Forside:Kulturminner

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Kulturminner (forside)»)
Hopp til navigering Hopp til søk
Om Kulturminner
Kvam kyrkje i Nord-Fron 2007.
Foto: Anders Einar Hilden
Trappekiosken i Molde. Foto Liv Bjørnhaug Johansen
Et kulturminne er i følge kulturminneloven et «[…]spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro og tradisjon til.» Denne definisjonen legges til grunn for den statlige forvaltningen av de materielle kulturminnene som er knyttet til Miljøverndepartementet, herunder Riksantikvaren. I forlengningen av definisjonen har man også kulturmiljøer, det vil si områder som er formet gjennom menneskelig aktivitet.

I 2007 ratifiserte Norge UNESCO-konvensjonen om den immaterielle kulturarven og forpliktet seg dermed til også å arbeide for å ivareta verneansvaret på dette feltet. Målet med konvensjonen er å beskytte muntlige tradisjoner og uttrykk, utøvende kunst, sosiale skikker, ritualer og høytidsfester, kunnskap og praksis om naturen og universet, og kunnskap om tradisjonelt håndverk. Konvensjonen trådte i kraft i 2006 og er nå tiltrådt av 69 land. Det statlige ansvaret for denne delen av kulturminnevernet ligger i Norge hos Kulturdepartementet som har en egen kulturvernavdeling.   Les mer ...

 
Smakebiter
«Børøysund» ved kai i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen
(2012)
DS «Børøysund» ble bygd som byggenummer 133 ved Trondhjems Mek. Værksted i 1908 for Trondhjems Lægtercompagni. Fartøyet ble døpt «Odin» og gikk som passasjerbåt i lokalrutefart i Trøndelag, men ble også brukt som slepebåt. Fartøyet ble rekvirert av marinen i 1914 og satt inn i nøytralitetsvernet. I 1923 ble fartøyet solgt til Hjelma & Herdla Dampskibsselskab, omdøpt til «Skjergar» og gikk et par år i passasjertrafikk i Bergensskjærgården. I 1925 ble fartøyet solgt til Vesteraalens Dampskibsselskab, omdøpt til «Børøysund» og satt inn i rutetrafikk i Vesterålen og syd til Svolvær. En periode under andre verdenskrig gikk fartøyet også i rute mellom Svolvær og Røst.   Les mer …

Ulla fyrstasjon ligg i Haram i Ålesund kommune. Fyret vart oppretta i 1874. I 1872 vart det «fra den fiskende almue i Haram» søkt om eit fyr enten på Kvernholmen eller på Ullaholmen. Søknaden var anbefalt av amtmannen m.fl. Løyve vart gitt til oppretting av eit fiskefyr, og det vart kjøpt ei mindre tomt på Kvernholmen der det vart oppført ei fyrbygning på 8,3 x 4,5 m med to små rom og eit vaktrom på loftet. Fyret vart ferdig hausten 1873 og vart tent den 25. januar 1874. I budsjettet for 1889-90 vart det gitt løyve til å utvide brennetida. Dette innebar at stasjonen måtte utvidast til familiestasjon. Og derfor var det ønskjeleg å kjøpe heile Kvernholmen slik at det vart ei brukbar ordning med småbruk for fyrvaktaren. Ein bustad på 8 x 6 m vart oppsett i tillegg til den som stod der frå før. Uthus og naust med båtopptrekk vart også oppført og dessutan eit lite fjøs. I 1898 vart det installert ei 4. ordens linse, og fyret vart omskjerma med fleire klippsektorar. Under ein storstorm i januar 1901 vart naustet flytta av sjøen utan at det vart særleg skada. Ein del av det som stod i naustet vart skylt bort, og fyrvaktaren fekk kr 67,- i erstatning for tapte effektar… Eit landingskar med svingkran vart bygd i 1908. I 1929 vart fyret vesentleg forsterka med installering av elektrisk kraft frå Haram Elverk.   Les mer …

Flyfoto 1988, i framgrunnen Hellisøy fyrstasjon. Busetnaden på Stormark i bakgrunnen med Fjellheim (bnr 21 og 3) nærast.
Foto: Aeronor

Hellisøy fyrstasjon (gnr 173 bnr 1) ligg på ei lita øy i Fedje kommune. Anlegget har eit 32,2 m høgt fyrtårn i støpejern, som står på ein låg granittsokkel. Tårnet er på same måte som Eigerøy fyr i Rogaland fora med teglstein og gråstein som sikring mot bølgeslag. Fyret har 3. ordens linseapparat frå 1903 og maskinhus, bustad, naust og landing, samt tuft etter assistentbustad. Ein støypt veg fører frå landinga opp til bustaden og vidare over ei bru bort til fyret. Hellisøy har forholdsvis gode landingsforhold. Fyrstasjonen ligg mellom to område verna som naturreservat etter lov om naturvern.

