i Vest-Telemark og har medvirket til at Sterke-Nils fremdeles blir husket. Les mer … | 
