Alma Braathen
Alma Braathen (født 1906, død 1967) ble født i Jämtland av norske foreldre. Da Alma var i femårsalderen, flytta familien til Sundsvall der faren etablerte seg som sagbrukseier. Bruket gikk imidlertid konkurs som så mange andre sagbruk på den tiden, og i 1923 ble hun sendt over til Norge hvor slekten stammet fra. Det var mens hun besøkte den da 55-årige Katti Anker Møller at nysgjerrigheten på journalistikk våknet i henne. Sammen med de liberalistiske ideene som fru Anker Møller plantet i henne, skulle dette gi en meget bevisst kvinnesaksjournalist. Ja, hun ble så meget mer enn det – på grunn av sitt kvinnesaksengasjement. Hun ble en anerkjente krigskorrespondent, der felttoget i Nord-Norge sammen med reportasjene fra Vinterkrigen ble hennes journalistiske gjennombrudd. Hun benyttet ofte signaturen Brodjaga, som er det russiske uttrykket for luffer, omstreifer eller mer presist; person uten fast bopel. «Man skal ikke eie mer enn man kan ta med seg opp i ei bjørk». Alma Braathen skal ha ytret denne samiske livsvisdommen heime hos en journalistkollega, der samtalen gikk på de storartede tilbud som handelsstanden opererte med ved inngangen til 1960-tallet. Derved er også mye sagt om hennes måte å tenke og se verden på.
Vagabonden
Det gikk lang tid før hun klarte å etablere seg som reporter. Men hun fikk engasjement i små og middelstore ukeblad og aviser. Her var hun også tidvis redaktør. Tidvis var hun også omreisende reporter i Midtøsten, men tiden var så langt fra på hennes side. Først i 1930 lyktes hun å få et sommervikariat i stockholmsavisa Dagens Nyheter. Men det ble med det, og hun fortsatte å friste frilanslivet blant Sveriges øvrige arbeidsløse til midt på 1930-tallet. I 1931 klarte hun å få finansiert flere reportasjeturer inn i Sovjetunionen og besøkte da blant annet Ukraina, Krim og Kaukasus. Reiseskildringene herfra fikk hun antatt i så forskjellige publikasjoner som Dagens Nyheter, Social-Demokraten, Stockholms-Tidningen, Husmodern og Vecko-Journalen.
Etter et mellomspill som redaktør i den religiøst fargede Svenska Journalen, tok hun opp igjen kontakten med Dagens Nyheter. Og i november 1938 rapporterte hun fra den finske grenseposten Vaitolahti på Kolahalvøya, mot Russland. Herfra skrev hun om det karrige landskapet og utsikten fra høydedraget der man så en skremmende dyster fjellkjede gå ut i ishavet, der brenningene sto skyhøye. Dramaturgien i beretningen er som skåret ut av Ernest Hemingways fortellinger fra den spanske borgerkrigen – (når vi ser bort fra geografien): mellom husene flyter en smal bekk, der både finske og russiske kvinner la klesvasken i bløt. De snakker aldri med hverandre, det er forbudt, hatet lyser i øynene deres. Og; den særegent ydmyke klangbunnen og empatien for menneskene, som ble så karakteristisk for Alma Braathens framstillinger, mangler her. Kan hende var det noe som vokste fram seinere i karrieren, men det kan også ha vært redaksjonens verk, for å få rapporten mer i samsvar med egne forestillinger og fordommer.
Seinere kom det flere rapporter fra det nordlige Finland, fra Salmijärvi og Jäniskoski, der 600 anleggsarbeidere var i ferd med å demme opp et titalls fossefall samtidig som kolossale mengder skog ble avvirket. Alt for å skaffe elektrisk kraft til nikkelgruvene og øvrige anlegg i Salmijärvi. Her ble naturen, folket og overlevelsesstrategiene framherskende. De geopolitiske overtoner er så å si stilt i bero og dette er mer i samsvar med Brodjagas seinere tekster. Hun er altså ikke ulik vår egen Lise Lindbæk som alltid var på reisefot eller flukt, nærmest med livet som innsats.
Finsk tragedie
Høsten 1939 var Alma Braathen på oppdrag for Dagens Nyheter i svensk Lappland. 30. november fikk hun ordre fra redaksjonen om å ta første tog til finskegrensen. Sovjetunionen hadde angrepet Finland. Reportasjen fra Haparanda som sto på trykk i Dagens Nyheter 8. desember 1939, bar signaturen Brodjaga. Tilsynelatende er det en triviell beretning om gavmilde svenskers overskuddslager, innsamlet og sendt til den finske landsbygda av et velorganisert avishus i Stockholm. Avisens reporter virker å fungere som julenisse. Men idyllen brytes i det hun får se den andre virkeligheten på jernbanestasjonen i Haparanda:
Flyktningetogene fra Finland ankom til alle døgnets tider. Barn, unge, kvinner og gamle gubber som hadde gjennomgått mer enn godt var, skulle skaffes husvære. Med god hjelp av stedets speidere som sprang rundt og var organisasjonsmedhjelpere, fikk alle tak over hodet. Også moren med den lille gutten som undret seg over om det ikke ble jul. Han fikk sine bange anelser bekreftet av en utslitt mor som arbeidet for hjelpen de fikk, med å sy hestedekker av gamle klær. Og – fra Torneå meldte man at det finske barnet som var født i en godsvogn, nå var døpt i evakueringsleiren i Raumo. Det kom tog fra Narvik med finske flyktninger som hadde reist den lange vegen fra Petsamo og Salmijärvi. De hadde rømt over Pasvikelva, tatt seg til Kirkenes og derfra med D/S «Kronprins Olav» til Vardø. Videre med fiskeskøyter til Narvik. Det var folk i alle aldrer – inklusive et 80-talls barn. Fra Haparanda ble de spredt over hele Sverige. Lørdag 9. desember 1939 fikk Brodjaga også plass på førstesiden med fortsettelsen av den gledesbetonte fortellingen hun startet dagen før. Her er den ekte menneskekjærligheten som kvinnen med den gode penn hadde enda bedre synliggjort. Hun får fram menneskets storhet, både hos den pensjonerte overlegen så vel som hos kvinnen med gulhvit hud, som kun hadde fått med seg en liten bylt fra hjemmet hun måtte se brenne bak seg i det hun rømte fra overmakten.
Krigskorrespondenten som ikke tok parti
Også søndag, mandag og den påfølgende tirsdag fikk Brodjaga store oppslag – om modig redningsdåd, om barn som var kommet bort fra foreldrene, og hastig flukt med rein og pulk, men hun formidlet også varmen fra saunaen. Lastebilenes turer fra Haparanda inn i Finland med sine gode gaver fra Dagens Nyheter, ga leserne et godt innblikk i «hverdagskrigen», fortalt med en fortreffelig formidlingsevne. Møtet med «världens mest orakade kyrkoherde» fra Suomissalmi, som fortalte om sitt møte med en finsktalende sovjetsoldats fortvilte «Vad vill ni vi ska göra? Vi stå ju mellan två eldar. Gå vi tillbaka bli vi skjutne av våra egne, och gå vi framåt skjuta finnarna oss». Opplevelsen er som i en mardrøm, men Brodjaga erkjenner at hun er i et land som er i krig.
Nå fikk reportasjene mer og mer preg av rein krigskorrespondanse. Mandag 18. desember rapporterte hun fra Ivalo. Etter en fem timers ferd med lastebil var hun kommet fram til «en by bak fronten». Russerne hadde nylig bombet, hun sitter i et provisorisk tilfluktsrom i minus 20 grader, før det igjen er trygt å komme fram. Ved matbordet benkes alle – også en «finsk amason» med pistol i beltet. Hun forteller fra «(…)frihetskrigets dagar – jag var med och erövrade Petsamo, och nu är jag på väg att göra samma sak om igjen».
Dagens Nyheter fikk rapporter om kamphandlinger, flyktninger og hverdagshelter på den nordfinske fronten til og med 15. januar 1940. Blant annet fikk leserne del i det særdeles triste gjensynet med munkene hun hadde truffet for et år siden i Ylaloustari. Nå var verdens nordligste kloster brent ned for andre gang i historien og de 15 munkene var spredd for alle vinder, bare Akaki Kosnetsov og Savati Jesfimov hadde kommet seg til Tervola. Brodjaga spør etter sin guddatter fra den skoltesamiske landsbyen Moskva – sju kilometer øst for klosteret. Prestemunken kunne dessverre ikke gi noen informasjon om henne, bare at russerne var kommet dit også.
På slagmarken ved Sallafronten ved elven Kemi like før jul i 1939, rapporterte Brodjaga fra synet av 800 russere som lå i snø og granathull som figurer i et «ohyggligt panoptikon». Det spesielle med reportasjen er beretningens totale mangel på hovmod og stolthet. Leserne får servert en usminket fortelling om fordervende død og uhyrlighet, iblandet bilder av døde fedre, der én har en hjemmelaget tøydukke liggende i fanget. Fra en annen løfter hun fram en papirlapp; et brev som begynner «Kjære pappa» – og fortsetter med å fortelle små nyheter fra heimstaden – inntil hun blir tåreblendet og ikke klarer å lese mer. Hvor uhyggelig det er å gå der, kilometer etter kilometer blant døde soldater, mens tankene kretser omkring: Hvor mange sårede er det som dør her, helt unødvendig på grunn av kulde, avstand og begrensede ressurser hos seierherrene. Denne og lignende reportasjer, der også russiske krigsfanger fikk komme til orde, gjorde henne til dels svært upopulær i rekkene blant de mange svenske frivillige i den finske vinterkrigen.
Overgang
Etter freden i Moskva tok Brodjaga en ny tur til Finland. Hun ville se og oppleve hvordan finnene taklet tilbakekomsten fra sine ufrivillige eksil. Også denne gang søkte hun mot nord. Onsdag 17. april 1940 rapporterte hun fra Salmijärvi til Dagens Nyheter som trykte artikkelen over fem spalter på side 7: «Salmijärvis kollonader: spökliga skorstenspipor». Med en undertittel om at man igjen så barn ved ishavet, som spurte. «Är vårt hem kvar?».
