 Oppofte i 1950. Foto: Ukjent Oppofte er en matrikkelgård i tidligere Feda kommune, nå i Kvinesdal kommune. Gårdens innmark danner en lun gryte innimellom heiene som rager flere hundre meter opp rundt gården. Oppofte har alltid ligget sentralt langs det som skulle bli den vestlandske hovedveg. Gården har vært stormannssete, postgård og vegkryss. I gravhaugen Dæsehaugen er det gjort oldfunn, blant annet da masser fra haugen ble brukt til grusing og oppbygging av hovedvegen.
Innmarka og bosettinga på Oppofte ligger i en nordvendt skråning omkring bekken som renner ut i nordenden av Oppoftsvann. Oppoftsvann strekker seg helt sør til Sæveland i Herad.
Gårdens grenser minner om et parallellogram som strekker seg tvers over gamle Feda kommune, med den gamle kommunegrensa med Kvinesdal kommune og den gamle kommunegrensa med Herad, i dag Farsund kommune, som motstående paralleller. Fra østsida av Oppoftsvatn går grensa et stykke østover til Vareheia, hvor grensa bøyer nordøstover. Fra Vareheia skifter Oppofte med Lande til rett nord for Åljersvatn. Vestover herfra skifter gården med Guse til Gravåsen, før grensa går sørvestover i nesten rett linje til bekken som renner fra Ullandstjødn ut i Oppoftsvann. Les mer …
Sjekte, også kalt snekke og kogg, er benevnelse på en åpen spissgattet robåt og en tyngre åpen, spissgattet båt for seil, årer og motor. Den var på rundt 15 til 20 fot, utstyrt med 2 til 4 årer og hadde ofte en liten seilrigg, bestående av spriseil og fokk. Senere ble sjekta utstyrt med motor og ble kjent under benevnelsen motorsjekte. Sjekta er klinkbygd, og stevnen er som regel reist rett på kjølen, forsterket av et krumvokst kne, kalt stavnkne. Sjektene stives av tverrskips ved å feste en eller flere tofter til bordgangene på hver side med tofteknær. Spantene eller bandene er som oftest delt. Sjektene var mest utbredt på Sør- og Østlandet. Les mer …
 Laurits Nilsen, fyrste krinsformann. starta som eigen krins i 1902 under namnet Lister og Mandals krets. Krinsen var liten samanlikna med dei andre krinsane som vart etablerte kring i Noreg på denne tida. Men Det norske lutherske Kinamisjonsforbund, som krinsen var ein del av, hadde eit omfattande arbeid i denne vesle krinsen. I 1925 vart krinsen slått saman med Kristiansand krets under namnet Agder krets. Røtene til Kinamisjonsforbundet sitt arbeid i denne delen av Vest-Agder fanst først og fremst i Mandal, i krinsen omkring Laurits Nilsen. I 1885 gjekk det ei stille vekking over Mandal. Fleire ungdomar kom med i denne vekkinga. Dei nyfrelste heldt saman i eit lag som sannsynlegvis på vårparten 1890 fekk namnet Misjonsarbeideren. Handeland karakteriserer livet i kamaratlaget slik: «Dei song, bad og las i misjonsblad og i Bibelen.. Men først og sist samtala dei om alt som interesserte dei og var framme i ordskiftet der dei ferdast. Og så gav dei til misjonen.» Henrik Seyffarth var leiaren i dette kristne kameratlaget. Han søkte i 1887 om å bli tatt opp som elev ved Misjonsskulen i Stavanger, men det vart han ikkje. Han ville reise til Kina som misjonær. Les mer …
 Jarle Knut Geelmuyden i SS-uniform. Foto: Ukjent fotograf / Lokalhistorisk senter Horten , f. Johannessen og oftest omtalt som Knut Geelmuyden (født 14. august 1897 i Bergen, død 31. mars 1959) var prest i Masfjorden, Førde og Horten. Han ble under andre verdenskrig feltprest i Den norske legion etter å ha vært aktiv i Nasjonal Samling siden 1934. I 1946 ble han dømt til sju års tvangsarbeid og fradømmelse av embetet. Geelmuyden var svært bitter over dommen, og mente den var for streng i forhold til andre dommer. Etter å ha fått dommen fikk han et års permisjon før soning. Denne tida brukte han på å sette i stand huset slik at familien hadde et skikkelig sted å bo. I løpet av denne perioden søkte kona om benådning for ham, noe som gjorde ham rasende. En benådning var nemlig avhengig av innrømmelse av skyld. Les mer …
