 F.A. Wessel-Berg, 1890. Fotograf ukjent. Nasjonalbiblioteket. Frederik August Wessel-Berg (fødd i Sem i Tønsberg 27. juni 1809, død på Kongsvinger 8. november 1895) var jurist og embetsmann. Namnet er mest kjent frå Wessel-Bergs reskriptsamling, ei fem bands utgåve av kongelege befalingar og føresegner frå einevaldstida 1660-1813.
Familie
Han var son av justitiarius Jens Christian Berg (1775–1852) og hans fyrste kone Hedevig Marie Elisabeth Wessel (1773–1816). På den tida Frederik August vart fødd, som den yngste av tre sysken, var faren birkeskrivar (sorenskrivar) i Søndre Jarlsberg. Familien åtte og budde på garden Gulli i Sem.
Wessel-Berg gifta seg i 1837 med Pauline Augusta Clausen (død 1872), dotter av tollbetjent i Christiania Lars Clausen og hustru Louise Thrane. Etter at fyrste kona døydde inngjekk Wessel-Berg nytt ekteskap i 1879 med Elisabeth Margrethe (Betzy) Nielsen (fødd 1836). Ho var dotter av Nils Berg Nielsen, eigar av Skansgarden på Vinger, og Ursulla Maria Gaarder Rynning.
Utdanning og embetskarriere
Wessel-Berg vart student frå katedralskulen i Christiania i 1827. Han tok juristeksamen (cand. jur.) ved universitetet i Christiania i 1835. Allereie i studietida vart han tilsett som kopist i Justisdepartementet (1835), avanserte til fullmektig og var departementstilsett til 1849. Da vart han utnemnd til fut i Orkdal og Gauldal. I 1857 vart han amtmann i Nordre Trondhjems amt. I 1866 fekk han embetet som sorenskrivar i Vinger og Odalen, som han etter søknad vart innvilga avskil frå i 1880.
Reskriptsamlinga og anna publikasjonsverksemd
I åra 1840–1845 gjennomførte Wessel-Berg eit storarbeid med utgjevinga av kongelege befalingar og føresegner («Rescripter, Resolutioner og Collegial-Breve») frå einevaldstida 1660–1813. Dette vart gjort ved sida av full stilling i departementet i tillegg til det han sjølv kallar «andre heterogene Sysler». Det resulterte da også i at han vart overarbeidd og fekk eit mentalt samanbrot, slik vi vel å tolke formuleringa hans i forordet til siste bandet: «en Nervesvækkelse og derpaa følgende heftig Nervefeber». I det same forordet uttrykkjer han takksemd til faren, den røynde juristen og ivrige pioner innan den nasjonsbyggande historieskrivinga, J. Chr. Berg: Farens «ualmindelige Hukommelse, samt grundige og klare Oversigt over Materien, i Forbindelse med hans rige Skat af Notater og Samlinger herhen hørende, har baade været mig til stor Lettelse ved mit Arbeide og derhos tjent til at give samme en større Fuldkommenhed». I 1847 gav han ut registerbandet til reskriptsamlinga. Han skriv der i forordet at registeret «for en stor Deel» er utarbeidd av kand.jur. Hjalmar Gjertz.
I ulike fora utgav Wessel-Berg ei rekkje historiske kjeldeutgjevingar, historiske utgreiingar og kommentarar til kultur- og samfunnsdebatt. Dessutan utgav han anonymt ei biografisk skisse av faren (1843).
Ordensutnemningar
F.A. Wessel-Berg vart utnemnd til riddar av den svenske Nordstjerneordenen i 1863 og likeins riddar av St. Olavs orden i 1866 «for fortjenstfuld Embedsvirksomhed».
Kjelder og litteratur
 Frederik Ingier (1805-1882) var sokneprest i Skedsmo fra 1849 til 1882. Frederik Ingier (født på gården Måstad i Ullensaker 11. februar 1805, død 28. juni 1882) var sokneprest i Skedsmo fra 1849 til 1882. Han var sønn av major Christopher Ingier (1756–1825) og Karen Schjeldrup Hals (død 1843), og var bror av Gjerdrum-prest Theodor Christian Krohg Ingier (1796-1874) og oberstløytnant Knud Martin Hals Ingier (1794–1871). Ingier ble gift i 1826 med Sara Charlotte Ording (født 28. september 1804) fra Skien. Paret fikk seks barn.