På samme side så man et manende sitat fra Nord-Norge: General Ruges oppfordring om å stå sammen formelig slo i mot leserne. Det fortsatte i en ingress der appellen som også beskrev de harde tørn man hittil hadde gjenomgått nok ville føre enda flere med seg.
Fredag 19. april hadde Dagens Nyheter flere store og noen mindre artikler fra Norge på førstesiden, om sprengte tunneler som blokkerte malmbanen, og at tyskerne var herrer i Narvik. En litt merkelig overskrift om en kokk som ble forfulgt i seks mil, finner vi imidlertid å måtte se nærmere på. Artikkelen var fra Dagens Nyheters utsendte korrespondent ved Riksgrensen. Brodjaga hadde tatt seg fra det nordlige Finland til Riksgrensen mot Norge. Hun forteller om den norske kokken som klarte å ta seg over til Sverige, etter en dramatisk flukt fra tyske forfølgere. Der Ofotbanen går over Norddalsbrua ble han berget av et geværkompani som også var på rømmen, etter å ha kommet bort fra sine kamerater. Hele bølingen kom seg over til Lapplandia turiststasjon hvor de ble tatt hånd om av en svensk patrulje. Seinere tok hun seg tilbake til Kiruna hvor det ble intervju med flere sårede norske soldater som var forlagt på en skolestue. Som en konklusjon på reportasjen forsikret den svenske sykepleieren Brodjaga om at viljen til å forsvare seg brant hett hos nordmennene, de ville tilbake og slåss.
Så ble Dagens Nyheter preget av reportasjene om gravferden til seks norske soldater som var falt i kampene på Bjørnfjell. Så godt som hele Kiruna kranset vegen fra jernbanestasjonen til kirka, der svenske soldater sto æresvakt. Kistene var prydet med flagg, og sledene var dekorert med granbar, fortalte Brodjaga før hun ga en detaljert beskrivelse av en rørende vakker jordfestelse.
Mandag 22. april var det kommet mer enn 200 norske flyktninger til Kiruna – og man ventet en invasjon fra Narvik med det første. De ansvarlige ba om hjelp fra Sør-Sverige: Klær, ski, sko og matvarer var det stort behov for. Om det kom i gang en ny innsamlingsaksjon i regi av Dagens Nyheter, se det vet vi ikke. Det ble stille fra Alma Braathen i noen dager. Hun har kanskje hatt behov for litt hvile. Men hva vi vet litt om, er at den svenske professor Vivi Täckholm hadde dratt i gang og organisert «Tysta hjälpen». Først var dette en sak som minner om den Dagens Nyheter sto for og som Brodjaga rapporterte fra i Haparanda. Men da Hitler angrep Norge, ble fokus rettet særlig mot Nord-Norge. Denne organisasjonen skulle også Alma Braathjen komme til å nyte godt av gjennom en aktiv skiløper som var knyttet opp mot professorens bistandsarbeider.
Felttoget i Nord-Norge
Den hvilen Brodjaga bevilget seg fra omkring 23. april hadde hun brukt godt. For onsdag 1. mai fikk hun en sjuspalters overskrift i Dagens Nyheter som fortalte at tyskerne var drevet ut av Gratangen. I ingressen får vi vite at frøken Alma Braathen var kommet hjem til Sverige på tirsdags kveld, etter å ha besøkt det norske hovedkvarteret nord for Narvik. Sammen med idrettsmannen Georg Høili, som hadde fungert som kjentmann og kartleser, hadde hun tilbakelagt drygt 100 km på ski inn i Norge.
Hun tok saken på kornet ganske med en gang gjennom en innledende bemerkning om at 6. Divisjon, som nær ingen hadde hørt om før, hadde hatt store framganger. Små skrivefeil på norske fjellandskap gjør slett ikke framstillingen dårligere, selv om vi smiler litt av at Lapphaugen er blitt til Lanthaugen, og at hun skrev Graatangen i stedet for Gratangen. Men her fikk svenske lesere vite at da nordmennene fikk has på tyskernes ammunisjonslager i Gratangsbotn, så «skakade marken milvis omkring». Ødeleggelsene av tyskernes fly på Hartvikvatn var en annen norsk triumf som leserne av Dagens Nyheter fikk servert 1. mai 1940. Hovedsaken var likevel at Alma Braathen hadde fått et eksklusivt intervju med general «Karl Fleischer», kommanderende general på fronten. Fleischer fortalte at Gratangen var befridd, skjønt ennå ikke besatt av norske styrker. De engelske styrkene hadde bombardert tyske stillinger i Narvik. Og til tross for store militærstrategiske mangler, rådet en god stemning blant troppene. Generalen berømmet de britiske sjøstridskreftene som hadde senket alle tyske fartøyer som fantes i området. Norske flystridskrefter ble også framhevet – skjønt generalen gjerne skulle hatt noen jagere.
De som hadde sviktet – forræderne – var veldig få, og måtte ikke forveksles med de som ikke maktet å oppfatte alvoret i situasjonen med overmakten som kom veltende inn over seg. Generalens sluttord var stilet som en appell, og var kan hende også akkurat det: «Nord-Norge står i dag samlet som én mann og én vilje i kampen for Norges frihet.» Dette var den første – korte, og litt hastige rapporten svenskene fikk fra Felttoget i Nord-Norge. At Alma Braathen ble vel ansett for denne og de følgende reportasjene, er det liten tvil om. I «Rapport om 6. Divisjonskommandos virksomhet under nøytralitetsvakten 1939-40 og felttoget 1940», sa major Odd Lindbäck-Larsen at «Alma Bråten antagelig var den som leverte det beste materialet fra felttoget og det kun over den svenske presse». (Lindbäck-Larsen 2009:227)
Allerede 3. mai kom neste reportasje. Dagens Nyheters første side var prydet av seks bilder fra den norske nordfronten. Bildene fylte fem spaltebredder og framstilte en tysk soldatgrav på Gratangsfjellet, norske forsyninger på vei mot fronten, en piperøykende engelsk kaptein, den norske fenriken Eriksen som står lyttende til detonasjonsbulderet fra Narvik i sin forsvinningsdrakt «et sted på Gratangsfjellet», et norsk feltkjøkken og til sist – et symbol på norsk/engelsk forbrødring, der en engelsk soldat fester bajonetten på sin norske kollegas gevær.
Inne i avisa kom reportasjen der oberst Løken fortalte om hvordan han opplevde kampene mot de tyske styrkene: Mellom 5000 og 6000 tyske tropper var blitt satt i land i Narvik. De må ha manglet mat, for de fikk forsyninger kastet ned fra fly. Men dette var tropper som var godt trent for fjell- og vinterkrig, og som var utrustet i samsvar med det. At tyskernes våpen var langt mer effektive enn det norske styrker hadde til rådighet, ble ikke sagt direkte, men det kan lett leses i oberstens framstilling av tysk våpenteknologi. Men han beskriver den nordnorske soldaten som seig og svært utholdende, hans kamp- og sosiale moral var god og han var tjenestevillig og alltid kampklar, tross vedvarende kamphandlinger fra det øyeblikk trefningene hadde startet den 12. april.
Samtalen med oberst Løken ble avbrutt av en melding om at 30 tyske bombefly var på veg nordover. Alma tok seg videre til Lapphaugen, på ski. Der kom hun i prat med de nordnorske soldatene som overtok skyttergravene som tyskerne hadde forlatt i hui og hast. Ja, de hadde hatt det så travelt at risengrynsgrøten fortsatt var varme i kjelene, og de hadde også etterlatt sigaretter, hermetikk og en hel del utstyr. Den tyske soldatgraven som var fotografisk gjengitt på avisens forside, kan hun nå lese navnet til – under den gjennomhullete hjelmen som var lagt som et skjold over korset: Han het Franz Zenz og falt 18. april.
Fra Lapphaugen tok hun seg videre til kompaniet som lå med front mot tyskerne. Mellom fjellene buldret ekkoene fra eksplosjonene i Narvik, som var blitt bombardert uavbrutt i de to siste døgn. På et av høydedragene traff hun fenrik Rolf Eriksen. Han visste ikke hvordan det sto til med foreldrene som oppholdt seg i det ragnarokk Narvik var. «Jeg forsøker bare å tenke på de 30-40 mann som jeg har ansvaret for. Av og til hender det jo at spenningen slipper taket, og at tankene går den veien man helst ikke vil de skal gå. Her gjelder jo høyere ting enn de rent personlige», sa fenriken blant annet.
Fenrik Eriksen fortalte også at de tyske krigsfangene stort sett var 18-19 åringer fra Øvre Schlesien og Kärnten (den sørligste delstaten i Østerrike). Dette var disiplinerte soldater: De ble stumme som østers når de ble spurt om hvor mange de var og hvor de var forlagt osv. Men også her var det enkelte som ga uttrykk for skuffelse over å ha blitt sendt hit for å slåss mot nordmennene. En av dem hadde ytret at «(…) nå står vi endelig på fredelig jord», i det de steg i land. Major Lindbäck-Larsen, som var 6. Divisjons stabssjef, fortsatte der Eriksen slapp. Han fortalte at general Fleischer og han selv overvar en «vinterøvelse i fjellene» da overfallet på Norge ble kjent. Det er ikke sikkert at det var med vilje, men det går ikke fram at øvelsen var et ledd i den alminnelige russerfrykten, og at den fant sted i Øst-Finnmark, om lag 900 kilometer fra Narvik. Det nordnorske forsvaret var jo ikke innrettet på å møte angrep sørfra; man var sikre på at fienden ville komme fra øst. Hele Norges forsvarsstrategi var innrettet mot dette.
