Forside:Middelalderen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Om Middelalderen
Middelalderen har etterlatt seg mange spor. Sakshaug gamle kirke er en av steinkirkene som minner oss om at middelalderen var tida da kristendommen slo rot i Norge.
Foto: Dag Bertelsen
(2009)

Middelalderen (bokmål) eller mellomalderen nynorsk (latin: medium ævum eller media ætas) er i streng forstand i norsk historie perioden fra vikingtidens slutt til reformasjonen i 1536. Perioden kjennetegnes blant av at kirkens posisjon ble styrket, ofte på bekostning av adelens og kongens makt; framveksten av et borgerskap i byene samt en oppløsning av det gamle norske samfunnet og tap av norsk selvstendighet. En konsekvens av kristninga av Norge var at landet ble en del av et vest-europeisk fellesskap. Dette var ikke bare et religiøst fellesskap, det handler også om blant annet politikk, kultur og kunnskap. Et nytt skriftspråk, basert på det latinske alfabetet, førte også til økt bruk av skrift - og dermed en overgang fra forhistorisk til historisk tid.

Starten på perioden er vanskelig å plassere eksakt. Ofte velger man 1066, da Harald Hardråde falt ved Stamford Bridge, men også 1030 (slaget ved Stiklestad og Olav den helliges død) nevnes ofte og det finnes også andre muligheter. Ofte er dateringene man bruker basert på temaet man jobber med, slik at vi kan ha en demografisk definisjon, en arkeologisk og så videre. Det mest hensiktsmessige i en allmennhistorisk sammenheng ser ut til å være å se det som en glidende overgang i perioden 1030–1070, og 1050 settes da ofte som startår for middelalderen. Med en slik definisjon faller vikingtiden utenfor, og den regnes da også gjerne med til jernalderen og forhistorisk tid. Samtidig er det gode grunner til å se på vikingtiden og tidlig middelalder under ett, fordi mye av utviklinga som leder fram mot høymiddelalderen finner sted i tida fra omkring 750/800 til 1050.   Les mer ...

 
Smakebiter
«...det [ble] ble funnet omtrent 70 mann som lå utenfor dørene til Hallvardskirken» (fra Håkon Håkonssons saga). Her ved Hallvardskatedralen sto de hardeste kampene under slaget.
Foto: Helge Høifødt (2009)

Slaget om Oslo 1240 var det siste slaget i borgerkrigstida i middelalderen. Det sto den 21. april 1240 i og rundt Oslo mellom styrkene til kong Håkon IV Håkonsson og hertug Skule Bårdsson, og endte med fullstendig nederlag for hertugen. Etter slaget kunne Håkon rydde den siste tronkreveren av veien, og innbyrdersstriden som hadde herja siden 1130 var endelig over.

Den viktigste kilden til kunnskap om slaget er Håkon Håkonssons saga. Ettersom dette var et bestillingsverk kan man ikke regne med at det er en objektiv beretning. Det som er av stor verdi er at det nevnes mange steder i Oslo, slik at man får et godt overblikk over byens geografi. I artikkelen er dagens stedsnavn satt inn mange steder for å gjøre det lettere å følge slagets gang.   Les mer …

Side 8 og 9 i Aslak Bolts jordebok.
Foto: Riksarkivet

Aslak Bolts jordebok er ei jordebok fra 1430-årene med oversikt over Nidaros erkebispedømmes eiendommer, også kalt erkebispegodset. Mer enn 3000 gårder og steder er nevnt i boken, som dermed er en svært viktig kilde til forståelse av eiendomsforhold og økonomi i Norge i senmiddelalderen. Den har navn etter den daværende erkebiskopen, Aslak Bolt.

Bakgrunnen for at erkebiskop Aslak fikk laget boka, var behovet for å få oversikt over kirkens gods. Man hadde eldre jordebøker, fra 1200 og 1300-tallet, men informasjonen i disse var utdatert på grunn av svartedauen på midten av 1300-tallet. Kirkens inntekter fra eiendommene hadde sunket kraftig, og eiendomsforholdene var mange steder uklare fordi så mange gårder hadde blitt forlatt og etter hvert ble dyrket opp på nytt.

