Forside:Urfolk og nasjonale minoriteter

URFOLK OG NASJONALE MINORITETER • NYERE MINORITETER
jødisk • samisk • skogfinsk • kvensk • rom • romani

Om Urfolk og nasjonale minoriteter
Urfolket og majoriteten møtes.
Foto: Olve Utne (2011)

Urfolk og nasjonale minoriteter er en fellesbetegnelse på en rekke grupper som i utgangspunktet ofte har lite felles. Urfolkene representerer den tidligste befolkningen på et sted, med en historie som ofte strekker seg mye lenger tilbake enn majoritetens. I Norge er samene landets urbefolkning, som først i senere år har tilkjempet seg rettigheter på linje med de den norsk-etniske majoriteten har. De nasjonale minoritetene er grupper som har en lang historie i landet de lever i uten å være urfolk, det vil si innvandrergrupper som kom for svært lenge siden og har en klar tilhørighet i landet. De folkeslagene som i Norge er definert som nasjonale minoriteter er romanifolk, rom, jøder, kvener og skogfinner. Innenfor hver av disse folkegruppene er det en rekke undergrupper. To av folkeslagene, rom og jøder, tilhører større folkegrupper som finnes i mange land, mens de tre andre primært har etnisk og kulturell tilknytning til folkegrupper i Norden. Disse fem folkeslagene har et særskilt vern i Norge som følge av at Norge i 1998 ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter.

Det man først og fremst tenker på som samlende faktor er utfordringene de har i møtet med majoriteten; utfordringer som går slikt som på tilhørighet, språk, kulturuttrykk og -forståelse, religion og tradisjoner. Her har de også mye til felles med de nyere minoriteter. En hovedforskjell er at urfolk og nasjonale minoriteter opplever å være fremmede i sitt eget og sine forfedres land, mens nyere minoriteter ofte opplever å ha lagt det kjente bak seg og befinner seg i en fremmed verden.   Les mer ...

 
Smakebiter
Moritz Rabinowitz, fra Våre falne.
Moritz Rabinowitz (født 20. september 1887 i Polen, død 27. februar 1942 i Sachsenhausen) var kjøpmann og fabrikkeier i Haugesund. Han ble arrestert for «tyskfiendtlig propaganda» i 1941, og døde som fange i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Rabinowitz var jøde, og det ser ut til at straffen for hans motstandsvirksomhet av den grunn ble strengere enn den ellers ville blitt.I 1933 ga Rabinowitz ut boka Verdenskrisen og vi : individuell livsplan på eget forlag. Han beskriver det han mener er årsakene til den store økonomiske krisa i mellomkrigstida, og peker spesielt på isolasjonisme og tollrestriksjoner som forhindrer utveksling av varer og arbeidskraft. Boka kom ut kort tid etter at Adolf Hitler hadde blitt rikskansler i Tyskland, og han er svært tydelig i sin kritikk av nazistene. På det tidspunktet tvilte Rabinowitz på at Hitler ville klare å gjennomføre sine planer, og han skrev: «Nogen særlig glede av jødeforfølgelsene vil Hitler ikke opleve. [...] Selv Hitler er ikke istand til å stanse utviklingen og kulturens fremgang.». På sikt fikk han rett i dette, men innen Hitler selv ble stansa hadde millioner av liv gått tapt – og Rabinowitz ble en av de som ga sitt liv i denne kampen.   Les mer …

Elsa Laula (trulig ca. 1900).
Elsa Laula Renberg (f. 29. november 1877 i Vilhelmina eller Susendalen, d. 22. juli 1931 i Brønnøy) var ein sørsamisk politisk aktivist. Ho er særlig kjent som forfattaren til skriftet Inför lif och död: Sanningsord i de lapska förhållandena (1901) og som hovudarrangør av det aller første samiske landsmøtet, som vart heldt i Trondheim den 6.9. februar 1917. Elsa Kristina Larsdotter Laula vart fødd den 29. november 1877Gardfjäll ved grensa mellom Vilhelmina kommun og Storumans kommun av mora Kristina Josefina Larsdotter (1847–1912) og faren Lars Thomasson Laula (1846–1899, frå Susendalen i Hattfjelldal). Ho voks opp i Suofo (Såafoe) ved Dikanäs i Vilhelmina kommun. Av Folkräkningen 1890 går det fram at Elsa Stina hadde ein eldre bror (Tomas Leonard, f. 1874) og fire yngre søsken (Jonas Petter Ture (f. 1880), Maria Katarina (f. 1882), Klemet Eugénius (f. 1886) og Kristofer Damanius (f. 1887)). Som heimstad er oppgjeve Lappska allmogen. I 1891 fikk ho ein bror til, Mattias Larsson Laula. Mattias og faren drukna i 1899. Elsa begynte på jordmorutdaninga ved Södra barnbördshuset i Stockholm, men fullførte av ukjente grunnar aldri den utdaninga. Derimot vart ho kjent for foredraga sine i Stockholm.   Les mer …