Hva skjedde i døgnet før angrepet på Narvik?: Ut på ettermiddagen den 8. april ga general Fleischer ordre, via telefon fra landhandleren i Gornitak i Øst-Finnmark til at det motoriserte batteriet skulle marsjere til Øyjord den 9. og at andre bataljon av Nord-Hålogaland Infanteriregiment nr 15, snarest mulig skulle forflyttes til Elvegårdsmoen. Kl. 2000 samme kveld ringte stabssjefen ved Distriktskommandoen i Harstad, kaptein Løken, og fortalte at tyske sjøstridskrefter var på vei nordover, antagelig med landgangstropper, og at de kunne være i Narvik alt kl. 2200. Da ble også første bataljon av Nord-Trøndelag Infanteriregiment nr 13, som lå med hovedstyrken på Elvegårdsmoen beordret til straks å foreta samling i Narvik, og at det motoriserte batteriet om mulig skulle marsjere til Øyjord i løpet av natta.
Major Lindbäck-Larsen bekreftet i sin framstilling hva fenrik Eriksen hadde fortalt, at i flere av de tyske troppene de hadde vært i kontakt med, var det mange østerrikere. Disse var godt trent og slett ikke ukjent med snøforhold. Blant tyskerne var det mange som behersket norsk, men majoren gjorde ikke noe forsøk på å forklare dette. Det første angrepet nordmennene hadde gjort, foregikk i et forrykende uvær der også godt øvde fjellfolk hadde problemer. Det var kommet en meter snø i løpet av dagen og natta. Soldatene hadde vadet i dyngesnøen, som de gravde seg ned i for så å ha blitt ytterligere begravd i løpet av natta. Etter noen timers hvile var de pigge igjen, og ville videre: «Vegen mot friheten var selvsagt», fortsatte majoren. Til da hadde tyskerne mistet et 20-talls fly, hvorav to var helt uskadet, og derfor kunne brukes av norske styrker, avsluttet Fleischers stabssjef.
Styrkene i Gratangen hadde ikke vært utsatt for mye bombing, et par angrep hadde det vært mot Setermoen, men verre var det i Harstad, der en engelsk soldat og en sivilist var drept i bombeangrep som også hadde gitt store materielle skader. Idet Brodjaga og Høili tok seg videre nedover mot fjordbotnen, kom det imidlertid to bombefly som smøg seg mellom fjelltoppene og slapp sin dødbringende last i den norske førstelinjen, slik at en soldat døde og tre ble såret. Dessuten ble ni hester grundig oppskåret.
Av de 30 flyene som var rapportert på vei nordover med matforsyninger til tyskerne i Narvik, var to skutt ned av engelske jagere over Bodø. I den samme reportasjen nevnte frk Braathen at hun også var innom en del britiske tropper. De fikk meget gode attester, utstyret var gedigent og pent (!) – og observasjonen om at mange av dem var rødhåret gis forklaringen at de var skotter. Mest imponert synes hun likevel å ha blitt av det gode matstellet de framviste, sammen med en gentlemanaktighet som visstnok bare briter kan oppvise, forstår vi. Ja, de skal til og med ha gitt uttrykk for at de trivdes (!) i den norske fjellheimen, der de «gno omkring på skidor allt vad de orka», selv om de nok var noe forsiktigere i sin framferd enn sine norske våpenbrødre på dette feltet.
Avslutningen er av det typiske Brodjaga-slaget: «Alltsamman verkar som en intensiv och spännande äventyrsfilm, men jag ramlar hastig tillbaka i den realistiska och nakna verkligheten: det fredsälla Norge blöder i krig». Et annet moment som også ble typisk for Alma Braathens måte å rapportere på, var hennes sans for å fotografere spesielle situasjoner. Dagens Nyheter flommer over av illustrerende fotos tatt av Brodjaga på «den norska nordfronten». 4. mai 1940 var i så måte intet unntak. Det ene motivet er av frivilliges innsats, en gjeng ungdommer var kommet med sledelass med poteter til soldatene. Fotoet viser godsakene som blir fordelt mellom de forskjellige avdelingene. Om det var noen sammenheng mellom dette bildet og det andre som sto ved siden av på første side, vet vi ikke, men der var det et hundespann som trakk en pulk og to andre unge frivillige, som var motivet. Samme dag (4. mai) var det også en lengre reportasje – under tittelen «NORDNORGE ETT LITET NORGE FÖR SIG» – over alle sju spaltene på femte side. Der fortalte ingressen om soldaten fra Lyngen som litt bråkjekt hadde forkynt at endelig skal man få slåss – uten at lensmannen bryr seg. «Tja, du skal se om man får full pott, kan det tilmed bli en medalje på brystet!», var et annet utsagn av lyngsværingen som skal ha sett etter tyske fly – for om mulig å få med seg en suvenir heim til kjæresten. I denne reportasjen treffer vi soldater i alle aldre – fra menn i sin ungdoms vår til de godt voksne. Frk Braathen fant at det nordnorske folk var gått mann av huse for å forsvare land og folk, hvorav særlig den 62-årige løytnant Steien, som hadde ansvaret for en transportkolonne med et 60-talls hester og en masse karer, imponerte henne. Han hadde litt erfaring, fortalte han; han hadde vært på grensevakt - i 1905.
Major Munthe Kaas kunne fortelle om en enestående forsvarsvilje og et makeløst samhold i landsdelen. Ved militære øvelser var det jo ellers vanlig at folk henviste til de mest usannsynlige feil og mangler ved seg og sin helbred. Men ved krigsutbruddet var dette totalt endret. Nå måtte legen solde ut de som var tjenesteudyktige. Befolkningen i Nord-Norge hadde med ett slag blitt sammensveiset på et vis som aldri før. Et av de mange bevis Brodjaga tok inn over seg, var en sending fra Tromsø radio. Etter nyhetene ble det rapportert om hva som var kommet inn gjennom de organiserte innsamlingsaksjonene til hæren. To par votter var kommet inn fra Eggum i Lofoten, en ryggsekk kom fra et annet fiskevær, og en forsvinningsdrakt fra et sted i Troms innland. Artikkelforfatteren får godt fram hva disse ofre betydde for fattige nordnorske fiskerfamilier, og - hvem visste vel bedre enn dem hva en matbit og et varmt plagg betyr i kulda.
På Setermoen kom hun i prat med en mann som presenterte seg som stifteren av Samvirkelaget på Setermoen. Vedkommende, som vi forstår må ha vært Magnus Steien, forsikret henne om at det var mat nok i Nord-Norge for et helt år framover, ja lenger også. Han henviste til de gode fiskeriene og de flotte grønnsakene man rår over i m«idnattsolens rike». Verst var det nok for den del av befolkningen som lå bak tyskernes frontlinjer. Og i Gratangen var også situasjonen temmelig vanskelig. På grunn av den islagte fjorden kom ikke sivilbefolkningen seg unna kamphandlingene; unger løp fra kjeller til kjeller for å søke ly – de var skremte og trøtte av å være oppe hele døgnet. Folk kunne ikke rømme opp i fjellet heller. Det var en av soldatene fra kamphandlingene i området som var Brodjagas kilde til denne beretningen, og han avsluttet med historien om bonden som i all hemmelighet slakta grisen, men i det skoldinga var avsluttet, dukket tyskerne opp og beslagla slaktet. Det ble ingen ting, verken til eieren eller naboene som bisto under den «konspirative akt».
På tur tilbake overnattet Alma Braathen og kartleseren Georg Høili i ei nedsnødd hytte sammen med en norsk student som fungerte som kurer med hemmelig diplomatpost fra Oslo. Ungdommen ba sin skaper om å slippe å møte tyskere med sin bør. Neste natt ble tilbrakt på gården Sørmo, om lag 17 kilometer sørøst for Setermoen. Mormor på gården satt med en treårig jente i fanget og prata med Alma til ut i de små timer. Brodjaga ble høylig imponert over gårdens gjestfrihet og storsinnethet, et forhold som beskrives på klassisk Brodjaga-vis: «De har på något sätt förverkligat bibelns ordstäv att behandla sin nästa som sig själva». Klokka 0200 neste natt var de framme på skihytta i Stordalen, hvor de rastet et par timer før de gikk over grensa til Sverige. På turen over det siste vatnet fikk de selskap med et tysk bombefly, men motorduren ble overdøvet av snøskredene som gikk.
Krigshandlingene fortsatte - uten Brodjaga
Torsdag 9. mai kunne leserne av Dagens Nyheter igjen få nyheter fra det som ble kalt Nord-fronten. NTB hadde sendt ut et kommuniké den 7. mai fra «øverstbefalende for de Nordnorske styrke»r. Der var man relativt optimistisk. Samarbeidet mellom fly, artilleri og infanteri hadde drevet fienden ned fra Leigastind og ut av Gressdalen. Det var særlig avdelingene fra Vest-Finnmark og Nord-Hålogaland som hadde utmerket seg. Dagen før hadde en patrulje ledet av Henrik Hagbart Nilsen overrumplet fienden og tatt en løytnant, tre underoffiserer og åtte menige til fange, samt at fire tyskere var falt. Dette var den samme Nilsen som hadde deltatt under gjenerobringen av høyde 750 den 2. mai. Slike kommunikeer var vanlige, men ikke alle var så positive som denne. Kan hende var det årsaken til at akkurat denne ble kunngjort i Dagens Nyheter. Det kan i alle fall ikke herske noen tvil om hvor sympatien var hos ledelsen i denne avisa.
Tilbake – til «Narvikfronten» og møte med generalen
Da neste rapport fra «Dagens Nyheters utsända korrespondent» kom, var jernringen rundt Narvik tetnet til. Elvegårdsmoen var gjenerobret. Brodjaga rapporterte at de norske styrkenes framrykning i det vanskelige terrenget var blant de mest spektakulære prestasjoner som verden hadde sett. Mitraljøser og andre automatvåpen ble slept opp på fjellet, og hestene travet omkring med truger på hovene. «Denna front av stupande, taggiga fjällkedjor är krigshistoria utan motstycke», skrev Dagens Nyheter på førstesida 16. mai 1940.
