 Bautaen som måtte gå i dekning. Allerede våren 1941 ble en minnestein over de falne reist på Raufoss, men tyskerne tillot ikke at den ble gjort klar for avduking. «Da væpnete tyske soldater til slutt inntok en meget truende holdning og truet med å skyte, måtte komiteformannen [presten Per Juvkam] og arbeiderne trekke seg tilbake og arbeidet ble stoppet. Steinen fikk lov å stå, men måtte forsynes med en kasse.» (Velgeren 15.september 1945). Slik ble bautaen stående i fire år med en kasse rundt seg, og lokalt sa man at den hadde gått i dekning. Ved frigjøringen kunne kassen tas av. Foto: Tor Olav Haugland (2019) var fem år der okkupasjonen preget det lokale produksjonslivet og politiske styret. Vestre Toten var i 1940 en kommune med ca 6500 innbyggere og et flatemål på omkring 160 km². Hovedforskjellen fra dagens kommunale inndeling er at Eina var egen kommune på denne tiden. Ved invasjonen var det ingen militære trefninger mellom norske og tyske styrker, men tyskerne drepte fire sivile. Raufoss Ammunisjonsfabrikker ble aldri bombet eller sprengt, og ble opprettholdt gjennom krigsårene som norsk statsbedrift. Nasjonal Samling med sine 150-200 medlemmer besatte de sentrale posisjoner i kommunen, men var hemmet av fraksjonsvirksomhet og indre uenighet – i tillegg til motstand og uvilje fra befolkningen. Ved kapitulasjonen ville ikke den tyske kommandanten på Raufoss trekke seg tilbake før på ettermiddagen 13. mai 1945. Les mer …
 Denne enkle kartskissen fra 1912 viser at Kjellergatas opprinnelige trasé gikk helt fra Volla i Lillestrøm til Fetveien. Elva Songa deler flyplassområdet i to. skjedde nokså bardus i 1912. Flyplassen rundet nylig hundre år, og høsten 2015 ble det kjent at Forsvarets fagmilitære råd anbefaler hel eller delvis nedleggelse av Forsvarets virksomheter på Kjeller. Videre bruk av flyplassen vil bli nøye vurdert. Et nærmere blikk på omstendighetene ved etableringen i 1912 har derfor fått en fornyet aktualitet. Les mer …
 Fra avdukingen av bautaen ved Klemsdal 1. juni 1930.
Lokale ungdommer fikk låne kavaleriuniformer og fylte rollene som «soldater» til hest, foran de ti menige står «løytnant» Einar Bergli. Bak ham Johan Askersby, Kr. O. Spydevold, Nils Aarbu, Marius Bergby, Johan Haven, Johan Spydevold, Andersen Stomperud, ukjent, Ole Sandaker og Gunder Bergby. Foto: Carl Olsen Torp (Varteig Historielags fotosamling) Oluf Davidsen Ulvetangen (også kjent som Ole, d. 27. november 1718 på Klemsdal i Varteig) var en husmann som bodde på plassen Ulvetangen under Hasle, nede ved elva øst for Nipa i Varteig i 1718. Ifølge muntlige overleveringer skal han bare ha vært en 18–20 år gammel på den tiden.
Dette var i tiden under den store nordiske krig, nordmennene hadde trukket seg tilbake bak Glomma og Karl XIIs tropper gjennomsøker Østfold. Ved Hafslund hadde oberst Stenflycht og hans lille dragon-avdeling slått leir 25. november, og dagen etter fortsatte de nordover til Nipa på treflåter. Planen var å gå via Varteig kirke, og for å klare dette trengte de lokalkjente «veivisere» – frivillige eller ei. Slike ble truet og tvunget til å tjene troppene. Da dragonene landet mørknet det, de for vill og shanghaiet Oluf ved Hasle 26. november.
Oluf Davidsen var etter hva folk sa skarp, noe han beviste da han tok rytterstyrken med på en stor omvei. Først dro de over en smal og elendig sti gjennom skogen til Bergby der de slo leir for natten sent på kvelden. Neste dag ledet han dem til Sikkeland, Brusevold og Klemsdal der han ledet dem i ring. Da de kom tilbake til Klemsdal ble det klart at Oluf hadde forsinket og lurt dem. På Klemsdal fanget de en skomaker som de trolig trengte til å reparere noe seletøy, og han fortalte dem at de ikke var underveis til kirken. Før svenskene tok med seg en kvegflokk fra Klemsdal når de dro mot Brusevold og Belsby på veien til kirken, skjøt de Oluf på gårdsveien til Klemsdal. Det sies at gresset skal ha vanskelig for å gro på stedet der svenskene skjøt Oluf. Les mer …
 Ammunisjonsnisjer ved standplassene på Staås batteri. Foto: Chris Nyborg (2013) Staåsbatteriet ligger i Skiptvet kommune i Østfold, og er et av de befestningsanleggene som ble bygget forut for unionsoppløsningen 1905. Batteriet ble bygget i 1902 - 1903 som forhåndsplanlagt stillingsområde for artilleriet på en liten høyde ved gården Staås.
Batteriet har seks kanonstandplasser for 10,5 cm posisjonskanoner med store, dype ammunisjonsnisjer ved hver standplass. Bak standplassene ligger en liten høyde med rester etter siktebordet. Staåsbatteriet har en forholdsvis liten utstrekning, men er kraftig oppbygget og i god stand.
Det har front mot øst og en skuddvidde på åtte kilometer, og skulle sammen med Kjellåsbatteriet hindre en fiendtlig overgang fra Glomma ved Grønnsund. Batteriet skulle også dekke nordover langs Glomma. Staåsbatteriet har visuell kontakt med Kjellåsbatteriet og andre befestninger i området. Les mer …
 Rester etter sammenrast bygdeborg på Rudskulen. Foto: Nils Steinar Våge En bygdeborg er et festningsverk fra forhistorisk tid. De fleste i Norge er fra jernalderen, men man finner også noen fra bronsealderen. Omkring 400 bygdeborger er funnet, fordelt over hele landet med unntak av Finnmark og Troms nord for Harstad. Det seneste man kjenner til at et anlegg har vært i bruk er omkring år 600.
Det er usikkerhet omkring hva borgenes primære funksjon var. De er åpenbart gode forsvarsanlegg, datidens våpen tatt i betraktning, men enkelte mener at de primært hadde en kultisk funksjon. Blant de som mener at de primært var forsvarsanlegg er det også usikkerhet om hvorvidt de var private tilfluktssteder for store gårder, om det var felles tilfluktssteder for et større område eller om det var militære anlegg med permanent eller tilnærmet permanent beredskap ved varder. Les mer … | 
.jpg)
.JPG)
