 Det opprinnelig garnspinneriet fra 1914, ombygget i 1946 over Brynsfossen, etter rehabiliteringen i 2003. (2007) Joh. Petersen A/S Lin og Bomullsvarefabrikk produserte utstyrsvarer som håndklær og dekketøy i jacquard- og damaskmønster i hvit og kulørt lin, samt i bomull og silke. Etter krigen produserte fabrikken også blåtøysstoffer, skjortestoffer og lignende, samt også frottéhåndklær i bomull og andre bomullsprodukter.
Firmaet Joh. Petersen A/S ble grunnlagt i 1852 i Bergen av tekstilgründeren og manufakturhandleren Johan Petersen (1828-1906). Han kjøpte i 1857 en tomt i Skuteviken av Margrethe Marie Meyer, enken etter Otto Meyer, hvor han året etter startet et dampdrevet bomullsveveri. Dette hadde i 1865 41 ansatte, men stanset produksjonen 1867 da Petersen i stedet drev Bergens Dampmølle i fabrikkens kjeller. Veveriet ble flyttet til Brumunddal og deretter i 1889 til Bryn i daværende Aker herred hvor Petersen hadde kjøpt fallrettighetene til Brynsfossen i Alnaelva. Her ble det anlagt en demning og fikk ført vannet ned til en veveribygning på flaten nedenfor og ga kraft til produksjonen. I 1897 ble anlegget utvidet med en ny, stor bygning. Les mer …
 En av de første vognene, produsert av Skabo og kalt «Vikingeskip» på grunn av formen, etter å ha passert Holtet holdeplass på vei mot byen. Banens vognhall i bakgrunnen. (1917-1920) i Oslo åpnet 11. juni 1917 som en forstadsbane mellom Stortorget og Sæter, i 1941 forlenget til Ljabru. Den går fra Gamlebyen og oppover i egen trasé utenfor offentlig vei. Etter kommunesammenslåingen mellom Aker og Oslo i 1948 ble den innkoblet på trikkenettet i byen, og betjenes fra 2013 av linje 18 og 19. Banen hadde sin storhetstid i årene før, under og umiddelbart etter andre verdenskrig, og gikk med overskudd helt fram til 1949.
Banen var også et viktig politisk virkemiddel for å sørge for og oppmuntre til utbyggen av Nordstrand.
Historien om Ekebergbanen er også en historie om folkelig mobilisering i årtier mot nedleggelse, som var initert av byens politiske ledelse og Sporveiledelsen. Den er også en fortelling om en politisk snuoperasjon i særlig Høyre i årene 1974/1975.
Les mer …
 Frithjof Ingier. Foto: Faksimile fra Aker 1837-1937. Kommunens styre og forvaltning gjennem hundre år. (1940) (født 13. juli 1849, død 6. mai 1905 i Sveits) var godseier og lokalpolitiker ( H) i Aker.
Han var sønn av Helle Ingier (1810-1884) og Mathea Rosenberg (1822-1897). Han var fra farens død eier av Stubljan i Aker. Dette var hovedsetet i Ljangodset som omfattet en rekke gårds- og skogseiendommer i Aker, Nesodden, Oppegård, Ski, Ås og Kråkstad, kjøpt av bestefaren Lars Ingier (1760–1828) i 1799. Blant disse var Hvitebjørn i Oppegård, som sammen med Stubljan dannet den opprinnelige kjernen i Ljansgodset. Sag- og skogbruksfirmaet M. & H. Ingier (etablert av Helle Ingier og hans bror Marius i 1850) hørte også til, herunder det store sagbruket Ljansbruket. Les mer …
Gamle Aker kirke er en treskipet romansk basilika, bygget på 1100-tallet. Kirken er Oslos eldste stående bygning, og er fortsatt i bruk som menighetskirke for Gamle Aker menighet. Kirken ligger i Akersbakken 26 på Akerryggen. Under kirken ligger Akersberget gruver som er det eldste påviselige bergverk i Norge, og verneverdige ølhaller fra 1800-tallet. Kalksteinen kirken er bygget av er hentet fra et brudd der Vår Frelsers gravlund nå ligger og fra Hovedøya.
I følge Oslo byleksikon nevnes Gamle Aker kirke første gang som fylkeskirke for Vingulmark i 1080. Dette dreier seg antagelig om en eldre kirke, muligens i tre. Dagens kirke regnes for å ha blitt påbegynt tidligst på begynnelsen av 1100-tallet, og kobles stilhistorisk til bygghytten ved Hallvardskatedralen. I Oslo Bys historie regnes fylkesordningen østafjells for først å ha blitt innført av kongemakten på 1100-tallet eller første halvdel av 1200-tallet, og det er først på 1200-tallet Aker omtales som fylkeskirke for den nordlige delen av Vingulmark, med henvisning til den eldre Borgartings kristenrett. Les mer …
| 
