| Om Namdalen
|
 Kart over Midt-Noreg med Namdalen markert i okergult. Kartet er frå før kommunereformen i 2020. Namdalen (norsk) eller Nååmesjevuemie (sørsamisk) er eit landskap eller ein region lengst nord i Trøndelag fylke med til saman 37 812 innbyggjarar (4. kvartal 2019) og 13 018 kvadratkilometer, fordelt på dei elleve komunane Namsos, Nærøysund, Overhalla, Grong, Lierne, Høylandet, Flatanger, Osen, Namsskogan, Leka og Røyrvik. Arealet utgjer ein tredjedel av Trøndelag, men folketalet utgjer berre drygt 8 % av fylket sitt folketal. Snåsa kommune vert i nokre samanhangar rekna med til Namdalen, og då vert areal og folketal noko høgare. Kommunen definerar seg i dag helst som del av Innherad. Landskapet har ikkje nokon eigen administrasjon, men interkommunalt samarbeid finst og Namdal regionråd har ei viktig rolle i distriktet. Stundom skil ein mellom Indre Namdal og Ytre Namdal. Landskapet grensar til Innherad, Fosen og Helgeland i Noreg og Jämtland i Sverige. Det er to byar i området — Namsos og Kolvereid. Kolvereid er den minste byen i Noreg. Les mer ...
|
|
|
| Smakebitar fra artiklar
|
Bogakaia og Steinkjer havn har en felles historie som man må langt tilbake i tid for å finne starten på.
Den første «moderne havn» med brygger og kai på Innherred ble etablert i det som i Steinkjer gikk under betegnelsen Grindbergfjæra, ganske nært opp til det nordre bruhodet over Steinkjerelva, som er betegnelsen på den «stubben» av elveløpet som ble formet der Ogna fra Roktadalen, Gaulstad og Mokk som sammen med Byaelva fra Snåsavassdraget flyter sammen ved Guldbergaunet i tidligere Skei kommune, som ble utskilt fra Sparbu kommune 1. januar 1885, og som den 13. desember 1900 skifta navn til Ogndal kommune.Allerede i 1742 hadde major Peter Schnitler gjort sine opptegnelser om de håpløse havneforholdene innerst i Trondheimsfjorden med sine forgreininger, da han ble medlem av grenseeksaminasjonen hvis protokoller fra perioden 1742- 1745 i 1962 ble utgitt av Kjeldeskriftfondet i regi av Kristian Nissen og Ingolf Kvamen: « J dette Scheies Annex er Mærckværdig Steenkier, Som i gammel tiid har været een betydelig kiøbsted ved Steenkier-Fiorden, Som er dend Samme ved Throndhiems Fiord, men nu Reducered til een bonde gaard; Aarsagen hertil kan man forestille Sig, at ved denne Steenkier grund er ingen havn, men vandet laugt, at ikke nu engang en Jægt kan lande diid (2) Vandet fra landet fryser om viinteren ¼: ½ ja 1. Miil ud i Fiorden». Les mer …
 Flaggpryda «Arne Longva» vert her sjøsett. Etter sjøsetting skal båten ligge ved kaia å få om bord barlasten. Då vert også dei siste tinga ordna, og båten skal prøvekøyrast. M-25-S. Kjennesignal: LDNX. L/L Vik Båtbyggeri i Høydalen bygde denne båten i 1955 for Leiv Longva, Gjerdsvika. Seinare fekk båten namnet «Straumingen». Båten er nærast kopi av «Nybør» som var bygd året før. Skilnaden ligg stort sett i litt slakkare akterende, altså ikkje fullt så rund som «Nybør». Med det skulle han sleppe sjøen lettare, og var også enklare å «hude». Trematerialene til «Arne Longva» kom frå Bjørkedalen i Volda kommune. På den tid var det ikkje veg til Høydalen, det var biltransport frå Bjørkedalen til Straumshamn. Der vart det lasta om bord på båt for frakt til Høydalen. «Arne Longva» vart ferdig og levert i slutten av desember i 1955. Les mer …
 Sofie Eline Storvolds gravminne. Foto: Astrid Grendstad Sofie Eline Storvold (født 16. juli 1880 i Høylandet i Namdalen, død 30. mars 1947) var hjelpekone i Klæbu. Hun trådte til ved fødsler, i barseltiden, under sykdom og ved dødsfall. Sofie Eline Storvold var gift med landpostbud Oluf Andreas Storvold (-1936) fra gården Storvoll II, Klæbu. Sammen fikk de tre barn, Kristine (f. 1907), Helga Pauline (f. 1909) og Anna Oline (f. 1911).