Innholdet er organisert i registre etter fylke og skipreide etter en rute fra Beitstad i Inderøy sørover til Sunnmøre og en annen rute fra Namdalen nordover til Hålogaland. Innføringene i boka har informasjon om gårdsnavn, skylda før og etter pesten og hvordan eiendommen kom på kirkens hender. Boka ble brukt fram til reformasjonen, med et register som hele tiden ble oppdatert.   Les mer …

Ruiner fra middelalderens Oslo kan besøkes blant annet i Middelalderparken.
Foto: Stig Rune Pedersen
Middelalderens Oslo lå i det som nå er Bydel Gamle Oslo. Byens grunnleggelse settes gjerne til år 1000, og det ser ut til at det er en gang mellom begynnelsen og midten på 1000-tallet at stedet tok form som en by, og at noen av de bygningene som senere skulle gjøre den til landets hovedstad kom på plass. Dette sammenfaller med overgangen fra vikingtid til middelalder, som man gjerne setter til midten av 1000-tallet. Byen vokste og fikk en rekke praktbygninger som kirker og klostre. Ved reformasjonen kom det store endringer. Kirker gikk ut av bruk, og klostre ble nedlagt, og revet eller ombygd. Denne middelalderbyen gikk gjennom mange endringer, og møtte sitt endelikt ved bybrannen i 1624.   Les mer …

Valdisholm fra nordsida. Fra Eidsberg herred, 1914, etter tegning av P.A. Blix fra 1896.

Valdisholm var en borg på den lille øya Valdisholmen i Glomma, i Eidsberg i nåværende Indre Østfold kommune. Borgen har også vært kjent som Bjørneborgen.

Valdisholm i middelalderen

Borgen ligger på et sted som i middelalderen hadde stor betydning, ettersom sundet var et knutepunkt for ferdsel i indre Borgarsyssel. Borgen ble i Borgerkrigstida. Den ble holdt av baglerhøvdingen Arnbjørn Jonsson, kanskje allerede fra 1208, eller fra omkring 1225 dersom borgen ble reist av Håkon IV Håkonsson. Sagaen forteller at Håkon «lot husa» Valdisholm, men det er usikkert om dette betyr at han bygde borgen eller om han kan ha forsterket og utvidet et enklere forsvarsverk der.   Les mer …

Domkirkeruinene på Storhamar i 1890-åra.
Foto: Axel Lindahl.
Ruinene av bispeborgen med Storhamarlåven i bakgrunnen.
Foto: Jensens (2008).
Hamarkaupangen er en vanlig betegnelse på middelalderens Hamar. Kaupangen lå hovedsakelig på Domkirkeodden, som igjen ligger i området Storhamar. Det er usikkert når byen ble anlagt, men arkeologiske funn og historiske kilder antyder at det skjedde rundt tiden for kristningen av Norge, mot slutten av vikingtiden. Det eldste funnet er et myntfunn fra HelgelandsmoenRingerike. Der ble det funnet to mynter fra omkring 1050, og den ene er merket med Haralds rex, og den andre med Olafr á Hamarkaupangr. Førstnevnte er den kongen som klarte å legge Hedemarken varig under Norge, og det er naturlig at han ville samle handelen her for å ha kontroll med den. Sistnevnte er antakelig myntmesteren, og i moderne tid har man valgt å gi en av gatene i området navnet Olav Myntmesters gate.I 1152 ble Hamar bispesete i forbindelse med kardinal Nicholas Breakspears besøk i Norge, noe som nok gjenspeiler at kaupangen hadde vokst i betydning de foregående hundre åra. Første biskop av Hamar ble Arnald, men det er uvisst hvor lenge han satt. Dette året ble også Hamardomen påbegynt. Året etter ble også Hamar katedralskole opprettet som presteskole for bispedømmet. Hamar ble med dette etter hvert et geistlig sentrum, og det lille samfunnet som var her var sannsynligvis avhengig av kirka. I tillegg til katedralskolen fikk kaupangen kloster og hospital med egen kirke, og ble sete for lagmann og sysselmann.   Les mer …

 
Kategorier for Middelalderen


 
Andre artikler
 
Nyeste sider