 Kompani Linges eneste kvinnelige medlem får Kongens fortj.medalje i gull. Overrekkelse ved general Sten Florelius til Ingebjørg Skoghaug. Avisklipp fra Dagbladet, 03.01.1950, s. 6 risikerte livet under andre verdenskrig. Men etter krigen ble det nesten stille om de modige kvinnene i motstandskampen. Når kvinnene nevnes er det gjerne i biroller; som vertinner i dekkleiligheter eller som konene til motstandsmenn. Det har kommet ut en og annen bok, dokumentar og noen avisartikler, men dette er predt materiale. Når titlene f.eks. lyder Kvinner i krig : gløtt inn i en forsømt samtidshistorie og Kvinnenes glemte kamp, så ser vi at vi har manglet et stort, samlende verk.
Kvinnene drev motstandsarbeid side om side med gutta. Deres mot var like stort og mange av deres venner ble arrestert, torturert og henrettet. Det er registrert 1003 navngitte kvinner som kjempet, flere tusen satt som politiske fanger og vi vet om en del som døde enten i kamper, i fangenskap, under tortur eller i selvmord.
Høsten 2020 kom det endelig et etterlengtet storverk; Mari Jonassen kom ut med "Norske kvinner i krig 1939-1945", et verk på over 600 sider. Dette verket fyller ut en stor, hvit flekk i okkupasjonshistorien. Historikeren Jonassen peker ikke bare på forsømmelsene som har preget tidligere framstillinger. Hun får et nytt og langt mer sammensatt bilde til å tre fram, basert blant annet på hundrevis av interjuer som hittil har ligget ubenyttet i arkivene på Norges hjemmefrontmuseum. Verket byr på en mengde ukjente historier fra hele landet og inneholder et omfattende navneregister. Les mer …
 I Hålogaland var XU organisert på følgende måte: XU-201 Narvik med sideavdelingene XU-201D/Lødingen, XU-210 Lofoten, XU-220 Vesterålen og XU-230 Harstad. I tillegg ble den Liland-baserte motstandsgruppen «Greta» underlagt XU-201 under navnet XU-201 E/Greta. XU-201 var en avdeling av den britisk ledete etterretningsorganisasjonen XU som opererte i og rundt Narvik, Lødingen, Lofoten, Vesterålen og Harstad fra 1943 til 1945. Hovedformålet til gruppa var å få has på slagskipet «Tirpitz».
Håkon Pettersen (1908–1999) fra Håkvik i det som seinere ble innlemmet i Narvik kommune, ble arbeidsufør som følge av det han var med på under andre verdenskrig. Sønnen Jan Petter, født i 1946 skjønte langt om lenge hvem faren egentlig var; men det var først etter at hans far var død. Han fikk undersøkt farens og hans kamerater sine aktiviteter rettet mot okkupantens store nett.
Da Håkon Pettersen døde, kom det fram en rapport-kladd han hadde skrevet omkring sine virksomheter i det som hadde vært britenes tjeneste under den tyske okkupasjonen av Norge. Etter å ha saumfart 43 slike rapporter fra andre agenter kom Jan Petter fram til at 240 nordmenn hadde vært engasjert i virksomheten i denne regionen. Slik gikk det til at Jan-Petter Pettersen fikk et mer komplett bilde av sin far enn det han selv hadde dannet seg av ham. Faren var blitt arbeidsufør etter en dramatisk flukt over fjellet til Sverige for å komme seg unna tyskerne som da hadde sprengt nær alle lokale organer i XU 201.
Les mer …
 Oscarsborg sett fra sørvest Foto: Kjetil Lenes Oscarsborg festning er en kystfestning på Kaholmene i Drøbaksundet. Beliggenheten er militærstrategisk viktig, da dette er det smaleste stedet i Oslofjorden og dermed et naturlig sted å legge forsvarsverker for å stoppe fiendtlige skip på vei mot Oslo. De første festningsverkene kom på plass på 1600-tallet, mens dagens festning ble åpnet i 1848. Festningen er særlig kjent for senkningen av «Blücher» den 9. april 1940. Den militære aktiviteten er nedlagt, og festningen drives nå som museum og forvaltes av Nasjonale Festningsverk. Den 9. april 2014 ble festningen freda.
