 Randi Solem. Etter samtidig maleri. Randi Andersdotter Solem (fødd i Tiller (nå Trondheim) i 1775 eller 1776, død i Strinda (nå Trondheim) 27. februar 1859), var ein framståande haugianar, men også ein tidleg representant for grundtvigianismen i Noreg. I si fyrste og ivrigaste tid som haugiansk forkynnar i ungdomen var ho kjend som Randi Løvaas.
Randi vart religiøst vakt i 1799 under eitt av Hauge sine besøk i Trondheim og omliggjande bygder. Hauge skal ofte ha teke inn på Lauvåsen når han var distriktet. Randi byrja tidleg med å halde oppbyggingar i heimetraktene. Det blir også fortalt at ho gjekk på ski over Dovrefjell for å drive forkynning på Austlandet. I 1802, da ho var 26 år, omtalar Hans Nielsen Hauge Randi som ein «eldste», dvs. ein leiande tillitsperson innan det haugianske venesamfunnet. Ho var ei av fem kvinner av i alt ca. 30 personar som Hauge gav slik status i skriftet hans der dette framgår. Les mer …
 Steinvikholm slott i 2007 er en festning fra senmiddelalderen i Stjørdal kommune. Den ligger på Steinvikholmen på Skatval, og ble oppført for erkebiskop Olav Engelbrektsson fra 1524 eller 1525 til 1532. Festningen er av en type som er vanlig i Europa, tilpasset til 1500-tallets artilleri. Slottet eies av Fortidsminneforeningen.
Erkebiskop Olav begynte byggingen i en urolig tid hvor det kunne bli nødvendig med en sterk festning. Presset fra Danmark var sterkt, og reformasjonen var i full gang på kontinentet. Byggingen ble gjennomført på rekordtid, bare sju år, og alle erkebispedømmets skatteinntekter fra disse årene skal ha gått med til byggingen. Det er uklart hvorfor stedet ble valgt, da det ikke har en god militærstrategisk beliggenhet. Muligens var det nærheten til erkebiskopens setegård Fløan, som kunne forsyne slottet med alle fornødenheter, som var årsaken til at han valgte Steinvikholmen At det er en holme omsluttet av sjøen og med god utsikt utover Trondheimsfjorden for og speide mot fiendeskip kan også ha hatt betydning for valget. Erkebiskopen gjemte unna mange kirkeskatter i borgen.
Stortårnet som ble kalt «husbonden» er borgens hovedverk. Det har vært mye høyere med flere etasjer. Første etasje hadde fire kanonhvelv. Fra andre etasje gikk det en trapp videre opp. Slottet hadde en kjeller som var 67 fot lang og 28 fot bred. Her hadde nok erkebispen øl og vin og andre forsyninger. Det gikk en gang mellom hovedtårnet og kjelleren. Over den store kjelleren lå herresalen eller storhallen. Den hadde gulv av glaserte steinfliser og taket var båret opp av marmorerte søyler. Kjøkkenet og vannoppbevaringen befant seg i rom nært det andre tårnet. Det fantes små kammer som antas var brukt til fangehull. Til forsvaret av borgen var det i alt 42 kanoner, herav 23 store og 19 mindre.
Da erkebiskopen ble avsatt i 1537 fant han i en kort periode sikkerhet på slottet, før han dro videre til Sverige og så til Lier i Nederlandene. Les mer …
 Povel Juel på skafottet i 1723, der han fikk flere av sin lemmer hugget av. Bildet var illustrasjon til en smedevise om Juel. (født ca. 1673 i Trondheim, død på skafottet 8. mars 1723 i København) var gårdsbestyrer og prokurator i Harstad, byfogd i Bergen, amtmann i Lister og Mandals amt, prosjektmaker og forfatter. Juel vokste opp i Trondheim, der faren var handelsmann. Han begynte som forpakter av farens gård Nedre Harstad ( Seljestad). Mannen er herostratisk berømt i nordisk historie, men hans tilknytning til Harstad er ikke så kjent fordi man den gangen han levde bare benevnte stedet med det upresise betegnelsen Nordland. Les mer …
 I dette stabburet på Lyngstad var det at Inderøens Forbrugsforening holdt hus fra 1870. Lagets første kunde var Tale Kaspersdatter Bye. Buret fungerte som butikk fram til 1877 da de flytta inn i egne lokaler på Nord-Lyngstad. Om Inderøy Forbruksforening heter det at den sannsynligvis var det første samvirkelaget som ble stiftet i Nord-Trøndelag. Det er Riksarkivets nettsider som forteller dette. Men i andre kilder fortelles det at det allerede fire år før ble stiftet ei forbruksforening i Levanger, samt at stjørdalingene stiftet sin ett år før inderøyningene. Men det samvirkelaget som har eksistert lengst i Nord-Trøndelag står nok «på Innerøya».
