 Stiftsgården sett fra sørvest med innkjøringsporten til høyre. er den kongelige residensen i Trondheim og er med sin grunnflate på 1150 m², 140 værelser og samlet areal på 4000 m² Nordens største trepalé. Stiftsgården ble bygd av en ukjent arkitekt for geheimerådinne Cecilia Christina Schøller, som var paléets første eier, og det regnes som et av hovedverkene i norsk arkitektur. Bygningen er oppført i barokk-klassisistisk stil med innslag av rokokko og nyklassisisme, og er oppført som en hovedfløy med to sidefløyer bakover mot Stiftsgårdsparken.
Fru Schøller eide Stiftsgården fram til 1800. Hun bodde mest i København, og huset ble bebodd av svigersønnen Georg Frederik von Krogh. Fra 1800 var Stiftsgården i statlig eie, først i bruk av Trondheim stiftsoverrett, fra 1842 både som bolig for stiftamtmannen og som kongelig residens, og fra 1906 utelukkende som kongebolig. Les mer …
 Lokomotiv nr. 2 ble levert sammen med 1 og 3 til banens åpning i 1908 av British Westinghouse. Under andre verdenskrig ble nr. 1 og 3 sprengt, nr. 1 ble kondemnert, nr. 3 ble gjenoppbygd med deler fra de to sprengte lokomotivene. Nr. 3 ble gitt bort til NTNU da persontrafikken opphørte i 1963, mens nr. 2 ble restaurert og tatt i bruk til museumsdrift i 1993. Foto: Orkla Industrimuseum er en jernbanestrekning for gods- og persontrafikk mellom Løkken Verk og Thamshavn i Orkland kommune. Linjen ble opprettet som en gruvebane for å frakte svovelkis fra gruvene på Løkken Verk til utskipingshavnen i Thamshavn. Den var i drift fra 1908 til 1974, og ble drevet av Chr. Salvesen & Chr. Thams's Communications Aktieselskab, på grunn det lange navnet blir det ofte omtalt som Salvesen & Thams.
Thamshavnbanen var Norges første elektriske jernbane i Norge med både gods-, post- og persontrafikk. Den 25,3 kilometer lange privateide banen var en av verdens første vekselstrømsjernbaner da den åpnet i 1908, og i dag drives banen som museumsbane og er verdens eldste vekselstrømsbane som fremdeles er i drift.
Persontrafikken og den ordinære godstrafikken ble nedlagt i 1963, og banen var deretter en ren malmtransportbane frem til 1974. Strekningen Thamshavn–Orkanger ble revet i 1993, ellers er banen komplett, bortsett fra enkelte deler mellom Orkanger-Bårdshaug. 10. juli 1983, på 75 årsdagen for opprettelse av banen, åpnet museumsbanen med den første kjøringen med museumstog mellom Bårdshaug og Løkken.
Den resterende 22 km lange banestrekningen og 18 bygninger ble vedtaksfredet fredet av Riksantikvaren 31. juli 1997. Les mer …
 Annæus Myklevand var en omreisende handelsmann som prøvde seg i mange yrkesgrener, men hadde et avslappet forhold til lov og rett. (født 22. juni i 1875 på Sørplassen ved Møkkelvatnet i Grong, død 1935 i Båtsfjord) var sønn av husmann, tømmerhugger og fergemann Erik Johnsen og Julianna Tobiasdatter. Han bodde hjemme til han var åtte år. Da flyttet han og bodde hos fremmede mens han gikk på skole. Rett etter konfirmasjonen begynt han å reise rundt i Trøndelag, Nordland, Troms og Sverige som handelsmann. Men han var en mann som prøvde seg i mange yrker og hadde et avslappet forhold til lov og rett. Allerede som 18-åring ble han straffedømt, og han hadde flere opphold i fengsel i løpet av livet. Likevel er historien om Annæus Eriksen Myklevand fortellingen om en usedvanlig kreativ og fargerik mann som også hadde sine gode sider. Han ble beskrevet som en urolig sjel som levde sitt eget liv, men samtidig var hjelpsom og raus. I avisene ble han tidlig omtalt som «meget kvik og begavet ungdom», at han var kjent som Skandinavias yngste folketaler, en betegnelse han trolig selv sto bak. Les mer …
 Ola J. Rise 1952 Foto: Cornelius Jacobsen. (fødd i Oppdal 15. januar 1877, død same stad 26. august 1954) var redaktør, lokalhistorikar, bokhandlar, spelemann, skodespelar, ungdomslagsmann, målmann, politikar, fredsaktivist, fråhaldsmann, kooperatør, komponist, og utvandrar, men elles det ein med gode grunnar kan kalle ein samfunnsengasjert mann; i Amerika så vel som i Oppdal – i poesien så vel som i prosa. Han «sto som ein stolpe i alt kulturliv i Oppdal», da Olav Dalgard vaks opp. Ola var fødd på gardsbruket Nødder Søsto av Rise i Drivdalen. Foreldra var gardbrukarparet John (Jo) Evensen Mjøen (1837-1924) og Ragnhild Olsdotter Ekrann (1839-1910).