Ingier ble uteksaminert fra Christiania Katedralskole i 1822, og ble teologisk kandidat i 1825. I 1826 ble han kateket i Skien og førstelærer ved borgerskolen der. Han ble i 1831 sokneprest i Vinje, i 1839 i Ramnes og i Skedsmo i 1849. I 1859 ble han prost på Nedre Romerike.
Ved siden av preste- og prosteembetet utførte Ingier omfattende studier i patristikk (studium av kirkefedrene). Han ble karakterisert som en av tidens mest lærde prester. Les mer …
 Johannes Winding Harbitz Foto: Ukjent, hentet fra Johnsen 1952: Tønsbergs historie. 3:1. Tidsrummet 1814 - ca. 1880. (født 26. desember 1831 i Askvoll, død 5. september 1917 i Aker) var skipsreder og politiker ( H). Han var skipskaptein 1859-1869 og drev deretter rederi i Tønsberg, hvor han også var ordfører i flere år. Harbitz var stortingsmann mellom 1880 og 1894, og var med i Emil Stangs andre regjering 1893-1895, først som medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm, deretter som forsvarsminister og revisjonsminister. Johannes Winding Harbitz var født på Askvoll prestegård, der faren var prest på det tidspunktet. Les mer …
Det tidlige Tønsberg lens tolldistrikt omfattet alle ladestedene fra Sandebukta til Vrengen. I 1663 ble Holmestrand utskilt som eget tollsted, mens en ladeplass som Melsomvik fortsatte å utlaste trelast uten egne tollprivilegier. Her måtte skipperen innom tollboden i Tønsberg for å utkvittere lasten.
I den tidlige trelasteksportperioden fra 1500-tallet foregikk mye av utskipingen slik direkte fra stranda, men etter hvert som skogene langs kysten ble hugd ut måtte produksjonen skje innover i landet og trelasthandelen flyttet seg til byene i nærheten av store vassdrag. Da Tønsberg ikke har noen slike naturlige vassdrag (byen ble grunnlagt lenge før dette ble viktig)tapte den i konkurranse med de store trelastbyene rundt Oslofjorden: Drammen, Christiania og Halden. Tønsberg hadde allikevel en stor handelsflåte langt inn på 1700-tallet, men handelen ble faset over fra trelasthandel med Holland til småhandel med Danmark. Les mer …
 Vallø i april/mai 1945 etter bombeangrepet. På kvelden den 25. april 1945 tok 107 Lancaster og 12 Mosquito bombefly fra Bomber Commands femte gruppe av fra sin base ved Lincolnshire i England. Målet for deres bomber var den dagen oljeraffineriet på Vallø. Den lille halvøya Vallø, som den gangen tilhørte Sem kommune, ligger kun noen få kilometer fra Tønsberg og har en lang industrihistorie som strekker seg helt tilbake til 1700-tallet. I 1899 ble A/S Petroleums- & Maskinoljeraffineri etablert som Norges første raffineri på Vallø og var ved invasjonen i 1940 et moderne og unikt anlegg i skandinavisk sammenheng.
Den tyske okkupasjonsmakten så raskt verdien av dette anlegget og bygde ut en rekke forsvarsstillinger, bunkre og minefelt for å beskytte området mot angrep og sabotasje. Så sent i krigen som vinteren 1944/1945, så var tyskernes tilgang på råolje svært begrenset, men Vallø mottok allikevel, i aller største hemmelighet, flere mindre leveranser av olje i denne perioden. Ifølge etteretningsrapporter mottok Vallø 18000 tonn råolje mellom juni 1944 og april 1945, og at tankene var mer eller mindre tomme april 1945. Les mer …
 Abraham Berge, her med tildelt storkors av St. Olavs Orden i forbindelse med at han gikk av som statsråd i 1912. (født i Lyngdal 20. august 1851, død i Tønsberg 10. juli 1936) var lærer, gårdbruker, embetsmann og politiker ( V, FV). Han var statsråd i flere regjeringer, og statsminister 1923-1925. Han var lokalhistorisk interessert, og sto sentralt i oppbyggingen av det organiserte lokalhistoriske arbeidet på begynnelsen av 1900-tallet. Berge var født og oppvokst i Lyngdal kommune i Vest-Agder. Han var sønn av arbeider Johan Tobias Johnsen Bergemoen (1813-1883) og Helene Andreasdatter Kvalsvig (1810-1897), og ble gift i 1875 med Anne Elisabeth, født Kylleberg (1847-1917). Hun var datter av gårdbruker og los Tønnes Elias Pedersen Kylleberg og Elise Severine Olsdatter. Les mer … | 
