Forside:Samisk historie og kultur

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

URFOLK OG NASJONALE MINORITETER • NYERE MINORITETER
samisk • skogfinsk • kvensk • rom • romani • jødisk
sørsamisk • umesamisk • pitesamisk • lulesamisk • nordsamisk • austsamisk
språk • byggeskikk • rein • mat • religion/livssyn

Om Samisk historie og kultur
Det samiske flagget

Samer (nordsamisk: sámit, sápmelaččat; lulesamisk: sáme, sábmelattja; pitesamisk sáme (og eldre sámeh); sørsamisk: saemieh; tidl. norske betegnelser lapper eller finner) er ei folkegruppe med status som urfolk. Grupper, som består av en rekke undergrupper, har sitt historiske tilhold i det nordlige Skandinavia og det nordvestlige Russland. Det er anslått at det finnes mellom 50 000 og 80 000 samer. Den største samiske befolkninga finnes i Norge, med rundt 40 000 mennesker. Samisk samarbeid over landegrensene har blitt stadig sterkere gjennom 1900-tallet og i vårt århundre. Den 6. februar er siden 1992 Samefolkets dag, og denne feires som nasjonaldag. «Sámi soga lávlla», skrevet av Isak Saba og trykt i Anders Larsens avis Sagai Muittalægje i 1906 har siden 1986 vært den samiske nasjonalsangen. Samme år ble det samiske flagget innført. Hovedfargene er blått og rødt, som er de mest brukte fargene i samedraktene. Ringen i flagget symboliserer samhold, kontinuitet og et syklisk syn på tilværelsen.   Les mer ...

 
Smakebiter
Elsa Laula (trulig ca. 1900).
Elsa Laula Renberg (f. 29. november 1877 i Vilhelmina eller Susendalen, d. 22. juli 1931 i Brønnøy) var ein sørsamisk politisk aktivist. Ho er særlig kjent som forfattaren til skriftet Inför lif och död: Sanningsord i de lapska förhållandena (1901) og som hovudarrangør av det aller første samiske landsmøtet, som vart heldt i Trondheim den 6.9. februar 1917. Elsa Kristina Larsdotter Laula vart fødd den 29. november 1877Gardfjäll ved grensa mellom Vilhelmina kommun og Storumans kommun av mora Kristina Josefina Larsdotter (1847–1912) og faren Lars Thomasson Laula (1846–1899, frå Susendalen i Hattfjelldal). Ho voks opp i Suofo (Såafoe) ved Dikanäs i Vilhelmina kommun. Av Folkräkningen 1890 går det fram at Elsa Stina hadde ein eldre bror (Tomas Leonard, f. 1874) og fire yngre søsken (Jonas Petter Ture (f. 1880), Maria Katarina (f. 1882), Klemet Eugénius (f. 1886) og Kristofer Damanius (f. 1887)). Som heimstad er oppgjeve Lappska allmogen. I 1891 fikk ho ein bror til, Mattias Larsson Laula. Mattias og faren drukna i 1899. Elsa begynte på jordmorutdaninga ved Södra barnbördshuset i Stockholm, men fullførte av ukjente grunnar aldri den utdaninga. Derimot vart ho kjent for foredraga sine i Stockholm.   Les mer …

Ole Petterson var en svenskesame, som kom over til Rossfjordbygda i Lenvik. Etter all sannsynlighet kom han sammen med flyttsamene i det vi kan betrakte som en av de store folkevandringene på Nordkalotten. Petterson var en mann med interesse for jorda og naturen, noe han i sin tid også overførte til sine etterkommere.

Vi vet ikke for sikkert når han ankom Rossfjordbygda, men vi vet at han bodde i Sultindvik den førsta tid. Seinere flytta han til Prostgjerdbakken hvor han etablerte seg 10. februar 1826. Dette var et reingjerdeområde om lag en kilometer nord om Tårnvatnet, som i sin tid var satt opp av svensksamen Nils Nilsen Prost (f. 1751). Her rydda Ole Petterson seg en liten gård; satsa på korn og poteter og ble boende i seks år. Men han opplevde til stadighet at avlingene ble utsatt for tidlig nattefrost. Derfor flytta han igjen, lenger inn i skogen, og endte opp under Vassbruna øst for vatnet. Hit skal han ha kommet i 1832. Han ble derved den første oppsitteren ved det han benevnte Tornio - etter heimplassen sin på svensk side. Dette skal så ha vært bakgrunnen for at vatnet han bosatte seg ved ble hetende Tårnvatn.

  Les mer …

Nuorttasávllo på grensa mellom Saltdal og Arjeplog kommunar. Legg merke til den kamelaktige toppen.
Foto:  Lars Røed Hansen, april 2007.

Sávvlo (genitiv Sávlo) (lulesamisk form Sávllo, genitiv Sávlo) er eit pitesamisk ord for eit høgt, spisst fjell. I Saltdal og Arjeplog kommunar finn vi fleire stadnamn som inkluderer dette ordet:

  Les mer …

Komitativ er eit adverbialt kasus som blir bruka i samiske språk. Komitativ, som vi òg kunne kalle med-kasus, blir bruka om reiskap/middel, og i tillegg blant anna om nokon ein er saman med. På sørsamisk er den typiske eintalsendinga -ine, -jne eller -inie. I pitesamisk, lulesamisk og nordsamisk er den typiske eintalsendinga -jn (pite- og lulesamisk ortografi) / -in (nordsamisk ortografi). I indoeuropeiske språk blir reiskapskasuset kalla instrumentalis.   Les mer …

Planteikning utført av okkupasjonsstyret.
Krokelva fangeleir var ein tysk fangeleir omlag 300 meter nordom den seinare Semska stasjonSemska i Saltdal kommune under andre verdskrigen. Leiren vart etablert i 1942 og oppløyst ved den tyske kapitulasjonen i mai 1945. Krigsfangane var sett til tvangsarbeid på Blodvegen. Ved kapitulasjonen var det 790 fangar der. 364 fangar omkom i løpet av åra leiren var i drift. Dei attlevande fangane sette opp eit minnesmerke i 1945. Dette minnesmerket vart sprengt av dei norske myndigheitene i samband med Operasjon asfalt i 1950, og dei einaste spora etter leiren i dag er overgrodde levningar i landskapet.   Les mer …

Bolna stasjon en vinterdag i 1957
Foto: Jac Brun/Nasjonalbiblioteket
Bolna stasjon i juli 2012.
Foto:  Olve Utne
Bolna stasjon er ein jarnbanestasjon på strekninga mellom Dunderland stasjon og Røkland stasjonNordlandsbanen. Stasjonen ligg på Bolna (pitesamisk Båldno, lulesamisk Bållná) i Rana kommuneHelgeland. Denne stasjonen, så vel som Hjartåsen stasjon, Krokstrand stasjon, Stødi stasjon og Lønsdal stasjon, blei opna onsdag den 10. desember 1947 da Nordlandsbanen vart forlenga frå Dunderland til Lønsdal.   Les mer …
 
Kategorier for Samisk historie og kultur


 
Andre artikler
 
Siste endringer for Samisk historie og kultur

Flere endringer ...