Forside:Urfolk og nasjonale minoriteter

URFOLK OG NASJONALE MINORITETER • NYERE MINORITETER jødisk • samisk • skogfinsk • kvensk • rom • romani Om Urfolk og nasjonale minoriteter Urfolket og majoriteten møtes. Foto: Olve Utne (2011) Urfolk og nasjonale minoriteter er en fellesbetegnelse på en rekke grupper som i utgangspunktet ofte har lite felles. Urfolkene representerer den tidligste befolkningen på et sted, med en historie som ofte strekker seg mye lenger tilbake enn majoritetens. I Norge er samene landets urbefolkning, som først i senere år har tilkjempet seg rettigheter på linje med de den norsk-etniske majoriteten har. De nasjonale minoritetene er grupper som har en lang historie i landet de lever i uten å være urfolk, det vil si innvandrergrupper som kom for svært lenge siden og har en klar tilhørighet i landet. De folkeslagene som i Norge er definert som nasjonale minoriteter er romanifolk, rom, jøder, kvener og skogfinner. Innenfor hver av disse folkegruppene er det en rekke undergrupper. To av folkeslagene, rom og jøder, tilhører større folkegrupper som finnes i mange land, mens de tre andre primært har etnisk og kulturell tilknytning til folkegrupper i Norden. Disse fem folkeslagene har et særskilt vern i Norge som følge av at Norge i 1998 ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter. Det man først og fremst tenker på som samlende faktor er utfordringene de har i møtet med majoriteten; utfordringer som går slikt som på tilhørighet, språk, kulturuttrykk og -forståelse, religion og tradisjoner. Her har de også mye til felles med de nyere minoriteter. En hovedforskjell er at urfolk og nasjonale minoriteter opplever å være fremmede i sitt eget og sine forfedres land, mens nyere minoriteter ofte opplever å ha lagt det kjente bak seg og befinner seg i en fremmed verden.   Les mer ...   Smakebiter Fra manuskriptet Kvænsk Stilebog, Ms. fol. 4310 i Nasjonalbibliotekets samlinger. Kvensk (bokmål/nynorsk) eller kvænsk (eldre nynorsk), kvensk kainun kieli, er eit fellesnamn for austersjøfinske dialektar i Nord-Noreg som er mest nærskyldt med meänkieli (tornedalsfinsk), men òg relativt nærskyldt med standard finsk. Blant morsmålstalarane finst det både dei som føretrekkjer å sjå på kvensk som eit eige språk og dei som føretrekkjer å sjå på språket sitt som ein variant av standard finsk. Kvensk er godkjent som eige språk av Stortinget etter vedtak den 26. april 2005. Som skriftspråk er kvensk normert av Kvensk språkting (etablert 2008). Kvensk har offisiell status som skriftspråk i Porsanger kommune (Porsangin komuuni, Porsanki). Det er óg eitt av dei nasjonale minoritetsspråka i Noreg, verna etter den europeiske minoritetsspråkpakta. Det finst enno ikkje noko eige forvaltningsområde for kvensk språk   Les mer … Kvener ror fiske i Finnmark ca. 1892. Foto: Axel Lindahl Kvener, også kalt norskfinner, kven-finner, finskættede eller etterkommere av finske innvandrere, er medlemmer av ei folkegruppe med kjerneområde i Nord-Norge og med finsk opphav. Kvenene er definert som en nasjonal minoritet. Språket kalles kvensk eller kvensk/finsk, og er språklig sett en finsk dialekt. Navnet kven er gammalt. Første gang vi vet at det ble brukt, var i Ottar fra Hålogalands beretning som ble nedtegna ved hoffet til Alfred av Wessex mot slutten av 800-tallet i den angelsaksiske formen cwenas. På norrønt finner vi formene kvenir og kvænir. Området øst for Bottenvika besto i mellomalderen av ulike stammer, finnene (suomalaiset) i området rundt Åbo, tavastlendingene (hämäläiset, dette etnonymet har samme opphav som same) vest for finnene, karelerene (karjalaiset) øst for dem att. Nord for tavastlendingene og karelerene bodde savolakserene (savolaiset), det var savolaksere som emigrerte til Finnskogen i Värmland og Hedmark på 1600-tallet. Nord for savolakserene bodde kainuulaiset i Kainuu (svensk "Kajanaland"). På samme måten som svenskene i vest lot finner stå som namn for alle desse stammene, brukte nordmenn i nord (som t.d. Ottar) navnet kvener på samme måte.   