Forside:Samisk historie og kultur

URFOLK OG NASJONALE MINORITETER • NYERE MINORITETER
samisk • skogfinsk • kvensk • rom • romani • jødisk
sørsamisk • umesamisk • pitesamisk • lulesamisk • nordsamisk • austsamisk
språk • byggeskikk • rein • mat • religion/livssyn

Om Samisk historie og kultur
Det samiske flagget

Samer (nordsamisk: sámit, sápmelaččat; lulesamisk: sáme, sábmelattja; pitesamisk sáme (og eldre sámeh); sørsamisk: saemieh; tidl. norske betegnelser lapper eller finner) er ei folkegruppe med status som urfolk. Grupper, som består av en rekke undergrupper, har sitt historiske tilhold i det nordlige Skandinavia og det nordvestlige Russland. Det er anslått at det finnes mellom 50 000 og 80 000 samer. Den største samiske befolkninga finnes i Norge, med rundt 40 000 mennesker. Samisk samarbeid over landegrensene har blitt stadig sterkere gjennom 1900-tallet og i vårt århundre. Den 6. februar er siden 1992 Samefolkets dag, og denne feires som nasjonaldag. «Sámi soga lávlla», skrevet av Isak Saba og trykt i Anders Larsens avis Sagai Muittalægje i 1906 har siden 1986 vært den samiske nasjonalsangen. Samme år ble det samiske flagget innført. Hovedfargene er blått og rødt, som er de mest brukte fargene i samedraktene. Ringen i flagget symboliserer samhold, kontinuitet og et syklisk syn på tilværelsen.   Les mer ...

 
Smakebiter
Mons Aslaksen Somby (født 13. februar 1825 i Katokeino, død 14. oktober 1854 i Alta) var en av de sentrale personene i det samiske Kautokeino-opprøret i 1852. For dette ble han dømt til døden og henretta sammen med Aslak Jacobsen Hætta. Han var sønn av Aslak Olsen Somby og Inger Monsdatter Siri, og var gift med Inger Johannesdatter Hætta. Familien drev med reindrift, og Mons Somby begynte tidlig med dette selv. I forkant for opprøret hadde det gått en religiøs vekkelse over Sápmi. Den starta i Tornedalen, der sogneprest Lars Levi Læstadius i Karesuando siden hans religiøse opplevelse i 1844 holdt folkelige, pietistiske prekener. Han angrep særlig brennevinshandlerne, som ble rike mens samene led under økende alkoholmisbruk. Både blant kvener og samer fikk denne bevegelsen feste.   Les mer …

Johan Turi.
Johan Turi (fødd 12. mars 1854 i Kautokeino, død 30. november 1936 i Jukkasjärvi i Kiruna kommune i Sverige) var ein samisk kunstnar og forfattar som blir rekna for å vere den første samiske forfattaren som gav ut verk på samisk. Den første boka hans, Muitalus sámiid birra, er framleis trulig det mest kjente samiske verket; ho er omsett til over ti ulike språk, blant anna til svensk, dansk, engelsk, tysk og japansk.   Les mer …

Samisk arkiv / Sámi arkiiva (nordsamisk) er en del av Arkivverket. Arkivet holder til i Diehtosiida i Kautokeino, og har ansvar for offentlige og private arkiv med betydning for samisk historie, kultur og samfunn. Her finner man blant annet arkivene fra Sametinget, Samisk høyskole, Gáldu - Kompetansesenteret for urfolks rettigheter og Kautokeino kommune. Arkivet er samlokalisert med Samisk høyskoles bibliotek. Bakgrunnen for opprettelsen av arkivet var at man hadde sett et behov for en egen arkivinstitusjon som spesiell kompetanse innen samisk språk og kultur. Prosjektet Samiske arkiver ble oppretta i 1988, og i 1995 ble arkivet oppretta som en stiftelse. Det ble i 2005 underlagt Riksantikvaren, og siden 2007 har arkivet vært en del av Arkivverket.   Les mer …

