 Portrett av Jens Rennord Schreiner Foto: 1925 Jens Rennord Schreiner (født 4. august 1858 i Christiania, død 18. februar 1949) var filolog, rektor og politiker i Moss. Han begynte i Venstre og representerte partiet som varamann på Stortinget, gikk så med i Arbeiderpartiet i 1907 og befant seg i Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti mellom 1921 og 1927. Han var sønn av Peter Andreas Schreiner og Margareta Maria Rennord. Etter eksamen artium i 1876 tok han språklig-historisk lærereksamen i 1886 og kom til Moss i 1889 som adjunkt ved Moss middelskole.
I Norges filologer og realister står det at han skreiv «En del journalistikk» på si. Dette er en kraftig underdrivelse. Som ekstrajobb ved siden av skolen tok han over som redaktør av Moss Avis i 1889. Raskt kom det klager over at hans sammenblanding av redaktørjobben i ei venstreavis, og jobben som lærer, hadde «vakt anstøt». I Moss bys historie er dette kalt for en liten «lærerstrid», men Schreiner overlevde angrepene på «et møte blant skolens forstandere» i desember 1890. Les mer …
 Kåre Lunden på trappa til barndomsheimen i Naustdal. Foto: Odd Byrkjeflot (2010) Kåre Lunden (fødd 8. april 1930 i Naustdal, død 18. juli 2013 i Oslo) var blant etterkrigstidas mest innflytelsesrike historikarar i Noreg. Han vart tidleg i karrieren kjend for sin vilje til å snu om på aksepterte teoriar, og til å stå på sitt i debatten som følgde. Ikkje minst vart han kjend for på fruktbart vis å integrere teori og tenkjemåtar frå andre samfunns- og kulturfag, særleg sosialantropologien, i studiane av det gamle samfunn.
Kåre Lunden hadde eit sterkt samfunnsengasjement. Både i historieforskinga og elles hadde han eit grunnsyn som kan seiast å vere nasjonalt, folkeleg og demokratisk.Lunden var son av småbrukar og anleggsarbeidar Ludvik Kristoffersen Lunden og Hilda Simonsdotter Indrekvam. Kåre var nest eldst av fem søsken. Yngste søstera Eldrid Lunden har markert seg som ein nyskapande lyrikar, medan broren Olav Lunden (1937-2011) var lektor. Kåre Lunden vart i 1959 gift med Reidun Tordis Renaas, som var apotekar Les mer …
 Personer fra Totenlaget holder lagets fane, med det norske flagget i bakgrunnen. Bildet er tatt på Norsk Folkemuseum i 1953. Totningene i Oslo har sia midten av 1800-tallet vært ei stor innflyttergruppe i hovedstaden. Flyttinga fra totenbygdene, 10-12 mil nord for Oslo, er et eksempel på den gradvise urbaniseringa av Norge gjennom de siste 150 åra. I motsetning til utvandringa til Amerika, som begynte omtrent samtidig, har flyttinga til hovedstadsområdet pågått kontinuerlig over et svært langt tidsrom, og tallet på utflyttere har sannsynligvis passert tallet på utvandrere.
Historikeren Jan Eivind Myhre skriver i Oslo bys historie at folk fra bygdene nord og øst for hovedstaden var de største innflyttergruppene fram til slutten av 1800-tallet. Ikke minst gjorde kommunikasjonsutviklinga det lett å reise. Norges første jernbane gikk fra Christiania til Eidsvoll, og der var det forbindelse til de mange dampskipa som gikk på Mjøsa. Etter 1902 ble Gjøvikbanen en direkte og enkel forbindelse mellom Gjøvik-Toten og hovedstaden. I Kristiania-folketellinga for 1910 er det registrert 1109 personer med fødested Toten, enten Østre eller Vestre. I tillegg kommer de som bodde i Aker, Lørenskog og andre bygder i nærheten av Kristiania.. Les mer …
Årvoll er et boligstrøk i Oslo mellom Lofthus/Disen og Tonsenhagen. Det har navn etter gården Årvoll og tilhører bydelen Bjerke. Navnet kommer av norrønt Orrhanevollr (orrhanevollene).
