 Framsida på ei militær rulle frå 1775. er ei nemning på dei listene over offiserar og mannskap som militære avdelingar har ført i alle fall sidan midten på 1600-talet. I nyare tid fekk kvar utskriven soldat sitte eige rulleblad, men det høyrer truleg 1900-talet til; før den tid vart det altså ført i form av lister.På framsida av listene står det kva for avdeling (kompani og regiment) det gjeld, med namna på regiments- og kompanisjefen. Neste side har i alle fall på 1700-talet overskrifta «Prima Plana» og har leiinga i avdelinga: sjef og underordna offiserar: alltid kompanisjef og premierløytnant, mens den tredje offisersstillinga, fenrik eller sekondløytnant, i periodar var inntrekt og manglar i rullene. Les mer …
 Sigurd Aamlid Foto: Norske skolefolk (1952) (fødd 8. september 1889 i Valle i Setesdal, død 19. november 1964) var lærar, underoffiser, mål- og ungdomslagsmann. Lengst verka han i Kristiansand. Sigurd Aamlid vart gift med Gunnhild Tellefsen (1898-1976), dotter av kjøpmann Simon Tellefsen og Karen f. Lindebø. Gunnhild og Sigurd Aamlid hadde i 1934 to døtrer. Les mer …
 Forsideoppslag fra Norsk Tidend om brenningen av Telavåg, 3. juni 1942. var represalier etter en trefning mellom medlemmer av Kompani Linge og tyske styrker i bygda Telavåg på Sotra den 26. april 1942. Bygda ble, som eneste sted i Norge, jevnet med jorda den 30. april 1942. Telavåg var et viktig sted for Englandsfarten. Lokalbefolkningen var patriotisk innstilt, og Shetlandsgjengen og SIS rekrutterte blant de sjøvante innbyggerne. Tidlig om morgenen den 26. april 1942 ankom seks mann fra tysk Sipo og tre fra Statspolitiet bygda. Bakgrunnen for dette skal ha vært et en mann fra Statspolitiet kom til Telavåg dagen før for å lete etter radioutstyr. På grunn av en misforståelse ble han tatt for å være motstandsmann, og tilbudt skyss til England. Han oppdaget også at noen gjemte seg i Laurits Telles hus. Han varslet Sipo, som så aksjonerte. To av tyskerne, hauptsturmführer Gerhard Berns og untersturmführer Henry Bertram stormet inn i Laurits Telles hus, hvor de fant to mann fra Kompani Linge som grep til våpen. De to tyskerne og en av de norske politimennene falt. Det samme gjorde Lingemedlemmet Arne Værum, mens Emil G. Hvaal ble hardt såret. Fordi to medlemmer av Sipo hadde blitt drept var den tyske reaksjonen kraftig. Josef Terboven reiste til Telavåg for å overvåke aksjonen. Samtlige hus ble sprengt og brent, alle dyr ble ført bort og alle båter ble senket. Alle menn mellom 17 og 60 ble sendt til Sachsenhausen. 31 av de 72 som ble sendt dit døde i konsentrasjonsleiren. De andre innbyggerne satt internert i Norge til mai 1944. Les mer …
 Siste appell før frigivelse 8. mai 1945. Bildet er nok tatt fra fjerde etasje i den originale fengselsbygningen mot nordvest og den store appellplassen. Den tverrstilte brakka helt til høyre i bildet er Magasinet, brakka langsmed appellplassen er kjøkkenbrakka, og den parallelle og noe mindre bak denne er en vaskebrakke. Brakka ved enden av appellplassen er kantinebrakka, de øvrige brakkene er fangebrakker. Tre av vakttårnene sees i bakgrunnen. Åsen i bakgrunnen er Brunkollen. (1945) ( ty:, Gefangenlager Grini, brukt av ledelsen på dokumenter og skriv under krigen, i senere litteratur Polizeihäftlingslager Grini) var den største tyske fangeleiren i Norge under andre verdenskrig. Leiren er ikke oppført på grunnen til den nærliggende gården