 Paul Andreas Olsen Fjermstad Paul Andreas Fjermstad (født 8. november 1841, død 11. mars 1921) ble en av Strinda kommunes mest fremtredende personligheter; seminarutdannet lærer, gårdbruker, støperiarbeider, kirkesanger, venstremann, styremedlem, bankmann. Det var nok stortingsmannen Fjermstad som satte flest spor etter seg.
At han fra sin tidlige ungdom også var totalavholdsmann, synes å være gått i glemmeboka for de langt fleste oppslagsverk, leksika og større og mindre biografier som er skrevet om ham. Hans foreldre var sjøleiende gårdbruker Ole Paulsen Fjermstad (1815-?) og hustru Marit Pedersdatter Kvam (1805-?). Fra oppgavene i tilgjengelige folketellinger går det fram at Paul Andreas kan ha hatt to brødre. Les mer …
 Helge Røragen Foto: Østre Toten kommune (ca. 1991) (født 20. juli 1928 på Røros, død 13. mars 2013 i Kolbu i Østre Toten) var lærer og lokalpolitiker i Østre Toten. Røragen, som representerte Arbeiderpartiet, var ordfører fra 1984 til 1991, etter å ha vært varaordfører 1976-83. At han var lærerutdanna, hadde han til felles med flere av 1900-tallets ordførere i Østre Toten. Røragen vokste opp på Røros, som sønn av Marie og Per Røragen. Faren var gruvearbeider. Etter å ha vært konstituert som lærer i Havøysund i 1949/50 tok han lærerskoleeksamen i Oslo i 1952 og ble først ansatt ved Bergsfjord skole i Loppa kommune, der han ble i fire år. Les mer …
Rørossamisk, òg kjent som herjedalssamisk eller sørlig jämtlandssamisk, er den sørligaste av dei tre overlevande hovuddialektane av sørsamisk — og den sørligaste av alle dei nolevande samiske dialektane. I Noreg blir rørossamisk tradisjonelt snakka i området frå Nord-Østerdalen og Trollheimen i sør til Tydalsområdet i nordaust, og i Sverige blir han snakka så langt sør som i Idre og Särna. Blant dei mest kjennspake trekka kan nemnast bevart m i endingar der nordligare dialektar har svekking til b, så vel som mykje overgang frå -oe til -a i endingar. Andre viktige trekk er gjennomgripande palatalisering av s til sj føre fremre vokal ( goåssjie (gåessie)); hyppig overgang a > sj føre n ( Nörjisjn (Nöörjesne), sjeæterisjnie (seaterisnie)) og t ( Sjtaala (Staaloe), sjisjtie (sistie)); så vel som ein del apokope av korte vokalar. Les mer …
 Røros under åpninga av Rørosmartnan i februar 2007. Foto: Hogne Røros er kommunesenteret i Røros kommune i Trøndelag. Stedet ble grunnlagt som en bergstad etter malmfunn i 1644, på et tidspunkt hvor det bare bodde noen få mennesker på gårder i området. Røros Kobberverk ble grunnlagt i 1644, og i 1646 sto den første smeltehytta klar ved Hitterelva. Byen ble ødelagt av svenskene i 1678 og1679, men ble raskt bygget opp igjen. Kobberverket la ned driften i 1977.
Fra 1926 til 1964 var bergstaden en egen kommune. Denne ble så slått sammen med Røros landsogn, Glåmos og Brekken til dagens kommune.
I 1980 ble Røros innlemmet på UNESCOs verdensarvliste, og i 2010 ble også circumferensen lagt til, de omkringliggende områdene rundt byen, da oppføringen ble utvidet. Disse områdene omfatter de viktigste gruveområdene, vintertransportruta, tømmerrennene i fløtningskanalen Femunden-Feragen, samt Femundshytta, en av de fjerntliggende smeltehyttene.
Røros historie
1530 Olav Engelbrrektsons jordebok: bare én gård på Røros, Rørosgård ved Glåma
1644 16 personer bor på Røros. Lorentz Lossius får mutingsbrev, og igangsetter drift i Rauhåmmåren.
