Russemonumentet på Trondenes er et minnesmerke over tilfangetatte sovjetiske soldater som tyskerne satte til å bygge sine forsvarsverk. På Trondenes var det mange av dem, og oppgaven var først og fremst å bygge det store forsvarsanlegget på Trondeneshalvøya - Adolfkanonbatteriet. Fangene levde under umenneskelige forhold i en leir med dårlige brakker, lite mat og hardt arbeid. Dette var bokstavelig talt et dødsslit, og det er stipulert at ca. 800 av dem døde under disse forholdene. Noen sultet i hjel, andre frøs til døde eller omkom av sykdommer. Noen ble også skutt for bagatellmessige disiplinære forseelser.I alt var det ca. 100 000 sovjetiske soldater som var fanger i Norge da krigen sluttet i 1945. 13 000 døde under fangenskapet. I Harstad var det fangeleirer på Kilhus, Kanebogen, Harstadbotn, Seljestad, Sama og Trondenes. På Trondenes finnes det ennå rester av brakkeleirene som tyskerne fikk bygd for seg og sine, selve fangeleiren ble brent like etter frigjøringen. Les mer …
 Berit Nøkleby skrev også lokalhistorie og bidro med to kapitler i boka Oppegård blir til som utkom i 2014 i anledning kommunens 100 års-jubileum. Her signerer forfatterne bøker på lanseringsdagen i Oppegård bibliotek i november 2014. Fra venstre forfatterne Finn Erhard Johannessen, Berit Nøkleby, skjult bak henne er Willy Østberg. I midten er Ola Alsvik og den blå armen tilhører siste av de seks forfatterne, Ole K. Endresen. Til høyre står Birger Løvland som venter på et signert eksemplar. Foto: Siri Iversen, 2014 (født 25. september 1939 i Drammen, død 26. juli 2018) var historiker. Hun er særlig kjent for sitt arbeid med andre verdenskrig, men har også skrevet en del lokalhistorisk litteratur.
Nøkleby tok hovedfag i historie med en avhandling om den tyske sendemannen Curt Bräuers politikk i Norge i april 1940, og har senere gitt ut en rekke bøker med tema fra krigen. 1967–1970 var hun forskningsstipendiat ved Norges hjemmefrontmuseum, og fra 1970 til 1974 var hun ved Norges almenvitenskaplige forskningsråd. Les mer …
 Kanontårnet fra «Gneisenau» er en tysk kystfestning fra andre verdenskrig i Ørland kommune. Den inngikk i Festung Norwegen eller Atlantikwall, en linje av forsvarsverker som skulle gå langs hele Norgeskysten. Det store kanontårnet som dominerer fortet kom fra slagskipet «Gneisenau». Skipet hadde tre slike tårn, og etter at det ble skadet i Kiel i 1942 bestemte man at et av tårnene skulle monteres på Austrått. De andre to havnet på Fjell festning på Sotra utenfor Bergen og i Hoek van Holland ved innseilingen til Rotterdam i Nederland. Det eneste tårnet som er bevart er det på Austrått. Tårnet har tre kanoner, der hvert løp veier mer enn 50 tonn. Panserstålet i kuppelen er 25 cm tykt. Tårnet strekker seg også femten meter, eller fem etasjer, ned i bakken. Anleggsarbeidet ble utført av Organisation Todt ved hjelp av jugoslaviske krigsfanger. Les mer …
 Ledende personer i NS foran Slottet i 1944. Fra venstre Jonas Lie, Vidkun Quisling, Karl A. Marthinsen og Orvar Sæter. Foto: Ukjent (1944) (NS) var et politisk parti som ble grunnlagt 17. mai 1933, og som fra høsten 1940 var eneste tillatte parti i Norge. Før krigen fikk partiet rundt 2 % av stemmene i storingsvalgene i 1933 og 1936, hvilket ikke var nok til å vinne noen mandater. I lokalvalg var det noe mer uttelling, med 69 kommunestyrerepresentanter i valget i 1934 som beste resultat. Partiet var fra starten av nasjonalistisk, og orienterte seg fra 1934 mot nazisme og fascisme. Det ble opprettet en militarisert organisasjon, Hirden, etter mønster av SA i Tyskland. Lederen, med tittel «fører», var Vidkun Quisling, mens generalsekretæren fra 1934 av var Rolf Jørgen Fuglesang. På det meste hadde partiet ca. 44 000 medlemmer, i 1943. På det tidspunkt ble Tysklands tilbakegang i krigen tydelig, og en del begynte å melde seg ut samtidig som NS hadde problemer med å rekruttere nye medlemmer. Londonregjeringen presiserte at det var ulovlig å være medlem av NS etter invasjonen, og et betydelig antall mennesker ble etter krigens slutt dømt for sitt medlemskap. Les mer …
Krigsfangeleire i Norge under andre verdenskrig ble i det meste av krigen brukt til sovjetiske, polske og jugoslaviske krigsfanger. De norske krigsfangene fra den første perioden ble for det meste sluppet raskt ut, med unntak av noen som gikk rett over til å bli politiske fanger. Etter krigens slutt fikk de tyske soldatene i landet status som krigsfanger, og ble holdt internert eller satt til minerydding og andre oppgaver. Denne artikkelen omhandler primært de tyske leirene som ble drevet fra 1941 til 1945. Les mer …
 Biskop Eivind Berggrav var en av initiativtagerne til Den midlertidige kirkeledelse. Her fotografert under visitasreise i 1936. Foto: Ukjent Den midlertidige kirkeledelse var ledelsen i Den norske kirke etter at det hadde kommet til åpent brudd med Nasjonal Samlings kirkedepartement i 1942. Kirkeledelsen var en viktig gruppering i holdningskampen mot okkupasjonsmakten.
Allerede fra invasjonen i 1940 hadde Den norske kirke ført en kamp mot okkupasjonsmyndigheter og Nasjonal Samling. NS forsøkte å sensurere prester, som på sin side brukte prekestolene til å markere motstand mot overgrep. Det ble blant annet flere ganger lest opp hyrdebrev med brodd mot nazismen fra biskopene i landets kirker. Da domprost Arne Fjellbu den 1. februar 1942 ble nektet å holde gudstjeneste i Nidarosdomen kom en kraftig reaksjon fra biskopene; i løpet av den neste uken la samtlige av dem ned sine statlige embeter. De fortsatte likevel som biskoper, og skrev erklæringen Kirkens Grunn. Erklæringen ble lest opp i kirkene 1. påskedag. Den førte til at hele 92 % av prestene også la ned sine statlige embeter, men fortsatte i prestetjenesten. Eivind Berggrav, som var hovedforfatter av erklæringen, ble arrestert og de andre biskopene fikk meldeplikt. Les mer … | 
