St. Paul menighet

St. Paul menighet er den katolske menigheten i Bergen. Den første soknepresten ble utnevnt i 1857, og 1858 regnes gjerne som grunnleggelsesåret for menigheten. Formelt ble den det året en misjonsstasjon, og i 1870 ble den selvstendig menighet. Soknekirken St. Paul sto ferdig først i 1876.

Soknekirken St. Paul i Bergen.
Christopher Holfeldt-Houen ble sokneprest i Bergen i 1857, ti år etter at han konverterte i Roma.
Foto: Ukjent

Forberedelser

Det ble raskt etter at St. Olav menighet var oppretta i Christiania i 1843 lagt planer for en misjonsstasjon i Bergen. Selv om det nok hadde bodd katolikker i Bergen i tida etter reformasjonen, hadde de aldri fått begrensa religionsfrihet slik det var i bergstadene og i Fredrikstad. Det var derfor svært få katolikker i byen, og dermed lite grunnlag for å etablere en menighet på kort sikt. Det som allikevel lokka, var dels at Bergen var en svært viktig by, i mange henseender langt viktigere enn Christiania, og dels at det på grunn av den store skipstrafikken ville være et stort antall katolikker som hadde kortere eller lengre opphold i byen. Sokneprest Gottfried Ignatius Montz i Oslo og pater Johan Daniel Paul Stub, som var bergenser, var derfor villige til å forsøke å etablere noe i byen. Fram til 1845 var det bare i Christiania de hadde lov til å etablere fast virksomhet, men i 1845 kom dissenterloven, og dermed var det åpent for nyetableringer.

Pastor Montz skal ha reist til Bergen allerede den 11. juni 1845. Det var en lang og strabasiøs reise over fjellet som tok omkring ei uke. Han hadde hørt rykter fra en italiener som hadde vært i Bergen om at det var et hundretalls katolikker der, men den 1. juli hadde han etter å ha lett i noen dager bare funnet femten til tyve voksne og fjorten-femten barn. Det ble holdt messe hjemme hos en skredder fra Bayern som hadde bosatt seg i Bergen. Montz fikk et godt kontaktnett i byen under besøket. Han spiste middag hos den lutherske biskopen, Jacob Neumann. I samtale med direktøren for St. Jørgen hospital, leprahospitalet, ble han spurt om ikke ordenssøstre kunne tenke seg å overta pleien der. Mens Grunnloven forbød jesuitter og munkeordener, var det ikke noe forbud mot søsterordener. Montz var veldig positiv til dette, for et katolsk sykehus ville være en god base. Men av ukjente grunner ble det aldri noe av en slik overtagelse. Montz konluderte med at det var for få fastboende til å ha en egen menighet, men han øyna en annen løsning. Det var nemlig omkring tusen katolske sjømenn og fiskere som gikk i land i Bergen og Ålesund hvert år, og i flere tilfeller hadde katolikker død i byen uten å motta sakramentene. Montz mente at det måtte være mulig å få støtte fra kirken i sjømennenes og fiskernes hjemland, slik at man kunne finansiere en prestestilling i byen og på sikt opprette menighet.