Les mer … Halász Ignácz. Foto:  ukjent, seinast 1901 Halász Ignácz eller Ignaz Fischer (f. 26. mai 1855 i Tés i Ungarn, d. 9. april 1901 i Budapest) var ein ungarsk-jødisk filolog som i Skandinavia særlig er kjent for arbeidet sitt med å dokumentere samiske språk. Ignaz Fischer vart fødd i Tés laurdag den 26. mai 1855. Han gikk på gymnas i Veszprim og Stuhlweissenburg og studerte så ved Universitetet i Budapest. Frå 1877 til 1892 underviste han ved overgymnaset i Stuhlweissenburg, og i 1893 vart han utnemnt til professor i ungarsk filologi ved Universitetet i Klausenburg. Mellom 1880 og 1890 sendte Det ungarske vitskapsakademiet han til Noreg og Sverige for å gjera filologisk feltarbeid blant samane.   Les mer … Ephraim Wolff Koritzinsky Ephraim Wolff Koritzinsky (1883–1942) var ein jødisk kirurg som blant anna arbeidde som overlege ved Sjukehuset i Kristiansund (1920–33) og ved Trondhjem Sykehus (1933–41). Han var kjent som ein rettskaffen og frittalande mann. Koritzinsky vart fødd 20. juni i Karlstad i Värmland i 1883 av foreldra Abraham Josef Koritzinsky (1858–1928) og Pauline Abrahamson (1858–1908). Han gjekk på skule i Hamburg frå 1894 til 1898 og tok norsk artium på Aars og Voss skole i Kristiania i 1901. Han avla medisinsk embetseksamen i 1909. Frå 1912 kombinerte han eigen privatpraksis med eit årsvikariat ved Sjukehuset i Kristiansund. Under første verdskrigen arbeidde han først ved Nordland Amtssykehus i Bodø og deretter i München og Bonn. I 1917–19 arbeidde han ved Ullevål kirurgiske avdeling.   Les mer … Sámiid Vuorká-Dávvirat (De Samiske Samlinger) er spesialmuseum for samisk kultur og historie med samlinger fra hele det samiske bosetningsområdet. Omfattende utstillinger og friluftsmuseum. Museet har en del intervjumateriale, men det er foreløpig ikke registrert. Tilvekstkatalogen er ordnet etter temaer, og er tilgjengelig på museet for forskere. Museet har en fotosamling på 10 000 bilder, tatt fra ca.1900 til i dag. Motivene er hentet fra samisk kultur og arbeidsliv samt kulturminner i Norge, Finland og Sverige. Materialet er ordnet etter eget system, foreløpig med katalog for omtrent halvparten av samlingen. Kopier kan skaffes.   Les mer … Israels Menighed (Adath Jeschurun)´s gudstjeneste i Brugata 5. Simchat tora. I midten rabbiner Aschanaze. Foto: Ikke oppgitt hos Mendelsohn Det har ikke alltid bodd spesielt mange jøder i Brugata, men det har til tider vært mange nok til at de har dannet et miljø og satt sitt preg på gata. De fleste jødene i Oslo bodde opprinnelig nederst på Grünerløkka og for eksempel i gatene helt i nærheten av synagogen i Calmeyergate og synagogen i Bergstien. I perioder har det likevel vært et betydelig innslag av jødiske beboere og også jødisk forretningsdrift i Brugata. Brugata har vært ei innflyttergate, og kunne både være et første stoppested og et varig bosted for de jødiske innvandrerne.   Les mer …		Kategorier for Urfolk og nasjonale minoriteter Urfolk og nasjonale minoriteter Jødisk historie og kultur Kvensk historie og kultur Romanifolkets historie og kultur Romsk historie og kultur Samisk historie og kultur Skogfinsk historie og kultur   Andre artikler Jødar Jødisk historie (prosjektside) Jødisk historie i Oslo Karl Herschel Isak Ullmann (f. 1892) Hermann Fischer (1893–1943) Max Oster Herman Jaffe Ruth Maier Jenny Glick (1874–1942) Thora Mendelsohn (1874–1943) Frank Sachnowitz Sefardiske jøder Liwyn Victor Moritz Goldschmidt (1888–1947) Johanna Schwarz Leopold London Synagogen i Østre Elvebakke Norske Kveners Forbund – Ruijan Kveeniliitto Rom og romanifolk Ludvig Karlsen (1935-2004) Reisende i Buskerud - kulturminner NEG S66A Maŋŋelsoađiviesut Sápmi Finnemarka II Ola Martinus Høgåsen Runesang Røykomn Carl Axel Gottlund Muitalus sámiid birra