Forside:Mat- og drikkekultur

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 21. des. 2021 kl. 16:01 av Marianne Wiig (samtale | bidrag) (Marianne Wiig flyttet siden Forside:Mat og drikke til Forside:Mat- og drikkekultur: Nytt navn)
Hopp til navigering Hopp til søk
Om Mat- og drikkekultur
Mat- og drikkekultur   Les mer ...
 
Smakebiter
Dysje (potetkvern) fra Bykle.
Foto: Setesdalsmuseet/Heimar og folk i Bykle
(2006)
NEG 101 Matstova er ei spørjeliste sendt frå Norsk etnologisk gransking i 1963 med tittel Matstova. Utsendar var Hilmar Stigum.   Les mer …

Lefsefat i Harstad - tykklefse lagt sammen to og to til venstre og bretta tynnlefse til høyre. Begge typer er smurt med smør, sukker og kanel.
Lefse er et tynt, mykt brød. Tradisjonelt har det blitt laget hovedsakelig med mel, men særlig på Østlandet begynte man på 1800-tallet å blande inn poteter. På Østlandet har derfor lefse blitt synonymt med en blanding av potet og hvetemel, mens en type som er laget med hvetemel, rømme og surmelk har blitt kjent som vestlandslefse. De foran nevnte varianter er alle såkalte tynnlefser. Både på Østlandet, Vestlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge bakte - og bakes det fortsatt tykke lefser, som gjerne heves med en blanding av kulturmelk og natron. Grunnoppskriften på tynnlefsa varierte fra distrikt til distrikt, og på de fleste gårder var det også et spørsmål om hvilke blandingsforhold som til enhver tid passet, for eksempel om man hadde mye poteter til overs eller om man trengte å bruke opp surmelk som begynte å bli gammel. Deigene var normalt ugjæret, men det finnes også varianter som ble gjæret. Lefsene var en fin måte å forlenge holdbarheten, for ble de oppbevart riktig kunne de holde fra potethøsten til utpå neste sommer. De ble oppbevart tørre, og så fuktet med vann når de skulle brukes. I senere tid er det også vanlig å fryse lefser.   Les mer …

Vafler med syltetøy og rømme smaker godt til en kopp kaffe.
Foto: Aslak Raanes
Vaffel er et bakverk som lages av egg, mel, melk og eventuelt fløte eller rømme. Det tilsettes også ofte kardemomme for smakens skyld. Vafler stekes i jern med fordypninger som gjør det lett å dele en plate i mindre biter. Ofte er de enkelte bitene hjerteforma. Jernet har takker på begge sider, hvilket gjør stekeprosessen mer effektiv fordi man får varmen inn mot midten. Jerna ble tidligere lagt på plate på ovnen, og er nå stort sett elektriske.

Vafler er egentlig ikke noe særnorsk, men den tynne og ofte hjerteforma varianten som brukes her i landet er ikke så utbredt utenom Skandinavia og deler av Tyskland. En tykkere, og ofte rektangulær, variant kalles ofte belgisk vaffel, og denne kan minne mer ei kake ettersom den må stekes på lavere varme og blir luftigere. Den belgiske/nederlandske vaffeltypen blir også brukt som tradisjonell ḥanukkamat blant portugiserjøder.

Vafler er vanlig å servere til kaffen. Ved å tilsette sukker i røra får man søte vafler, men vanligvis bruker man nå svært lite eller ikke noe sukker i vaffelrøra. Tidligere kunne det være langt mer sukker, som i en oppskrift på et gammelt vaffeljern som oppgir 3/4 pund sukker til 2 pund mel. De kan serveres med forskjellig tilbehør, som syltetøy, rømme (gjerne kombinert med syltetøy), smør, brunost og strøsukker. Vaflene settes gjerne fram slik at hver enkelt velger tilbehør etter smak. Noen serverer også vaflene som en ferdig dessert med piska krem og syltetøy.   Les mer …