De tyske styrkene var redusert til om lag 1200 mann i Bjerkvik, og talte neppe mer enn 3000 i selve Narvik. General Fleischer opplyste i et møte Braathen fikk med ham at framrykkingen mot Elvegårdsmoen hadde vært svært hard for de norske styrkene, men tapene hadde tross alt vært små. Brodjaga synes generalen lignet en «gammal karolin» der han satt ved et grovt tilhugget bord med sauskinnspelsen delvis oppknept. Den gamle stridsmann uttrykte stolthet over sine soldater, i det han framhevet en gruppe som ble liggende i snøhuler i tre uker, uten en gang å ha mulighet til å bytte sko og strømper. «Det er intet mindre enn en bragd de har utført, hver og en av dem». Og generalens avrunding sier mye om hans optimisme: «Noen avsløring om de nærmeste planene kan jeg selvsagt ikke gi, men så mye kan jeg si at om vi får like mye hjelp som hittil, er det store forhåpninger om at Nord-Norge skal kunne bevares».
Ypperlig journalistikk
Dramaturgien ble godt ivaretatt i Dagens Nyheter. Like under Brodjagas artikkel trykket man «Officiell rapport om Elvegaardsmoen.» Her fikk leserne den norske beretningen om de samme forhold Brodjaga skrev om, i telegramstil: «Någonstans i Norge, tisdag. T.T. från Reuter. Det norska överkommandot meddelar: ”Allierade trupper ha besatt Elvegaardsmoen och Øyfjord samt vägarna kring Herjangen. Norska trupper ha ockuperat Vassdal och forcerat sig fram längre innåt bergen söder om Bukkedal». Her ser vi i første omgang at Øyjord er blitt til Øyfjord. Men under telegramteksten får leserne forklart hva den korte og militært utformede meldingen egentlig innebar, i tillegg til at man intervjuet de franske styrkers øverstbefalende som nokså bombastisk proklamerte at ‛nordmennene og de allierte kunne ventes å være i Narvik ganske snart’. Og ved å finlese Alma Braathens rapport fant man at hun ga «de blå djävlarna»; de franske alpejegere, rosende omtale for innsatsen og for å beherske det vanskelige terrenget. Ut fra måten oppsettet er laget, forstår man at hun må ha vært kilden til telegramforklaringsteksten inklusive intervjuet med franskmennenes ledende offiser på «Nordfronten». – Finurlig laget!
17. mai 1940
Lørdag 18. mai 1940 publiserte Dagens Nyheter et trespalters foto fra Gratangsfjellet på første side. Bildet var tatt av Alma Braathen og illustrerte på en fin måte hvordan sør og nord var forent: En same i pesk og lue står foran et muldyr lastet med vin(?)-kagger og foran dyret står en fransk alpejeger. Under bildet får vi en reportasje fra nordnorsk radios markering av nasjonaldagen med sitater av Kong Haakon, kronprins Olav, statsminister Nygaardsvold og general Fleischer, som ga uttrykk for gleden over å ha gjenerobret Gratangen, og kastet de tyske styrkene inn over Gratangseidet og fortsette angrepsoperasjonene. Slik hadde det – nærmest ved et kupp, lyktes å få kontroll med Bjerkvik og Elvegårdsmoen. Samtidig benyttet generalen anledningen til å takke de allierte stridskreftene for sin uselviske innsats. Måten striden for friheten var ført på viste med all tydelighet at man hadde både vilje og mulighet til å slåss. Han ga også tilkjenne at det nok lå et ganske tungt arbeid foran – «men vi har rett til å håpe og tro».
Hverdagskrig i bilder
Søndag 19. mai fikk Brodjaga en helsides fotoreportasje, som startet med en henvisning på første side der en smilende fransk soldat gjør seg til venns med en norsk kvinne. Motivene i fotoreportasjen varierer, men er satt sammen med sikte på å gi et så realistisk bilde av hvordan hverdagen fortonte seg for soldater og sivile. Et eldre par har forlatt heimen etter at fjellheimen ble forvandlet til slagmark. Sigfrid og Sofie mista huset, fjøset og alle dyra sine i Gratangsbotn. En soldat fører et muldyr med et kjerrelass. Vi forstår at det er en av de mange franske alpejegerne som fører fram forsyninger langs oppbløtte fjellveger. Bildet av tre kors laget av vridd fjellbjørk med soldatenes hjelm som skjold over, virker veldig sterkt sammen med teksten som angir at her hviler tre franskmenn. Fotoet av fire franske soldater som koser seg med medbrakt drikke virker derfor enda sterkere. Den barhodete mannen i samtale med en hjelmkledd soldat forklares med at det er nødvendig for nordmenn og allierte å snakke sammen. Under bildet av to britiske soldater bak en slede lastet med ved forklarer Alma at engelskmennene vantrives med nattekulden og har derfor samla sammen tilgjengelig brendsel. På ei kai i Gratangen har hun fanget inn en norsk offiser i prat med en fransk alpejeger. Med denne fint avpassede reportasjen fikk svenske avislesere se at det var mange nasjonaliteter som hjalp Norge i kampen for friheten: To grupper med utenlandske offiserer i samtale der Brodjaga forklarer forskjellige uniformers forskjellige valør: Sammen med de franske og britiske styrkeme var en polsk kontingent også landsatt. De firkantige polske uniformsluene var erstattet med franske baskerluer, men sølvørna taler sitt tydelige språk om offiserenes nasjonalitet. Den fransk motorsykkelordonnansen – med sidevogn forstår vi hadde klart å gjøre seg fortrolig med norske fjellveger. Men de fem lødige franskmennene – skrevsover sine vintønner er med på å bygge opp under vår forestilling av det franske, som blant annet innebar at vinkagger inngikk i utrustningen. Neste bilde viser to briter på post som uopphørlig spaner etter fientlige bombfly med luftvernsartilleriet klar til innsats. For ytterligere å understreke alvoret ved krigen har hun fotografert internatskolen i Gratangen som også har fått krigsskader. Knuste vinduer og gapende hull etter granater taler sitt talende språk. Bildet på feltlivets «gleder» er av fire briter bak ei kokegrop på snaufjellet. Men Alma Braathen var ikke Brodjaga om ikke bildet av en fransk soldat som sitter foran ei løe og leser på et brev var med, der hun forteller at det er «En fransk soldat från Tunis». Men han hadde norsk far og pratet bra norsk, men han hadde slett ikke trodd at han skulle til Norge å slåss.
Gratangen og Bjerkvik ødelegges
Søndag 26. mai 1940 fikk Alma Braathen igjen plass på første side i Dagens Nyheter. Overskriften – over to spalter lød «Hela Bjerkvik en skräcksyn av sönderskjutna gårdar». Overskriften sto med anførselstegn, men var i ubalanse relatert til ingressen, som rapporterte fra Gratangsbotn der huset hun sist hadde tatt inn i nå var jevnet med jorda. Men det var slett ikke bare den bygningen som var rammet; Samvirkelaget og lagerbygningene inntil var det bare rykende ruiner igjen av. Liket av et utbrent muldyr som enda hadde bisselet mellom de grinende tennene lå midt i vegen. Hun sto på ei ødelagt kai inne i fjorden og bivånet de forferdelige ødeleggelsene som også hadde rammet «lokalen». Men verst av alt: varelageret på kaia var fullstendig ødelagt, ingen av matvarene kunne benyttes. Et gravfølge gikk mot gravlunden, de rakk akkurat å jordfeste den døde før bombeflyene igjen jaget folk bak steiner og inn i kjellere. De 250-kilos tunge bombene rystet jorden, også der Brodjaga lå og trykket ansiktet ned i marka. Hun våget ikke å se opp i det flyene strøk over henne i hundre meters høyde og mitraljøseskuddene knatret i steinene rundt henne og de andre sivilistene som søkte ly. En sjåfør hadde en liten gutt med seg, han skalv som et aspeløv. Mannen dekket gutten med sin egen kropp. Litt seinere, da flyene var vekk, fortsatte hun med bil – nærmere fronten. Vegen var sundrevet av miner. Både 250-kilos og 500-kilos bomber var blitt brukt ved de siste bombingene, de som falt i jord og detonerte laga enorme krater. Men på en liten høyde hadde man lagret en imponerende haug med blindgjengere.
Hele Bjerkvik var et skrekkelig syn av sundskutte og bombete hus. Ja, det var et under at et av husene fortsatt var helt. Hun kom seg til Trollvik hvor de kunne se over Herjangsfjorden til Narvik. På vegen møter hun en kjerre lastet med proviant, dratt av tilfangetagne tyske soldater med en fransk soldat som vakt. Det var unge gutter på 18-19 år, som skinte som soler i hele ansiktet når de ble fotografert. De fikk vel en forestilling om tidligere tider – der turister fotograferte.
Tilbaketuren mot Bjerkvik ble dramatisk. Tyske bombefly var i virksomhet hele ettermiddagen, og hvor de kjørte var det store krater på og ved siden av vegene. Hun så seg om hele tiden, flyene kunne dukke opp hvor-som-helst-fra. Hvor kan man finne ly om de kommer? Plutselig oppdaget de å ha kjørt forbi tre sivilister som lå i veggrøfta. Bilen bråstoppet, hun hiver seg ut og legger seg ned i grøfta, men sjåføren fortsatte et par hundre meter til – han måtte berge bilen i ly av en bergvegg: Tre tyske bombefly seilte inn over fjellkammen. «Jeg dør nok ikke før jeg skal», var sjåførens lakoniske kommentar. Under et kvarters rast fortalte sjåføren om hva som hendte ham ved Lund kvelden før. En passasjer hadde hoppa ut for å gjemme seg da tyske fly dukket opp. Mannen falt og slo seg mot en steinblokk, og da han fikk kravla seg fram til elvekanten falt han uti og druknet! Kulehullene i taket og på dashbordet stammet fra Lund, fortalte sjåføren.