Gravminnet til Sofie Eline Storvold er vernet på grunn av den store betydningen hun hadde i Klæbu; Sofie var en kvinne med varmt hjerte og stor omsorg for sine medmennesker. I tillegg er gravminnet i seg selv egenartet. Les mer …
 Snåsa meieris første anlegg, i Viosen sto ferdig i 1887 Foto: Fotograf M. Knoph, Steinkjer ble etablert 1886 og kom i drift fra august 1887. Les mer …
 Handelshuset Bredheim som ble drevet av H. Hegli ble Breide Samvirkelags første utsalgssted Foto: Ukjent på Vestbygda i Snåsa kommune ble stiftet på Brede meieri den 22. november 1919. Hvem som skal tilskrives æra for å ha tatt det egentlige initiativ, kan det stilles flere spørsmål ved. Noen vil hevde at det var bestyrelsen i Brede meieri som løfta fram tanken i september 1917, mens andre heller mer til at det var Vestbygda småbrukarlags fortjeneste fra mars 1919. Men uaktet disse små kontroverser: Folket på Vestbygda ville ha et eget samvirkelag. Det står fast. Hva årsaken til dette kan være, kan man også filosofere en god del over. Hvorfor fikk man ikke heller en avdeling av Snaasen Handelsforening, som etablerte seg på Viosen i 1878? Men vestbygdingene klarte seg godt alene de. Likevel - i 1989 fusjonerte de med Snåsa Handelsforening og ble da en avdeling av Snåsa Handelslag Les mer …
 Direktør ved NLI, Knut Sprauten Foto: Stian Green 2006 Knut Sprauten (født 1948 i Namsos) er en historiker som var direktør ved Norsk lokalhistorisk institutt 2000–2018. Sprautens faglige hovedområde er økonomisk og sosial historie, kulturhistorie og byhistorie i tidlig moderne tid. Han har skrevet bind 2 av Oslo bys historie, Byen ved festningen (1992). Han har ellers utgitt lærebøker i historie for skoleverket, og skrevet artikler i samleverk og tidsskrifter innen et vidt spektrum av historiske emner.
Han vokste opp på en gård i daværende Vemundvik kommune, som siden 1964 har vært en del av Namsos kommune. Interessen for boklig lærdom kom tidlig. Den ble ikke framelska så mye i hjemmet, men desto mer hos farfaren som var gardbruker og lærer. Sprauten begynte på skolen et år før normalttid, og gjorde det godt fra starten av.
Etter avlagt embetseksamen 1974 var Sprauten ansatt i skoleverket i Oslo i et par år, som lektor på Rosenhoff skole. Samtidig var han i et vikariat som univeritetslektor i halv stilling. Halve døgnet gikk altså med til arbeid. Men han må ha hatt tid til å tenke, for han begynte å se på muligheten til å bli historieforsker. I 1976 fikk han tilslag på en søknad om stipend fra Norges allmennvitenskapelige forskningsråd. Planen var å jobbe videre med Hornemann og hans forretninger. Samme år fikk paret sønnen Pål. Familien på fire flytta inn hos Sprautens foreldre på Hals, og han var ukependler derfra til Trondheim hvor han satt på Statsarkivet og finleste Hornemanns privatarkiv. Etter et halvt år der bare det tilbake til Oslo med kontor på Blindern. I perioden 1976–1990 var han knyttet til Historisk institutt ved Universitetet i Oslo som forskningsstipendiat, vitenskapelig assistent og forsker.
Les mer … |
|
|
|
|
|
|
| Kategoriar for Namdalen
|
|
|
|
|
| Andre artiklar
|
|
|
|
