Fløtningskanalen Femunden-Feragen, også omtalt som Feragkanalen eller Feragskanalen, er et kanalanlegg med tilhørende fire tømmerrenner bygget i tre som går mellom Femunden og Feragen, gjennom Langtjern. Anlegget ble påbegynt i 1714, men ikke ferdigstilt før i 1764. Mellom Femunden og Feragen gikk et vannskille, da Femundens vann rant østover, inn i Sverige, mens Feragens vann fløt vestover mot Glomma. Kanalen gjør at Femunden idag avgir vann både til Glomma og til Trysilelva.
Kobberverket på Røros hadde et enormt behov for ved og trekull - ikke bare til smelting, men også til fyrsetting i gruvene. Dette førte til at skogen var uthogd opptil 25 kilometer fra Røros allerede rundt 1670, og fra begynnelsen av 1700-tallet måtte det meste hentes inn fra utenfor cirkumferensen. Ved å forbinde Femunden med Feragen, som ligger åtte meter lavere, fikk kobberverket tilgang på tømmeret i de store skogsområdene rundt Femunden. Les mer …
 Richard Floer. Ukjent kunstnar. (fødd i Kvikne i nåverande Rennebu og Tynset kommunar 11. april 1767, død på Røros 28. august 1822) var bergverksfunksjonær, offiser og eidsvollsmann. Lite og ingenting er kjent om Floers aktivitet og standpunkt på Eidsvoll 1814. Han var vald som representant for det frivillige Rørosiske bergjegerkorps.
Foreldra var overstiger Henning Floer og Helveg Marie Brandt. Faren var tilsett ved koparverket i Kvikne da Richard var fødd, og flytta seinare til Røros. Familien hadde vore tilknytta bergverksverksemda i generasjonar. Les mer …
Helga Kristiansen (født Aavik den 28. januar 1913 i Støren kommune, død 30. oktober 1990 i Steinkjer) var en sydame med interesse for politikk og korsang. Hun utviklet en rettferdssans der kjernen ble arbeiderklassens frigjøring. Hun ble leder i det lokale arbeiderungdomslaget, og innvalgt i herredsstyret som landets yngste kvinnelige representant, og hun gjorde mer enn sin plikt også da det gjaldt som mest. Hun ble mor til tre og sydde heime for naboer og kjente til hun fikk fast ansettelse som sydame ved Samvirkelaget Steinkjer. Hun stod last og brast med arbeidersangen gjennom hele sitt voksne liv, og var formann i Steinkjer Damekor i åtte av de 20 årene hun satt i styret. Hun mottok flere utmerkelser fra Norsk Sangerforbund. Helga var yngste barn i en søskenflokk på seks med 14 år mellom eldste og yngste. Far Erik ( 1873- 1965) var født på en husmannsplass under Aavik i Åsen, og mor Helene ( 1875- 1941) kom fra samme kår i Sør-Trøndelag. Han tok seg tidlig arbeid utafor heimen og ble ansatt i jernbanen ( NSB), hvor han først tjenestegjorde som banevokter med base på Støren stasjon og seinere ble han banevokter på Hell-Sunnan-banen langs strekningen Byafossen– Sunnan. Familien bosatte seg da på Steinkjerbakken og seinere i Gammelvegen på Byafossen, som lenge etterpå ble til Reinsvegen i det som den gang var Egge kommune. Les mer …
 Røros under åpninga av Rørosmartnan i februar 2007. Foto: Hogne Røros er kommunesenteret i Røros kommune i Trøndelag. Stedet ble grunnlagt som en bergstad etter malmfunn i 1644, på et tidspunkt hvor det bare bodde noen få mennesker på gårder i området. Røros Kobberverk ble grunnlagt i 1644, og i 1646 sto den første smeltehytta klar ved Hitterelva. Byen ble ødelagt av svenskene i 1678 og1679, men ble raskt bygget opp igjen. Kobberverket la ned driften i 1977.