Salangen, Lavangen, Bjørnfjell
I Salangsdalen hadde tyske fly kastet ut løpesedler med norsk tekst, av disse framgikk det at tyskerne seiret på alle fronter. «De norska soldaterna använde bladen till cigarettpapper och tacka för gåvan», skrev Alma Braathen i Dagens Nyheter.
Mandag 27. mai fikk hun igjen en tospalter på første side. Den startet med at det var utkjempet luftkamper mellom britiske og tyske fly i den norske fjellheimen. Et 40-talls bomber var sluppet over Sjøvegan, der telegrafen var slått til pinneved. Raudalen var også rammet, av 52 bomber, som blant annet hadde revet sund et par hester. men heldigvis ble ingen mennesker skadet.
Natt til søndag var 120 tyske fallskjermjegere sluppet over Bjørnfjell, det rådet en nervøs travelhet på fjellet – fortalte Brodjaga, som la til at tre engelske jagerfly svevet høyt over hodet hennes og la dekorative sløyfer av røyk mellom fjelltoppene i det de øvde seg på å skyte – mot fjellsidene. Hun lærte seg også å høre forskjellen på venn og fiende, slik en bonde forklarte henne; de forskjellige fly hadde hver sin flydyr. Og der, så å si på snaufjellet var det anlagt en telefonsentral. Inne i ei berghule satt Oddmund Kosmo og koplet samtalene til og fra. Frk Braathen lot seg igjen imponere over nordmennenes oppfinnsomhet for å holde samfunnet i gang. De viktigste meldingene om fiendtlige fly befordret at all annen sivil trafikk på linjen ble koplet ut: Nå måtte meldingen ut til folket; om «Et Heinkel 115 og tre Junkers 52 over Sannes i Nesna med kurs nordost. Fire fly over Tonnes», til sivile så vel som militære, snarest mulig. Ordonnans Egil Mjelle kunne i tillegg fortelle at det var to interessante huler til hun burde få besøkt, før hun dro tilbake til Sverige. «Nabohula» viste seg å inneholde en hel forlegning. Soldatene var forlagt på korrekt og militært vis, på hver sin halmmadrass, med sekken og geværet innen rekkevidde, klar til å ta med seg i en fart om varselet kom. Utenfor inngangen sto et godt kamuflert feltkjøkken. Snart satt hun sammen med soldatene som serverte henne fiskeboller og surdeigbrød. Men lenge før fiskebollene var fortært, kom fire tyske bombefly og forstyrret måltidet. De fulgte vegen – akkurat som biler, men bøyde av, inn en annen dal, der raidet seinere ble rapportert til telefonsentralen.
Ikke at det betydde stort for Stockholms befolkning, men for oss virker illustrasjonen til denne historien som var et bilde av lokalbåten «Bjarkøy», liggende veltet ved kai i Gratangsbotn etter at er tysk bombefly hadde fått inn en fulltreffer, å være feilplassert.
«Porten til det etterlengtede Sverige åpnet»
Tirsdag 28. mai ble førstesida av Dagens Nyheter preget av et fotografi fra Bones i Bardu kommune i Troms fylke. Motivet var en kvinne med skaut, kledd i en kortermet bredstripet kjole. Kvinnen bøyer seg og plukker opp det hun fant av det som en gang hadde vært hennes hjem: En bunt med nøster av mattefiller beregnet til å lage ei rye. Alt annet var ødelagt, knust til pinneved. Man ser også at husets grunnmur var blitt sprengt itu.
Hun fikk også en enspalters reportasje på første side om flyktninger med skrekkslagne barn som var kommet til Kiruna. To engelske jagere hadde skutt ned et firemotors tysk bombefly like utenfor Straumsnes (omtrent midt mellom Narvik og Rombaksbotn) søndag den 26. mai kl 1130. Det hadde vært en hard luftkamp, der den ene vingen på det tyske flyet til slutt ble skutt av, slik at det styrtet i Rombaksfjorden. Hele besetningen omkom. Disse opplysningene hadde Brodjaga fått blant de 31 flyktningene som ankom Kiruna mandag kveld, etter å ha gått langs jernbanen fra Straumsnes til Riksgrensen, en strekning på ca 4 mil. Småbarna ble surret fast på ei tralle. De hadde rastet i Hundalen, (fra 1951 Katterat) og gått videre igjen mandags morgen. Fru Olivia Jonsen fortalte at hun sto med barnet i armene da en granat kløvde veggen og kastet den til høyre for henne, så suste en annen granat over hodet på dem der de sto. Tyskerne hadde også bombet Trældal kraftstasjon og to gårder på Hergot, på andre siden av Rombaksfjorden. Fru Helga Schancke sto og vugget en seks uker gammel baby i favnen med en fireårs gråtende gutt ved siden av seg. (Da vi fikk tak i Helge Schancke, kunne han fortelle at Brodjaga har skrevet feil navn på hans mor, som het Hilda). Fru Schancke fortalte Brodjaga at pikebarnet var født dagen før krigsutbruddet. Ett og et halvt døgn seinere ble hun fraktet unna kuleregnet i Narvik; de ble evakuert til Straumsnes. Det var gått bra hele tiden, tross bomberegn og beskytning, «(…) og nu har endelig portene til det etterlengtede Sverige blitt åpna», fortalte en sliten Hilda Schancke . Den da fire år gamle Helge Schancke fortalte oss at han har skrevet ned denne episoden i heftet Jul i Straumsnes. Selv husket han ikke så mye fra dramatikken omkring flukten til Sverige, det var det mor Hilda som fortalte ham, lang tid etter krigen. Men da «engelskmannen jaga tyske krigsskip på fjorden, satt Helge på bestefars fang – og hadde full oversikt over at slagbjørnene ble slått ned», så det husket han.
Denne historien er ellers et godt eksempel på hva litt enkel dramaturgi kan gjøre med fakta. Av Helge Schanckes artikkel i Jul i Straumsnes, går det fram at flyktningene ikke gikk hele strekningen til Riksgrensen. Riktignok var togene innstilt den dagen, men de fikk sitte på med en dresin til Hunndalen, den ble skjøvet av en tysker og Helges far, Martin. Her kom de under stasjonsmester Ottar Dahls beskyttelse, før de tok toget fram til grensen. Pappa Martin returnerte imidlertid til Skjomen. Flyktningene fikk servert sviskegrøt og pølser på Riksgrensen før turen gikk videre med nedtrukne blendingsgardiner til Kiruna, husket mor Hilda. Helge forteller ellers at de reiste videre til Ånäset i Umeå hvor de ble værende ei stund før de kom seg tilbake til Norge.
Kampen om Narvik
Onsdag 29. mai rapporterte Alma Braathen fra angrepet på Narvik, som norske styrker «(…) understödd av allierade styrkor inlett tisdag (…)». De hadde delvis besatt byen, og kampene fortsatte. De franske alpejegerne som for noen dager siden var landsatt i Bjerkvik, ble satt inn ved fronten. Dette var de sparsomme meldingene det hittil hadde lyktes Brodjaga å få tak i. At tyskerne hadde destruert mange av forsvarsverkene i Narvik, og suksessivt gjort retrett opp mot Hunndalen og Bjørnfjell der de konsentrerte forsvaret, var etter Braathens mening klare indikasjoner på at de ikke regnet med å kunne holde malmbyen. Det hele var godt illustrert ved et nokså detaljert kart over området øst for Ofotfjorden, mot Riksgränsen.
Brodjaga, som befant seg i Narvik-området, rapporterte likevel fra Bodø som ligger om lag tre hundre kilometer lenger sør. Da baserte hun framstillingen på en norsk korrespondent i Bodø. Men også her fikk fortellingen de karakteristiske trekk vi nå kjenner så godt. Et ektefølt engasjement for menneskene som flyktet fra sine brennende boliger, etter å ha oppholdt seg i kjellere. Riktignok hadde 2/3 av Bodøs ca. 6000 innbyggerne vært evakuert, men de resterende 2000, inklusive sykehusets 160 pasienter hadde kjempet febrilsk – for å redde egne og andres liv. En uendelig flyktningstrøm søkte seg ut av byen, til hytter og gårder.
Torsdag 30. mai fikk Alma Braathen overskriften over alle sju spaltene på side sju: «RAPPORTERNA BEKRÄFTA ATT NARVIK INTAGITS». Det var en melding fra TT og Reuter som hadde utløst overskriften, men under meldingen fra telegrambyråene fulgte Brodjagas reportasje. Tyskerne var skutt ut av Narvik, og de allierte hadde umiddelbart startet oppryddingen langs jernbanen. 27 mai kl 2330 startet en avdeling fra den engelske marine en heftig kanonade mot Narvik. Det ble den uhyggeligste natten i Narviks historie. Dagen før hadde tyskerne drysset spreng- og brannbomber mot de norske og allierte styrkene ved Øyjord og på Ankenes. Narvik var så definitivt gjenerobret, men alle tegn tydet på at den ville bli lagt fullstendig i grus, akkurat som Bodø.
Det hele ble avrundet med et kort kommuniké formidlet av NTB, der det ble bekreftet at Narvik var gjenerobret. Samtidig føyde man til at norske styrker hadde gjort framskritt lenger øst, - flere fjellstillinger nord for malmbanen var erobret. Også denne reportasjen, en mesterlig redaksjonell framstilling, var egnet til å skape entusiasme hos leserne samtidig som den virket tillitskapende for avisen.
