 Utsnitt av den første siden av Andebus og Norges eldste kirkebok. Utsnittet viser døpte i Andebu sogn 1623. Siden er noe skadet i kantene. Fra Arkivverket, skannede kirkebøker. Norges eldste kirkebok, i alle fall den eldste som er bevart, er ei kirkebok for Andebu prestegjeld i Vestfold. Den starter i 1623 og er ført fram til 1738. Kirkeboka er ei av bare sju bevarte kirkebøker som starter før 1650. Andebu-boka er delt i én avdeling for hvert av de tre sognene Andebu, Kodal og Høyjord, og for hvert sogn er det ført lister over fødte (egentlig døpte) og døde (egentlig begravede). Om det har vært ført lister over trolovede og viede, er disse i så fall tapt. Det er imidlertid tvilsomt om slike lister er ført, da de i tilfelle sikkert ville vært ført sognevis, og da det ellers ville vært mye av en tilfeldighet om akkurat vielsene skulle mangle for samtlige sogn. For øvrig ser det nemlig ut til at boka er bevart i sin helhet, med unntak av at fødte (døpte) i Andebu sogn 1656 og 1657 mangler. Her har trolig ett blad gått tapt.
Med kirkebok tilbake til 1623 er det gode muligheter for å kartlegge Andebu-slekter, men uheldigvis er boka ofte knapp med opplysningene. Dåpslistene gir i hovedsak kun barnets fornavn, farens fornavn, bostedet og dåpsdatoen. Moras navn er bare i få tilfeller nevnt. Selv når det er snakk om barn født utenfor ekteskap, kalles barnets mor bare tøsen, samt at det oppgis hvilken gård hun bodde på. Faddere er ikke oppgitt før omkring 1690, og ofte er bare et par av fadderne nevnt. Likeledes gir begravelseslistene bare fornavnet og bostedet til den avdøde - en viktig opplysning som alder er ikke oppgitt annet enn for noen få personer. Videre er barn og kvinner ofte ikke nevnt med navn, men som «Nils Bergs barn», «Ole Flåttens kvinne» og så videre. Les mer …
 SS «Nevada», modell, babord side Kvalfangst med seglfartøy i Nordatlanteren Nebbkval-/bottlenosefangst i Nordatlanteren frå Sunnmøre/Ålesund 62.47408549° N 6.15181299° Ø gjekk føre seg i tiåra rundt 1900 (1888 -1915) med spesialutrusta seglfartøy på 55 – 100 netto registertonn (sjå tabell nede i stykket). Fartøya var fyrst kjøpt brukt frå USA og England/dei britiske øyar. Seinare vart det kjøpt nye og brukte fartøy i Noreg. Størrelse og utrusting på fartøya var tilnærma lik for fangst og lasting rundt 1900. Tidleg og seint i perioda var der heftig forsking på fartøy og utstyr. Kvalfangarane var opptekne av god funksjon, ikkje detaljar. Dei sorterte fartøya i to typer etter seglføring, skonnertar og skværseglarar.
Fangstinga fylgde vandringa til nebbkvalen og fangsten var spekk til oljeproduksjon. Kvalen fylgde truleg vandringa til ein blekksprut/akkar. Kvalfangarane sjekka av og til mageinnhaldet til kvalen som var mest blekksprut med innslag av litt sild og torsk. Les mer …
 Peter Anton Hansen Grøn. Fra Sandefjord, utgitt 1914. Foto: Ukjent (født 8. august 1833 i Sandefjord[1], død 1. oktober 1903 samme sted) var skipsfører og reder i Sandefjord.
Han ble hjemmedøpt av presten Cato Aal. Dåpen ble bekreftet i kirken 22. juni 1834. Peter Anton fikk fadrene Madam Maria Steen, Jfr: Andrea Andersen; Lensmand Bryn; Hr Kjøbmand Wilhelm Hvidt; og Skibsf: H: E: GrønSkipsfører og ungkar Peter Anton Grøn giftet seg i 1865. Det ble ikke lyst for ham og hans tilkommende, Elen Cathrine Christensen – de hadde bevilling datert 31. juli, og vielsen fant sted allerede 3. august. Han var 33 og hun 19 år gammel.
Ved folketellingen for 1865 – den ble utført tidlig i 1866 – er paret bosatt i Langgaden, gård nummer 190. Det er tre husstander på eiendommen – Peter Anton og Elen Katrine er en av dem; de har ikke barn så det var vel ikke svangerskap som forårsaket det tilsynelatende hastverket da de giftet seg. Sammen med dem bor tjenestepiken Ingebor Erichsen, hun er 28 år gammel og født i Sandeherred. Les mer …
| 
