<onlyinclude>  Hundvåg Båtforening på tur til Line rundt 1964-66. Foto: Ole A. Husebø er ei spørjeliste sendt frå Norsk etnologisk gransking i 1988 med tittel Lystbåter. Utsendarar var Göran Rosander og Anne Moestue. Svara til denne spørjelista er arkivert under arkivsignaturen NEG 150 i lag med NEG 150A Lystbåter (kortversjon) og NEG 150C Fritidens båtliv.
Denne spørjelista er del av ein serie spørrjelister som opptek temaet ferie og fritid. Dei andre i serien er NEG 143 Fest i lokalmiljøet, NEG 148 Hytter og hytteliv, NEG 149 Ferier, NEG 150A Lystbåter (kortversjon), NEG 150C Fritidens båtliv og NEG 153 Vårt forhold til naturen.</onlyinclude
Introduksjon til spørjelista
Denne spørrelisten sender vi først og fremst ut gjennom lokale båtforeninger. Den er laget for folk som anser båten som en sentral del av sommerens ferie- og fritidsliv – eller for dere som deltar i seilas/regatta.
Materialet som kommer inn vil bli forsvarlig arkivert ved Norsk etnologisk gransking, og således bli kilde for fremtidens kulturhistoriske forskning.
Det vi er ute etter er folks opplevelser i forbindelse med båten og deres tanker og oppfatninger om båtlivet. Derfor ber vi dere svare så fyldig som mulig på spørsmålene, ikke bare ja eller nei. Skriv gjerne fritt hvis dere foretrekker det, og ta spørsmålene som en rettledning om hva vi er interessert i.
Før du begynner å skrive bør du lese igjennom hele listen.
Sjå også
Eksterne lenker
<onlyinclude>  Johan Henrik Rye som viser militære som trener på å skyte på blink i fart utfor bakke. Foto: Fra Ranheim, Erling: "Norske skiløpere", 1952. er ei spørjeliste sendt frå Norsk etnologisk gransking i 1973 med tittel 120 Tradisjon om militærvesenet. Utsendar var Rolf Rasch-Engh.
Introduksjon til spørjelista
Den norske hær går tilbake til en ordinans fra 13. januar 1628. Det var en nasjonal hær, og det førte til at soldatene og andre militærpersoner ble en del av bygdesamfunnet. (De satte sitt preg på det).
For kompani- og korpssjefene ble det i følge kgl. reskript av 1791 utlagt sjefsgarder der disse skulle bo, og annet befal var også fast innkvartet lokalt. Offiserene var oftest utenbygdsfolk og skilte seg ut fra det vanlige bygdefolket. Derfor kunne de komme i motsetning til bygda, men de kunne også bringe nye impulser. Det kunne også soldatene. Noen av dem kom til å tjenestegjøre utenfor bygdas grenser, og de kom hjem med ny sed og skikk. Mange av våre fremste bygdehåndverkere lærte sitt fag mens de var ute i militærtjeneste. Verneplikten og uniformen viste seg også å bli en sosialt utjevnende faktor i bygdelivet.
Militærvesenet var bygd opp på legdsystemet. Mannskap til hæren ble skrevet ut fra landdistriktene. I kyststrøkene ble det skrevet ut folk fra sjølegdene til sjøtjeneste. På den måten sikret orlogsflåten seg tilgang på erfarne sjøfolk og nasjonalt mannskap.
Fram til 1828 foregikk all opplæring av rekruttene på kirkebakken før og etter gudstjenesten. Senere tok man i bruk særskilte ekserserplasser; det kunne være en høvelig mo eller slette. Det ble liv på mønstringsplassen når ungguttene møtte fram for å eksersere.
Fra 1867 ble øvingene for hæren flyttet ut av bygda og konsentrert på mange av våre nåværende militære støttepunkter. For sjøforsvaret skjedde forandringen i innrulleringen etter lov om verneplikt og utskriving av 12. oktober 1857.
Sjå også
Eksterne lenker
 Carl Anton Larsen (1900-1920) Carl Anton Larsen, ofte bare omtalt som C.A. Larsen (født 7. august 1860 på Østre Halsen i Tjølling, død 8. desember 1924 på fangstfeltet i Rosshavet i Antarktis) var skipsfører, havforsker, hvalfanger og selfanger.
Han ledet flere ekspedisjoner i Antarktis og åpnet for den norske hvalfangsten i Sørishavet, blant annet gjennom etableringen av landstasjonen i Grytviken på Sør-Georgia som som en forløper for den pelagiske (=på åpent hav) hvalfangsten gjennom ekspedisjonene til Rosshavet.I 1887 hadde Christensen vært med på å stifte selskapet A/S Oceana som sendte ekspedisjoner til de vest-antarktiske øygrupper. I årene 1892-94 var Larsen med som kaptein og ekspedisjonsleder på selfangeren «Jason» på to ferder sørpå for retthval- og selfangst ved De vestantarktiske øygruppene. «Jason» var rigget som bark, og bygget på Rødsværven (senere Framnæs mek. Verksted) i 1881, både verft og fartøy var eid av Christensen.
Det ble gjort geografisk pionerarbeid av stor betydning, men det økonomiske utbyttet ble ikke slik at man gjentok dette, men de skulle komme til å få betydning for hvalfangstnæringens utvikling. Dette skyldes at «Jason»-ekspedisjonene observerte store mengder blåhval, finnhval og knølhval i Antarktis og rundt Sør-Georgia. Larsen foreslo derfor å starte kommersiell hvalfangst der. Les mer …
Det var røyklukten som først gjorde at brannen ble oppdaget. Brannen på bordtomtene brøt 4. mai 1819 ut i en plankestabel ved Akerselva og ble varslet omkring kl. 1215, midt i middagstiden. At de fleste var dratt hjem for å spise forklarer nok også hvorfor ingen døde i brannen. Ved midnatt var brannen slukket. All planken som hadde vært lagret der var blitt til aske. Bare lukten av den sure røyken var igjen. Skadene ble som i samtiden anslått til mellom 250 000 og 500 000 spesciedaler.
Kort etter at brannen ble varslet ble det avfyrt brannskudd fra Akershus, storklokken i Vor Frelsers kirke begynte å kime, og et rødt brannflagg ble heist og pekte mot bordtomtene på Vaterland. Flammene stod raskt høyt i været. Folk kom strømmende til – brannkorpset, garnisonen fra festningen, vognmannslauget og frivillige fra alle samfunnslag med det de hadde av brannsprøyter, vogner og bøtter. Ved midnatt var brannen slukket. Lukten av våt brannrøyk må ha preget byen som satt igjen i sjokk.
Les mer …
| 
