Jørgen Herman Vogt
Jørgen Herman Vogt (født 21. juli 1784 i Bragernes, død 12. januar 1862 i Christiania) var jurist, embetsmann og politiker. Han var en typisk representant for de pliktoppfyllende og nøysomme embetsmennene som i tiden etter adskillelsen fra Danmark i 1814 tok på seg ansvaret for å utvikle den nye staten og som ved hjelp av Grunnloven fremmet og etablerte norsk selvstendighet innenfor rammene av unionen med Sverige. Vogt er den lengst sittende norske statsråd gjennom alle tider.
Bakgrunn
Han var født i Bragernes hvor faren Niels Nielsen Vogt (1755–1809) på den tiden var trelasthandler. Moren var Abigael Monrad. Farens virksomhet gikk ikke så bra, så han solgte seg ut og familien flyttet med sine 13 barn til Kongsberg på grunn av barnas utdannelse og Johan Herman Vogt vokste opp her i trange kår. Etter å ha tatt latinskolen på Kongsberg reiste han til en onkel i København som sørget for nevøenes utdannelse.
Vogt tok examen artium i 1800 og begynte året etter som kopist i finanskollegiets sekretariat ved siden av studiene. Han tok i 1806 juridisk eksamen med laud, og ble i 1807 ansatt som fullmektig i finanskollegiet.
Virke før 1814
I 1803 hadde faren blitt sorenskriver i Nordfjord, og da han døde 1809 overtok sønnen dette embetet. Dette skjdde etter onkelens bruk av sin innflytelse og med sine anbefalinger fra finanskollegiet.
21. januar 1810 giftet han seg i Bragernes med Ingeborg Maria Lorentzen (1788–1821), datter av kjøpmann Jacob Lorentzen (1738–1810) og Karen Rosenberg Stranger (1751–1817). Med henne fikk han døtrene Karen Rosenberg Vogt (1810-1855) og Marie Louise Vogt (1817-1900), som begge ble gift med Henrich Sigvard Scheel (1806–1891), kommandant på Oscarsborg festning, samt sønnen Jacob Vogt (1819–1906), som var brigadelege.
Imidlertid ga embetet som soreskriver liten mulighet for utfoldelse og utvikling og etter tre år søkte han seg tilbake til den danske sentrale statsforvaltningen og fikk stilling som assessor i finanskassedireksjonen og arkivar i finanskollegiet. Her fikk han bl.a. gjennomført en nyordning av statens utgiftsbudsjett med klassifisering av statsutgiftene etter formål.
Virke etter 1814
Vogts erfaringer fra sentrale stillinger i det danske eneveldets statsadministrasjon ga ham en dyp motvilje mot denne statsformen. Etter Kielfreden i14. januar 1814 skrev han Nordmannsforeningens støtteadresse til Christian Frederik og tok opp private lån for å hjelpe nordmenn i Danmark til å reise hjem. Han tilbød Christian Frederik sine tjenester og ble da medlem av finanskomitéen som ble satt ned av Riksforsamlingen på Eidsvoll. Senere på året 1814 klarte han å komme seg til Norge, og ble 7. oktober konstituert som sjef for Finansdepartementet etter Paul Christian Holst, som var valgt til det første overordentlige Storting. Dette medførte at Vogt som konstituert departementssjef var medlem av, men ikke som statsråd, i Regjeringsrådet 1814.
Etter unionsinngåelsen skrev Vogt til kronprins Karl Johan og meddelte at han ønsket å gå i den norske statsforvaltningen, og ble da umiddelbart utnevt til ekspedisjonssekretær (i dag ekspedisjonssjef) i Finansdepartementet.
Mellom Vogt og finansminister og regjeringens dominerende medlem Herman Wedel Jarlsberg var det et nært og godt samarbeid. De hadde et felles syn på hva som burde gjøres og hvordan. Vogt var meget lojal overfor sin statsråd, og hans arbeidsevne og administrative kreativitet var sentrale i saneringen av det tidligere pengevesenet og etableringen av den nye statens finansielle grunnlag.