Dagen etter fikk hun igjen en tospalters overskrift på første side der budskapet var at Narvik slett ikke var så veldig ødelagt. Sjefen for 6. Divisjon var kilden som uttrykte seg uklanderlig militært i det han fortalte om offensiven som kom fullstendig overraskende på tyskerne. Han understreket at Narvik var langt mindre skadet enn han hadde forestilt seg, og han sa også at visselig hadde tyskerne vært systematiske i sine ødeleggelser, men de var langt fra ferdige. Og; tyskerne hadde behandlet sivilbefolkningen strengt, men ikke brutalt. Denne gang avsluttet reportasjen med en TT-melding fra Berlin, datert 30/5. Der het det at striden om Narvik fortsatte med uforminsket kraft, og den gjenerobring som de allierte nå gjorde av Narvik, nærmest var en gest fra de tyske styrker som ikke ville gjøre unødig skade! Men byen, havna og malmbanen var i følge Berlin, helt ødelagt, slik at motstanderne ikke hadde noen som helst nytte av sine landevinninger. Redaksjonen ville kanskje sikre seg, og vise at de forholdte seg nøytrale, men uansett motiv; TT-meldingen gir et fint og tankevekkende bidrag til hvordan krigspropaganda kan fungere.
«Kriget i NORDNORGE»
Overskriften på fotoreportasjen over ei hel side i Dagens Nyheters søndagsbilag den 2. juni 1940 ga klar beskjed om at dette var et Alma Braathen-prosjekt. Den redaksjonelle innledningen ga også leserne god beskjed: «Dag efter dag fortsätter norrmännens envisa krig mot de kringrända tyska ockupationsstyrkorna i fjällen kring Narvik, Ofoten och malmbanan, där norska och allierade avdelningar långsamt pressa sig framåt från ställning till ställning. Dagens Nyheters utsända, Alma Braathen, signaturen Brodjaga, har under flera veckor vistas med de norska trupperna i högfjällen och sänder derifrån en serie bilder, som på ett slående sätt illustrera dagens situation på den nordnorska krigsskådeplatsen». Her var det bilder av soldater sittende nedhuket i en liten bergsprekk med steinblokker reist opp for å gi best mulig beskyttelse for de to som har geværene pekende mot himmelen. I en annen huleåpning en sanitetssoldat og en kvinne – begge med blikket spent vendt mot himmelen: Hvert eneste klippeutspring ble et gjømmested og beskyttelse der man kunne forsvinne ut av flygernes synsfelt. Det var faktisk Alma Braathen som sammen med en norsk sanitetssoldat hadde søkt ly for tyske fly som rett som det var dukket fram over fjellkammene. Bildet av en meget ung norsk soldat med geværet på skulderen bar teksten «Den norska ungdomen har dragit i krig. Ofta unga pojkar, som i sista stund hörsammat mobiliseringskallelsen och koncentrerats i de tillfälliga förläggningarna i fjällen». Dette bildet er imidlertid av en av aspirantene til befalsskolen i Harstad. Samme bilde er blant annet brukt i Odd Lindbäck-Larsens bok 6. Divisjon .
Narvik
Tre dager etter fotoreportasjen kom Brodjaga med en ny serie artikler fra slagmarken i Nord-Norge. Tirsdag 4. juni hadde hun tatt seg inn i den brannbombete Narvik. Hun reiste med ei skøyte som var gått ut fra kaia på Øyjord, der det lå store hauger med uniformseffekter: hjelmer, feltflasker og ammunisjonseffekter. En haubits hadde fått inn en fulltreffer på et av husene og drept en gruppe franske soldater som sto ved veggen. Skøyta passerte to tyske kanoner som var rast ned i fjæra fra en tunnelåpning i malmbanen. Der var 14 tyskere blitt skutt i filler av det norske artilleriet. Dvs. offiseren som ikke ville overgi seg, tross overmakten, hadde gitt seg selv sin siste kule – som troppens siste mann. Brodjaga lar også her sine lesere få et innblikk i krigens umenneskelighet, hva enten den rammet venn eller fiende. Flere ganger ser vi slike utslag av hennes forakt for krigen. Formidlingene av hvordan det ble kjempet på Bjørnfjell, der tyskerne forskanset seg i «naturlige fort som bød på sjeldent gode forsvarsmuligheter, der norske og allierte tropper rykket litt lengre fram, time for time», er også gode eksempler på det samme.
Da skøyta nærmet seg Narvik, ble den omdirigert til Vassvik på grunn av de underminerte kaiene i byen. Der lå det en hel flottilje med skøyter, som plutselig kastet loss og sto ut fjorden, så å si i «spredt orden». Det var bombefly i lufta. Brodjagas skøyte ble alene igjen i Vassvika. Alle sprang på land og søkte dekning der den fantes blant husene som ennå sto i brann etter det forrige tyske bomberaidet, seks timer tidligere. De seks bombeflyene som var igjen etter at engelske jagere hadde ødelagt eskadren som opprinnelig var på 30 fly, hadde pøst på med brann- og sprengbomber over byen. 14 hus på Frydenlund sto i brann. Hun talte om lag 80 ødelagte hus på sin ferd i byen. Kontrastene var slående til vannets fredelige skvalping i torvets fontene. «De ljuvligt gröna gräsmattorna», satt opp mot kraftlinjestolpene ved jernbanen som pekte i ulike retninger og de sundsprengte transformatorene sammen med den fullstendige ødeleggelsen av malmkaien, gjorde «spaserturen» til en meget selsom opplevelse.
Ut på morgenkvisten ble hun loset ned i en lang, mørk tunnel under jernbanen. Det som møtte henne der var 400 kvinner og barn, eldre og syke. Dette var deres losji. Det var en dryppende, fuktig tunnel. Folk lå, innrullet i alle slags kledebon, og ventet på at skøytene som var satt inn, skulle ta dem ut av den krigsherjede byen. Brodjaga fant det hele dystert og særs ubehagelig. Det hele var uvirkelig, som et mareritt, som hun anså bare kunne ha forekommet under Paris broer eller i East End. 12 timer seinere kom det man fryktet mest: 17 tyske bombefly kastet sin dødbringende last over Narvik. Det satte fyr på Oskarsborg, der bombene ble sluppet med «minutiös precision». 20 bolighus ble stukket i brann samt to banker og apoteket. Folkets Hus, der hun var innlosjert, fikk to fulltreffere som slo huset til pinneved og drepte tre – to menn og en kvinne like etter at hun selv var kommet seg ut.
Dagen etter rapporterte Brodjaga om at «Narvik vrimlar av spioner, klappjakt på dem om nätterna.» I ingressen fortelles det om en kvinne som sto og ventet, kledd i sin slitne kappe og «basker», med et blekt ansikt dradd av overanstrengelse, og med armene fulle av husgeråd. Endelig fikk hun øye på ham, en lett gråsprengt mann med ørneprofil. De beveget seg mot kaien der de gikk om bord i to robåter som de lasta opp med tingene de hadde berga fra heimen sin. Etter ingressen; et fotografi der vi ser mannen i den ene båten, lastet med sengetøy og husgeråd. Det går ei line fra akterstevnen i hans båt - bundet sammen med robåten som kvinnen sitter i. Hun hamler seg i posisjon så de kan følge hverandres åretak. Teksten fortsetter utmalingen av det tragiske synet av to små mennesker i kamp mot naturkreftene så vel som brannen de flykter fra.
Svensk fremmedlegionær
Tåka som lå over byen lettet, og angsten for nye flyangrep grep igjen de som fortsatt måtte oppholde seg i Narvik. En forholdsvis stor svensk koloni oppholdt seg i Narvik da krigen startet. Noen hadde vært mannskaper på de svenske malmbåtene «Torneå», «Oxelösund», «Boden» og «Strossa» som alle lå senket på havna – for øvrig sammen med de to slepebåtene «Styrbjörn» og «Diana». Brodjaga kom selvsagt i kontakt med flere av dem, noen oppsøkte hun og andre traff hun på mer tilfeldig. Ett slikt tilfeldig møte skjedde seint ei natt. Han var verken sjømann eller fra administrasjonen i «Bolaget». Fremmedlegionæren som kom halsende etter henne slik at hun ble redd for å ha forbrutt seg mot en ukjent lov, viste seg å være Assar Tano fra Haparanda. Han hadde vært legionær i ca 11 år, med stasjon i Marokko. Han hadde aldri trodd han skulle få kjempe for sitt broderfolk i nord. Den ørkenbrune soldaten bar «Södra korsets tapperhetsmedalj på sitt bröst» under samtalen de hadde i Folkets hus, ved siden av Fremovers redaksjonslokaler. Maten han henter fra forlegningen lot seg ikke tilberede på ovnen i Folkets hus. Derfor laget han et bål utenfor, i gata. Mens han stekte og prata, kom han også inn på at det kunne bli en del uro og skyting ut over nettene. Byen var full av spioner; to var blitt tatt utenfor vinduet forrige natt – de ble skutt på flekken! Det var soldater i sivil skjult i kjellere over hele byen fortalte Tano.
Her kan det se ut som det er Tano som har hatt en erindringsforskyvning. I følge hans beretning møtte han Brodjaga og en mannlig svensk journalist hos byens ordfører, herr Brook natt til 2. juni 1940 . De to journalistene hadde da fortalt Tano at de skulle videre allerede morgenen etter. Men historien hans sier intet om hvor de skulle. Nå behøver det slett ikke ha vært Tano som var den som erindret feil. Hans artikkel er så detaljrik både med datoer og klokkeslett at det virker som han har ført dagbok – og da blir det med en gang Brodjaga som refererte feil. Her får vi derfor ta med begges beretning.
Med hensyn til spionene som Braathen nevnte – sier ikke Tano noe direkte om dem, ut over en generell betenkning om at det var merkelig hvor treffsikre tyskerne var med hensyn til bombingene av husene der den norske staben var. Og ellers ser vi at det nok er fra Tano Brodjaga har hentet historien om de standhaftige tyskerne som kjempet til siste mann i den tunnelen som båten fra Øyjord passerte på tur inn mot Narvik. Ordlyden er tilnærmet helt like – i framstillingene som journalisten la fram i 1940, og den Tano skrev og fikk publisert i 1971. Med det unntak at i Tanos framstilling så fant de offiseren med ni bajonettstikk i kroppen.
