MB «Litleveiren» M 20 VA. Bygd på Bjørkedalen til Årset notlag som eigde og brukte båten så lenge den varte.
Båten hadde krum stamn og stemne/stemnestykke (mellomstykke frå fremste ende av kjølen skråande opp i 2 fots lengde til bakkant av framstamnen på ein 30-foting).
 MB Litleveiren set Landnota  MB Litleveiren M 20 VA slepar
Denne konstruksjonen, at stamnen starta langt bak under båten, var vanleg på gavlbåtar bygde til bruk med landnot. At kjølen vart kort gjorde båten rask å svinge/styre (når du jakta på fisk fylgde du ofte fjøra med lite klaring). Når du skulle drage fram nota var det viktig å kome godt fram i fjøra med båten slik at det vart lite klaring under nota for å berge fisk. Brukarane sa det ofte på denne måten: "Båten var god i fjøra". Ved bygging hadde den runde kjølforma den fordelen at det var lett å "få båten utyve", å gi den ein "rund bunkje" (rund i botnen med god berevne). Ulempa var at båten flaut så høgt i sjøen at den ikkje fekk "vatn på tvora (propellen)" når nota var i sjøen (lite last bak). Båtane var derfor ofte uberegnelege ved manøvrering utan last, propellen drog luft ved oppbakking og gikk i fjøra eller kaia med for stor fart. Var det fleire ombord samtidig såg ein ofte at ledige folk gjekk så langt bak på båten dei kunne når tida for oppbakking nerma seg for "å få vatn på tvora". Les mer …
 Slettnes fyrstasjon, fotografert omkring 1941. , Gamvik kommune i Finnmark, ligger tre kilometer nord for fiskeværet Gamvik. Det er dermed verdens nordligste fastlandsfyr. Fra toppen av tårnet er det god utsikt over havet og naturen i det omkringliggende naturreservatet. Fyret ble satt i drift 15. september 1905. I 1922 fikk fyret tåkelur som gav et støt i en sirene hvert 30 sekund. Under andre verdenskrig var det tyske marineoffiserer som kontrollerte tenning av fyret. Det skjedde kun mens tyske konvoier passerte. Fyret ble sprengt av de tyske styrkene under tilbaketrekningen høsten 1944. Allerede i 1945 ble det satt opp en provisorisk gasslanterne i toppen av restene av tårnet. I perioden 1945-48 ble det reist nye boliger, maskinhus, naust, kai, og fyrtårn. Stasjonen ble i sin helhet tegnet av arkitektene Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas. Les mer …
 Nedgangen til sjakta ved Skinnargruva. Skinnargruva ligg i Gruvlie (sjå kart der) og var ei av jerngruvene til Lesja jernverk Ho ligg øvst av gruvene i sjølve lia (når vi ser bort frå Fjellgruvene), på høgd med Langstudulgruva og ca 400 m aust for Gruvlisetre. Namnet på denne gruva er litt uskjønleg, for dei kjende tydingane av skinnar ser ikkje ut til å ha noko med gruvedrift å gjere.
Skinnargruva består av ei 20-25 meter lang dagstrosse som går over i ei skråsjakt i austenden. Strossa er knapt 2 meter brei på det smalaste, og ca 3 meter der sjakta går ned. Sjølve sjakta er 1,3-2 meter høg, og sommars tid er det tørt ca. 10 meter innover. Nedafor er sjakta fylt av vatn.
I dagstrossa er det fleire merker etter boring. Slike merke tyder på at det har vore nytta krutspregning for å bryte ut berget. Arbeidarane laut bore hol for hand til krutladinga, og merke etter slik boring kan i visse tilfelle nyttast til datering. Borhola ein kan sjå ved Skinnargruva har skjær som er typiske for 1700-talet, men storleik tilsvarande det som var vanleg på 1800-talet. Etter som drifta ved jernverket sannsynlegvis var slutt før 1800, kan det derfor ha vore nytta ein lokal type bor med mindre diameter enn det som er kjend frå andre gruver. Det skal likevel ha vore ei prøvedrift i nokre av gruvene i 1907, og merka kan vere frå den. Les mer …
Jerbanelinjen i Berlevåg var 2,5 km lang og ble satt i drift i 1913. Den eldste traseén var i drift frem til 1920. Den knyttet Bruddet og Varnes sammen med en lang bru over Storelva slik at stenblokker, sten og støpte betongblokker som ble benyttet til molobyggingen, kunne transporteres fra bruddene til byggeplassen. Circa 1920 ble en ny linje anlagt for å transportere sten fra Fangenbruddet til byggingen av Svartoksmoloen på vestsiden av Berlevåg. En kort linje forbandt dessuten stenknuseverket på Revnes med Revnesmoloen. Sporet var i drift i 1960-årene. Les mer …
 Glasshytten ved Værket. Her ble kobolt blandet med pottaske og smeltet sammen til glass. Foto: Sindre Skrede (13. juli 2005) ( Blaafarveværket) (egentlig Det Kongelige Modumske Blaafarveværk, senere Modums Blaafarveværk) er en tidligere norsk gruvebedrift ved Åmot i Modum kommune i Buskerud. Det var Norges største industribedrift på 1800-tallet, og utviklet blåfarve fra koboltmalm, som ble benyttet i papir-, porselens- og glassindustrien. Det norske Blaafarveværket dekket på det meste 80 % av verdensmarkedet for blåfarve, og ble grunnlagt av den dansk-norske kongen i 1770-årene. Allerede i 1788 eksporterte verket blåfarve til Kina og Japan. Under Napoleonskrigene ble verket i 1813 pantsatt av kongen til den svenske kjøpmannen Peter Wilhelm Berg, og ettersom den norske staten ikke kunne løse inn pantet etter krigen ble verket i 1822 solgt på auksjon til den da 27 år gamle forretningsmannen Benjamin Wegner på vegne av et konsortium som til slutt bare inkluderte ham selv og bankieren Wilhelm Christian Benecke. Benjamin Wegner bosatte seg i Norge og ble generaldirektør for bedriften. Les mer …
| .JPG)