 Turen kan enten gås fra Josdal eller Salmeli, og den kan gås som en rundtur. Detaljert rutekart finnes på UT.no. er en historisk vandrerute som går langs en gammel ferdselvei mellom kommunene Sirdal og Kvinesdal. Ruta er i dag laget som en rundtur hvor det er mulig å starte enten fra Josdal i Sirdal eller fra Salmeli i Kvinesdal. Navnet brudleruta har sitt utgangspunkt i «brudled» – et brudefølge. I Agder er det spesielle at et brudled ikke bare var selve brudefølget, men også en rad med steiner lagt etter hverandre i en linje på bart fjell. Historien forteller at det var brudefølget som la steinene til minne om bryllupsdagen da brudefølget gikk over heia. Det kunne være heieovergangen mellom bryllupsgården og kirken, eller det kunne være heieovergangen der bruden kom i fra og heieovergangen der brudgommen kom i fra. For hver deltaker i brudefølget ble det lagt ned en stein. Historien forteller at de største steinene skulle symbolisere brud og brudgom. I noen brudler finnes det mindre steiner, og det var gjettet på at det var barn som la ned de små steinene. Les mer …
 Soknekirken St. Paul i Bergen. er den katolske menigheten i Bergen. Den første soknepresten ble utnevnt i 1857, og 1858 regnes gjerne som grunnleggelsesåret for menigheten. Formelt ble den det året en misjonsstasjon, og i 1870 ble den selvstendig menighet. Soknekirken St. Paul sto ferdig først i 1876. Det ble raskt etter at St. Olav menighet var oppretta i Christiania i 1843 lagt planer for en misjonsstasjon i Bergen. Selv om det nok hadde bodd katolikker i Bergen i tida etter reformasjonen, hadde de aldri fått begrensa religionsfrihet slik det var i bergstadene og i Fredrikstad. Det var derfor svært få katolikker i byen, og dermed lite grunnlag for å etablere en menighet på kort sikt. Det som allikevel lokka, var dels at Bergen var en svært viktig by, i mange henseender langt viktigere enn Christiania, og dels at det på grunn av den store skipstrafikken ville være et stort antall katolikker som hadde kortere eller lengre opphold i byen. Sokneprest Gottfried Ignatius Montz i Oslo og pater Johan Daniel Paul Stub, som var bergenser, var derfor villige til å forsøke å etablere noe i byen. Fram til 1845 var det bare i Christiania de hadde lov til å etablere fast virksomhet, men i 1845 kom dissenterloven, og dermed var det åpent for nyetableringer. Les mer …
 Oscar Handeland ved skrivebordet, 1941. Foto: NLM-arkivet ( 1890- 1967) var i heile sitt yrkesaktive liv tilsett i Norsk Luthersk Misjonssamband som historikar, redaktør i Kineseren ( Utsyn) og lærar i kyrkje- og misjonshistorie ved misjonsskulen på Fjellhaug på Sinsen i Oslo. I denne artikkelen vert det gjort greie for hans arbeid som historikar med særleg vekt på hans framstilling av lekmannsrørsla i høve til den offisielle kyrkja.
I 1916 utgav fellesstyret (hovudstyret) i Det norske lutherske Kinamisjonsforbund ei historiebok om organisasjonen. Den har tittelen 25 år. Det står ikkje noko om kven som har skrive boka. Seinare vart det klart at forfattaren var Oscar Handeland. Handeland var på den tida redaksjonssekretær i Kineseren og medhjelpar eller assistent for Johannes Brandtzæg. Brandtzæg var sekretær (generalsekretær) i Kinamisjonsforbundet. Les mer … | 
.JPG)
