 Satellittbilde av storparten av Nordmøre og Sør-Fosen med «finn»-namn markert.
Det finst fleire stadnamn på «finn-» i Romsdal, på Nordmøre og i Sør-Fosen. Finn-namna har i alle fall fire etablerte hovudetymologiar: (1) Dei kan vise til ei landskapsform; (2) dei kan vise til ymse spesifikke typar vegetasjon; (3) dei kan vise til dei norrøne mannsnamna Finnr og Finni; og (4) dei kan vise til folkenamnet finn. Olav Rygh sett generelt slike namn i samband med dei lite bruka norrøne mannsnamna Finnr og Finni, men i seinare tid har det vorte vanligare å sjå ein del av desse namna i samband med samisk nærvere. Det siste er særlig tydelig i namn som «Finnhøtthaugen», der «finnhøtt-» viser til kåter eller gammar. Les mer …
 Lars Jacobsen Hætta i 1882 eller 1883. Foto: Sophus Tromholt , samisk Jáhkoš-Lasse (født 21. januar 1834 i Kautokeino, død 17. februar 1896 samme sted) var deltager i det samiske Kautokeino-opprøret i 1852, og ble for dette dømt til døden. Da han bare var atten år gammel, ble dommen omgjort til livsvarig straffarbeid. På slaveriet i Akershus fikk han utdanning, og han ble etter å ha blitt benåda i 1867 bibeloversetter og lærer. Han var sønn av Jakob Mathisen Hætta og Berit Aslaksdatter Sara. Lars Hætta ble gift med Berit Hansdatter Gaup, og han var bror av Aslak Jakobsen Hætta og Mathis Jakobsen Hætta. Han vokste opp i en familie som drev reindrift, og drev selv med dette før opprøret. Det er uklart hvilken rolle Lars Hætta egentlig spilte i opprøret, men det kan se ut til at han var direkte involvert i drapene på lensmann Lars Johan Bucht og handelsmann Carl Johan Ruth. Broren Aslak Hætta ledet opprøret, og den strenge dommen mot Lars kan også være et resultat av assosiasjonen med Aslak mer enn av at han spilte en helt sentral rolle i drapene. I den tidligere hendelsen, forstyrrelsen av gudstjenester i Skjervøy kirke og Kautokeino kirke i februar 1852, hadde han ikke vært spesielt sentral og fikk fem dager på vann og brød. Les mer …
Sámiid Vuorká-Dávvirat ( De Samiske Samlinger) er spesialmuseum for samisk kultur og historie med samlinger fra hele det samiske bosetningsområdet. Omfattende utstillinger og friluftsmuseum. Museet har en del intervjumateriale, men det er foreløpig ikke registrert. Tilvekstkatalogen er ordnet etter temaer, og er tilgjengelig på museet for forskere. Museet har en fotosamling på 10 000 bilder, tatt fra ca.1900 til i dag. Motivene er hentet fra samisk kultur og arbeidsliv samt kulturminner i Norge, Finland og Sverige. Materialet er ordnet etter eget system, foreløpig med katalog for omtrent halvparten av samlingen. Kopier kan skaffes. Les mer …
 Nokre pitesamiske stadnamn kring Saltfjorden/Skjerstadfjorden.
Det finst ikkje noka fast normering av pitesamiske stadnamn enno. På kart frå kartverket har det tidligare vorte bruka hovudsaklig nordsamisk normering, og frå dei siste tiåra på 1900-talet i aukande grad lulesamisk normering. På same kartbladet kan vi ofte finne desse to normeringsmåtane rett attmed kvarandre — på Det store Saltfjellkartet (2008) finn vi for eksempel Vaššavárri ( nordsamisk) og Vássjatjåhkkå ( lulesamisk) side om side. Det pitesamiske namnet som ligg til grunn for det norske tettstadsnamnet Sulitjelma er Sulisjælbmá eller Sulidælbmá. På mange kart er den nordsamiske normeringa Sulečielbma bruka. På andre kart att er den lulesamiske forma som Fauske kommune har valt, Sulisjielmmá, bruka. I dag ligg normeringa av samiske stadnamn i Salten, inkludert det pitesamiske området i Sør-Salten, under Sametinget, som har valt å bruke lulesamisk normering. Trass i at lulesamisk og pitesamisk er nærme i slekt med kvarandre, er det òg vesentlige ulikheiter. Medan lulesamisk i hovudsak behandlar l’m som [ləm], skrive som lmm, har pitesamisk eit mindre utbygd glidevokalsystem og får oftare inn ein dissimilerande plosiv ved nasalforlenging: ləb̥m eller lb̥m, gjerne skrive som lbm. I vokalsystemet har pitesamisk hyppig ua/ uæ og æ i ordformer med sterkt stadium der lulesamisk har oa og ie, og i tillegg mykje bruk av å der lulesamisk har oa. Les mer …
| 