Fyrstasjonen har stor aldersverdi med landets nest eldste støpejernsfyr. Fyrstasjonen har høg grad av opprinneligheit, med linseapparatet framleis i drift. Anlegget har stor miljøskapande verdi sett i samanheng med bygningsmiljø og kulturlandskap på Fedje, og den gamle handelsstaden på Kræmmerholmen. Fedje kommune gjer omvisningar og leiger ut fyret.   Les mer …

Kleppfisk, kjøtside og skinnside.
Foto: Karl Ragnar Gjertsen
Kleppfisk nynorsk eller klippfisk (nynorsk/bokmål) er salta og tørka fisk av torskefamilien. Det mest tradisjonelle fiskeslaget er torsk, men lange, brosme, hyse (kolje) og sei blir òg bruka. Kleppfisken er gjennomsalta, flattørka og pressa fisk og slik sett meir foredla enn tørrfisk, som ikkje er salta og blir hengt på hjell til tørking. Tradisjonelt har kleppfisken vorte tørka på kleppar (reinflekte svaberg), men i nyare tid er det vorte vanlegare å tørke kleppfisken i innandørs tørkeanlegg. Sist i 1680-åra slo den frisisk-ætta trondheimsborgaren Jappe Ippes seg ned ved Kråksundet i Aure kommuneNordmøre og begynte tilverking av kleppfisk i stor stil.   Les mer …

Murane er en godt bevart, 1,7 km lang strekning av den gamle veien som ble bygget i 1853 som forbindelse mellom Norsjø og Vestvannene (Bandak, Kviteseidvatnet og Flåvatn) frem til Bandak-Norsjøkanalen ble åpnet mellom Ulefoss og Strengen i 1892. Veien gjorde det mulig å passere Vrangfoss og andre fosser og stryk mellom Norsjø og Flåvatn. På denne strekningen måtte all last på land to ganger; mellom Saltevje og Grotevje, og mellom Nomestrand og Eiestrand. Denne veien er et godt eksempel på eldre teknikker som ble brukt ved veibygging, med blant annet naturstensmurer og stabbestener. Da det ble demmet opp ved Hogga sluser ble den gamle veien satt under vann. Den nye veien er lagt over den gamle, men enkelte steder er det mulig å se deler av den gamle der den stikker lenger ut. Mye av kommunikasjonen i Telemark foregikk vannveien, hjuldampere trafikkerte Norsjø med passasjerer og last og tømmer ble fløtet. Veien, slik den ligger der i 2009, ble ferdigstilt i 1892 og var lenge den eneste veien mellom Lunde og Flåbygd. Først på slutten av 1970-tallet ble den erstattet av en ny vei. Veien inngår i «Vegvalg», Statens vegvesens nasjonale verneplan for veger – bruer og vegrelaterte kulturminner.   Les mer …

Det fremste av dei to reinsdyra på Sagelv helleristningsfelt sett frå motsett side av elva.
Foto: Olve Utne
Sagelv helleristningsfelt er eit helleristningsfelt ved Sagelva i Hamarøy kommune i Nord-Salten. Feltet inneheld to konturframstilte reinsdyr innslipt i naturlig størrelse. Begge desse er rista inn nedom kanten på det bratte svaberget fleire meter over elva. Det finst fleire ulike syn på dateringa av feltet — frå så tidlig som ca 7000 fvt. til så seint som 3000–2500 fvt. Dateringa av Sagelv helleristningsfelt er omdiskutert. Den tidligaste dateringsmodellen tek utgangspunkt i at steinalderfolket ikkje hadde dei taua ein treng for å henge nedover berget og riste inn reinsdyra, og at ristningane derfor må stamme frå den tida at havet stod heilt opp hit og ein kunne riste inn direkte frå båt.   Les mer …
 
Kategorier for Kulturminner


 
Andre artikler