 Magnus J. Dahl i yngre dager (født 25. mars 1862 i Spydeberg, død 12. januar 1952) var skomaker, evangelist, vekkelsespredikant og misjonær, mest kjent for å ha grunnlagt Fellesmisjonen i Mjøsområdet i 1899. Dahl var ugift hele livet. Han var sønn av husmann Johannes Larsen og Marie Larsdatter. I folketellinga for 1865 er familien registrert på plassen «Sydbraaten» under Nord-Hovin i Spydeberg. Han vokste opp i enkle kår, som den femte i en søskenflokk på åtte. Dahl ble regnet som begavet og med stor kunnskapstørst, og planla å bli skolelærer. Han besto derimot ikke opptaksprøven, men kom etter hvert inn i skomakerlære i Oslo. I sin tid som skomakerlærling begynte han å samtale med folk om Gud, og kom ganske snart med i kristen møtevirksomhet, særlig i Treiders virke i byen. Les mer …
 Oslo bispegård Foto: Vidar Iversen er Oslo bispedømmes kontor- og representasjonsbygg og har adresse St. Hallvards plass 3, til tross for at den ikke lenger ligger til denne plassen. Frem til midten av 1980-årene var den også biskopens residens. Den ligger i Gamlebyen, på stedet hvor Olavsklosteret stod i middelalderen, og er delvis fra 1600-tallet.
I 1523 ble Bispeborgen skadet under et svensk angrep på Oslo. Etter reformasjonen ble den gitt til borgerne til nedrivning, men de tre første biskopene (Hans Rev, Anders Madssøn og Frants Berg) bodde der allikevel. I 1554, mens Berg var biskop, kom borgen på private hender, og han begynte byggingen av en ny bispegård i østfløyen av det nedlagte Olavsklosteret. Biskopen flyttet over til restene av Olavsklosteret allerede i 1554, men først i 1624 kunne man begynne ombyggingen av østfløyen.
Ved bybrannen året etter klarte bispegården seg. Etter mer enn to århundrer med dårlig vedlikehold, reparasjoner og ombygninger ble det i 1860 besluttet å rive den. I 1874 ble den lagt ut for salg, men i 1882 bestemte Stortinget at middelalderdelen skulle bevares. Resten ble revet, og 1883– 1884 ble en nygotisk bygning tegnet av Henrik Thrap-Meyer reist. Les mer …
 Jon og Gro Kiland. Foto: H.R.Norberg, Tvedestrand (1841-1922) i Kilegrend i Fyresdal var ein stor skogeigar og hadde etter kvart mange eigedomar, mellom anna Uppistog Kiland (gnr. 25/1) og Øvre Væting (gnr. 35/7). Kiland var ordførar i Fyresdal kommune 1902-04. I 1860-åra var der ei stor vekking i Vrådal. Jon Kiland var på eit stormøte der i 1873 og då vart han omvend. Frå den dagen gjekk han fullt og heilt inn for kristent arbeid. Jon kosta av eigen pengepung løn til predikantar som kom og heldt møte, og til predikantar som vart sendt ut. Les mer …
 Glassmaleri av St. Torfinn av Hamar i St. Olav domkirke i Oslo. Foto: Chris Nyborg (2013) Torfinn av Hamar eller Sankt Torfinn (død 8. januar 1285) var biskop av Hamar og ble etter sin død helligkåret.
Man vet lite om hans bakgrunn utover at han var fra en nokså velstående slekt fra Trøndelag. Muligens var han cistercienser, og man vet at han var i Nidaros i 1273 og 1277. I sistnevnte år ble han oppgitt som vitne ved sættargjerden i Tønsberg, hvor Magnus Lagabøte lovte å respektere kirkens rettigheter og tillate frie valg innen kirken.
I 1278 ble han valgt til biskop av Hamar, og bispeviet av Jon Raude. Han tok aktivt del i erkebiskop Jons strid mot formynderregjeringen som fulgte Magnus Lagabøte, ettersom adelen da forsøkte å gå tilbake på kong Magnus' løfter fra sættargjerden. De ønsket å kontrollere bispevalgene, og mente at verdslige myndigheter skulle kunne kreve skatt fra geistligheten. I 1282 ble Jon Raude, Andres av Oslo og Torfinn landsforvist på grunn av dette. Les mer …
 Hovedhuset på Herøy gard slik det ser ut i dag. Foto: thumb (2009) Herøy gard ligger på Herøya i Herøy kommune på Sunnmøre. Øya har en lang historie, og omtales ofte som Sagaøya, grunnen for dette er nok at den er nevnt flere ganger i sagaene. Den ligger sentralt til i skipsleia når man runder Stad og har god havn.
På det høyeste platået på øya ble Herøy kirke bygd, den er trolig påbegynt på 1100-tallet. Her lå også en gildestue som tilhørte Trondheim Domkapitel. Herøy gard var prestegarden som tilhørte denne kirken, men mange prester ville ikke bo her, og kjøpte seg isteden egne garder andre steder. Hovedgrunnen for dette var at det var så lite jord på øya at man måtte frakte med seg jord til å dekke kistene med når noen skulle begraves her. Alikevel ble det aldri nok jord, og på varme sommerdager skal lukten fra likene ha lagt tungt over området. Les mer …
| 
