| Om Kristendom
|
|
Kristendommen er en monoteistisk religion basert på troen på Jesus Kristus som Guds sønn og menneskenes frelser. Kristendommen er en abrahamittisk religion, som har sitt hovedopphav i jødedommen. Bibelen, i form av Det gamle testamente (som deles med jødedommen) og Det nye testamente (som er unikt for kristendommen), er kristendommens hellige skrift. Kristendommen spredte seg fra den tids Judea/Palestina til Europa i løpet av de første århundrer i vår tidsregning, og på 300-tallet ble den akseptert som statsreligion i Romerriket. Til Norge kom den langt senere. Den første kristne konge i landet var Håkon Adalsteinsfostre (regjerte 935–961), men han gjorde lite for å utbre religionen. Olav Tryggvason (regjerte 995–1000) skal ha vært den første som bygde en kirke i Norge, Moster kirke. Hans virke for kristendommen ble fulgt opp av Olav den hellige, som ble helligkåret etter sin død i 1030. Kristningen av Norge er en av faktorene som definerer overgangen fra vikingtiden til tidlig middelalder. Da Norge ble kristnet var det bare en kirke, men i løpet 1000-tallet ble den vestlige og den østlige kirke splittet. Norge lå innenfor Den katolske kirkes virkeområde. Gjennom middelalderen ble det kirkelige hierarkiet, med sokn og bispedømmer, bygget opp. Kirken ble en viktig jordeier, og også en viktig politisk maktfaktor. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
 Marie Finnskog deltok under Samemøtet i 1917, hvor hun blant annet sa at «retten til å eie landet og beitestrækningerne tilhørte lapperne som var landets første folk.»Hun har på seg en sørsamisk gåptoe, med tjurrie-tjohpe – den karakteristiske kamformede lua som bare brukes i det rørossamiske området. (født 3. mai 1851 i Røros; død på Glemmen pleiehjem i Fredrikstad 7. juni 1927) var en sørsamisk emissær, sangevangelist og folketaler som fra ca 1890 til 1920-årene holdt møter over store deler av Norge. Hun deltok på samemøtet i 1917 og samemøtet i 1921. Hun brukte også navneformene Marie Finskog og Maria Finnskog, og som ugift Maria Kjelsberg og Marie Stengel. Hennes foredrag var dels kristelige, dels om avholdssaken, dels om samisk kultur, og dels mer politisk om «lappernes fortrykte stilling». Hun kan ha vært en av de første samer som talte offentlig om dette. I en redegjørelse for sin virksomhet i 1916 sa hun at hun hadde vært forkynner i 25 år, og talt samenes sak i 15 år. Les mer …
 Hafslo Bedehus, Luster kommune. Dette bygget vart teke i bruk vinteren 1965 og vigsla 28. mai 1967. står i Luster kommune i Sogn og Fjordane. I 1964 reiv bedehusfolket på Hafslo bedehuset sitt, og bygde nytt. Det førti år gamle huset hadde eit svært uvanleg bedehuseksteriør og var bygd av reisverk heilt utan isolasjon. Styret søkte råd hjå fagfolk som rådde til å byggja nytt framfor å utbetra. Det nye huset vart teke i bruk med opningsfest i februar 1965. Les mer …
 Romedal prestegård Foto: Jan-Tore Egge , opprinnelig Vang, har gårdsnummer 284/1 i Stange kommune i Hedmark. Den hadde tidligere gårdsnummer 74 i Romedal kommune. Gården ligger like vest for Romedal kirke, og har vært embetsgård for sokneprestene i Romedal prestegjeld siden middelalderen. Gården var kirkegods fram til reformasjonen, og ble så krongods.
Gården ligger på god jord, men frosten kan sitte i lenge. Den første matrikkelen den er nevnt i er matrikkelforarbeidet 1723, da den hadde skyld på 7 tønner og 4 skjepper hartkorn, som ble foreslått forhøya til 2 ½ skippund. I 1787 ble gården ført som krongods med fem huder. I 1802 ble den også ført med fem huder, som ble revidert til 2 skippund 10 lisspund (dvs. 2 ½ skippund). Samme skyld ble beholdt i 1818/1819 og i matrikkelen 1838. I 1865 blir det så oppgitt skyld på 26 daler, 4 ort og 14 skilling, og i matrikkelen 1886 45 mark og 5 øre.
Den 27. september 1799 brant prestegården. En omkring tre år gammel sønn av sokneprest Isaac Petersen Grüner omkom i brannen. Store deler av prestearkivet ble ødelagt. Les mer …
 Utsnitt av den første siden av Andebus og Norges eldste kirkebok. Utsnittet viser døpte i Andebu sogn 1623. Siden er noe skadet i kantene. Fra Arkivverket, skannede kirkebøker. En kirkebok (bokmål) eller ei kyrkjebok nynorsk er en protokoll der presten fører inn sine embetshandlinger, som dåp, introduksjon, konfirmasjon, vielse og begravelse. Kirkebøker kan også inneholde annen informasjon, ettersom de mange steder i perioder har fungert som et moderne folkeregister. Bøkene er blant de viktigste slektshistoriske kildene.Den første kjente kirkeboken ble innført i Toledo erkebispedømme av kardinal Francisco Ximenes de Cisneros i 1497. Årsaken var at kardinalen ønsket bedre oversikt over dåp og ekteskap i sitt område. Tidligere hadde man ikke hatt samme behov for permanente oversikter, ettersom befolkningen var lite mobil; de som flyttet på seg var stort sett enten svært rike personer som hadde alle papirer i orden, eller svært fattige personer som det uansett var vanskelig å ha oversikt over i et samfunn uten sikre identitetspapirer. Ordningen spredde seg raskt i Vest-Europa, og i 1563 ble det innført i katolsk kirkerett at alle sogn skulle føre kirkebøker.
På det tidspunkt hadde én kirke som brøt med Roma allerede innført tilsvarende ordning: Den 5. september 1538 bestemte Thomas Cromwell at alle sogn i Den engelske kirke skulle føre kirkebøker. Det tok en del år før ordningen ble gjennomført overalt i landet, ettersom mange prester fryktet at det dreide seg om forberedelser for ny skattlegging, men England må antagelig uansett antas å ha vært først ute med nasjonal lovgivning om kirkebøker.
Den eldste bevarte norske kirkeboken, som befinner seg i Statsarkivet i Kongsberg, er fra Andebu og begynner i 1623. De eldste norske kirkebøkene ser ut til å ha blitt til ved at de enkelte prestene selv har tatt initiativ til det, og det er mulig at det har eksistert bøker fra før 1623. Ved Kirkeritualet av 1685 og Christian Vs Norske Lov skulle føringen komme inn i regulære former, og fra 1700-tallet er det bevart kirkebøker fra de fleste prestegjeld i landet. Les mer … |
|
|
| Se også
|
|
|
|
|
| Kategorier for Kristendom
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
|
|
