 Carl Anton Larsen (1900-1920) Carl Anton Larsen, ofte bare omtalt som C.A. Larsen (født 7. august 1860 på Østre Halsen i Tjølling, død 8. desember 1924 på fangstfeltet i Rosshavet i Antarktis) var skipsfører, havforsker, hvalfanger og selfanger.
Han ledet flere ekspedisjoner i Antarktis og åpnet for den norske hvalfangsten i Sørishavet, blant annet gjennom etableringen av landstasjonen i Grytviken på Sør-Georgia som som en forløper for den pelagiske (=på åpent hav) hvalfangsten gjennom ekspedisjonene til Rosshavet.I 1887 hadde Christensen vært med på å stifte selskapet A/S Oceana som sendte ekspedisjoner til de vest-antarktiske øygrupper. I årene 1892-94 var Larsen med som kaptein og ekspedisjonsleder på selfangeren «Jason» på to ferder sørpå for retthval- og selfangst ved De vestantarktiske øygruppene. «Jason» var rigget som bark, og bygget på Rødsværven (senere Framnæs mek. Verksted) i 1881, både verft og fartøy var eid av Christensen.
Det ble gjort geografisk pionerarbeid av stor betydning, men det økonomiske utbyttet ble ikke slik at man gjentok dette, men de skulle komme til å få betydning for hvalfangstnæringens utvikling. Dette skyldes at «Jason»-ekspedisjonene observerte store mengder blåhval, finnhval og knølhval i Antarktis og rundt Sør-Georgia. Larsen foreslo derfor å starte kommersiell hvalfangst der. Les mer …
 Arbeidere og ledelse ved Den norske møbelfabrikk i Ski, 1918. Den norske møbelfabrik ble etablert i Kristiania i 1902 av Hans Andreas Sleipnæs. Fabrikken flyttet til Ski i 1916 og var i drift fram til 1980. Hans Andreas Sleipnæs var født på Rødøy i Nordland 14. februar 1869. Etter fullført skolegang var han med på vinterfiske på Helgelandskysten, men det var ikke fisker den unge mannen hadde tenkt å bli. Han hadde sine interesser innenfor snekkerfaget. Han flyttet derfor til Bodø for å lære mer. Der gikk han i snekkerlære i fire år.
I 1890, 21 år gammel, flyttet han sørover til Kristiania. Der jobbet han som snekkersvenn i et par år. Han jobbet også et års tid ved Skabo Jernbanevognfabrik. I 1893 eller 1894 (kildene spriker litt her) løste han borgerbrev som snekkermester i Kristiania. Les mer …
 Portrett av Jens Rennord Schreiner Foto: 1925 Jens Rennord Schreiner (født 4. august 1858 i Christiania, død 18. februar 1949) var filolog, rektor og politiker i Moss. Han begynte i Venstre og representerte partiet som varamann på Stortinget, gikk så med i Arbeiderpartiet i 1907 og befant seg i Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti mellom 1921 og 1927. Han var sønn av Peter Andreas Schreiner og Margareta Maria Rennord. Etter eksamen artium i 1876 tok han språklig-historisk lærereksamen i 1886 og kom til Moss i 1889 som adjunkt ved Moss middelskole.
I Norges filologer og realister står det at han skreiv «En del journalistikk» på si. Dette er en kraftig underdrivelse. Som ekstrajobb ved siden av skolen tok han over som redaktør av Moss Avis i 1889. Raskt kom det klager over at hans sammenblanding av redaktørjobben i ei venstreavis, og jobben som lærer, hadde «vakt anstøt». I Moss bys historie er dette kalt for en liten «lærerstrid», men Schreiner overlevde angrepene på «et møte blant skolens forstandere» i desember 1890. Les mer …
 Portrett av Hulda Garborg (fødd 22. februar 1862 på Stange, død 5. november 1934 i Asker) var forfattar, folkeopplysar og samfunnsdebattant. Ho var ein av dei viktigaste frontfigurane innan norskdomsrørsla frå 1880-åra fram til sin død, i glanstida for den kulturelle venstrenasjonalismen. Ho gav ut mellom 40 og 50 bøker, av dette mest romanar og skodespel. Mange av dei provoserte og vekte sterk debatt, spesielt dei som dreia seg om emne relaterte til feminisme og kjønnsliv. Mest kjend er ho truleg for arbeidet sitt med bunader og folkeviseleik, og ikkje minst for å ha vore ei hovuddrivkraft i skipinga av Det Norske Teatret i Kristiania. På byrjinga av 1900-talet var ho ein av hovudpersonane i eit tett miljø av framståande «norskdomsstrategar» på Hvalstad i Asker, den såkalla Askerkretsen.