Årvoll besto av enkelte villaer i landlige omgivelser frem til 1950 da utbyggingen tok til. I dag er Årvoll preget av både blokk- og villabebyggelse, med en stor andel flermannsboliger nærmere Lillomarka. Etter krigen var det et skrikende behov for leiligheter. Det hadde gått fem år uten boligbygging. Denne bolignøden rammet i første rekke ungdom som hadde stiftet familie i krigsårene, eller som ønsket å gjøre det i nær fremtid. I årene etter krigen kom også «flukten fra landsbygda»: tusenvis av ungdommer flyttet inn til byene i håp om arbeid og utdannelse. Oppgaven med å skaffe leiligheter til alle var vanskelig, både fordi det ikke fantes materialer og fordi hele samfunnet var preget av krigsårene. Les mer …
 Brugata 1 sett fra Brugata. Brugata 1 i Oslo er en bevaringsverdig femetasjes hjørnegård bygd i 1893–1895. Det opprinnelige formålet med bygningen var å drive bakeri. Et synlig spor etter dette er en uforholdsmessig stor rundpipe i bakgården. Dette bakeriet måtte gi opp driften etter nokså kort tid. Seinere har det både vært utleieleiligheter og en mengde små og større bedrifter her. Folkekinematografen ble åpnet i 1905 av Carl Otto Severin Gladtvet, i andre etasje. Her jobba også sønnen Ottar Gladtvet som maskinist og altmuligmann - han ble seinere kjent som filmregissør. På 30-tallet rommet husets andre etasje Gunerius kafé, som var et samlingssted for NKU-ere. [1]
Karen Gledje åpna i 1907 Storgadens Modeforretning i bygningen.Folketellingen for 1943 viser at det på det tidspunktet under krigen var ti leiligheter i denne gården, med til sammen 35 beboere. En ettroms på 16 kvadratmeter kostet på den tida 24,30 i måneden, mens husleia for en 6-roms var 168,66 kroner i måneden. I tillegg til leilighetene fantes det her hele åtte butikker, fire kontorer, en kafé, to lagerlokaler og ett verksted. Les mer …
 Den første elektriske trikken, Sporvogn nr. 1, ble vist fram ved Stortinget i 1894 Foto: Ukjent har en historie som går tilbake til før det egentlig var snakk om trikker. De første sporvognene i byen kom i 1875, og ble trukket av hester. I 1894 kom så de første elektriske sporvognene, og det var fra ordet «elektrisk» vi fikk slangordet «trikk». I denne artikkelen ser vi bort fra den språklige detaljen, og gir et bilde av hele sporveishistorien i Oslo uavhengig av hvordan vognene ble drevet. Trikken har helt fra starten av vært en viktig del av kollektivtilbudet i Oslo. Den holdt på å forsvinne i 1960-åra, men siden da har linjer blitt forlenga og nytt utstyr har blitt kjøpt inn. I 1995 kom den første nye linja siden 1958. Da åpna linja fra Drammensveien til Prinsens gate over Rådhusplassen, Vika-linja. Da det nye Rikshospitalet ved Gaustad ble åpna i 1999, ble ei linje forlenga dit fra John Colletts plass over Forskningsparken med overgang til T-banen. Les mer …
 Det tidligere hovedbiblioteket på Hammersborg. Foto: Ida Tolgensbakk/Liv Bjørnhaug Johansen (2010) er det kommunale folkebiblioteket i Oslo kommune. Det har sin hovedavdeling i Bjørvika, og flere lokalbibliotek andre steder i byen. Biblioteket er det største folkebiblioteket i landet, og har i tillegg til de vanlige oppgaver et kommunalt bibliotek har også en nasjonale oppgaver. Pr. 2009 var samlinga på 1,4 millioner bind bøker, omkring 3000 løpende periodika samt betydelige mengder gjenstander på andre media. Biblioteket har sitt opphav og navn fra en testamentarisk gave gitt til byen av kanselliråd Carl Deichman, som døde i 1780. Av de 6069 bind gaven omfattet er bare 200 gått tapt. Utlånsbiblioteket ble åpna den 12. januar 1785.
Biblioteket var det første offentlige bibliotek i Oslo, og ble oppretta før det fantes noe universitet. Det var enkelte leiebibliotek, som krevde betaling for lån. Samlinga var allikevel knapt noe for allmuen, for det var stort sett lærde verk på fremmedspråk. En rekke personer styrket samlingen ved å donere bøker. Spesielt viktig var en testamentarisk gave på 1300 bind fra Johan Fredrik Bartholin (død 1784). Den første bibliotekaren var Jacob Rosted, som var lærer ved Christiania Kathedralskole og senere ble rektor der. Skolen gikk inn med en ytelse på 50 riksdaler årlig for dette. Les mer …
 Villastrøket Simensbråten sett fra lufta. (1962) ble startet opp den 15. november 1915. Kvinnene på Simensbråten i daværende Aker herred begynte med kaffebesøk på formiddagene hos hverandre. Det var en selvfølge at alle drev med håndarbeide. Men de var også svært samfunnsinteresserte og ble enige om å danne et styre med den hensikt å få i gang en kvinneforening som blant annet skulle arbeide for et samfunnshus. Den første formannen ble, moren til Randi Knudsen, Andrea Olsen Frøyland, bosatt i Fiolveien 1. Hun hadde fått vite at eiendommen i Fiolveien nr. 4 skulle selges for 5 000. Ivrige som de var, ville de prøve å bli eiere for å bygge samfunnshus. Fire av fruenes menn gikk inn som kausjonister, og eiere av tomten ble de. Tomten var to mål med en brukbar hytte, hvis de bare fikk et kjøkken. Det fikset deres menn. Hva med finansieringen? Jo, de ville ha loddsalg og det ble spleiset til innkjøp av 3 gevinster ellers loddet de ut frukt, syltetøy og annet på møtene. I den første perioden var det 10 øre loddet. På det viset gikk det fort med tilbakebetalingen av de fem tusen kronene. Les mer … | 