Bedehuskafeen i Sykkylven var ein serveringsstad som vart driven i lokala til bedehuset i Sykkylven sentrum nokre år. Kafeen kom i gang i 1960 i første høgda i bedehuset som då var nybygt. Første styrarinna var Karen Fauske, og med eit kort avbrot stod ho føre drifta i mange år. Alt frå byrjinga hadde Bedehuskafeen god søknad både av faste og tilfeldige gjestar, dessutan vart det halde mange bryllaups-, gravferds- og konfirmasjonslag der. Målfrid Rødal, som hadde arbeidd på Bedehuskafeen i mange år, tok over drifta i 1982, og leigde lokala av bedehuset. Samstundes vart namnet forandra til Cafeen. Attåt seg i arbeidet hadde ho fem personar som arbeidde på deltid.   Les mer …

Brunost på nybakt grovbrød er en sikker vinner.
Foto: Andreas Åkre Solberg (2007)
Brunost eller mysost er fellesnavnet på oster som lages ved at myse kokes inn og tilsettes melk og/eller fløte. Brunosten er etter internasjonale definisjoner ikke egentlig ost, fordi mysen ikke er skilt ut. Den er i stedet klassifisert som et karamellisert konsentrat av myse tilsatt melk og fløte. En konsekvens av produksjonsprosessen er at nesten halvparten av tørrstoffet er melkesukker, hvilket er det som fører til at den blir brun og har markant sødme i smaken.

Brunosten er et særnorsk meieriprodukt. Det eneste stedet utenfor Norge hvor det produseres slik ost i noe omfang er i Sverige øst for Sør-Trøndelag. Ellers finner man også enkelte tilfeller av at man bruker innkokt myse i andre kulturer, men uten at det har blitt industriell produksjon ut av det. Den regnes gjerne som Norges nasjonalpålegg, og grovbrød med brunost er ofte brukt som et bilde på norsk nøkternhet og nøysomhet. For nordmenn i utlandet er ofte brunosten et savn, noe som har ført til at Sjømannskirken er flinke til å servere vafler med brunost rundt om i verden. Man får også kjøpt brunost flere steder hvor mange nordmenn ferierer eller har bosatt seg, blant annet i Spania.

De eldste formene for brunost var ikke tilsatt melk eller fløte. Massen man får ved innkoking av myse uten tilsetninger har svært høyt sukkerinnhold, men lite fett. Ved tilsetting av melk og fløte blir andelen sukker noe mindre, og man får et fetere produkt. Tilsetting av melk og fløte sies å ha blitt funnet på av Anne HaavRusthågå i Nord-Fron rundt midten av 1800-tallet, og denne typen er nå langt den vanligste. Det er grunn til å tro at Anne Haav ikke var den eneste som fant på dette, og årsaken til at hun nevnes spesielt er nok først og fremst at Tretten meieri i 1908 satte i gang produksjon etter hennes oppskrift. Det er den varianten som har blitt utvikla til det som nå kalles gudbrandsdalsost.   Les mer …

Inngangsparti/fasade, Tranen.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

Tranen er et serveringssted i Waldemar Thranes gate 70 i Oslo. Navnet Tranen kommer av beliggenheten i denne gata. Stedet åpna dørene i 1921 av Kristiania Folkerestauranter og fungerte som treffsted for arbeiderne i Ila-området. I samme bygning lå også Ila pensjonat, kommunalt hybelhus for kvinner. Tranen ble etter hvert kjent som en «brun» pub.

Artisten Arnie «Skiffle Joe» Norse var fast innslag i over 30 år. Arnie spilte regelmessig på Tranen fra ca. 1980 til 2012, til å begynne med seks dager i uka, de siste åra bare på fredager. På 2000-tallet gikk omsetningen ned, og da leieavtalen gikk ut før jul i 2011, så gårdeieren Omsorgsbygg «ingen grunn til å fornye» den.

Våren 2012 tok eierne av Åpent Bakeri og Lofthus Samvirkelag over, og i februar 2013 ble Tranen gjenåpnet. Det var utsalg av bakervarer fra Åpent Bakeri på dagtid, i tillegg til driften av serveringsstedet. Sommeren 2015 ble stedet igjen stengt.   Les mer …
 
Se også
 
Kategorier for Mat- og drikkekultur


 
Andre artikler
 
Siste endringer for Mat- og drikkekultur

Flere endringer ...