 Alma Braathen følte seg hjemme nord for polarsirkelen. Foto utlånt av Østen Braathen. Alma Braathen (født 1906, død 1967) ble født i Jämtland av norske foreldre. Da Alma var i femårsalderen, flytta familien til Sundsvall der faren etablerte seg som sagbrukseier. Bruket gikk imidlertid konkurs som så mange andre sagbruk på den tiden, og i 1923 ble hun sendt over til Norge hvor slekten stammet fra. Det var mens hun besøkte den da 55-årige Katti Anker Møller at nysgjerrigheten på journalistikk våknet i henne. Sammen med de liberalistiske ideene som fru Anker Møller plantet i henne, skulle dette gi en meget bevisst kvinnesaksjournalist. Ja, hun ble så meget mer enn det – på grunn av sitt kvinnesaksengasjement. Hun ble en anerkjente krigskorrespondent, der felttoget i Nord-Norge sammen med reportasjene fra Vinterkrigen ble hennes journalistiske gjennombrudd. Hun benyttet ofte signaturen Brodjaga, som er det russiske uttrykket for luffer, omstreifer eller mer presist; person uten fast bopel.
«Man skal ikke eie mer enn man kan ta med seg opp i ei bjørk». Alma Braathen skal ha ytret denne samiske livsvisdommen heime hos en journalistkollega, der samtalen gikk på de storartede tilbud som handelsstanden opererte med ved inngangen til 1960-tallet. Derved er også mye sagt om hennes måte å tenke og se verden på.
Les mer …
 Berit Nøkleby skrev også lokalhistorie og bidro med to kapitler i boka Oppegård blir til som utkom i 2014 i anledning kommunens 100 års-jubileum. Her signerer forfatterne bøker på lanseringsdagen i Oppegård bibliotek i november 2014. Fra venstre forfatterne Finn Erhard Johannessen, Berit Nøkleby, skjult bak henne er Willy Østberg. I midten er Ola Alsvik og den blå armen tilhører siste av de seks forfatterne, Ole K. Endresen. Til høyre står Birger Løvland som venter på et signert eksemplar. Foto: Siri Iversen, 2014 (født 25. september 1939 i Drammen, død 26. juli 2018) var historiker. Hun er særlig kjent for sitt arbeid med andre verdenskrig, men har også skrevet en del lokalhistorisk litteratur.
Nøkleby tok hovedfag i historie med en avhandling om den tyske sendemannen Curt Bräuers politikk i Norge i april 1940, og har senere gitt ut en rekke bøker med tema fra krigen. 1967–1970 var hun forskningsstipendiat ved Norges hjemmefrontmuseum, og fra 1970 til 1974 var hun ved Norges almenvitenskaplige forskningsråd. Les mer …
 Jaren (bnr. 1) i Øvre Eiker. Her vokste Kristoffer Jahren opp. Foto: Eiker Arkiv/Widerøe (1963) Kristoffer Jahren (født 25. november 1919 i Øvre Eiker, død 9. august 2012 i Vestre Toten) var skolemann. Han arbeidde som lærer og rektor ved ulike skoler på Østlandet før han i 1968 ble skolesjef i Vestre Toten kommune. Denne stillinga beholdt Jahren til han pensjonerte seg i 1987.
I 1977 ble Kristoffer Jahren valgt til sekretær i skolesjefenes nye organisasjon, Skoleadministrasjonslaget. Han var også medlem av styret for den statlige spesialskolen Elton ved Raufoss 1980-87. Kristoffer Jahren var dessuten president i Raufoss Rotaryklubb 1971-72, og i mange år var han styreformann i fjellkirka på Sjusjøen, der han og kona Oddveig hadde hytte. Les mer …
Grensebefestningene er en gruppe befestninger som ble anlagt i Akershus og Østfold med utløpere nord til Hedmark i tiden rundt unionsoppløsningen i 1905. De kan deles i en østlig fremskutt forsvarslinje med sperrefort, og en mer vestlig med batteristillinger på begge sider av Glomma. Sperrefortene skulle bremse et angrep slik at feltarmeen og posisjonsartilleriet kunne mobiliseres og innta stillingene lengre vest. Alle stillingene ble utbygd i perioden 1901-1903, med unntak av tre anlegg som hadde blitt etablert allerede i 1899. Totalt ble det brukt to millioner kroner på de nye grensebefestningene.
Offisielt ble anleggene bygget for å stoppe et angrep på Christiania via Sverige, men anleggene har blitt tillagt mye av grunnen til at unionsoppløsningen kunne foretaes uten at krig var et faktum. De ble sett som et tydelig uttrykk for hvor stor vilje til selvstendighet Norge hadde under prins Christian Frederiks ledelse etter Kielerfreden.
Fortene har kun én gang offisielt vært mobilisert, da det i september 1905 under forhandlingene i Karlstad oppstod spenninger som førte til mobilisering på begge sider. Noen få av anleggene var igjen i bruk da Norge ble invadert av tyskerne i 1940, men de fleste har ikke vært i bruk siden 1920-årene. Les mer …
Huth fort er anlagt på den søndre av Kjerringholmene, eller Ballastholmen (idag Huthholmen), fra 1788 til 1796. Fortet består av et blokkhus for kanoner og en lav batterimur. Selv om arbeidene med fortet begynte i 1788 sto ikke blokkhuset ferdig før i 1796. I likhet med resten av Fredrikstad festning har Huth fort kun vært i kamp en gang. Morgenen 4. august 1814 begynte svenske kanonbåter å beskyte fortet som hadde en besetning på 64 mann. Da hadde svenske tropper i dagene fra 27. juli inntatt Hvaler og nå sto de helt nord på Kråkerøy. Etter at fortet hadde presset det første angrepet tilbake, angrep svenskene med ytterligere to båter samt med soldater fra Kråkerøy-siden. Situasjonen må ha vært håpløs for den lille garnisonen, og etter halvannen times kamp overgav de norske troppene fortet og rømte over til Onsøy. Les mer …
| 