Fredag 7. juni rapporterte Brodjaga ennå en gang fra Narvik. Der fortalte hun om da «lærer og bataljonssjef Kellmo», ankom byen og ble mottatt som helt. Konditorsønnen som var første norske soldat i Narviks gater, ble tatt hånd om av byens politiske myndigheter, og kjørt i bil medbringende sitt gevær og en blomsterbukett, heim til en sterkt beveget mor. Det norske flagget vaiet allerede fra morgenen og alle tyske informasjonsplakater, hakekorsflagget og andre symboler ble fjernet. Videre forteller Brodjaga at general Fleischer var med på innmarsjen i Narvik, noe som må bero på en misforståelse, men at byen snart liknet en karnevalsfestival kan vi tro på, med alle de sydlige militærinnslag. Noen døgn seinere gikk hun over fjellet mot Sverige – sannsynligvis torsdag 6. juni. Den 8. juni fikk hun igjen et bildescoop over tre spalter på første side i Dagens Nyheter. Overskriften var tydelig nok «Tysk kolonn i norska fjäll». I teksten kunne man lese seg til at dette var en tysk troppeavdeling til hest ved «Narviksfronten» som klatret seg fram langs krokete veger i den nordligste Norge, og bildet viser en lang rekke ryttere langs en smal fjellveg og med delvis snødekte fjell i bakgrunnen.
Inne i avisa har hun fått enda en reportasje – om hvordan nordmennene avanserte på det hun kaller Narvikfronten. Den inneholder likt og ulikt; fra Bjørnfjell, Ingøy, Vadsø og Kirkenes, men lite fra det som overskriften tilsier, uten at det i og for seg kan ha hatt så stor betydning for leserne i Stockholm. 9. juni var Brodjagas bidrag et fotografi over to spalter på forsiden, der vi ser en kvinne i skjørt og skotskrutet skjortebluse foran sitt nye hjem, en jordgamme. Hun bærer på ei bøtte. Inne i samme avis hadde hun en reportasje om vareknappheten i Nord-Norge. Der fikk man vite om tobakksmangelen og om norske husmødre som måtte bake av surdeig. Hun refererte også til en prat med en handelsmann fra Bardu som beklaget seg over Storting og regjerings unnlatelsessynder, men som heller var fri for en del varer enn utsiktene til å bli okkupert.
Krigshandlingene opphører
Mandag 10. juni var hovedoppslaget i Dagens Nyheter at «NORRMÄNNEN NEDLÄGGA VAPNEN». Etter kongens, kronprinsens og regjeringens proklamasjon om å fortsette striden i utlendighet, samt at regjeringen ble utvidet med Bondepartiets Anders Fjeldstad, Venstres Arne Sunde og stortingsmann Sven Nielsen, kom redegjørelsen fra utenriksminister Koht, før reportasjen ble avsluttet med en kommentar av Alma Braathen etter general Otto Ruges korte proklamasjon som ble avsluttet med «Husk de gamle ord: Vår Gud han er så fast en borg». Brodjaga forklarte at kampene skulle avsluttes 9. juni kl 2400, og at general Ruge hadde ytret håpet om at all tysk bombing ville opphøre fra luften, til lands og til vanns. Alle handlinger som kunne gi tyskerne anledning til represalier måtte unngås. Brodjagas siste ord understreket nok det vesentligste av stemningen, samtidig som vi forstår at hun fortsatt var nordpå: «Folket här uppe har hört kungens och regeringens förklaring med stor rörelse».
Neste reportasje fra Brodjaga kom ikke før onsdag 19. juni. Da fortalte hun sine lesere at det hadde oppstått panikk i Narvik da det ble kjent at Nord-Norge var oppgitt. Denne gang var Alma Braathen kommet til Narvik med buss fra Tromsø. Det bød på en del vanskeligheter å komme fram til Narvik. Men etter at general Dietl var kommet seg over til Straumsnes med det Brodjaga kaller «en norsk Røde-Kors-skute med hakekorsflagget i toppen», hadde endelig busspassasjerene fått skyss med skøyta fra Øyjord og inn til den raserte byen. Seint på kvelden gikk hun en tur i den sønderskutte og folketomme byen, hvor det knapt hadde vært folk igjen tirsdag 11. juni. Hun oppsøkte byens politimester for å få passerseddel med rett til å gå langs malmbanen fra Narvik til Riksgrensen. Nå skulle Alma Braathen hjem. Hun gikk om natta, for å unngå sola og varmen. Det ble en spesiell spasertur, gjennom utbombete tunneler, forbi forvridde jernbanelinjer og rester av blodige uniformseffekter som var klistret til fjellveggen. Vogner og annet materiell var styrtet i djupe juv. Men ved ankomsten til svenskegrensen ble hun stanset av tyske vakter som nektet å godkjenne politimesterens påtegninger: Norsk myndighet var ikke lenger gyldig. Hun måtte gå tilbake. Fire mil i stekende varme virket ikke særlig inspirerende, men hun ville vise dem at en kvinne kunne gå, også de fire mil tilbake, om de hadde samvittighet til å kreve det. Hennes personlige «inställelse» adlød ordren. Vi forstår at dette må ha vært en uredd kvinne. Å ta seg fram alene over fjellet, langs en ødelagt jernbanelinje, der hun som kvinne risikerte å utsette seg for mangt, viser et mot man bare må beundre – eller kanskje fordømme, som dumdristighet.(!?) Heldigvis lyktes hun å få skyss med en dresin ført av to tyske soldater som skulle tilbake til Straumsnes, dit linja var noenlunde i orden. Dresinen hoppa av skinnene bare 13 ganger, særlig der de ødelagte jernbaneskinnene var erstattet med tilskårne treskinner. På tur ned traff de en gruppe norske fanger som lastet tysk ammunisjon, og i et svimlende sekund var det som hun opplevde hele nabolandets brutale virkelighet, avsluttet hun fortellinga med.
Da neste reportasje fra Brodjaga kom, var det blitt 21. juni. Da skrev hun om den forvirringen som oppsto blant norske soldater da de fikk retrettordren, de regnet jo med at det bare var et par dager til tyskerne var kastet ut av Norge, inn i Sverige. Under tilbaketrekningen fikk de imidlertid vite årsakssammenhengen, og da var det slett ikke bare nordmennene som reagerte : «Alcàsarbataljonens tappra soldater gräto som barn». Så forteller hun at norske soldater i sivil tok seg over til Finland og Sverige. I framstillingen blir det å forstå som om alle demobiliserte soldater gjorde det. Hun forteller også at de norske offiserene stakk til havs, med England som mål, men at de ble innhentet av «påpassliga tyska vaktbåtar och återfördes». Det viser seg å være helt riktig at de demobiliserte norske styrkene ble hjemsendt i sivile klær. Odd Lindbäck-Larsen opplyser i sin rapport til Forsvarets Overkommando at avdelinger som hadde sine hjemsteder i områder som var besatt av fienden, demobiliserte i området Gratangen – Tjeldsundet. På grunn av den uklare situasjonen ville man la disse reise hjem i sivil. Og da kan det vel ha vært at noen, som for eksempel skulle til Helgeland og Trøndelag, tok veien om Sverige.
Til Tromsø
«Tio minuter efter de tyska ockupationstrupperna anländer jag till Lund på innlandsvägen Narvik–Tromsö». Hun ankom Lund klokka ett på natta i det hun kaller en norsk vaktbil bare ti minutter etter de tyske okkupasjonstroppene. Da var hun på vei fra Narvik mot Tromsø. Sjåføren fikk det travelt da han oppdaget tyskerne, han vendte om i frykt for å skulle få bilen beslaglagt. Hun gikk inn i et av husene, der kvinnene sto og bivånet de tyske troppetransportene som gikk forbi utenfor vinduene. En bondegutt satt på en benk innafor døra, aldeles rød av raseri i ansiktet: «Dæm tok slirkniven min», gjentok han aldeles utrøstelig. Da tyskerne hadde passert med alt og alle, ble det dødsstille, ingen ting beveget seg langs vegen. Brodjaga ventet optimistisk i seks stive klokketimer på en sjanse til å komme seg de 20 neste milene til Tromsø. Til slutt bega hun seg ut på den støvete landevegen. Etter fire kilometers marsj under den brennhete sola der lufta sto kav stille, var hun heldig og fikk skyss med en tysk ordonnans som var på tur med ordrer til sin general. Siste biten fikk hun sitte på et lasteplan. Hun ankom Tromsø eksakt to timer før tre tyske generaler. Enda vaiet det norske flagget på ferga over Tromsøsund. Tromsø var som en fredens plett å regne, skrev Brodjaga. Hun sammenlignet nok med forholdene i Narvik. Hun lyktes få innkvartering hos «en yrkeskvinne» i Tromsø og ble sittende og prate med henne langt utover natta. I totida fikk de med seg det spektakulære skuespillet som etter hvert utfoldet seg: Først kom ett tysk transportfly som droppet et antall fallskjermjegere, seinere kom det flere. Tromsø ble besatt av okkupasjonsstyrker fra lufta. Til sammen 14 tyske fly droppet om lag 200 fallskjermer over polarbyen. Brodjaga og hennes vertinne bivånet skuespillet fra balkongen.