Under alle omstendigheter; folk i Inderøy samla seg til møte i juli 1870 og bestemte at det skulle stiftes en forbruksforening. En måned seinere ble forbruksforeningen formelt stiftet. Vedtekter ble fastlagt og bestyreren valgte man. Om laget ikke var det første i Nord-Trøndelag, så er det hevet over tvil at det er det eldst bestående Samvirkelaget i fylket. Les mer …
Helga Kristiansen (født Aavik den 28. januar 1913 i Støren kommune, død 30. oktober 1990 i Steinkjer) var en sydame med interesse for politikk og korsang. Hun utviklet en rettferdssans der kjernen ble arbeiderklassens frigjøring. Hun ble leder i det lokale arbeiderungdomslaget, og innvalgt i herredsstyret som landets yngste kvinnelige representant, og hun gjorde mer enn sin plikt også da det gjaldt som mest. Hun ble mor til tre og sydde heime for naboer og kjente til hun fikk fast ansettelse som sydame ved Samvirkelaget Steinkjer. Hun stod last og brast med arbeidersangen gjennom hele sitt voksne liv, og var formann i Steinkjer Damekor i åtte av de 20 årene hun satt i styret. Hun mottok flere utmerkelser fra Norsk Sangerforbund. Helga var yngste barn i en søskenflokk på seks med 14 år mellom eldste og yngste. Far Erik ( 1873- 1965) var født på en husmannsplass under Aavik i Åsen, og mor Helene ( 1875- 1941) kom fra samme kår i Sør-Trøndelag. Han tok seg tidlig arbeid utafor heimen og ble ansatt i jernbanen ( NSB), hvor han først tjenestegjorde som banevokter med base på Støren stasjon og seinere ble han banevokter på Hell-Sunnan-banen langs strekningen Byafossen– Sunnan. Familien bosatte seg da på Steinkjerbakken og seinere i Gammelvegen på Byafossen, som lenge etterpå ble til Reinsvegen i det som den gang var Egge kommune. Les mer …
Jarle Bernhard Hatling (født 24. desember 1908 på Åsan Østre i Kvam, død 4. juni 1973 i Stod) var en idérik mann som drev sagbruk og mekanisk verksted i heimbygda. Faren Albert Taraldsøn kom fra Kvam til Hatling hvor han ble gift med Karoline og tok hennes navn som sitt. De fikk fem barn; Olga, Kristense, Andreas, Alf og yngstemann Jarle. Fra små kår arbeidet Jarle seg opp til en aktet mann i bygda. Han ble også snart en betrodd politiker. Jarle ble tidlig opptatt av skogen, og hva den kunne gi. Og i 1929 – 1930 gikk han Statens Skogskole på Steinkjer. Etter skogskolen arbeidet han som takstmann og var med og kartla skog og skogsareal et års tid. Men den unge Hatlings interesser gikk mer i retning av foredling og de mulighetene som den industrielle utviklingen ga råstoffet fra skogen.Jarle Hatling kan vi si var en typisk inntrøndersk sosialliberaler med begge beina godt planta i partiet Venstre. Fra 1951 kom han med i Stod kommunestyre, og ble også valgt til varaordfører i denne perioden. Det ble flere verv på den engasjerte og udogmatiske, men meget praktisk innstilte lokalpolitikeren hvis motto ble «Vi må få ting utført» Les mer …
Stod Ungdomslag ble stiftet 26. oktober 1873 i den delen av Stod kommune som fra 1909 ble Kvam kommune. Lagets første navn var Stod Ynglingeforening, seinere ble det endret til Stod Ungdomslag, for i 2002 (?) å bli til Følling Ungdomslag. Det som sto i fokus da laget ble stiftet var folkeopplysning, og der var nok han som ble lagets første formann; Eilert Five det man i dag ville kalt «rett mann på rett plass». Opprinnelig kom medlemsflokken både fra Kvam, Følling, Egge og Stod. Snart ble det vanlig at alle som var konfirmert i sognet ble innskrevet i ungdomslaget. Kildene til denne framstillinga gir ingen indikasjon på når jentene kom med i ungdomslaget, men den første kvinnelige formann fikk laget i 1928 med Bergny Dalsaunet, som satt i to år. Bygda leit på ungdomslaget sitt, og ga dem i oppdrag å arrangere festivitasen omkring 17. mai og skaffe taler for dagen. Mange er de som har fått sin første organisatoriske skolering gjennom ungdomslaget, som i åra etter andre verdenskrig tilpasset seg den nye tid med leik og dans, konkurranser og annen moro. Les mer …
 Parti fra Inderøy. Her ser vi Roelsbakken. De hadde - og har mye vakkert å forsikre i Inderøy Foto: Ukjent kom i gang – eller ble formelt stiftet 1. januar 1845. «Gode mænd» hadde da arbeidet med saken i vel to år, men egentlig var det varaordfører Jørgen Richter som kom med ideen allerede i 1838. De tre sogn; Røra, Inderøy og Sandvollan ble inndelt i sju branndistrikt som hver ble satt under inspeksjon av to oppsynsmenn. Disse gjorde ikke alltid sitt arbeid tilfredsstillende – og da skiftet man dem ut. Regnskapsprotokoller og annet ble ført i to separate bøker, en for bønder og en for husmenn/strandsittere. I lagets første år bevilget styret seg relativt god lønn for de verv de hadde, men i en omfattende opprenskingsrunde i 1858 ble disse godene fjernet og mer demokratiske ordninger innført. Det viste seg vanskelig å få habile feiere til å stå for skorsteinsfeiing og opprensking av ovner og andre varmekilder, så de ble ofte skiftet ut. Først i 1880 gikk selskapet til anskaffelse av egne brannsprøyter – en «Rjukan» og to «Erikssprutan». I løpet av 1800-åra ble det registrert 8 branner i Inderøy, som befordret et ansvar for selskapet på 5 064 kroner. Branntrygdelaget var en av Inderøy Sparebanks første innskytere da den ble etablert i 1864. Les mer … | 
