Thomas Angells Stiftelser ble oppretta etter at Thomas Albertsen Angell døde den 19. september 1767. Etter at Thomas Angell hadde brutt med sin niese Karen Angell og hennes mann Peter Fredrik Suhm hadde den rike kjøpmannen ikke lenger noen naturlige arvinger. Den 28. september 1762 skrev han derfor et testamente, der han ga sin arv til flere forskjellge veldedige formål, til fordel for innbyggerne i Trondheim. Stiftelsene eksisterer fortsatt, og ledes per 2017 av direktør Ingrid Stenboe Svendsen.
Da Angell døde, besto formuen av 18 av 180 parter i Røros kobberverk, et stort antall gårdparter – blant annet 143 i Nordland og 70 i Selbu og Tydal – med tilhørende kongetiende, flere kirker i Strinda prestegjeld, aksjer, obligasjoner, utestående fordringer og en kontantbeholdning på 11 845 riksdaler. Totalt var det verdier for 300 000 riksdaler, og mye av dette var også eiendommer som ville gi inntekter i lang tid framover. Det regnes som en av de aller største formuene i landet i 1760-åra. Les mer …
Paul Sigurd Benum født 8. oktober 1873 på Benan nedre i det som da var Beitstad herred og som fra 1964 ble sammenslått med Kvam, Stod, Egge, Sparbu og Steinkjer til Steinkjer kommune. Død 2. desember 1964 i Verdal kommune. Da han ikke hadde odelsrett, måtte han ut i verden, og dro til Sparbu via Steinkjer, Oslo og Harran hvor han i flere år arbeidet ved jernbanen. Men jordveien dro ham flere år seinere til Verdal hvor han bygget seg gard på Minsås.
20 år gammel startet han på underoffiserskolen i Trondheim, som varte til 1895, og i 1902 tok han telegrafistutdannelse i Oslo. Mens han gikk underoffisersskolen tok han også del i redningsarbeidet etter Verdalsraset i 1893.
Fra 1899 hadde Paul ulike stillinger ved jernbaneanleggene, på og langs Hell-Sunnanbanen og enda seinere fra Sunnan stasjon langs Nordlandsbanen. Det var under anleggsarbeid i Skogn at han kom til å bo sammen med Kristoffer Oppdahl. I 1904 finner vi ham som førstebetjent på Verdal stasjon, og omkring unionsoppløsninga i 1905 var han grensevakt i Verdal. Fra Verdal førte jernbanekarrièren ham til Steinkjer stasjon der han starta som telegrafist og seinere ble kontorist. Dette var i jernbanens «svennstid», og da Nordlandsbanen ble videreført fra Sunnan i 1926 ble han avdelingsingeniør Bachs assistent med bosted Harran i Grong kommune. I 1927 kom familien til Sparbu der stasjonsmesterstillingen var blitt ledig. Her fikk han en slags start på sin store yrkesdrøm, som var å bli bonde: Ei ombygd jernbanevogn tjente da som fjøs ikke langt unna Sparbu stasjon. Les mer …
 Steinvikholm slott i 2007 er en festning fra senmiddelalderen i Stjørdal kommune. Den ligger på Steinvikholmen på Skatval, og ble oppført for erkebiskop Olav Engelbrektsson fra 1524 eller 1525 til 1532. Festningen er av en type som er vanlig i Europa, tilpasset til 1500-tallets artilleri. Slottet eies av Fortidsminneforeningen.
Erkebiskop Olav begynte byggingen i en urolig tid hvor det kunne bli nødvendig med en sterk festning. Presset fra Danmark var sterkt, og reformasjonen var i full gang på kontinentet. Byggingen ble gjennomført på rekordtid, bare sju år, og alle erkebispedømmets skatteinntekter fra disse årene skal ha gått med til byggingen. Det er uklart hvorfor stedet ble valgt, da det ikke har en god militærstrategisk beliggenhet. Muligens var det nærheten til erkebiskopens setegård Fløan, som kunne forsyne slottet med alle fornødenheter, som var årsaken til at han valgte Steinvikholmen At det er en holme omsluttet av sjøen og med god utsikt utover Trondheimsfjorden for og speide mot fiendeskip kan også ha hatt betydning for valget. Erkebiskopen gjemte unna mange kirkeskatter i borgen.
Stortårnet som ble kalt «husbonden» er borgens hovedverk. Det har vært mye høyere med flere etasjer. Første etasje hadde fire kanonhvelv. Fra andre etasje gikk det en trapp videre opp. Slottet hadde en kjeller som var 67 fot lang og 28 fot bred. Her hadde nok erkebispen øl og vin og andre forsyninger. Det gikk en gang mellom hovedtårnet og kjelleren. Over den store kjelleren lå herresalen eller storhallen. Den hadde gulv av glaserte steinfliser og taket var båret opp av marmorerte søyler. Kjøkkenet og vannoppbevaringen befant seg i rom nært det andre tårnet. Det fantes små kammer som antas var brukt til fangehull. Til forsvaret av borgen var det i alt 42 kanoner, herav 23 store og 19 mindre.
Da erkebiskopen ble avsatt i 1537 fant han i en kort periode sikkerhet på slottet, før han dro videre til Sverige og så til Lier i Nederlandene. Les mer …
Lars Johansen Fløan (født 29. juli 1900 på Skatval i Nord-Trøndelag, død 9. juni 1977) var gårdbruker og politiker ( B). Han var sønn av gårdbruker Johan L. Fløan den eldre og hustru Gusta Oline Røkke. Han giftet seg i 1934 med Ingeborg Amalie Fiskvik, og de fikk fire barn. Han gikk Mære landbruksskole og kjøpte gården Voll på Skatval i 1936. Han fikk skjøte på slektsgården Østre Fløan i 1946. Han var en betydelig leverandør av poteter og ble valgt til nestformann i styret i Stjørdal Potetmelfabrikk i 1945, fra 1961 til 1975 som styreformann. Fabrikken gikk inn i Trøndelag Potetindustrier i 1984. Han var også styremedlem i Potetmelfabrikkenes salgskontor. Han overdrog Østre Fløan til sin sønn Johan L. Fløan den yngre i 1971.Lars Fløan var medlem av Skatval kommunestyre for Bondepartiet 1938–1940 og 1952–1959. Les mer …
| 
