Carl Anton Larsen (1900-1920)
Carl Anton Larsen, ofte bare omtalt som C.A. Larsen (født 7. august 1860 på Østre Halsen i Tjølling, død 8. desember 1924 på fangstfeltet i Rosshavet i Antarktis) var skipsfører, havforsker, hvalfanger og selfanger.
Han ledet flere ekspedisjoner i Antarktis og åpnet for den norske hvalfangsten i Sørishavet, blant annet gjennom etableringen av landstasjonen i Grytviken på Sør-Georgia som som en forløper for den pelagiske (=på åpent hav) hvalfangsten gjennom ekspedisjonene til Rosshavet.I 1887 hadde Christensen vært med på å stifte selskapet A/S Oceana som sendte ekspedisjoner til de vest-antarktiske øygrupper. I årene 1892-94 var Larsen med som kaptein og ekspedisjonsleder på selfangeren «Jason» på to ferder sørpå for retthval- og selfangst ved De vestantarktiske øygruppene. «Jason» var rigget som bark, og bygget på Rødsværven (senere Framnæs mek. Verksted) i 1881, både verft og fartøy var eid av Christensen.
Det ble gjort geografisk pionerarbeid av stor betydning, men det økonomiske utbyttet ble ikke slik at man gjentok dette, men de skulle komme til å få betydning for hvalfangstnæringens utvikling. Dette skyldes at «Jason»-ekspedisjonene observerte store mengder blåhval, finnhval og knølhval i Antarktis og rundt Sør-Georgia. Larsen foreslo derfor å starte kommersiell hvalfangst der. Les mer …
Marie, 14 år gammel i Tønsberg, i 1885. Foto: Ukjent Marie Hansen, døpt Anna Marie Nilsen Feen, ble født på Vestre Var i Stokke i Vestfold den 15.10.1871, og kom til Nordre Feen gård i Stokke i 1874. Av de åtte barna til Ina og Anton Nilsen Feen som vokste opp, var Marie den nest eldste. Marie giftet seg med kaptein Magnus Gustav Hansen, født i 1861, og de bosatte seg på hans hjemsted, Krika, på Veierland. Sammen fikk de sønnen Tor og døtrene Martine, Maggie og Florry. Les mer …
SS «Nevada», modell, babord side
Kvalfangst med seglfartøy i Nordatlanteren Nebbkval-/bottlenosefangst i Nordatlanteren frå Sunnmøre/Ålesund 62.47408549° N 6.15181299° Ø gjekk føre seg i tiåra rundt 1900 (1888 -1915) med spesialutrusta seglfartøy på 55 – 100 netto registertonn (sjå tabell nede i stykket). Fartøya var fyrst kjøpt brukt frå USA og England/dei britiske øyar. Seinare vart det kjøpt nye og brukte fartøy i Noreg. Størrelse og utrusting på fartøya var tilnærma lik for fangst og lasting rundt 1900. Tidleg og seint i perioda var der heftig forsking på fartøy og utstyr. Kvalfangarane var opptekne av god funksjon, ikkje detaljar. Dei sorterte fartøya i to typer etter seglføring, skonnertar og skværseglarar.
Fangstinga fylgde vandringa til nebbkvalen og fangsten var spekk til oljeproduksjon. Kvalen fylgde truleg vandringa til ein blekksprut/akkar. Kvalfangarane sjekka av og til mageinnhaldet til kvalen som var mest blekksprut med innslag av litt sild og torsk. Les mer …
Sandefjord bad, også kalt Sandefjord kurbad eller bare Kurbadet, ble åpnet 1. august 1837 under navnet Sandefjords Svovl- og Sjøbad av legen Heinrich Arnold Thaulow. Badet åpnet i en staselig bygning tegnet av Thaulow selv i klassisistisk stil med gavl og midtstilt søyleveranda. Thaulow hadde tatt medisinsk embetseksamen i 1833 og flyttet samme år til Sandefjord som byens første faste lege. Det bodde da rundt 780 mennesker i byen. Da han åpnet kurbadet i Sandefjord var dette landets første kurbadanstalt. Dette var i en del av byen mot den indre del av fjorden som var myrlendt og ubebodd. Kort tid etter at han hadde flyttet til Sandefjord oppdaget han en svovelholdig kilde som han tok i bruk i behandlingen. Likeledes innførte han bruk av maneter. Den såkalte thaulowske metode var en kombinasjonskur som bidrog til badets voksende ry.
Allerede i 1839 flyttet Thaulow til Modum fordi han ikke tålte det fuktige kystklimaet i Sandefjord, men drev fortsatt badet der videre, etter hvert sammen med Modum bad som han opprettet i 1857. Han besøkte badet hver sommer. Les mer …
|