Han ble enkemann 24. september 1821, men giftet seg igjen 22. november 1822 i Christiania med Hedvig Lovisa Frölich (1787-1880), datter av den svenske rittmester Adolf Fredrik greve Frölich (1756-1831) og Hedvig Eleonora Hummelhielm (1768-1846). De fikk datteren Ingeborg Hedvig Vogt (1825–1904), senere gift med greve Albert Ehrensvärd, svensk utenriksminister. Ekteskapet ble imidlertid oppløst 1837.
I perioden 9. juli 1822 til 16. september 1825 var han statssekretær for regjeringen, og ble da utnevnt til statsråd.
I 1818 ble han medlem av den Lovkomiteen som ble nedsatt av Riksforsamlingen på Eidsvoll. Her ble han en sentral og drivende kraft i å få opprettet det kommunale selvstyret gjennom formannskapslovene av 1837. I 1835 fikk han ansvaret for å utarbeide en ny straffelov, vedtatt i 1842 Her fikk han viktig bistand fra høyesterettsassessor Johan Henrik Rye. I disse årene hadde Vogt også flere andre verv, som blant annet en av kommissærene ved skiftebehandlingen av det Ankerske fideikomiss, og han var blant stifterne av og direksjonsmedlem i Christiania Sparebank (1822). Han deltok også i Christianias første ligningskommisjon og satt i styret for Christiania Borgerskole. Fra 1833 til sin død var han preses i Selskabet for Norges Vel.
Riksrett
Vogt sto for en liberal-konservativ politisk linje, og var en vokter av både Norges likestilling i unionen og av regjeringens autoritet overfor både kongemakten og Stortinget. Han var en talsmann for «tidsmæssige Fremskridt med Varsomhed». Dette brakte ham etter hvert i konflikt med et stadig mer aktivistisk Storting. Denne drakampen mellom statsmaktene var bakgrunnen for at han i 1845 ble stilt for riksrett, det formelle grunnlaget var strid om regjeringen hadde rett til å regulere tollembetsmenns andel av tollinntekter og om regjeringen hadde rett til å heve tollsatsene gjennom en provisorisk anordning. Takket være en blendende forsvarstale fra Frederik Stang ble Vogt frifunnet.
Avskjed
Som en sterk forsvarer av Norges selvstendighet overfor den svenske kongemakten, ble han den første som brått ble skiftet ut i desember 1858 da kronprinsregent Karl ville gjøre plass i regjeringen for sin venn Christian Birch-Reichenwald og hans støttespillere. Da Vogt gikk ut av regjeringen ble det nye ministeriet kalt Sibbern/Birch/Motzfeldt-ministeriet og dette satt til 1861.
Både bakgrunnen for avskjeden og den brå behandlingen av Vogt skapte reaksjoner og han ble umiddelbart gjenstand for den varmeste sympati også av hans tidligere skarpeste kritikere. Hans rettskaffenhet og nær to mannsaldres uegennyttige arbeid for nasjonen overskygget til sist all politisk uenighet.
Vogt var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1828. Da St. Olavs Orden ble innstiftet i 1847 ble han utnevnt til sekretær og seremonimester. Han var skattmester ved samme orden i årene 1851 til 1857 og fikk ordenens storkors 1857. Samme år fikk han Borgerdådsmedaljen i gull. Han var innehaver av storkors av den svenske Nordstjärneorden fra 1844 og ble ridder av Serafimerorden, Sveriges høyeste utmerkelse i 1853.
Bare to år etter hans død ble Vogts gate på Torshov oppkalt etter ham.
Lengstsittende statsråd
Vogt er tidenes lengstsittende norske statsråd og regjeringsmedlem, tilsammen drøyt 33 år. Fra han høsten 1825 ble utnevnt statsråd bestyrte han i perioder alle departementer unntatt Marinedepartementet, Finansdepartementet var det departementet han bestyrte lengst, 13 år. I årene 1829 til 1836 hadde han tjenestefri, med status som statsråd, for å arbeide i Lovkommisjonen.