Misjonsstasjon 1858–1870

Etter Montz' besøk i Bergen viste det seg at det var vanskelig nok å få ting til å gå rundt i Christiania. Derfor ble det ikke noen ny reise til Bergen før i 1857. Den som ble sendt av sted var Christopher Holfeldt-Houen, som hadde konvertert i Roma i 1847 og studert til prest. Etter tre år som kapellan i Christiania ble han sendt til Bergen for å grunnlegge en menighet der. Han ble formelt utnevnt i 1857, men først i 1858 ser det ut til at det var på plass et lite kapell og dermed en menighet. Da pater Stub reiste hjem til Bergen en tur i 1858 besøkte han kapellet, og kunne fortelle at det var et lite loftsværelse, så lite at ikke alle som ville til messe fikk plass. Stub snakka med venner i Bergen, og det kom da forslag om å bygge en kirke. Holfeldt-Houen gjorde en stor innsats til tross for kummerlige forhold. Han begynte blant annet å gi ut Katholsk Intelligentsblad for christelig sindede Læsere, hvor han skrev det meste av stoffet selv. Bladet ble gitt ut fram til 1860, da Holfeldt-Houen var i Göteborg en tid. Bladet ble ikke noen stor suksess, men blant de som leste det ble det regna som et godt tidsskrift. Aasmund Olavsson Vinje var en av leserne, og han kunne fortelle at en kunne lære mye av bladet da han skrev en anmeldelse i Dølen. Det eneste han hadde å utsette på det var at Holfeldt-Houen skrev dansk, ikke norsk - Vinje mente han burde ha fulgt i erkebiskop Olav Engelbrektssons fotspor og valgt landsmålet, slik erkebiskopen valgte norrønt mens hans lutherske motstandere skrev dansk.

I september 1865 kunne grunnsteinen til St. Paul kirke legges ned. Dette var under Holfeldt-Houens tid som sokneprest; han satt i embetet til 1870. Men det er særlig pater Stub som forbindes med kirken; det var han som sto bak mye av planene, og han var sokneprest da kirken ble vigsla. Selv om Holfeldt-Houens innsats for menigheten må ha vært helt sentral, er det ikke til å komme unna at bergenseren Stub var hos sine egne. At han tilhørte en kirke som var fremmed for de fleste i byen betydde mindre når han i sine prekener kunne smøre godt på med Bergenspatriotisme. Kirken ble tegna av italieneren grev Edorda Arborio Mella, og er fortsatt den største katolske kirken i Norge målt etter antall sitteplasser.

Det tok lang tid å bygge en så stor kirke, og i 1866 ble det bestemt av prestegården med et provisorisk kapell skulle bygges først. Presteboligen var innflytningsklar i 1868, og var bolig for soknepresten fram til 1988 da den ble revet.

Selvstendig menighet 1870

Kirkebygget kom sakte, men sikkert på plass. Pengemangel førte til at arbeidet stoppa opp flere ganger, men den 30. juni 1876 kunne den endelig innvies, ti år etter byggestart. Dette var festen for Peter og Paulus, og kirken er som navnet viser via til apostelen Paulus. Pater Johan Daniel Paul Stub tok over som sokneprest i 1870, og satt i embetet til sin død i 1892. Han grunnla St. Pauls skole en gang mellom 1870 og 1873; mange av de eldste dokumentene er tapt, men man vet at skolen var i drift i 1873. I dag holder skolen til i et nybygg fra 1991, med tilbygg fra 1998. Prestegården som ble revet i 1988 er erstatta av Birgittahjemmet, som opprinnelig var et sykehus. Det ble så administrasjonssenter for St. Franciskus Xaveriussøstrene, og er nå prestegård.

Menigheten i nyere tid

Menigheten i Bergen vokste jevnt og trutt fram til 1970- og 1980-åra. Da kom det en stor omveltning i St. Paul som i andre katolske menigheter; arbeidsinnvandrere og flyktninger som kom til Norge førte til en kraftig vekst.

I 2003 tok Augustinerkorherrene over ansvaret for menigheten, med dom Alois Brodersen som sokneprest. Bernt I. Eidsvig, som også tilhører korherrene, hadde fra 1986 til 1991 vært sokneprest i St. Paul, og han ble i 2005 biskop av Oslo.

Menigheten dekker Sogn og Fjordane og midtre og nordlige Hordaland, det vil si kommunene Bergen, Jondal, Ullensvang, Eidfjord, Ulvik, Granvin, Voss, Kvam, Fusa, Samnanger, Os, Austevoll, Sund, Fjell, Askøy, Vaksdal, Modalen, Osterøy, Meland, Øygarden, Radøy, Lindås, Austrheim, Fedje, og Masfjorden, tilsammen et areal 29 570 km².

Sokneprester

 
Peter Stefan Grüner, sokneprest 1892–1898. Fra boka Turistlandet Norge, utgitt 1921.

Kilder