 Stasjonsbygningen sett fra plattformsiden. Foto: Karl Ragnar Gjertsen (2018) Brevik stasjon har i dag adresse Strømtangvegen 11 i Brevik og åpnet 15. oktober 1895 som endestasjon på Brevikbanen. Bygningen er i en nyromansk stil og er med uthus er tegnet av arkitekt Paul Due.
Både stasjonsbyygningen og uthuset er bygget i upusset tegl, i en nyromansk stil med hjørnesteinmarkeringer og med rik stukkdekor. Due tegnet også et godshus i tre som er en del av stasjonsanlegget.
Vindusrekken i andre etasje og portalen i første er preget av rundbuestil. Fasaden mot gaten har en midtrisalitt som markerer hovedinngangen i en buet portal og gir bygningen funksjonen som en byport.
I andre etasje var det tjenesteleilighet for stasjonsmesteren. Bygningen rommet også et telegrafirom og et administrasjonsrom.
På 1950-tallet var det en omfattende innvendig ombygging. Inngangen til billettsalget og venterommet hadde tidligere hatt inngang fra plattformene, men fikk inngang fra gatesiden i stedet. Samtidig ble det innredet med mer kontorplass og et nytt billettsalg. Mot plattformene ble det bygget et vindfang. Les mer …
Brevikbanen ble til slutt vedtatt bygget 4. juli 1891, etter å ha vært foreslått og nedstemt flere ganger siden 1875. Banen åpnet i 1895 som en 9,4 km lang sidebane til Vestfoldbanen fra Eidanger stasjon til Brevik stasjon.
Banen er fortsatt i bruk til godstrafikk og ble forsterket i 1975 for å kunne ta imot kalksteinstransport fra Norcem og fikk i 2018 nytt signal- og sikringsanlegg. Brevikbanen var viktig både for postforsendelsen og som kommunikasjonsknutepunkt med kystdampbåtene på Brevikruta til Kristiansand som åpnet samtidig med jernbanelinjen og ble en av de viktigste på Sørlandskysten, den øvrige rutebåttrafikken til Sørlandet og Vestlandet, samt fergeleiet Brevik– Stathelle. Les mer …
Maran Ata (arameisk bønnerop: Vår herre, kom!) er en karismatisk kristen bevegelse som har sin bakgrunn i en splittelse innen den norske pinsebevegelsen i 1957. Den første menigheten ble dannet i Skien i 1958. Fra 1960 hadde bevegelsen et eget organ: Maran Ata-bladet. Predikanten Aage Samuelsen var fram til 1966 den fremste lederen. Bevegelsen har et samarbeidsorgan for de lokale menighetene og det årlige stevnet som arrangeres i Seljord: Maran Ata Norge.
Det praktiseres bare dåp på grunnlag av personlig bekjennelse av kristen tro, på samme vis som i pinsebevegelsen. Også på mange andre områder har teologien i Maran Ata store likheter med pinsebevegelsen. Les mer …
Rjukanbanen i Tinn kommune åpnet 9. august 1909 og var en énsporet og normalsporet elektrifisert jernbane som var 15,95 km lang og gikk mellom Mæl ved Tinnsjø og Rjukan. Den hadde også et 5,2 km langt sidespor fra Rjukan til Vemork kraftverk (Vemorksporet). Persontrafikken på banen opphørte 31. mai 1970, og stasjonene og stoppestedene mellom Rjukan og Mæl ble lagt ned. Godstransporten ble lagt ned i 1991. Fra åpningen til nedleggelsen ble det transportert rundt 30 millioner tonn gods på banen, og den årlige transporten utgjorde om lag 1/6 av den nasjonale transporten, om Ofotbanen holdes utenfor. Les mer …
