Forside:Urfolk og nasjonale minoriteter

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

URFOLK OG NASJONALE MINORITETER • NYERE MINORITETER
jødisk • samisk • skogfinsk • kvensk • rom • romani

Om Urfolk og nasjonale minoriteter
Urfolket og majoriteten møtes.
Foto: Olve Utne (2011)

Urfolk og nasjonale minoriteter er en fellesbetegnelse på en rekke grupper som i utgangspunktet ofte har lite felles. Urfolkene representerer den tidligste befolkningen på et sted, med en historie som ofte strekker seg mye lenger tilbake enn majoritetens. I Norge er samene landets urbefolkning, som først i senere år har tilkjempet seg rettigheter på linje med de den norsk-etniske majoriteten har. De nasjonale minoritetene er grupper som har en lang historie i landet de lever i uten å være urfolk, det vil si innvandrergrupper som kom for svært lenge siden og har en klar tilhørighet i landet. De folkeslagene som i Norge er definert som nasjonale minoriteter er romanifolk, rom, jøder, kvener og skogfinner. Innenfor hver av disse folkegruppene er det en rekke undergrupper. To av folkeslagene, rom og jøder, tilhører større folkegrupper som finnes i mange land, mens de tre andre primært har etnisk og kulturell tilknytning til folkegrupper i Norden. Disse fem folkeslagene har et særskilt vern i Norge som følge av at Norge i 1998 ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter.

Det man først og fremst tenker på som samlende faktor er utfordringene de har i møtet med majoriteten; utfordringer som går slikt som på tilhørighet, språk, kulturuttrykk og -forståelse, religion og tradisjoner. Her har de også mye til felles med de nyere minoriteter. En hovedforskjell er at urfolk og nasjonale minoriteter opplever å være fremmede i sitt eget og sine forfedres land, mens nyere minoriteter ofte opplever å ha lagt det kjente bak seg og befinner seg i en fremmed verden.   Les mer ...

 
Smakebiter
Kvener ror fiske i Finnmark ca. 1892.
Kvener, også kalt norskfinner, kven-finner, finskættede eller etterkommere av finske innvandrere, er medlemmer av ei folkegruppe med kjerneområde i Nord-Norge og med finsk opphav. Kvenene er definert som en nasjonal minoritet. Språket kalles kvensk eller kvensk/finsk, og er språklig sett en finsk dialekt. Navnet kven er gammalt. Første gang vi vet at det ble brukt, var i Ottar fra Hålogalands beretning som ble nedtegna ved hoffet til Alfred av Wessex mot slutten av 800-tallet i den angelsaksiske formen cwenas. På norrønt finner vi formene kvenir og kvænir. Området øst for Bottenvika besto i mellomalderen av ulike stammer, finnene (suomalaiset) i området rundt Åbo, tavastlendingene (hämäläiset, dette etnonymet har samme opphav som same) vest for finnene, karelerene (karjalaiset) øst for dem att. Nord for tavastlendingene og karelerene bodde savolakserene (savolaiset), det var savolaksere som emigrerte til Finnskogen i Värmland og Hedmark på 1600-tallet. Nord for savolakserene bodde kainuulaiset i Kainuu (svensk "Kajanaland"). På samme måten som svenskene i vest lot finner stå som namn for alle desse stammene, brukte nordmenn i nord (som t.d. Ottar) navnet kvener på samme måte.   Les mer …

Omslaget til Finnemarka II.
Finnemarka II er ei lokalhistorisk bok utgitt i 2001 som omhandler det store skogsområdet mellom Tyrifjorden i nord, Lierdalen i øst og Drammenselva i sør og vest. Området ligger i de nåværende (pr. 2020) kommunene Drammen, Øvre Eiker, Modum og Lier, og har fått navn etter innvandringa dit fra Finland på 1600-tallet. Boka består av 70 større og rundt 30 mindre artikler.   Les mer …

Kart over Vardø.
Under trolldomsprosessene i Finnmark ble personer av begge kjønn ført for retten for brudd på trolldomslovgivningen. De trolldomsmistenkte ble rettsforfulgt i kriminalsaker, side om side med personer anklaget for mord, tyveri og andre forbrytelser. Forfølgelse av antatte trollfolk fant sted over store deler av Europa i løpet av perioden som kalles nytid eller tidlig moderne tid, fra 1500-1800. Det var en sammenhengende periode med trolldomsforfølgelse fra 1560 til 1782, med 1600-tallet som det mest intense hundreåret.   Les mer …

Annie Louise Benkow (1895–1942).
Foto: Ukjent, fra Våre falne.
Annie Louise Benkow f. Florence (f. 30. januar 1895 i Skottland, død 1. desember 1942 i Auschwitz) var forretningsdrivende i Bærum. Hun var gift med fotografen Ivan Isak Benkow (1885–1955), og var mor til politiker og fotograf Jo Benkow.

Hun ble født i Skottland av jødiske foreldre som hadde emigrert fra Litauen. Familien kom til Norge i 1899, da hun var fire år gammel. Etter hvert møtte hun Ivan Benkow, som hadde flykta fra Russland i 1905 på grunn av pogromer der. De ble gift; for ham var det hans andre ekteskap. Deres første barn, Harry, kom til verden i Ystad i Sverige, og datteren Kristina ble født i Kristiania i 1914.

Familien flytta så til Kristiansund, der Ivan starta fotograffirma i 1914. I 1918 reiste de så tilbake til Kristiania, og derfra videre til Trondheim i 1920-åra. Der finner vi dem i Dronningens gate 38. De hadde da tre barn, for yngstemann Josef Elias – seinere kjent som Jo – ble født i Trondheim i 1924.

I 1930 flytta de til Stabekk, og Ivan Benkow etablerte studio i Stabekkhuset ved jernbanestasjonen. Annie Louise Benkow omtales som forretningsdrivende i Våre falne, og dette viser trolig til at hun var partner i fotoforretningen.   Les mer …

Sámiid Vuorká-Dávvirat (De Samiske Samlinger) er spesialmuseum for samisk kultur og historie med samlinger fra hele det samiske bosetningsområdet. Omfattende utstillinger og friluftsmuseum. Museet har en del intervjumateriale, men det er foreløpig ikke registrert. Tilvekstkatalogen er ordnet etter temaer, og er tilgjengelig på museet for forskere. Museet har en fotosamling på 10 000 bilder, tatt fra ca.1900 til i dag. Motivene er hentet fra samisk kultur og arbeidsliv samt kulturminner i Norge, Finland og Sverige. Materialet er ordnet etter eget system, foreløpig med katalog for omtrent halvparten av samlingen. Kopier kan skaffes.   Les mer …

Israels Menighed (Adath Jeschurun)´s gudstjeneste i Brugata 5. Simchat tora. I midten rabbiner Aschanaze.
Foto: Ikke oppgitt hos Mendelsohn
Det har ikke alltid bodd spesielt mange jøder i Brugata, men det har til tider vært mange nok til at de har dannet et miljø og satt sitt preg på gata. De fleste jødene i Oslo bodde opprinnelig nederst på Grünerløkka og for eksempel i gatene helt i nærheten av synagogen i Calmeyergate og synagogen i Bergstien. I perioder har det likevel vært et betydelig innslag av jødiske beboere og også jødisk forretningsdrift i Brugata. Brugata har vært ei innflyttergate, og kunne både være et første stoppested og et varig bosted for de jødiske innvandrerne.   Les mer …
 
Kategorier for Urfolk og nasjonale minoriteter


 
Andre artikler