Fra 1926 til 1964 var bergstaden en egen kommune. Denne ble så slått sammen med Røros landsogn, Glåmos og Brekken til dagens kommune.
I 1980 ble Røros innlemmet på UNESCOs verdensarvliste, og i 2010 ble også circumferensen lagt til, de omkringliggende områdene rundt byen, da oppføringen ble utvidet. Disse områdene omfatter de viktigste gruveområdene, vintertransportruta, tømmerrennene i fløtningskanalen Femunden-Feragen, samt Femundshytta, en av de fjerntliggende smeltehyttene.
Røros historie
1530 Olav Engelbrrektsons jordebok: bare én gård på Røros, Rørosgård ved Glåma
1644 16 personer bor på Røros. Lorentz Lossius får mutingsbrev, og igangsetter drift i Rauhåmmåren.
1645 Driften blir flytta til Storwartz utenfor Røros, Gamle Storwartz gruve blir igangsatt,
1646 Smelthytta blir tatt i bruk. Røros Kobberverk får privilegier fra Kongen: innenfor en cirkumferens (sirkel) på 45,2 km har kobberverket
enerett på all jord, skog og mineraler, bøndene ble pålagt pliktarbeid for kobberverket «mot billig betaling».
1647 Joachim Irgens overtar Røros Kobberverk
1651 Broren, Johannes Irgens, blir direktør for Røros Kobberverk
1658-60 Trøndelag tapes til Sverige i 1658, vinnes tilbake i 1660
1678-79 Røros blir brent ned av svenske tropper i 1678 og 1679, Rørosingene gjemmer seg i løer og hytter, vender tilbake, bygger opp igjen byen
1701 Manntall på Røros. 390 menn arbeider på verket, 852 menn og gutter bor på Røros
Det rene kopperet ble kjørt med hest eller okse på slede til Trondheim og eksportert til Amsterdam. I første halvdel av 1700-tallet var Kobberverket den beste bedrift i Norge med en produksjon verd 200 000 riksdaler og over 35 000 rdl. i skatt i året.
Mennene var gruvearbeidere eller smeltere og småbrukere, med bolig i Bergstaden om vinteren og seter utenfor Staden, med fjøs og låve begge steder. Gruvearbeiderne bodde ved gruven fra mandag til fredag, mens kona stelte hus og hjem.
1780 Røros kirke ble bygd som steinkirke. Barnearbeid innført «vaskarryss».
1800-tallet Økende problemer: skogen hogd ned, kull og ved måtte hentes langveis fra,
malmen minket, kopperprisen gikk ned. Arbeidsstokken ble redusert.
1977 Kobberverket innstilte driften. Les mer …
 Kart over Gauldalsskredet fra boka "Lerfaldet i Guldalen i 1345" av Helland, Amund og utgitt av Cammermeyer 1895. Gauldalsskredet var en skred- og flomkatastrofe i Gauldalen i september 1345. Kildematerialet fra perioden er tynt, men islandske annaler forteller om skredet og flommen som fulgte. Den eldste av kildene, i Lagmannsannalene, ble skrevet tre år etter katastrofen av presten Einar Havlidesson. To andre kilder er noe yngre, men gir troverdig informasjon.
Kildene forteller at skredet gikk ved Kvasshylla omkring tre km nord for Støren. Massene gled ut i Gaula, som ble demmet opp til en insjø fjorten km oppover i dalen, helt til Bones. 25 gårder ble helt ødelagt av flommen. Da demningen brast var den tretti til førti meter høy, og vannmassene oversvømte dalen helt ned til Melhus. Totalt i raset og de to flommene skal over femti gårder og sju kirker ha blitt ødelagt, og 500 mennesker omkom. Skålholtannalene forteller: «Jorden og vannet slukte alt sammen, mennesker og garder. Der er nå senere blitt sandstrekninger og ødemarker, men først var der vann og bløyte, så folk ikke kunne komme frem». Les mer … | 