De drøyt tre siste årene var han førstestatsråd, regjeringens leder som senere etter stattholderstriden i 1873 ble kalt statsminister. Perioden som førstestatsråd hadde et kort avbrudd sommeren 1857 da kronprins Karl satt som visekonge.
Han har hatt følgende roller i statsrådet:
| Fra | Til | Ministerium | Posisjon |
|---|---|---|---|
| 7. obtober 1814 | 27.november 1814 | Regjeringsrådet 1814 | 1. departement |
| 16. september 1825 | 15. oktober 1825 | Første Wedel-ministerium | Statsråd uten portefølje |
| 15. oktober 1825 | 15. september 1826 | Armédepartementet | |
| 15. september 1826 | 15. september 1827 | Departementet for justis- og politivesen | |
| 15. september 1827 | 15. januar 1829 | Statsrådsavdelingen i Stockholm | |
| 15. januar 1829 | 19. september 1836 | Statsråd, permisjon for arbeid i Lovkommisjonen | |
| 19. september 1836 | 10. november 1836 | Andre Wedel-ministerium | |
| 10. november 1836 | 17. desember 1836 | Statsråd uten portefølje | |
| 17. desember 1836 | 8. mars 1844 | Finans- handels- og tolldepartementet | |
| 8. mars 1844 | 1. januar 1846 | Løvenskiold/Vogt-ministeriet | |
| 1. januar 1846 | 15. mai 1846 | Finans- og tolldepartementet | |
| 15. mai 1846 | 15. juli 1847 | Statsrådsavdelingen i Stockholm | |
| 15. juli 1847 | 15. september 1849 | Finans- og tolldepartementet | |
| 15. september 1849 | 15. september 1850 | Kirke- og undervisningsdepartementet | |
| 15. september 1850 | 15. september 1851 | Revisjonsdepartementet | |
| 15. september 1851 | 29. september 1852 | Statsrådsavdelingen i Stockholm | |
| 29. september 1852 | 9. september 1853 | Finans- og tolldepartementet | |
| 5. august 1853 | 2. juli 1854 | Justis- og politidepartementet | |
| 2. juli 1854 | 27. september 1855 | Finans- og tolldepartementet | |
| 7. september 1854 | 7. oktober 1854 | Kirke- og undervisningsdepartementet | |
| 27. september 1855 | 17. juni 1856 | Justis- og politidepartementet og førstestatsråd | |
| 17. juni 1856 | 26. september 1856 | Vogt-ministeriet | |
| 26. september 1856 | 11. september 1857 | Revisjonsdepartementet og førstestatsråd | |
| 11. september 1857 | 3. oktober 1857 | Justis- og politidepartementet og førstestatsråd | |
| 3. oktober 1857 | 4. desember 1858 | Revisjonsdepartementet og førstestatsråd |
Kilder og referanser
- Jørgen Herman Vogt i Norsk biografisk leksikon
- Jørgen Herman Vogt på regjeringen.no
- Jørgen Herman Vogt i Historisk befolkningsregister.
| Førstestatsråder/stattholdere/visekonger 1814–73
førstestatsråd Haxthausen (1814) • førstestatsråd Rosenkrantz (1814) • stattholder Essen (1814–1816) • visekonge kronprins Karl Johan (1816) • stattholder Mörner (1816–1818) • stattholder Sandels (1818–1824) • visekonge kronprins Oscar (1824) • stattholder Sandels (1824–1827) • stattholder Platen (1827–1829) • førstestatsråd Collett (1829-1833) • visekonge kronprins Oscar (1833) • førstestatsråd Collett (1833-1836) • stattholder Wedel Jarlsberg (1836-1840) • førstestatsråd Krog (1840-1841) • stattholder Løvenskiold (1841-1856) • førstestatsråd Vogt (1856-1857) • visekonge kronprins Karl (1857) • førstestatsråd Vogt (1857-1858) • førstestatsråd Petersen (1858-1861) • førstestatsråd Stang (1861-1873) • Embetet opphørt, statsminister innført i 1873 etter Stattholderstriden. |