Barndomsheimen låg nær Rise skyss-skifte, og det var venteleg her grunnlaget vart lagt for det vidsyn og menneskesyn som leidde til dei gode samkvem med andre han seinare skulle bli så kjend for. Faren Jo, som var frå Ner Oppesto Mjøa, var kjent som ein flink spelemann på fele. Han skal elles ha vore ein altmoglegmann, som aldri sto opprådd for noko i det han hadde føre seg. Mor Ragnhild var frå garden Ekrann, med slekt frå Vågå. Ho var som ei open bok for Ola-guten. Ho fortalde frå gamal tid, som igjen ga Ola kjelder å ausa frå når han vart vaksen. Les mer …
Oppfinneren, eller rettere konstruktøren av Den trondhjemske mysostrører var ingeniør og eier av By gård Jakob Skavlan Gram (1850–1930). By er på industristedet Byafossen ved Reinsvatnet, i det som den gang var Stod, seinere Egge herred, som i 1963 ble sammensluttet i Steinkjer kommune. Gram var for det første en godt fundert ingeniør, utdannet ved Chalmers industrihøgskole i Göteborg. For det andre var han av gode grunner interessert i å modernisere og effektivisere meieribruket som eier av By gård. Selv om denne konstruksjonen kom noen år etter at meieriet på By var nedlagt, kan vi tenke oss at Gram kan ha hatt en grunnidé som over tid utviklet seg. På By var det drevet det man gjerne kaller gårdsmeieribruk helt fra 1840, og seinere etter sveitsisk resept, som sveitseren J. Hyber sto for driften av fra 1859 til 1869. Ifølge Eivind Wekres opptegnelser om Binde meieri skal årsberetningen for 1875 fra Selskapet for Norges Vel inneholde en passus om at meierimester John Bruseth var på By i januar 1875 for å hjelpe til med «anordning av fjøsinnretning for en fast besetning av 80 kreaturer med en reservebesetning av 50 stykker i brenneritiden, samt innretning av meierilokaler for en ca. 600 potter melk daglig, hvortil tegninger senere er utarbeidet». Les mer …
 Lorents Støvra - Snåsa Handelsforenings bestyrer i 50 år (1895-1935) Foto: Ukjent (født 2. august 1864 i daværende Røra kommune, død?) var gift med Johanna Maria Ingebrigtsdatter i 1890. Paret fikk ett barn, Ivar Lorntsen Støvra ( 1892). Støvra ble bestyrer for Snaasen Handelsforening fra 1. mai 1885 og tjenstegjorde i samfulle 50 år, til 1935. I disse årene gjennomgikk handelsnæringen store endringer, noe som også satte sitt preg på Snåsa Handelsforening som under sin myndige leder gjorde stadige framskritt. Lorents ble født i Røra kommune – kildene sier «på Røra», men det kan for så vidt være hvor som helst i det som den gang het Røra kommune. Han kom til Snåsa etter at faren var død. Mora hadde med seg den 4-5-års guttungen og tok seg arbeid som seterbudeie. Lorents kom til å bli værende på Støvra, hos ordfører Nils Muus. Her tok Lorents navnet Støvra. Les mer …
 Smør var et sikkert produkt. Også fra Binde meieri ble det eksportert betydelige mengder smør til England. Denne maskina er anslagsvis fra 1920-åra. Brynhild Løberg betjente maskina i mange år. ble etablert på Binde i Stod i 1888, men fikk mang en bratt kneik å gå før det endelig laga seg til for de 37 interessentene som først tegna seg – riktignok etter mange og sterke påvirkningsaksjoner fra dem som dro det hele i gang. Men da bøndene så at dette gikk rette vegen, strømmet de til. Prestefrua på For hadde fått det som hun ville. De mange gode menn i bygda sørget først for å få i gang smøreksport til England. I 1913 ble meieriet modernisert, og da gikk det slik at en del av det utrangerte utstyret havna i Hordaland! De to krigene i forrige århundre påvirket laget i negativ lei, men det var kan hende motgangen som til slutt berget laget. De måtte tenke nytt, og etter hvert som utviklingen gikk videre fikk stodbyggene hint om at det kan gå an å produsere fransk ost på Innherred. Da kom det enda flere leverandører med, og produksjonen føk i været. Denne utviklinga fortsatte – og akselererte etter at andre verdenskrig var over. 1.januar 1967 gikk Binde meieri opp i Steinkjer meieri, og leverte sin melk dit. Les mer …
 Christian L. Jensen på sine eldre dager. Foto: Ukjent (født 13. juni 1855 i Bossekop, død 1937) hadde russisk far og samisk mor. Han hadde russisk handelsbrev fra 1873 og kom til Sparbu i Nord-Trøndelag i slutten av 1880-åra. Her ble han gift med Serianna Gjermstad ( 1857- 1917). Sammen fikk de barna Emma Rebekka ( 1892- 1958), Ludvig ( 1894- 1957) og Anna, gift Brensholm ( 1903- 1986). Han bestyrte Sparbu Aktie Handelssamlag så lenge det eksisterte og ble snart en aktet samfunnsbygger – i sær blant de som så og ville at «den nye tid» kom. Jensen bestyrte flere forretninger i bygda, butikker som bar preg av tidens nye ideer. Likevel er han best kjent som innehaveren av Leira Landhandel. Hans engasjement for sosialismens utbredelse må også nevnes. Les mer … | 
