 Minnestein over dei som fall i kampane i Dovre-området i aprildagane 1940 Foto: Arnfinn Kjelland  Operasjonskart IR 11 22. april (forkorta IR 11) kunne som det einaste i Sør-Noreg mobilisere tilnærma normalt i dagane etter det tyske angrepet på Noreg 9. april 1940. Regimentet skulle ved mobilisering sette opp desse avdelingane på Setnesmoen ved Åndalsnes:I tillegg fekk regimentet snart tilført ei avdeling som 9. april var oppsett i Trondheim, den såkalla magasinvakta. 23. april meldte regimentet til Hærens overkommando at det var sett opp ein ny bataljon av tilleggsmannskap frå IR 11 og Sør-Trøndelag infanteriregiment nr 12 (IR 12). Bataljonen hadde 3 geværkompani og 2 mitraljøsetropper, og major Alf Kjøs fra Oppland infanteriregiment nr 5 (IR 5) var sjef. Denne er seinare omskrive både som feltbataljon III (forkorta bn III) og som 4. (eller IV) bataljon av IR 11. Alle avdelingar er elles òg omskrive med namnet til sjefen (t.d. «bataljon Kjøs», «kompani Sandnes») i samsvar med eldre militær tradisjon.Regimentsstaben under regimentssjefen, oberst David Thue, etablerte 14. april kommandoplass på Horjem og vart verande der heile felttoget. Les mer …
 Byste av Ole Reistad (1898-1949) i skolegården ved Furuset skole i Oslo. Her har den stått siden 1991, den sto tidligere inne i aulaen. Den er en dublett av Joseph Grimelands tilsvarende byste på Bardufoss fra 1958.  Tørst svartbjørn på besøk i "Slappkista" i Little Norway Ole Imerslun Reistad (født 26. juni 1898 i Kristiania, død 22. desember 1949) var idrettsmann, flyger og offiser, oppvokst på Furuset i det daværende Aker (i dag Oslo, bydel Alna). Reistad var sønn av gårdbruker og handelsmann Christen Reistad (1862–1950) og Gudborg Imerslun (1866–1946). Foreldrene dreiv rundt 1900 gården Lerdal, men kjøpte noen år seinere Nedre Stubberud. Ole Reistad ble i 1927 gift med Bergljot Huseby (1900–1990), og de fikk barna Ole, Ragnhild og Kjell.Reistad var sjef for Little Norway, Hærens og Marinens flyvåpens felles treningsleir i Canada, under krigen. Etter krigen ble han utnevnt til oberst og sjef for Luftkommando Nord ved Bardufoss flystasjon, en posisjon han hadde fram til han døde av sykdom i 1949. Reistad tok med seg svartbjørnbinna «Funny» med to unger («Per» og «Pål»), som nordmennene hadde fått i gave fra kanadiske venner.Det finnes flere veier og gater i Norge som er oppkalt etter ham.
Reistad er gravlagt ved Østre Aker kirkegård i Oslo. Les mer …
 Rester fra brakkeleiren på Trondenes. Foto: Gunnar Reppen 2012. i Harstad ble opprettet i forbindelse med Tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms 1944/ 1945 da de tyske stridskreftene ble tvunget til å trekke seg ut av Finnmark. De brente da bebyggelsen for at sovjettroppene ikke skulle nyttiggjøre seg den. De norske beboerne ble da tvunget til å reise sørover. I alt var det 50.000 personer som ble tvangsevakuert. Til sammen var det rekvirert 130 fiskebåter som ble satt i trafikk mellom Tanafjorden og Harstad for å frakte flyktningene.
Da krigen var slutt opprettet statsråd Hans Julius Gabrielsen (som hadde gjort seg positivt bemerket som fungerende fylkesmann i Troms under mobiliseringen og krigen våren 1940), et eget administrasjonskontor som fikk i oppgave å organisere gjenoppbyggingen og sørge for best mulige forhold for de husløse flyktningene, som var spredd utover landet. Kontoret ble lagt til Harstad og gikk under navnet Finnmarkskontoret.
I Harstad hadde de tyske okkupantene hatt flere brakkeleirer for eget bruk – på Trondenes, Heggen, Stangnes, Kanebogen og Harstadbotn. Disse ble satt i stand for å ta imot de tvangsevakuerte. I tillegg ble det opprettet leirer i Finnfjordbotn og Sandviken ved Finnsnes. Brakkene var angrepet av veggdyr som måtte uskadeliggjøres og de måtte vinterisoleres og brannsikres. Trondenes-leiren ble en hovedleir og ble utbygd for å kunne ta imot 2000 flyktninger – altså en befolkning på størrelse med en by som Vadsø. Til sammen var det ca. 130 brakker i Harstad-området, som på det meste var bebodd av til sammen 2500 flyktninger. Les mer …
 Minneplakett i Østbanehallen ved Oslo S for Osvald-gruppas falne under krigen. Plaketten er nå flytta til det nye monumentet «Knus nazismen» utafor Østbanestasjonen. , opprinnelig Wollweber-organisasjonen, var en sabotasjeorganisasjon som var aktiv fra 1941 til 1944. Den var underlagt den sovjetiske etterretningstjenesten NKVD, og het opprinnelig Organisasjon mot fascismen og til forsvar for Sovjetunionen. Gestapo brukte navnet Wollweber-organisasjonen om gruppa, etter det internasjonale nettverket den var tilknyttet. Det mest brukte navnet kommer fra dekknavnet Osvald, som ble brukt av lederen Asbjørn Sunde i begynnelsen av krigen. Gruppa var i perioden den var aktiv den dominerende sabotasjeorganisasjonen i Norge, med omkring 110 gjennomførte aksjoner. Milorg, hvis grupper var tilknyttet det britiske SOE, var i perioden fram til 1944 tilbakeholden med sabotasjeaksjoner. Les mer …
Andre verdenskrig, fra et norsk ståsted også kjent som okkupasjonen 1940–1945 var historiens mest omfattende konflikt. Den startet i likhet med første verdenskrig som en europeisk konflikt, men spredde seg raskt til andre deler av verden. De to hovedgrupperingene i krigen var aksemaktene Tyskland, Italia og Japan og de allierte, som omfattet Storbritannia, Frankrike, Canada, USA, Sovjetunionen, Kina og en rekke andre land.
Da det brøt ut krig på kontinentet i september 1939 forholdt Norge seg nøytralt, men som i første verdenskrig var det klart at landet hadde klare sympatier til de allierte. Nøytraliteten ble brutt ved angrepet på Norge 1940, da Tyskland uten forutgående krigserklæring gikk til angrep på en rekke norske byer den 9. april 1940. I løpet av to måneder måtte de norske styrkene kapitulere, men konge og regjering hadde innen det kommet seg i sikkerhet i England.
En fem år lang okkupasjon fulgte. I denne perioden hadde Nasjonal Samling ledet av Vidkun Quisling formelt makten i landet, mens den tyske okkupasjonsmakten representerte den reelle makthaver, Tysklands diktator Adolf Hitler. Les mer …
| 