Grini, men på plassene Nedre og Øvre Ilen under Nordby gård i Østre Bærum. Anlegget var opprinnelig tiltenkt som kvinnefengsel, men ble fra 1940 tatt i bruk som interneringsleir for norske offiserer, senere som fangeleir for politiske fanger og kriminelle som en av fire Sipo og SD-leire, sammen med Krøkebærsletta, Falstad og Espeland. Som Sipo/SD-leir var øverstkommanderende for disse sjefen for Sipo og SD i Norge, Heinrich FehlisStaten eksproprierte i 1930-årene begge Ilenplassene for oppføring av et nytt kvinnefengsel kalt Grini, trolig med navn etter «Grini hjem for voksne kvinner som hadde stelt sig galt» på gården Grini i Vestre Bærum. 16. september 1938 meldte Aftenposten at entreprenørfirmaet Brødrene Vister hadde fått oppdraget med å bygge kvinnefengelset, og at dette skulle ta et år. Anlegget skulle bestå av en bygning på fire etasjer med plass til 60 innsatte, samt en mindre bygning 60 meter fra hovedbygningen som skulle være isolat med ni celler.
Et år senere ble det meldt om at anlegget snart var ferdig, i fire etasjer med en grunnflate på 1000 m², betydelig utvidet med plass til 100 innsatte i store, lyse rom uten gitter, gymnastikksal, dusjrom i hvert ende, skolekjøkken, kirke og forsamlingslokale. I kjelleren var det sentralvarmeanlegg, kjøkken med tre dampkjeler på 150 liter hver, kjølerom, vaskeri og desinfeksjonssrom. De tre nederste etasjene hadde celler i sideflløyene, på hver side av en midtgang. Disse målte 3X2,6 meter og hadde innlagt kaldt vann. Hver fløy hadde også et eller to større rom, toalttrom og skyllerom. Midtfløyen hadde større rom, beregnet på kontorer, legekontor, sykestuer etc. Disse ble senere tatt i bruk som rom for vaktmannskapene,som personalkontor for administering av fanger og som kalfaktori (matfordeling]. Dette skulle ferdigstilles og klar til innflytting i mars/april 1940.
Allerede den 24. april 1940 ble Grini tatt i bruk som krigsfangeleir for rundt 700 fanger, og etter felttoget i 1940 brukte tyskerne Grini som interneringsleir for norske offisersfanger. Etter at disse ble løslatt i juni samme sommer, ble bygningsmassen brukt til innlosjering av Wehrmacht-soldater det neste året.Åpningen som sivil fangeleir skjedde 12. juni 1941, da 115 fanger ble overført fra Åneby fangeleir som da ble lagt ned. Grini fangeleir ble den største leiren i Norge.
I det første krigsåret var formålet med leiren kortvarige interneringer. Fra 1941 ble leiren hovedsakelig brukt for oppbevaring av politiske fanger brakt inn fra hele landet. Les mer …
 Rester etter sammenrast bygdeborg på Rudskulen. Foto: Nils Steinar Våge En bygdeborg er et festningsverk fra forhistorisk tid. De fleste i Norge er fra jernalderen, men man finner også noen fra bronsealderen. Omkring 400 bygdeborger er funnet, fordelt over hele landet med unntak av Finnmark og Troms nord for Harstad. Det seneste man kjenner til at et anlegg har vært i bruk er omkring år 600.
Det er usikkerhet omkring hva borgenes primære funksjon var. De er åpenbart gode forsvarsanlegg, datidens våpen tatt i betraktning, men enkelte mener at de primært hadde en kultisk funksjon. Blant de som mener at de primært var forsvarsanlegg er det også usikkerhet om hvorvidt de var private tilfluktssteder for store gårder, om det var felles tilfluktssteder for et større område eller om det var militære anlegg med permanent eller tilnærmet permanent beredskap ved varder. Les mer … | 