Sáme girjjebussa (lulesam.) eller Lulesamisk bokbuss er ein bokbuss som blir driven av Tysfjord folkebibliotekDrag. Eigar av bussen og ansvarlig for personalet er Tysfjord kommune. Bøkene inkluderer generelle bøker på samisk, med hovudvekt på lulesamisk, så vel som bøker om samiske emne på både samisk og skandinavisk. Dei har ein del generell fag- og skjønlitteratur på norsk og svensk òg. I tillegg har dei informasjonsmateriell om Sametinget i Norge. Sáme girjjebussa kom i gang hausten 2001. I tillegg til at bussen dekkjer Tysfjord kommune, har han turar til Evenes, Narvik og Ballangen kommunar i Ofoten og til Hamarøy, Sørfold og Fauske kommunar i Salten. I 2004 gikk Gällivare og Jokkmokk kommunar i Norrbottens län inn i samarbeid med Tysfjord, og sidan den tid har bussen gått fire turar i året til Gällivare og Jokkmokk òg.   Les mer …

Saemien Sijte.
Foto: Olve Utne (2011)

Saemien Sijte - sørsamisk museum og kultursenter i Snåsa er et sørsamisk spesialmuseum med samlinger som dekker distriktene fra Femunden til Saltfjellet, inkludert sørsamisk kultur i snevrere forstand så vel som tidligere umesamisk kultur. Organisasjonen Saemien Sijte ble etablert som en kulturforening i 1964, og hadde i startfasen som hovedmål å realisere planen om et samisk kulturhus med en samling av bruksting, samiske bygninger/husvær og andre ting av kulturell og historisk interesse som kunne gi et bilde av sørsamisk liv og historie. Byggeprosessen tok lang tid, men dagens lokaler ble endelig ferdigstilt i 1979 og offisielt innviet den 3. november 1980. Det viste seg snart at plassbehovet i praksis var større enn det bygningen kunne romme, bl.a. på grunn av behov for flere faglige ansatte. I statsbudsjettet for 2019 er det etter mange års arbeid satt av midler til nybygg.

Museet driver systematiske registreringer av faste kulturminner og innsamling av foto. Katalogen over gjenstandene er ordnet kronologisk. Materialet fra registreringen av faste kulturminner er behandlet elektronisk, og en kan søke ut opplysninger på flere stikkord. Kopier av materialet er tilgjengelig. Museet har fotosamling som består av ca. 1200 bilder tatt fra slutten av 1800-tallet og fram til i dag. Motivene omfatter sørsamisk kultur, reindrift, landskap og portretter, og gjelder det sørsamiske området fra Saltfjellet i nord til Engerdal i sør og tilsvarende områder på svensk side. Materialet er systematisk ordnet. Filmene kan lånes ut.   Les mer …

Foto: Olve Utne
Lulesamar er fellesnamnet for dei samane som tradisjonelt held til i Lule lappmark i Sverige og i Nord-Salten i Nordland fylke. Det meir nøyaktige utbreiingsområdet i Nordland er frå Mistfjorden i Bodø kommune og Fauskeeidet i Fauske kommune og nordetter områda kring Folda og Tysfjorden. Overgangen til det markasamiske, som blir rekna til det nordsamiske området er flytande; likeleis overgangen mot det pitesamiske kring Saltfjorden. Opphavet til lulesamane i Nord-Salten inkluderer ei stor gruppe samar med tilknyting til Lule lappmark som flytta ned mot kysten da beitet svikta austom kjølen på 1700-talet. Det lulesamiske språket, som blir snakka av kring to tusen lulesamar, hører til den sentralsamiske dialektgruppa saman med nordsamisk og pitesamisk.   Les mer …

Det samiske flagget
Samer (nordsamisk: sámit, sápmelaččat; lulesamisk: sáme, sábmelattja; pitesamisk sáme (og eldre sámeh); sørsamisk: saemieh; tidl. norske betegnelser lapper eller finner) er ei folkegruppe med status som urfolk. Grupper, som består av en rekke undergrupper, har sitt historiske tilhold i det nordlige Skandinavia og det nordvestlige Russland. Det er anslått at det finnes mellom 50 000 og 80 000 samer. Den største samiske befolkninga finnes i Norge, med rundt 40 000 mennesker. Samisk samarbeid over landegrensene har blitt stadig sterkere gjennom 1900-tallet og i vårt århundre. Den 6. februar er siden 1992 Samefolkets dag, og denne feires som nasjonaldag. «Sámi soga lávlla», skrevet av Isak Saba og trykt i Anders Larsens avis Sagai Muittalægje i 1906 har siden 1986 vært den samiske nasjonalsangen. Samme år ble det samiske flagget innført. Hovedfargene er blått og rødt, som er de mest brukte fargene i samedraktene. Ringen i flagget symboliserer samhold, kontinuitet og et syklisk syn på tilværelsen.   Les mer …
 
Kategorier for Urfolk og nasjonale minoriteter


 
Andre artikler