Morgenen etter ble hun vekt av «Vår Gud han er så fast en borg». I full fart tok hun seg fram til NRKs Tromsø-studio, som i mellomtiden var opphørt å være norsk. Med en besynderlig, tonløs stemme avsluttet hallomannen, som nylig hadde lest opp et tysk kommuniké: «Jeg beklager at jeg har så få nyheter denne morgenen». – Han var blitt vekt kl 0400 av en tysk underoffiser i følge med fire soldater. De kommanderte ham ned til studioet hvor han fikk beskjed om at heretter hadde han kun å lese opp de tyske kommunikeene, fordi «de franske og engelske var, som han selv visste, falske». Overfor Brodjaga framholdt mannen at det hadde han ikke hatt anledning til å sjekke. Sammen gikk de to ut på gata, og nå fortalte radioreporteren om samtalen han hadde hatt med utenriksminister Koht etter at han hadde lest regjeringens proklamasjon. Det var med brist i stemmen at Koht da fikk fram «Det er ikke lett for meg, som er født i Tromsø, å forlate byen under slike omstendigheter. Kan hende får jeg aldri se verken Tromsø eller folket igjen». Og da de engelske krigsfartøyene med kong Haakon, kronprins Olav og regjeringen om bord passerte småstedene utover, var det heist flagg overalt på de karrige klipper og skjær, «som en siste hilsen og takk fra gamle Norge», fortalte radiomannen.
I løpet av natta hadde tyskerne besatt telegrafstasjonen, politihuset, og alle andre offentlige lokaler. Så kom de marsjerende, på to geledd. De gjorde holdt på torget framfor telegrafen og posthuset. En offiser ga høylydt sine instrukser, og så ble det norske flagget firet og det tyske rikskrigsflagget heist. Hælene smalt i støvkovet, og med ett skar Horst Wessel-sangen over hele torget.
Som en kontrafaktisk observasjon skrev Alma Braathen at den bredskuldrede Amundsen sto på sin sokkel «oberörd», med ryggen demonstrativt til det hele i det hun fortsatte framstillingen med fortellingen om en lyslugget gutt som plutselig og uten forvarsel stemte i med Ja, vi elsker, og at den ene etter den andre slutter seg til, så «sången stiger ut över Tromsösundets blanka vatten».
Seinere samme dag fikk hun et intervju med fylkesmann Gabrielsen som satt i forhandlinger med tyskerne, representert ved major Nees. Gabrielsen fortalte litt fra samtalene med okkupantenes representant og man forstår at han var av det realpolitiske slaget, som uten de store vendinger ga uttrykk for håp om en relativ normalisering etter at landsdelen hadde vært avskåret fra resten av verden i to måneder. Han la spesielt vekt på forholdene i landsdelen som aldri hadde vært særlig ekstravagante, og mente at de også denne gang skulle «stå han av». Artikkelen ble avsluttet i klassisk Brodjaga-stil: Hun var kommet ut på landet, hvor hun traff en pensjonert lærerinne som sto rakrygget og ubøyelig (…) på gamle slitte golvbord i sin lave heim og sa: «Klokka seks på morgenen gikk jeg ut, for det var sånt et liv ute på veien. Soldater, hester og folk som ropte at Norge hadde oppgitt all motstand. Seinere kjørte jeg inn til byen, hvor jeg passerte flere bedrøvede landsmenn. Det forekom meg naturlig å trøste dem med at vi ikke må fortvile. Vi må ha tålmodighet, og vente. En dag skal Norge igjen bli fritt, selv om kanskje vi aldri mer får se flagget vaie over torvtaket.» Oppslaget var illustrert med et foto av tyske tropper foran post- og telegrafbygget i Tromsø.
«Tysta hjälpen»
Den svenske forfatter og kulturjournalist Beata Arnborg har løftet fram Vivi Täckholm, den svenske botanikkprofessoren som blant mye annet ble grunnlegger av Tysta hjälpen. Tysta hjälpen ble et stort prosjekt som skulle sørge for at finner og nordmenn skulle få tilført nødvendigheter som klær og levnetsmidler under de kriger som Sveriges naboer kjente så meget bedre enn det svenskene gjorde. Professor Vivi, ledet i hovedsak selv hele arbeidet, med innsamlinger, ombringing, pakking og fordeling. Hun ble hedret, både av Finlands marskalk Mannerheim og kong Haakon VII for sitt særdeles uegennyttige arbeid.
Alma Braathen
En kvinnelig journalist som attpå til ble krigskorrespondent. Da har man kanskje sagt det vesentligste om henne. Hun hadde da heller ikke mange kolleger av samme kjønn. Vi har støtt på ett navn i nærværende artikkel; norske Lise Lindbæk. Ved første øyekast er det ett likhetstrekk som slår en når det gjelder de to. Deres tydelige forakt for krig som politisk løsning på konflikt. Det fantes imidlertid en til som må nevnes og settes i samme bås. Det var signaturen Bang. Barbro Alving var Dagens Nyheters andre kvinnelige krigskorrespondent, og mens Brodjaga var i Nord-Norge, rapporterte Bang fra Trøndelag, og begge hadde rapportert fra finske vinterkrigen.
Sjefredaktør Sten Dehlgren i den tids Dagens Nyheter var som de fleste, et menneske med mange fasetter. Blant annet vet vi i dag at han i 1941, ytret håpet om at Tyskland måtte vinne over Sovjetunionen. I forhold til avisens journalister var han imidlertid mer liberal – i det han ville at de skulle «være som en venn med godt humør, men som også kunne bli indignert som fikk ham til å bli vred over all verdens galskap, og så oppildnet at han selv ble animert til å gjøre en innsats for å få brettet ut rettsiden av det vrange».
Vi har sett en uredd journalist. En kvinne som aldri var redd for å ytre sine personlige meninger, også når de sto i motsetning til den rådende oppfatning. Vi har gode grunner til å tro at mye av denne egenrådigheten, hennes særegne måte å rapportere og vinkle sakene på, var lært i ungdommens år. Hennes personlige «inställelse» viser oss at oppholdet hos kvinneaktivisten, feministen, den sosialt engasjerte Katti Anker Møller, har satt sine tydelige spor, og i beretningen som Ivar Ljungquist gjengir går det fram at fru Møller plasserte henne i Thorsø herregårds enorme bibliotek, der hun fikk i oppdrag å gå gjennom avisutklipp og artikler av Katti Anker og Sigrid Undset om svangerskap. Alma / Brodjaga valgte ikke side, men så først og fremst menneskene. Hennes beretninger er gjennomsyret av hvordan krigen slo i mot individene. På sin første tur inn i Norge fikk hun bistand av Narvik-mannen Georg Høili, men de neste fem turene gikk hun alene. Alle hennes krigsreportasjer er preget av menneskelig innsikt og det å vise hva individet, sammen med sine medmennesker kan formå. Dessuten sparte hun seg ikke selv for å oppleve akkurat dette, i tillegg til at hun har en fin og vel gjennomtenkt formidlingsevne. Vi har også sett at de som så å si sto midt i kampen ga henne ros for «materialet fra felttoget (…) [hun publiserte] over den svenske presse». Sannsynligvis var det disse anerkjennende ord fra felttoget i Nord-Norge, sammen med det faktum at hennes første reportasjer ble telegrafert fra Stockholm til London og lest opp som nyheter fra England, som ledet til at hun fikk Haakon VIIs Frihetskors i 1947.
Alma Braathen forble i Dagens Nyheter livet ut der hun i oktober 1940 fikk fast ansettelse. Hun fortsatte å interessere seg for nordområdene. Etter krigen tok hun seg igjen til Tromsø og besøkte sin gamle venninne, som viser seg å ha vært dr. Karoline Mathisen. Da var foranledningen å rapportere om folks minner fra fangeleirene under krigen. Hennes aller siste lengre reportasjereise gikk til Sibir, i oktober 1966.
Hun hadde det alltid travelt, fortalte hennes kolleger. Ikke var hun helt enkel å samarbeide med heller – hun fulgte sine egne spor, og veier. Men hun ble et symbol for de unge kvinnelige journalister, der hun i sin sorte drakt og hvite bluse hastet gjennom redaksjonen, alltid med en vennlig hjelpsom gest mot nykomlingene. I juni 1967 døde hun, etter et 61-årig liv¬. Men hvilket liv.
Kilder
- Arnborg, Beata: Professor Vivi - den sagolika botanisten, Atlantis förlag 2008.
- Dalberg, Albin: Bjerkvik i flammer, Narvik juli 1979.
- Lindbäck-Larsen, Odd (oberst) : 6. Divisjon, Oslo 1946.
- Lindbäck-Larsen, Odd: Generalen og hans testamente : Felttoget i Nord-Norge, dets etterspill og livet som politisk fange, Oslo 2009.
- Ljungquist, Ivar: 1922-1946 : Ur Dagens Nyheters historia del III, Stockholm 1954.
- Mohr, Tove: Katti Anker Møller : en banebryter, Oslo 1968.
- Nilsen, Terje: Samvirkelagen i Indre Troms : 100 år i forbrukernes tjeneste, Bardu 2006.
- Petersson, Birgit: «Brodjaga – vandrerska, vagabond, luffare» i Presshistorisk årsbok 2008, Stockholm 2008.
- Pounhet, Robert: En Alpejegers beretning fra 1940. Oslo 2005.
- Schancke, Helge: «Krigsflyktning på Straumsnes» i Jul på Straumsnes 1990 Red. Gunnar Simonsen. Narvik 1990.
- Tano, Assar: «Främlingslegionen i Norge» i Beredskapsminnen från övre Norrland 1939-1944 : Tornedalica nummer 12. 1971. Luleå 1971.
Muntlige kilder
- – om Hundalen: http://loype.kulturminneaaret2009.no/kulturminneloyper/nedre-norddalen.
- E-postutvekslinger med dosent i historie Birgit Petersson, Umeå.
- E-postutvekslinger med Beata Arnberg.
- Telefonsamtaler og E-postutvekslinger med Inger Heimdal, leder for Bardu Historielag.
- Telefonsamtale med Helge Schanche, om flukten fra Straumsnes til Kiruna mai 1940.
- Telefonsamtale med Georg Høilis kone, fru Edith Høili 12/11 2009.
- Korrespondanse med Georg Høilis datter, Ellinor M. Nilsson.
- Telefonsamtale med Evelyn Johnsen Lamprecht – om Olivia og Evelyn Johnsen 18/11 2009.
- Telefonsamtale med Terje Nilssen – om stifteren av Samvirkelaget på Setermoen. 19/11 2009.