| Om Båtbygging
|
 Fra bygging av fiskeskøyta «Mot» i 1972. Håkon Høydalsvik og Håkon Berg er i gang med fjerde planke på babord side. Foto: Magnar Høydal Med båtbygging mener vi gjerne det å bygge trebåter av bord. Dette håndverket har tradisjoner som går tilbake et par tusen år i Norden. Vi kjenner noen få detaljer fra båtbygging i bronsealderen, men det er i jernalderen og vikingtida at vi takket være arkeologiske funn kjenner flere detaljer om teknikker. Klinkbygging, der en klinker sammen overlappende bord, er en teknikk som går helt tilbake til 300-tallet e.Kr. Den andre viktige teknikken innen faget er kravellbygging, der bordene ligger mot hverandre og bindes sammen av spant. Begge teknikker er fortsatt i bruk, til tross for stor konkurranse fra plast- og glassfiberbåter. I videre forstand kan en også ta med disse moderne teknikkene, og båtbyggerier som bruker plast eller glassfiber har spilt en viktig rolle for nyere tids kystkultur og næringsliv mange steder.
På sitt aller enkleste trengs det ikke mye mer enn at man får båten noenlunde tett, men båtbyggerkunsten handler om langt mer enn å få båten til å flyte. Den skal gli godt gjennom vannet, være styrbar, tåle vær og vind, ha egna framdriftsmidler og være tilpassa sitt formål. Båtbyggeren må ha forståelse for alt dette, og han må selvsagt også mestre redskapene som skal til og kjenne materialets egenskaper. Opprinnelig var det øks eller bile som var det aller viktigste redskapet, men fra 1400-tallet ble også saga av stor betydning fordi den gjorde det mulig å produsere bord raskere og billigere. Blant dagens båtbyggere finner man en del som sverger til de gamle redskapene, og legger vekt på at tradisjoner følges i alle ledd av byggeprosessen, mens andre bruker mer moderne hjelpemidler i produksjon av tradisjonelle båttyper. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
 Snekkerverkstedet i Harstad Mek. Verksted, med Johan L. Markussen, bakerst – med skalk, som var formann her. (1916) Johan L. Markussen var født i Medkila, som den gang var ei bygd i Trondenes kommune den 6. april 1874 som fjerde barn av Markus Johan Hansen (1839-1932) og Anna Kristine Walberg Kristensdatter (1840 - 1883) fra Fauskevåg. Tirsdag 13. juli 1897 ble Johan viet til sin Kirsten Marie Tobiasdatter (1874-1957) fra Nordvik i Sørvik i Nidarosdomen. Hvorfor vielsen fant sted i Trondheim er det (foreløpig) intet som kan fortelle oss om. En teori, god som noen, kan være at troen hadde gode vilkår i vår region i denne perioden, og da «hoveddelen av skjelettet etter Olav (Digre) trolig er gravlagt et sted under golvet i Nidarosdomen», ble vel dette en mer enn god nok begrunnelse for å reise til Trondheim for å inngå i «den hellige ektestand», - når man ellers hadde muligheten for det. Mye tyder på at han fikk en oppvekst med god skolering i båtbyggerfaget, noe som senere ledet ham inn på snekkerverkstedet på Harstad Mek. Verksted hvor han ble formann, før han starta egen virksomhet innen faget i det vi nå kjenner som Seljestadfjæra, hvor etterkommerne seinere fikk etablert Marcussens Metallstøperi.
Allerede i 1910 ser vi at Johan Markussen engasjerte seg i stedets sosialpolitiske liv. På generalforsamlingen i Harstad Arbeidersamfund den 6. mars ble han en av fem varamenn til «bestyrelsen» av «Samfundet». Året etter skjer det samme, men da er han 1. varamann, mens han i 1912 velges til revisor. På den langt mer konfronterende generalforsamlingen i 1913 ble han innvalgt i styret med 70 stemmer, som er det høyeste stemmetall noen er innvalgt i Samfundets styre med. Et ytterligere prov på at han nøt stor tillit er at han var en av tre som signerte protokollen ved dette årsmøtet.
