<onlyinclude>  Foto: Hans Høydalsvik (2019) er ei spørjeliste sendt frå Norsk etnologisk gransking i 1981 med tittel Utburden. Utsendarar var Anne O'Connor og Anne Moestue.
Introduksjon til spørjelista
På forespørsel fra Anne O’Connor, irsk statsstipendiat i folkeminnevitenskap, sender Norsk etnologisk gransking ut hennes spørreliste om ”utburden”.
”Utburd”, eller ”ropar”, som dette vesenet også er kalt i Norge, er betegnelsen på gjenferdet etter et barn som var dødfødt, myrdet, satt ut, druknet eller på annen måte kommet av dage uten dåp og uten å bli gravlagt i kristen jord.
I eldre tider ble det flere steder i Norge fortalt sagn som handlet om folk som møtte en slik ”utburd” eller ”ropar”. I Irland lever slike fortellinger på folkemunne den dag i dag, Vi vil med denne spørrelisten undersøke om man fremdeles kjenner til slike fortellinger i Norge.
Vi minner våre medarbeidere om hvor viktig det er å sende inn svar selv om fenomenet vi spør om er ukjent: ”Ukjent” er også en viktig opplysning!
Sjå også
Eksterne lenker
 Frå hytta til Edvard og Anne Grimstad på Sota. Frå høgre: Edv. Grimstad, Anne Grimstad, ukjent, Trygve Steinbakke (frå Skjåk). Turiststaden Sota sæter ligg på andre sida av elva/vatnet. Foto: Ukjent Edvard Grimstad (fødd 30. mai 1886 i Skjåk, død 11. september 1955) var lærar, folkeminnesamlar og bibliotekinspektør i Oppland. Han var særleg engasjert i kulturhistoria i Gudbrandsdalen. Grimstad voks opp på garden øvre Grimstad i Skjåk, som son av Peder og Anne Grimstad. Han gjekk ut frå Elverum lærerskole i 1907 og tok eit gymnastikkurs i Oslo i 1911. Han tok òg eit teiknekurs på Hamar i 1916 og eit lærarkurs på Mysen i 1919, medan han i 1922 drog på stipendferd til Sverige og Danmark.
Grimstad byrja som lærar ved framhaldsskulen i Lesja (1907-08) og var deretter tilsett ved skular i Alvdal (1908-10), Fåberg ( Nordre Ål skole, 1910-11), Skjåk (1911-14) og Stange (1914-17). I perioden 1918-22 var han lærar ved Ihle skole i Vestre Toten og arbeidde seinare i Lillehammer-skulen. I 1935 vart han tilsett som bibliotekinspektør i Oppland. Les mer …
 Lekas kommunevåpen, i rødt en gull vinget ørneklo, viser til ørnerovet. er et av våre yngste rovdyrsagn. I 1932 forsvant tre og et halvt år gamle Solveig Hartvigsen (1929–2010) fra familiens hage. Hun ble funnet i god behold på et fjell, og det ble konkludert med at en havørn måtte ha tatt henne. Selv om enkelte omtaler av saken framstiller det som om Hartvigsen hele livet hevda at historien var sann, påpekte hun selv at hun ikke huska det som skjedde. Ornitologer mener at det er umulig for en havørn å bære et såpass tungt barn, men allikevel framstilles sagnet som en realitet. Lekas kommunevåpen er inspirert av ørnerovet. Les mer …
 En utgave av Kivlemøyane fra 1917. Kivlemøyane er den vanlige betegnelsen på et kjent sagn fra Kivledalen, en sidedal til Seljord i Telemark. Sagnet er første gang referert av Andreas Faye og Magnus Brostrup Landstad. Ivar Aasen har også en tidlig nedtegning.
Kivlemøyane handler om tre unge jenter som etter sagnet skulle holde til i Kivledalen. I denne fjelldalen skal det ha stått en kirke i katolsk tid. Jentene var ute og gjette geiter i graslia ovenfor kirken. De var flinke til å spille på bukkehorn, lur og fløyter. Tonene kunne høres av folket i kirken og de lokket dem ut på kirkebakken midt under messa. Den katolske presten blei så opprørt at han gikk ut på kirketrappa i full messeskrud, løftet armene mot Kivlemøyene oppe i fjellet og mana dem i stein. De ble til tre steinblokker som stod på egg oppi Kalvejuvet. I dag er det bare en av steinene som står oppe, men sagnet om Kivlemøyane og slåttesyklusen lever fremdeles.
Sagnet om Kivlemøyane er også utformet som bygdevise, blant annet sunget av Aslak Brekke. I visa heter jentene Kari, Mari og Gro. I tillegg er fortellingen knyttet til slåttekrinsen Kivlemøyane. Les mer …
Nicoline Marie Vonen (født 14.november 1836 i Fjaler, død 29. november 1933 samme sted) var skolegrunnlegger og -leder, folkeminnesamler, forfatter, målkvinne og fjellvandrer. I folketellingen 1900 er hun titulert som "Gaardbruger, Selveier Eier og Bestyrerinde af Pigeinstitut & Pensionat".
Slekt og familie
Hun var datter av børsemaker, korpssmed og klokkemaker Bertel Johannesson Vonen (1799–1868) og jordmor Berthe Helene Skjærdal.
Liv og virke
Da hun var 11 år ble hun sendt til Pensionat og Skole for Pigebørn av den bedre Classe i Davik i Nordfjord. Hun var kjent for sin store interesse av å samle dialekt og ord fra bygden.
Hun var senere også elev ved en guvernanteklasse ved Nissens Pigeskole i Kristiania, dagens Hartvig Nissens skole.
Nikka var en naturelsker, hun likte fotturer i fjellene. Hun var også en av de første kvinnene som nådde toppen av Galdhøpiggen. Nikka Vonens Pigeinstitutt ble grunnlagt i 1871 på gården Steia i Fjaler kommune og som hun drev fram til hun måtte legge den ned av helsemessige årsaker i 1907.
I forbindelse med skolens 25-årsjubileum i 1896 ble hun tildelt Kong Oscar IIs medalje til belønning for fortjenstlig virksomhet i gull.
Soknepresten i Fjaler, Anton Kleppestø, skrev følgende minneord etter hennes død:
| Hun innskrenket sig ikke bare til å meddele kunnskaper, men hovedsaken var for henne å gjøre elevene sine skikket for livet. Hennes undervisning og oppdragelse var i beste forstand oppøvelse i livskunst. Med henne er en av de mest særmerkte kvinner vårt land har eid, vandret bort.
|
|
|
Folkeminnesamler
I Norsk Folkeminnesamling finnes tre mapper tradisjonsoppskrifter fra Sogn etter Vonen, om dagligliv, matskikker, eventyr og sagn, lek, og om underjordsfolk. Annet materiale hun hadde samlet på feltarbeid ble publisert anonymt samtiden, blant annet av Eilert Sundt. I Norsk sogukunst: sogusegjarar og sogur [1] av Rikard Berge er flere av hennes eventyropptegnelser gjengitt.
Referanser
Kilder og litteratur
Advarsel: Standardsorteringen «Vonen, Nikka» tar over for den tidligere sorteringen «NEG 131». Les mer …
| 
