Marie Finnskog deltok under Samemøtet i 1917, hvor hun blant annet sa at «retten til å eie landet og beitestrækningerne tilhørte lapperne som var landets første folk.»Hun har på seg en sørsamisk gåptoe, med tjurrie-tjohpe – den karakteristiske kamformede lua som bare brukes i det rørossamiske området. Marie Finnskog (født 3. mai 1851 i Røros; død på Glemmen pleiehjem i Fredrikstad 7. juni 1927) var en sørsamisk emissær, sangevangelist og folketaler som fra ca 1890 til 1920-årene holdt møter over store deler av Norge. Hun deltok på samemøtet i 1917 og samemøtet i 1921. Hun brukte også navneformene Marie Finskog og Maria Finnskog, og som ugift Maria Kjelsberg og Marie Stengel. Hennes foredrag var dels kristelige, dels om avholdssaken, dels om samisk kultur, og dels mer politisk om «lappernes fortrykte stilling». Hun kan ha vært en av de første samer som talte offentlig om dette. I en redegjørelse for sin virksomhet i 1916 sa hun at hun hadde vært forkynner i 25 år, og talt samenes sak i 15 år. Les mer …
Lars Jacobsen Hætta vart dømt til døden etter opprøret, men sidan han berre var 18 år gamal vart han benåda til livsvarig fengsel. Han vart frigjeve i 1867. Foto: Sophus Tromholt (1882/1883)
Ved Kautokeino-opprøret i 1852 gjekk ei gruppe samar til åtak på representantar for det norske samfunnet. Opprørarane drap handelsmannen og lensmannen i Kautokeino, sette fyr på huset til handelsmannen og piska soknepresten og huslyden hos presten og handelsmannen. Opprørarane vart overmanna av andre samar. To av opprørarane vart drepne i denne kampen. Sidan vart to av leiarane deira avretta ved halshogging. Opprøret er historisk eineståande; konflikt mellom samiske interesser og det norske storsamfunnet har elles ikkje ført til valdeleg konflikt med tap av menneskeliv. Etter opprøret følgde ein periode med sterkare fornorsking av det samiske folket i Noreg. Opprøret er utypisk for samisk kultur, og det er vanskeleg å forstå eller forklare bakgrunnen for opprøret. Men opprøret må ha hatt samanheng med fleire forhold. Les mer …
«Vieljaš» Foto: Nordnorsk Fartøyvernsenter og Båtmuseum
Vieljaš er en rekonstruksjon av en liten tanabask. «Vieljaš» betyr lillebror. Basken er bygget som et rekonstruksjonsprosjekt etter tegning.
Oppmåling og tegning er utført av Bjørn Skauge i 2002. Den opprinnelige båten er funnet ved utløpet av Tanavassdraget, og er i svært dårlig forfatning. Det foreligger ikke informasjon om båtbygger, byggeår eller byggested. Originalen for denne Tanabasken tilhører Tana museum i Polmak.
Arbeidet med rekonstruksjon og dokumentasjon er utført av Nordnorsk fartøyvernsenter i samarbeid med Tana Museum og Varanger Samiske Museum i Deanu ja Várjjat Museasiida med støtte fra Sametinget. Les mer …
Fjellsamar, tidligare òg kalla fjellfinn(ar) eller fjellappar, er samar som held til på høgfjell og vidder enten heile året eller deler av det. Næringsvegen blant fjellsamar er tradisjonelt reindrift, gjerne i ekstensiv form — relativt mange dyr per familie og med vekt på kjøttproduksjon heller enn meir arbeidsintensiv mjølkeproduksjon. Fjellsamane i fjella mellom norske og svenske område har i periodar måtta betalt skatt til både Noreg og Sverige. I det minste i nyare tid er inndelinga i sjøsamar, fjellsamar og skogssamar på mange vis språklig og kulturelt mindre viktig enn inndelinga i grupper etter språk. Såleis finst det fjellsamar som språklig og kulturelt er i alle fall nordsamiske, lulesamiske, pitesamiske og sørsamiske. Les mer …
Ein strange er ein tynn trestamme, f.eks. av bjørk eller rogn, som er kappa av rot og kvista. Ein del strangar blir gjerne frakta heim og kappa til småved. Tynne strangar kan for eksempel brukast til styrestong når ein renner på kjelke. Noko tjukkare og stivare strangar kan brukast som rajer i skigardar eller hesjer. I samisk samanheng kan strangar brukast til kåter — både som innvendige mellomstenger utanpå grunnramma og som ytterdekke utanpå never og eventuell torv. Tørkestativet som blir kalla luovve blir gjerne bygd av bjørkestrangar. Les mer …
|