1645 Driften blir flytta til Storwartz utenfor Røros, Gamle Storwartz gruve blir igangsatt,
1646 Smelthytta blir tatt i bruk. Røros Kobberverk får privilegier fra Kongen: innenfor en cirkumferens (sirkel) på 45,2 km har kobberverket
enerett på all jord, skog og mineraler, bøndene ble pålagt pliktarbeid for kobberverket «mot billig betaling».
1647 Joachim Irgens overtar Røros Kobberverk
1651 Broren, Johannes Irgens, blir direktør for Røros Kobberverk
1658-60 Trøndelag tapes til Sverige i 1658, vinnes tilbake i 1660
1678-79 Røros blir brent ned av svenske tropper i 1678 og 1679, Rørosingene gjemmer seg i løer og hytter, vender tilbake, bygger opp igjen byen
1701 Manntall på Røros. 390 menn arbeider på verket, 852 menn og gutter bor på Røros
Det rene kopperet ble kjørt med hest eller okse på slede til Trondheim og eksportert til Amsterdam. I første halvdel av 1700-tallet var Kobberverket den beste bedrift i Norge med en produksjon verd 200 000 riksdaler og over 35 000 rdl. i skatt i året.
Mennene var gruvearbeidere eller smeltere og småbrukere, med bolig i Bergstaden om vinteren og seter utenfor Staden, med fjøs og låve begge steder. Gruvearbeiderne bodde ved gruven fra mandag til fredag, mens kona stelte hus og hjem.
1780 Røros kirke ble bygd som steinkirke. Barnearbeid innført «vaskarryss».
1800-tallet Økende problemer: skogen hogd ned, kull og ved måtte hentes langveis fra,
malmen minket, kopperprisen gikk ned. Arbeidsstokken ble redusert.
1977 Kobberverket innstilte driften. Les mer …
 Kart over Gauldalsskredet fra boka "Lerfaldet i Guldalen i 1345" av Helland, Amund og utgitt av Cammermeyer 1895. Gauldalsskredet var en skred- og flomkatastrofe i Gauldalen i september 1345. Kildematerialet fra perioden er tynt, men islandske annaler forteller om skredet og flommen som fulgte. Den eldste av kildene, i Lagmannsannalene, ble skrevet tre år etter katastrofen av presten Einar Havlidesson. To andre kilder er noe yngre, men gir troverdig informasjon.
Kildene forteller at skredet gikk ved Kvasshylla omkring tre km nord for Støren. Massene gled ut i Gaula, som ble demmet opp til en insjø fjorten km oppover i dalen, helt til Bones. 25 gårder ble helt ødelagt av flommen. Da demningen brast var den tretti til førti meter høy, og vannmassene oversvømte dalen helt ned til Melhus. Totalt i raset og de to flommene skal over femti gårder og sju kirker ha blitt ødelagt, og 500 mennesker omkom. Skålholtannalene forteller: «Jorden og vannet slukte alt sammen, mennesker og garder. Der er nå senere blitt sandstrekninger og ødemarker, men først var der vann og bløyte, så folk ikke kunne komme frem». Les mer …
 Smelthytta på Røros. Foto: Chris Nyborg (2014) Rørosmuseet er et museum i Røros med ansvar for å bevare og utvikle de kulturhistoriske verdiene i området. Spesielt viktig er byen Røros som er et verdensarvsted, den sørsamiske kulturhistorien, bergverkshistorien og bygningsvern.
Samlingen har blitt bygget opp siden 1930, da Røros Museumsforening ble stiftet. Sommeren det året ble det holdt en stor utstilling i Aasen-gården. Først 25 år senere fikk samlingen permanente lokaler i steinhuset ved Doktortjønna. Den ble så i 1988 flyttet til et nytt museumsbygg i Smelthytta. I tillegg til gjenstandssamlingene eier museet et trettitalls bygninger, samt at det forvalter 57 bygninger og omkring 50 tekniske anlegg som er i statens eie.
Museets besøkssteder er Smelthytta, Olavsgruva, Doktortjønna og Sleggveien.
Les mer … | 
