 Aksjon Raufoss. Tyskere samlet rundt en drept medsoldat på torvet på Raufoss 27.mars 1944, med forretningen til kjøpmann Christiansen i bakgrunnen. Bildet er tatt av tyske militære. De fikk filmen fremkalt av en fotograf på Gjøvik, og han lurte unna en ekstra kopi. var en hendelse i Vestoppland i mars 1944 da en tysk soldat ble skutt på Raufoss, og 37 mann fra Gjøvik og Vestre Toten ble arrestert. Medlemmer av Osvald-gruppa til Asbjørn Sunde forsøkte å bortføre en angiver fra Gjøvik, men ble stanset av tyskere på Raufoss torv og drepte en tysk soldat. Drapet var den utløsende faktor for arrestasjonene av sivile, men tyskerne hadde lenge sett med skjerpede blikk på hendelser i distriktet. Av de arresterte ble 21 sendt til konsentrasjonsleire i Tyskland, der en av dem døde. De fleste øvrige satt på Grini fram til freden. Også et medlem av Osvald-gruppa døde etter å ha blitt såret i et mislykket forsøk på å komme seg forbi en tysk forlegning. Les mer …
Sigmund Ove Førde (født 23. mars 1915 i Vikebygd, død 12. april 2015) var bonde og generalmajor.
Han var sønn av sparebankkasserer og gårdbruker Thomas Johannesen Førde (f. 1876) og Serine Simonsdatter Førde f. Oue (f. 1870). Opprinnelig var navnet hans Sigmund Oue Førde, altså moras pikenavn Oue og ikke mannsnavnet Ove. Dette ble endra på et senere tidspunkt.
Han tok befalsskolen i Artilleriet i 1937. Under andre verdenskrig var Førde elev ved Krigsskolen. Etter at de norske styrkene kapitulerte, tjenestegjorde Førde i England, blant annet som bataljonssjef. Vinteren 1944/45 leda han et kompani i Finnmark som var med på frigjøringa av fylket. 19. oktober 1945 ble han tildelt St. Olav-medaljen for «personlig innsats for Norge under krigen».
I 1955 ble Førde utnevnt til oberstløytnant, og året etter drog han til Bonn som norsk forsvarsattache. Seinere var han blant annet stabssjef ved Luftkommando Nord-Norge (fra 1960) og sjef for Luftforsvarets stab (fra 1964). I 1971 ble han sjef for den norske militærmisjonen ved NATOs hovedkvarter i Brussel. Les mer …
 Tor Jonsson 1950. Foto: Ukjent. (fødd i Lom 14. mai 1916, død i Oslo 14. januar 1951) var diktar og journalist. Han er mest kjend og lesen som lyrikar, med i alt fire diktsamlingar, den siste utgjeven etter hans sjølvvalde død. Også som prosaforfattar nådde han eit stort publikum gjennom dei blada han publiserte i. Prosatekstene består mest av samfunnskritiske småstykke med ein særmerkt beisk og sarkastisk humor. Sjølv kalla han dei «nesler». Satiren og vreiden rettar seg mot det tradisjonsbundne, klassedelte og ættedyrkande bygdesamfunnet, som han sjølv opplevde som sosialt og mentalt kuande, bakstreversk og inhumant. Med proletær bakgrunn og med ein til dels vanskeleg oppvekst, hadde han kjent dette på kropp og sjel. Slike tema figurerer også i lyrikken, men dei fleste dikta hans krinsar heller om eksistensielle spørsmål knytta til kjærleik, vondskap, liding og død, og fleire av dei kjem nær å uttrykke religiøse kjensler. Det er også innslag av programlyrikk og «stridsdikt», så vel som «ufarleg» naturlyrikk. Og som litteraturvitaren Reidar Djupedal nemner ein stad: «I ein stutt fredsrus våren 1945 gjekk Tor Jonsson og noko frå sin kjende veg og skreiv nasjonale dikt som stikk merkeleg av frå diktinga hans elles.» Les mer …
 F.v. Oskar Flaterud og Kjell Blegen var en konflikt om bruks- og eiendomsrettigheter på Totenåsen i 1973/74. Konflikten oppsto da «Totenfolkets forening til bevaring av Totenåsen» opponerte mot det de mente var overtramp fra Mathiesen Eidsvoll Værk, representert av brukseier Haaken S. Mathiesen. I mars 1973 ble det innkalt til massemøte på Lena Bad. Det var sivilingeniør Kjell Blegen og gårdbruker Oskar Adolf Flaterud som sto i spissen for innkallingen, og for den nyoppretta foreningen «Totenfolkets forening til bevaring av Totenåsen». Opptakten til møtet var en gryende interesse for totningenes rett til fri bruk av Totenåsen. «Tidligere har totningene mer eller mindre enkeltvis arbeidet for samme ideer og for almuens rett til almenningene. Men mot det system som først og fremst representeres ved Mathiesen Eidsvoll Verk har enkeltpersonene alltid tapt», sto det i en artikkel i Oppland Arbeiderblad 22. mars. Les mer …
 Gjøvik Meieris nye anlegg på Vikodden. Foto fra rundt 1953, da drifta kom i gang (ukjent opphavsmann/Mjøsmuseet). ble grunnlagt i 1870 av bønder fra nedre del av Vardal, med lensmann Andreas Mjølstad og Christian Braastad som pådrivere. Dette første meieriet lå i Hunnsvegen, men i 1953 åpna Gjøvik Meieris nye anlegg på Vikodden. Der lå meieriet til det ble nedlagt i 1999. På meieritomta på Vikodden ligger nå boligsameiet Mjøstunet.
Det første meieriet
De bygde først et enkelt meieri på vestsida av Hunnsvegen, med utsalg av mjølk, ost og prim. Da folketallet på Gjøvik og i Hunndalen økte kraftig på slutten av 1800-tallet, ble det behov for bedre lokaler og produksjonsutstyr, og andelslaget bygde i 1891 et større meieri på andre sida av vegen. I 1920 gikk også leverandørene ved Vardal Meieri, i Kjerkebygda, inn som andelseiere i Gjøvik-meieriet, i 1932 dessuten Redalen Meieri.
Konkurranse
På 1920-tallet begynte konkurransen fra andre distrikter å merkes på Gjøvik. En vare som mjølk hadde høy egenvekt i forhold til verdien, og den var derfor ikke lønnsom å transportere langt med hest og kjerre. Lastebiltransport gjorde imidlertid at meieriene på Raufoss og Gaupen i Ringsaker prøvde å få innpass på Gjøvik. Økt konkurranse i kombinasjon med nedgangstider gjorde at prisene falt, og meieriet på Gjøvik måtte prøve å lede mjølkeflommen unna reviret sitt. Les mer … | 
