 De ti familiehusene på Svanviken var på 30 kvm og hadde et dekar jord til. lå i Eide kommune på Nordmøre og ble drevet av Norsk misjon blant hjemløse (1897–1989) som til 1935 het Foreningen til Modarbeidelse af Omstreifervæsenet. I 1907 ga Staten ansvaret for sosiale tiltak blant omstreifer- eller taterslekt til denne foreningen og betalte det meste av utgiftene. Bakgrunn av at Løsgjengerloven trådte i kraft samme år, og det følgende året ble kolonien ble opprettet. Omstreifermisjonens generalsekretær Jakob Walnum sto bak etableringen og regnet dette som en de største bragdene i sitt livsverk. Arbeidskolonien var et virkemiddel innen assimileringspolitikken og spilte en nøkkelrolle i denne overfor denne gruppen. Etter et opphold under andre verdenskrig ble virksomheten startet igjen i 1949 og ble først nedlagt i 1989. Fram til 1957 hadde omtrent hundre familier hatt opphold der, og blant dem rundt fem hundre barn. Hensikten med institusjonen var å avlære de reisende deres kultur og få de reisende, som f.eks. taterne til å bli bofaste, da de ble regnet som en del av fattigdomsproblemet. Misjonen håpet at taterne gjennom botrening skulle bli til produktive fastboende borgere. Gjennom et kontraktsfestet lengre opphold håpet misjonen at taterne tilegnet seg kunnskaper, ferdigheter og vaner som ville gjøre det lettere leve som fastboende nordmenn. Videre skulle de lære å arbeide og livnære seg på lovlig vis. Misjonen hevdet at oppholdet var frivillig, noe det kan stilles spørsmålstegn ved. Mange havnet der på bakgrunn av bestemmelsene i løsgjengerloven. Andre ble plassert der med trusler om å miste barna om de ikke aksepterte et opphold. Noen søkte seg også til Svanviken for å komme ut av en vanskelig livssituasjon. Andre var redde for å bli fratatt barna hvis de ikke tok et opphold i kolonien. Det var begrensede muligheter for å bevege seg utenfor koloniens område, og taterne hadde heller ikke lov til å snakke sitt eget språk, som var rommani. De hadde heller ikke lov til å kle seg tradisjonelt, drive handel eller spille egen musikk. Boligene ble inspisert hver dag. Les mer …
 Annie Louise Benkow (1895–1942). Foto: Ukjent, fra Våre falne. f. Florence (f. 30. januar 1895 i Skottland, død 1. desember 1942 i Auschwitz) var forretningsdrivende i Bærum. Hun var gift med fotografen Ivan Isak Benkow (1885–1955), og var mor til politiker og fotograf Jo Benkow.
Hun ble født i Skottland av jødiske foreldre som hadde emigrert fra Litauen. Familien kom til Norge i 1899, da hun var fire år gammel. Etter hvert møtte hun Ivan Benkow, som hadde flykta fra Russland i 1905 på grunn av pogromer der. De ble gift; for ham var det hans andre ekteskap. Deres første barn, Harry, kom til verden i Ystad i Sverige, og datteren Kristina ble født i Kristiania i 1914.
Familien flytta så til Kristiansund, der Ivan starta fotograffirma i 1914. I 1918 reiste de så tilbake til Kristiania, og derfra videre til Trondheim i 1920-åra. Der finner vi dem i Dronningens gate 38. De hadde da tre barn, for yngstemann Josef Elias – seinere kjent som Jo – ble født i Trondheim i 1924.
I 1930 flytta de til Stabekk, og Ivan Benkow etablerte studio i Stabekkhuset ved jernbanestasjonen. Annie Louise Benkow omtales som forretningsdrivende i Våre falne, og dette viser trolig til at hun var partner i fotoforretningen. Les mer …
Fjellsamar, tidligare òg kalla fjellfinn(ar) eller fjellappar, er samar som held til på høgfjell og vidder enten heile året eller deler av det. Næringsvegen blant fjellsamar er tradisjonelt reindrift, gjerne i ekstensiv form — relativt mange dyr per familie og med vekt på kjøttproduksjon heller enn meir arbeidsintensiv mjølkeproduksjon. Fjellsamane i fjella mellom norske og svenske område har i periodar måtta betalt skatt til både Noreg og Sverige. I det minste i nyare tid er inndelinga i sjøsamar, fjellsamar og skogssamar på mange vis språklig og kulturelt mindre viktig enn inndelinga i grupper etter språk. Såleis finst det fjellsamar som språklig og kulturelt er i alle fall nordsamiske, lulesamiske, pitesamiske og sørsamiske. Les mer …
| 
.jpg)