Arbeiderklassens organer hadde mobilisert til møtet; det skulle bygges kjeller under huset, som i neste omgang blant annet skulle huse «partiets avis». Dette vet vi gikk bra. Folkeviljen kom flyttende fra Sjøvegan i januar 1917. Les mer …
 Her på veg til hamn i svert fint veir. Hadde vore ca 37 mil av Runde med seigarna, og hadde ein god fangst om bord. , M-94-HØ, var bygd i Romsdalen i 1916. Lengde var 40 fot, og motor Rekord 26 hk. Ombygd i 1928 til 51 fot. I 1937 fekk den ny motor « Wichmann» 40hk, og forlengd til 53,8 fot. Lengste lengde oppgitt til 60 engelske fot. Ein «Kromhout»motor på 150 hk. vart innsett i 1965. Båten vart kondemnert i 1985, og enda sine dagar på botnen av Voldsfjorden. Hans Goksøyr selde båten i 1920 til Matias Sævik, og Anton og Paul Flusund. Sønene deira Petter Sævik, Harald A. Flusund og Ragnvald P. Flusund overtok båten i 1937. I 1952 vart det endring i eigarskapet. Rangvald vart åleine då dei andre ville selja sine partar, Peder og Olav Leine kom då inn som medeigarar. I 1978 overtok partreiarlaget Ragnvald Flusund båten, og selde den vidare til Inge Remøy og sonen Oddmar Remøy i 1981. Dei brukte båten til garn og linefiskje. Siste to tre åra vart båten rigga til brugdefangst. Oddmar hadde då samarbeid med ein kar frå Trøndelag, han hadde utstyr til brugdefangst. Les mer …
Sjekte, også kalt snekke og kogg, er benevnelse på en åpen spissgattet robåt og en tyngre åpen, spissgattet båt for seil, årer og motor. Den var på rundt 15 til 20 fot, utstyrt med 2 til 4 årer og hadde ofte en liten seilrigg, bestående av spriseil og fokk. Senere ble sjekta utstyrt med motor og ble kjent under benevnelsen motorsjekte. Sjekta er klinkbygd, og stevnen er som regel reist rett på kjølen, forsterket av et krumvokst kne, kalt stavnkne. Sjektene stives av tverrskips ved å feste en eller flere tofter til bordgangene på hver side med tofteknær. Spantene eller bandene er som oftest delt. Sjektene var mest utbredt på Sør- og Østlandet. Les mer …
 Sognebåt. Foto: Tore Friis-Olsen hører til midvestlandsbåtene i Norge, hjemmehørende rundt Sognefjorden. Typiske detaljer er et smalt og slankt skrog, beregnet på ferdsel på fjorden, skjeggkeiper og årer i firkantprofil med avrundet overside. Esing som ligger langs overkanten av den nest øverste bordgangen, som er en direkte videreføring av vikingtidens meginhufr - det kraftige bordet. Skroget er gjerne bygd av fire bordganger, furu på furu. Betene blir helst kalt bekk i Sogn og Sunnfjord. Sognebåtene er temmelig like Sunnfjordsbåtene. Sistnevnte har breiere og mer markert innhule halser/kjølbord. Les mer …
 M/K «Liljen». Foto: Hortenstangen kystlag M/K «Liljen» ble bygget på Bjørkedalen på Sunnmøre som klinkbygg i 1909. Seilte under navnet «Rapid». Eier i 1920 er Patr. Andreas Haavik. Båtens kjennemerke var SF 63 S, hjemmehørende i Selje merkedistrikt. Rykter, som ikke er verifiserte, forteller at båten deltok i «Englandsfarten» under krigen. Båten ble solgt til Gunnar Fjellby, Hareid, etter krigen og er i 1948 oppført med navnet M/K «Reform».
Fram til 1939 hadde skuta en 11 hk Gideon - maskin, deretter en 15 hk Union til 1948 da den fikk en 22 hk Volda. På 1960 - tallet gikk båten som legebåt og fraktbåt på Tysnes, og hadde mange år på fiske i Sund kommune.
Fra ca 1976 er «Liljen» i Bergen Krets av Norsk Sjøguttspeiderforbunds eie. Da blir båten i 1981 gjenstand for en omfattende renovering, og maskinen blir byttet ut i en 6 sylindret Ford Saabb - motor med PRM - gear og 100 hk. Hydraulisk styremaskin blir også installert. Ny stavn, ny innredning og radio og ekkolodd blir montert ombord. Fra ca. 1994 er båten hjemmehørende i Skudeneshavn og har fått navnet «Karmøyfjord». Les mer …
 Frå ein demonstrasjon på malloftet Båtbygging på laminerte spant ved Vik Båtbyggeri. Båtbyggeriet vart skipa som lutlag i 1946 og nedlagt i 1995, det meste av anlegget strauk med i ein brann (skal finne datering). Historia held på å forsvinne difor vart denne artikkelen skriven. Les også artiklane om L/L Vik Båtbyggeri og båtbygging på doblingsspant.
Ved starten på 1970 talet var det lite tilgang på arbeid etter dei tradisjonelle byggemåtane ved Vik båtbyggeri. På 60 talet hadde det vore ein del forlenging av båtar bygde på doblingspant men når også dette såg ut for å minke vekk vart det aktuelt sjå etter andre måtar for arbeid. Det var litt spurnad etter nybygg størrelse 35’ til 40’ (fot). Det vart då gjort litt sondering i markedet om bygging på laminerte spant var interessant. Fekk kontrakt om bygging av ein kravelt kryssar på ca 41’ og bygt med laminerte spant.
Industri-spionasje?
Alle som driv eit eller anna har hatt eit auge til korleis grannen utfører ting. I åra etter 1900 kom det mange små motorfabrikkar i gang som lærte av kvarandre. Dei som bygde båt var heller ikkje noke undantak i såmåte. Når Vik skulle byrja med laminerte spant så vart det ein liten «studietur». Lenger nord i fylket var ein verkstad som laminerte spant, kanskje kunne me der få nokre gode idear. Som det vart sagt undervegs,«eg pratar du ser.» Dette var opptakta når me skulle kome fram til ein arbeidsprosess, men me måtte finne vår måte å gjere ting på.
Etter litt prat att og fram kom me til at det måtte byggast ei tilpassa presse for å presse spanta med mal, eller sagt på ein annan måte, presse med vinkel etter kvar spantet stod i båten. Pressa vart bygd slik at spanta vart pressa parvis liggande. Ein sveiste saman eit ribbeplan av 100 mm T profilar med 20 mm mellomrom slik at bukkar i rett vinkel på planet kunne skruast fast etter ein spantemodell. Les mer … |
|
|
| Se også
|
|
|
|
|
| Kategorier for Båtbygging
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
|
|