Den eneste gang festningen har vært i kamp var den 9. april 1940. Det kom varsler om at fremmede skip var på vei innover fjorden, og at de ikke stoppet for varselskudd. I en situasjon som var svært uklar valgte kommandanten, oberst Birger Eriksen, å bemanne kanoner og torpedobatteri. I tillegg til festningen ble batteriene på landsiden i Drøbak også bemannet. Eriksen kommanderte selv ildgivningen fra festningen, og han kjente avstanden til alle landemerker rundt festningen. Skuddene fra de gamle kanonene, «Moses» og «Aron», traff slagkrysseren «Blücher», det tyske flaggskipet. Det brøt ut flere branner ombord, og skadene var svært alvorlige. Da det i tillegg ble avfyrt to torpedoer som traff skipet fikk det slagside og begynte å synke. Skipet gikk ned ved Askholmene litt innenfor Oscarsborg. De andre skipene måtte snu og sette i land styrkene i Son, hvor de hadde en lang marsj foran seg. Ombord på «Blücher» var hele ledelsen for angrepet mot Oslo. Omlag tusen mann omkom. Mange druknet i det kalde vannet, og det var også mange som omkom da olje fra skipet tok fyr. Senkningen bidro dermed til at man i Oslo fikk langt bedre tid til å områ seg enn man ellers ville hatt, og konge, regjering og Storting klarte å komme seg ut av byen. Les mer …
 30 av gruppens gjenværende medlemmer for Frostating lagmannsrett med domsavsigelse 20. september 1946 (klikk på bildet for navn på den enkelte). («Underavdeling Lola») var en spesialavdeling i Sicherheitsdienst i Trondheim, i nært samarbeid med Gestapo, med infiltrasjon og opprulling av motstandsbevegelsen som viktigste oppgave og informere Gestapo om politiske motstandere. Gruppa ble ledet av Henry Rinnan, og er derfor også kjent som Rinnanbanden, som også var et betegnelse Rinnan selv brukte. Mellom 50 og 60 angivere var knyttet til gruppa. Flere medlemmer av avdelingen ble dømt til døden under rettsoppgjøret. Navnet Lola skal Rinnan ha brukt som sitt dekknavn allerede fra 1940, men i mars 1942 ble det navnet da Sonderabteilung Lola formelt ble opprettet innen Sicherheitsdienst, og etter hvert ble Rinnan tildelt den laveste offisersgrad i SS som SS-Untersturmführer (fenrik). Les mer …
 «Pol III» seilte sist under navnet «Arnøytrans» som brønnbåttransport Foto: Lars Røed Hansen var et bevoktningsfartøy som 8. april 1940 ble skutt i brann under det tyske angrepet. Skuddene mot skipet var de første på norsk område under krigen, og skipets kaptein, Leif Welding Olsen, ble krigens første norske offer. «Pol III»s varsling til Rauøy fort førte til at beredskapen kunne trappes ytterligere opp innover i fjorden, og kan derfor ha bidratt til at Oscarsborg var klar til å ta opp kampen da den tyske angrepsstyrken nådde Drøbaksundet. Fartøyet var opprinnelig en hvalbåt. Den ble bygd ved Akers mekaniske verksted, med byggenummer 429, og sjøsatt i 1926.
I 1939 ble «Pol III» satt i tjeneste som bevoktningsfartøy ved grensa til Oslo krigshavn ytterst i Oslofjorden, med Welding Olsen som skipper. Den 8. april ble beredskapen styrket i området, og «Pol III» hadde som oppgave å patruljere strekningen mellom Torbjørnskjær og Ferder. Omkring kl. 2300 oppdaget mannskapet mørklagte fartøy på vei innover fjorden. Welding Olsen ga ordre om å avfyre varselskudd og klargjøre til praiing. Den tyske torpedobåten «Albatros» ble sendt for å ta seg av båten, og rammet den kort tid etter at varselskuddet var avfyrt. Kl. 2310 avfyrte «Pol III» varselraketter, en hvit og to røde, slik at Rauøy fort ble klar over at en fremmed styrke var på vei. Mannskapet på «Albatros» åpnet da ild med mitraljøser. «Pol III» kom i brann, og Welding Olsen ble truffet i benet. Han ble alvorlig skadet, og druknet da han ikke klarte å ta seg opp i livbåten da «Pol III» ble evakuert. Les mer …
 Grannessletta sett mot sør frå Ullandhaug i februar 2011. Politistasjonen låg nokså midt på sletta. Sola politistasjon blei etablert sommaren 1940 etter oppmoding frå lokale politikarar, mellom anna ordføraren i Sola kommune, slik at dei kunne ha tilsyn med evakuert eigedom i Sola. Ganske snart blei funksjonen utvida til å regulera tilhøva mellom okkupant og okkupert både i Sola og i tilgrensande bygder. Her var det solafolk søkte om løyve om dei skulle dra lenger enn tri mil. Men kanskje viktigast; var nokon misnøgd med okkupantane, kunne dei klaga her. Andre viktige roller som låg på Sola politistasjon, var å fungera som luftvernstasjon og naudhjelpstasjon for dei sivile kring flyplassen. Difor tok politistasjonen også initiativ til å bygga splintsikre rom på dei mest utsette gardane.
Fram til 1. mars 1942 var politifullmektig Sirevåg sjef. Sidan tok politiløytnant Arne Bang Andersen over. Personalet elles var opphavleg fire politikonstablar og ei kontordame, men blei i løpet av 1942 redusert til ein konstabel og ei kontordame attåt sjefen sjølv. Stasjonen disponerte to bilar, men bensinrasjoneringa tvinga konstablane på sykkel når det var praktisk mogeleg. Månadsforbruket av bensin svara til hundre liter!
Marselius Ølberg hadde også vanskar med tyske grannar. Det var piggtrådsperringane som var problemet. Nå ville Marselius ha løve til å setja eit gjerde langs sperringa for at ikkje buskapen hans skulle koma borti og riva seg opp. Dessutan låg det også ein heil del piggtråd over beitemarka hans. Det var fare for at buskapen skulle riva seg opp i dei og alt dette avskar buskapen frå dette beitet. Marselius tok difor kontakt med Sola politistasjon og 21. mai 1943 heldt han og Arne Bang Andersen synfaring. Dinest oppsøkte Andersen sjefen for den tyske stillinga. Det heile enda med ein avtale som gav Marselius medhald på alle punkt. Tyskarane skulle fjerna piggtrådane frå markene medan Merselius fakk løyve til å setja opp eit gjerde som kunne skjerma mot piggtrådsperringa. Les mer … | 