Hulda Garborg har vore kalla ein nasjonal strateg og kulturentreprenør, kulturnasjonalistisk ideolog og institusjonsbyggar. Ho vart spesielt tonegjevande for det norske i klesdrakt, folkedans, matvanar og andre kulturelle ovringar. Ho tok avstand frå kvinnesaksrørsla i samtida, men kan like fullt reknast som ein feministisk pioner, ikkje minst kva gjeld likestilling mellom mann og kvinne på kjønnslivets område. Les mer …
 Aasmund Olavsson Vinje (1818–1870). (født 6. april 1818 i Vinje, død 30. juli 1870 i Gran) var forfattar, diktar og bladmann. For mange er han mest kjent for det han skreiv om norsk natur, særleg om fjellheimen. Dikt som «Blaamann» og «Ved Rundarne» («No ser eg atter slike fjell og dalar») er kjent av eit stort publikum også i dag. Han var også ein samfunnsrefsar og målmann med sterke meiningar, og ein pioner i journalistfaget. Aasmund Olavsson måtte tidleg byrja å arbeide på garden. Gjetarlivet skulle gje mykje stoff til seinare skriving, og han meinte at røynsle frå arbeid- og friluftsliv var vel så viktige som skulegang. Etter konfirmasjonen i 1834 meinte både presten og faren at han burde verta lærar, og han vart send til Kviteseid Seminar. Etter to vintrar der tok han eksamen i 1836, og fekk beste karakter. Han var omgangsskulelærar i to grender i Vinje i åra 1836–1841. Så drog han av stad for å få meir utdanning på Asker Seminar, der han tok eksamen sommaren 1843. Les mer …
 Christiania Havn i 1800. Både Krana til venstre og Bernt Ankers Palé til høyre er nevnt i kildematerialet. Maleri av John William Edy, ca 1800 i Christiania begynte 13. juni 1795. Da gikk det rykter i byen om at kammerherre Bernt Anker planla å skipe ut en last med bygg, rug, gryn og erter til Frankrike. Som en reaksjon på disse ryktene samlet en mengde arbeidere seg for å arrestere Ankers skip, Spadille. Arbeiderne bordet skipet og førte det til Tollboden. Under forhørene som fulgte i kjølvannet av opprøret, sa arbeiderne selv at de hadde fraktet skipet til Tollboden for at myndighetene skulle gå gjennom lasten og sjekke at det ikke var noe ulovlig der, - og om det faktisk viste seg å være korn i lasten, ønsket de at kammerherre Anker selv skulle stilles for retten. Som et resultat av disse handlingene ble fire personer arrestert for oppvigleri og grovt språk. Siden opprørerne selv mente at de hadde loven på sin side, oppfattet byens arbeiderbefolkning arrestasjonene som urettferdige. Som en protest mot disse arrestasjonene, fant det sted store demonstrasjoner foran byens rådstue. Til sist friga politimesteren arrestantene, mot at de lovte å møte i retten til videre forhør og dom. Les mer …
 «Oksefontenen» 2003. Foto: Siri Tidemann-Andersen er en del av strøket Torshov i Oslo som ble oppført for Kristiania kommune rundt 1920. Kommunen kjøpte i 1916 en del av gården Torshov. Mange mente at arbeidere skulle bo i hagebyer inspirert av engelske forbilder. Erfaringene fra Ullevål hageby viste at disse boligene ble for dyre for arbeiderklassen. Kommunen satset isteden på leiegårder i åpne beplantede kvartaler. De første gårdene hadde 2 ½ etasje med mansardtak og vindusarker. Senere måtte utnyttelsen av tomtearealet økes: gårdene ble høyere, de ble bygget i lukkede kvartaler rundt store grønne gårdsrom ment for lek og sosialt samvær. Torshovbyen ble oppført for Kristiania kommune 1917-1925. Med 1762 leiligheter og en storslått byplan med barokke forbilder, var Torshovbyen det største og fineste komplekset med leiegårder for arbeiderklassen som kommunen bygget. De fleste leilighetene hadde to rom og kjøkken, noe som var romslig i en tid da arbeiderfamilier flest måtte ta til takke med ett rom. Mange familier kom fra falleferdige gårder i Vika og følte Torshov som et himmelrike. Leilighetene var gjennomlyste, hadde kjøkken og vannklosett og noen til og med gassfyrte bad. Leilighetene på Torshov skulle nå bli normgivende for boligstandarden. Les mer … | 