Foto: Olve Utne
Lulesamar er fellesnamnet for dei samane som tradisjonelt held til i Lule lappmark i Sverige og i Nord-Salten i Nordland fylke. Det meir nøyaktige utbreiingsområdet i Nordland er frå Mistfjorden i Bodø kommune og Fauskeeidet i Fauske kommune og nordetter områda kring Folda og Tysfjorden. Overgangen til det markasamiske, som blir rekna til det nordsamiske området er flytande; likeleis overgangen mot det pitesamiske kring Saltfjorden. Opphavet til lulesamane i Nord-Salten inkluderer ei stor gruppe samar med tilknyting til Lule lappmark som flytta ned mot kysten da beitet svikta austom kjølen på 1700-talet. Det lulesamiske språket, som blir snakka av kring to tusen lulesamar, hører til den sentralsamiske dialektgruppa saman med nordsamisk og pitesamisk.   Les mer …

Nokre pitesamiske stadnamn kring Saltfjorden/Skjerstadfjorden.
Det finst ikkje noka fast normering av pitesamiske stadnamn enno. På kart frå kartverket har det tidligare vorte bruka hovudsaklig nordsamisk normering, og frå dei siste tiåra på 1900-talet i aukande grad lulesamisk normering. På same kartbladet kan vi ofte finne desse to normeringsmåtane rett attmed kvarandre — på Det store Saltfjellkartet (2008) finn vi for eksempel Vaššavárri (nordsamisk) og Vássjatjåhkkå (lulesamisk) side om side. Det pitesamiske namnet som ligg til grunn for det norske tettstadsnamnet Sulitjelma er Sulisjælbmá eller Sulidælbmá. På mange kart er den nordsamiske normeringa Sulečielbma bruka. På andre kart att er den lulesamiske forma som Fauske kommune har valt, Sulisjielmmá, bruka. I dag ligg normeringa av samiske stadnamn i Salten, inkludert det pitesamiske området i Sør-Salten, under Sametinget, som har valt å bruke lulesamisk normering. Trass i at lulesamisk og pitesamisk er nærme i slekt med kvarandre, er det òg vesentlige ulikheiter. Medan lulesamisk i hovudsak behandlar l’m som [ləm], skrive som lmm, har pitesamisk eit mindre utbygd glidevokalsystem og får oftare inn ein dissimilerande plosiv ved nasalforlenging: ləb̥m eller lb̥m, gjerne skrive som lbm. I vokalsystemet har pitesamisk hyppig ua/ og æ i ordformer med sterkt stadium der lulesamisk har oa og ie, og i tillegg mykje bruk av å der lulesamisk har oa.   Les mer …

Skoltesamisk gamme (torvkåte) ved Kirkenes.
Kåte (frå samisk) og gamme er fellesnamn for ei gruppe bygningstypar som særlig er typiske for samisk kultur i Skandinavia. Vi kan skilje mellom fleire hovudtypar med kvar sine namn, bruksområde og utbreiing: kløftstongskåte (lavvo); bogestongskåte og lafta kåter. Kløftstongskåta eller lavvoen (frå nordsamisk lávvu og lulesamisk lávvo) blir bygd opp kring tre relativt kraftige stenger som er rette av form og med kløft i øverenden. Desse tre blir lent opp mot kvarandre som grunnramme, og så blir lettare strangar skorda opp mot dei og teltduken lagt kring til slutt. Bogestongskåta har vore den vanligaste kåtetypen. Ved permanente kåter legg ein opp ein steinring der veggen skal stå. Det indre rammeverket er to par stenger med boga øverende og tre tverrstenger: éi som bind i hop bogestengene i toppen og samtidig fungerer som oppheng for gryter over eldstaden i midten, og to som avstiver stengene på høgre og venstre side sett frå inngangen. Opp mot denne grunnramma, som blir oppsett innanfor eller oppå steinringen, blir så lettare, rette støttestenger oppsette i varierande antal, og veggene blir lagt på enten i form av teltduk eller i form av strangar (eller fjøler) med fleire lag never utanpå.   Les mer …
 
Kategorier for Samisk historie og kultur


 
Andre artikler
 
Siste endringer for Samisk historie og kultur

Flere endringer ...