Her på veg til hamn i svert fint veir. Hadde vore ca 37 mil av Runde med seigarna, og hadde ein god fangst om bord.
MB «Hai», M-94-HØ, var bygd i Romsdalen i 1916. Lengde var 40 fot, og motor Rekord 26 hk. Ombygd i 1928 til 51 fot. I 1937 fekk den ny motor « Wichmann» 40hk, og forlengd til 53,8 fot. Lengste lengde oppgitt til 60 engelske fot. Ein «Kromhout»motor på 150 hk. vart innsett i 1965. Båten vart kondemnert i 1985, og enda sine dagar på botnen av Voldsfjorden. Hans Goksøyr selde båten i 1920 til Matias Sævik, og Anton og Paul Flusund. Sønene deira Petter Sævik, Harald A. Flusund og Ragnvald P. Flusund overtok båten i 1937. I 1952 vart det endring i eigarskapet. Rangvald vart åleine då dei andre ville selja sine partar, Peder og Olav Leine kom då inn som medeigarar. I 1978 overtok partreiarlaget Ragnvald Flusund båten, og selde den vidare til Inge Remøy og sonen Oddmar Remøy i 1981. Dei brukte båten til garn og linefiskje. Siste to tre åra vart båten rigga til brugdefangst. Oddmar hadde då samarbeid med ein kar frå Trøndelag, han hadde utstyr til brugdefangst. Les mer …
Ein fembøring ( nynorsk/ bokmål; trulig frå norrønt byrðingr og burde kanskje helst vore skrive fembørding) er ein open, spissgatta trebåt med segl og minst fem båtrom. Denne båttypen, som hovudsaklig er ein størrelseskategori, har tradisjonelt vorte bruka i Trøndelag og Nord-Norge. Fembøringane blir tradisjonelt bygd enten som åfjordsbåtar eller nordlandsbåtar. Sjølv om fembøringane har minst fem rom, og i praksis ofte minst sju eller åtte, så har dei sjeldan meir enn fem eller seks par tollepinnar — og ofte ned til tre par i storfembøringane frå sist på 1800-talet. Dei største åfjords-storfembøringane var kring 52 fot og vart spesialbygd for lofotfisket; dei vart følgelig kalla lofotbåtar. Les mer …
Haustkveld ved fjellvatn, båten til høgre Åfløy er en båttype som er fullstendig flat tverrskips i bånn og har speil bak. Åfløyen er altså ikke en kjølbåt, men hører til blant de båtene som ofte kalles «flatbotninger» e.l. Akterenden er ikke tverr, men skråner. De kan ha forstevn hvor bordgangene ligger inntil en stilk eller de kan ha en indre stilk hvor bordgangene fra hver side møter hverandre i forkant og sammenføyes. Åfløyer med speil foran er heller ikke uvanlig. Materialbruken varierer akkurat som i kjølbåtene etter hva som er tilgjengelig, men kravene til åfløy-materialene er nok likevel slakere enn til kjølbåter. Les mer …
Hvaler-skøyta er en østnorsk båttype, i motsetning til for eksempel hardangerbåten, som er vestnorsk. Tradisjonelt har endringen i byggemåter funnet sted omtrent ved vannskillet, hvor vestlandsværet med omskiftelige vinder blir avløst av østlandssystemets mer stabile sørvestlige vind. Som østlandsbåter flest er hvalerskøyta en solid bygget båt, med ripe-esinger som går helt fram i stevnen og slutter i en halsklut. Borda er sua med einer-plugger og stevnene står rett på kjølen uten lot, men med et kne på innsiden. Alt kunne være av eik; bord, dødtre og tilfar. Om man ser på skapet til en hvaler-skøyte, ser man at de er bedre seilere en roere. Gjennom tidene har også østlandsbåtene endret seg, og man ser likhetstrekk mellom østlandsbåtenes runde og grunne form og hollandsk båtbygging. Les mer …
L/L Vik Båtbyggeri vart etablert som lutlag (aksjeselskap) i Høydalen i Volda i 1946 av brørne Rasmus J. Høydalsvik (1910-2005) og Håkon J. Høydalsvik (f. 1922) og nokre mindre aksjonærar. Minst to generasjonar før desse to brørne frå Jakobgarden i Høydalsvikane dreiv med båtbygging i kombinasjon med gardsdrift og vinterfiske.
Utover 1900-talet dreiv dei med båtbygging både under stabburet og i kjellaren på våningshuset i Jakobgarden. Det var helst færingar dei produserte. Rasmus Høydalsvik arbeidde ved Brastads Skipsbyggeri i Brattvåg frå 1937 for å lære å bygge større båtar, og da krigen kom flytta han attende til Høydalen og begynte å bygge båtar i naustet på garden. Les mer …
|