 Her er flere kjente smeder fra Tinn samlet ved ei kolmile i Austbygde i 1918. Foran fra venstre: Sondre Ø. Berg, Svein B. Tverberg og Jon O. Gollemogen. Oppå mila fra venstre: Øystein Ø. Lurås og Kjetil O. Bjerke. Foto: Ukjent / Telemark fylkesmuseum ble i andre halvdel av 1800-tallet en viktig kombinasjonsnæring for mange bønder i Tinn. Ved siden av Hornindal i Nordfjord var Tinn det viktigste senteret for ljåsmiing i Norge. Ljåsmedene i Nordfjord og Tinn delte nærmest markedene i Sør-Norge mellom seg. Smedene i Nordfjord hadde hånd om markedene i Gudbrandsdalen, på Nordmøre og i Trøndelag, ifølge senere beretninger. Mens Tinn-smedene var nærmest enerådende over det meste av Sørlandet, Østlandet og store deler av Vestlandet. Bare i Bergen regnet en med en årlig omsetning på mellom 10 000 og 20 000 ljåer. De dyktigste smedene kunne produsere mellom 1200 og 1500 emner i løpet av ett år, ifølge amtmannen. Ljåene fra Tinn hadde svært godt omdømme og var priset høyt i markedet sammenlignet med både lokale og maskinproduserte ljåer. Omkring ljåsmiingen utviklet det seg på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet en spesialisert og differensiert markedsorganisasjon, der produsentene i Tinn utgjorde det første leddet, mens ulike agenter tok seg av transport til markedene, kontakt med kjøpere og salg av produktene. Konkurransen med de industrielle produsentene ble imidlertid stadig hardere, og da mekaniseringen av jordbruket og innføringen av små motorslåmaskiner for alvor skjedde i løpet av mellomkrigsåra, ble Tinn-smedene gradvis utkonkurrert. Etter annen verdenskrig gikk omsetningen drastisk ned, og ljåsmiingen ble i løpet av noen få år en marginal næringsgrein. Les mer …
 Leif Burull. Bilde fra boka Stamtavle for slekten Burull (1938). (født 29. november 1895 i Langesund, død 19. november 1971) var overrettssakfører og stortingsrepresentant for Høyre. Han var også amatørfotograf, aktiv slektsforsker og formann i bokkomiteen for Hamars hundreårshistorie. Bokarbeidet «ble en meget komplisert affære, ikke helt fri for dramatikk», da «den ene etter den andre av bokkomiteens medlemmer ble arrestert eller også utvist fra Hedmark fylke». For Burulls del satt han arrestert fra 29. oktober 1944 i Hamar fengsel, så i Grini fangeleir fra 15. januar 1944 til krigens slutt. Fra 1941 var Burull styremedlem i Hedmark slektshistorielag, ble formann allerede i 1943 og satt til 1957. Han utga Stamtavle for slektene Opsahl og Berger fra Elverum (1936), Stamtavle for slekten Burull (1938) og Slekten Halvorsen fra Møllerløkken (1946). Les mer …
 Folsæ i 1923, då det vart landbruksskule her. Undervisnings- og internatbygningen Dovrehalli er under bygging. Foto: Ukjend Foldsæ i Hauggrend i Fyresdal kommune (gnr. 93) er ein gard med ei mangslungen soge. Fyrst rydda i sameigeskogen i grenda, så ved kjøp utvida til ein relativt stor gard. Deretter ein periode som fattiggard, vidare som landbruksskule, økosenter, steinerskule, omgjort til aksjeselskap og til slutt i privat eige att. Namnet på garden har vore skrive på mange ulike måtar, til dømes Folsæt og Folsæ, men i 2011 vert namnet på garden skrive Foldsæ. Det er lite vi kjenner til garden frå eldre tider. I skattelistene av år 1585 er det nemnd at garden låg øyde, der er heller ikkje førd opp brukar i skattelista av 1593. I ein matrikkelprotokoll frå 1665 står det mellom anna: «Folsiøe skylder 2 Tønder Mel., er god Skouff.»
I 1595 kom Oslobispen Jens Nilssøn på visitasferd framom Foldsæ. Han skriv ikkje om sjølve garden, men fortel om namnet Foldsæ i ulike samanhengar, namn på veg, bru, elv og vatn. Les mer …
| 
