 Årdal gamle kyrkje i Ryfylke. Den gamle kyrkja i Årdal, Hjelmeland i Ryfylke, vert rekna som ei av dei mest særprega renessansekyrkjene på Vestlandet. Kyrkja ligg i Årdal sokn i Søre Ryfylke prosti. Kyrkja har langplan og 175 sitjeplassar, og har vernestatus som freda.
Bygginga tok til i 1619, då vart skipet bygd, så kom tårnet på plass i 1623 og koret stod ferdig i 1626. Ettersom folketalet i bygda auka utetter 1600-talet vart det bygd på endå eit korparti i åra mellom 1707 og 1709. Kyrkja vart altså utvida to gongar, og det er dette som har gjeve kyrkja den særeigne forma og kallenamnet "kyrkja under tre tak". Kyrkja er kanskje vel så kjend for sine frodige dekorasjonar.
Tårnet viste seg å vera lite motstandsdyktig mot ver og vind. I 1670 vart det tilrådd å riva tårnet og byggja eit nytt. Men det skulle koma til å gå nokre år før det skjedde. Først då kyrkja vart utvida i åra 1707-1709 kom det nye tårnet på plass. Det er det same tårnet som framleis står i dag. Les mer …
 Deler av Den Fredrikshaldske kongevei er skiltet som kulturvei. Foto: Chris Nyborg Den Fredrikshaldske kongevei var navnet på veien mellom Christiania og Fredrikshald (Halden) fra ca. 1660. Ekebergveien fra Oslo gate opp gjennom Ekebergskrenten, forbi Ekeberg gård og videre over Ekebergplatået er så godt som identisk med veiløpet for «Den Fredrikshaldske». Videre går traséen langs Øvre Prinsdals vei fram til kommunegrensa mot Nordre Follo, hvor den er gang- og sykkelvei helt fram til Ødegården. Herfra fortsetter den som Kongeveien sørover til Skiveien ved Greverud skole.
Et kort stykke deler Fredrikhaldske Kongevei trasé med Skiveien, men på høyde med Oppegård stasjon tar den av mot sørvest og fortsetter i retning Nøstvetmarka via Sætreveien og Mølleveien. Kommunegrensa til Ås krysses på rekonstruksjonen av en gammel steinhvelvsbro over Dalsbekken (se bildetekst nedenfor). Veien fortsetter over høydedaget ved Nøstvet, før den fortsetter som Gamle Kongevei til tettstedet Ås. Derfra følger den hovedsakelig Europavei 6 til riksgrensen og derfra til København i grove trekk kongetraseen. Brorparten av Den Fredrikshalske kongevei ligger gjemt under, eller er tilintetgjort av moderne veianlegg. Deler er bevart og fredet. Les mer …
Lesjaskog kyrkje (før 1855 Lesjaverk kyrkje) vart bygd ved Lesja jernverk i åra 1695 til 1697 av eigarane av verket. Utgiftene til bygginga vart rekna til ca 600 riksdalar, og ho var derfor å rekne som ei «bedriftskyrkje».
Det er uklart når Lesjaskog sokn eigentleg vart oppretta som anneks under Lesja prestegjeld. Verkseigaren Pål Holst Irgens stod for ombygging av kyrkja i 1767.
Etter at drifta ved jernverket vart avvikla i åra kring 1800 kom spørsmålet om plasseringa av kyrkja opp, for verket låg i eine enden av det lange soknet, og hovudtyngda av folket både lenger vestover ved Lesjaskogsvatnet og Bjorlie. Alt i 1826 vart det søkt om å få flytte kyrkja, men det vart avslag. I 1845 kom saka opp att, og i 1848 fekk bygdefolket ved kongeleg resolusjon løyve til å flytte ho. Flyttinga vart utført i 1855 og den gamle kyrkja vart innvigd som Lesjaskog kyrkje på grunn frå Øverlie ved Mølmen 20. september det året. Les mer …
Oslo domkirke, også kjent under sitt opprinnelige navn Vår Frelsers kirke, er domkirken i Oslo bispedømme og sognekirke for Oslo domkirkes menighet. Domkirken skiftet navn fra Vår Frelsers kirke til Oslo domkirke i anledning Oslos 900-årsjubileum i 1950. Den ligger ved Stortorvet i Oslo sentrum, og sto rett utenfor bygrensa da den ble tatt i bruk i 1697.
Som domkirke i hovedstaden omtales Oslo domkirke som landets rikskirke. Dette er en posisjon det er sterk konkurranse om fra Nidarosdomen, men en rekke viktige hendelser har funnet sted i Oslo domkirke. Den er blant annet knytta til kongefamilien, da det er tradisjon for at staten benytter den ved offisielle begivenheter, tronarvingen gifter seg i kirken og medlemmer av kongefamilien bisettes fra den.
Domkirken har gjennomgått omfattende endringer opp gjennom årene, hvorav den viktigste er ombyggingen som ble foretatt på 1850-tallet under ledelse av arkitekt Alexis de Chateauneuf med Heinrich Ernst Schirmer som byggeleder. Les mer …
 Hallvardskatedralen var en av mange bygninger som ble sterkt skadd av brannen. Bybrannen i Oslo 1624 var en storbrann som den 17. august 1624 la størstedelen av Oslo i aske, og dermed praktisk talt utslettet middelalderbyen. Etter brannen bestemte Christian IV at byen skulle gjenreises på vestsiden av Bjørvika, nær Akershus slott og festning. Den nye byen fikk navnet Christiania, mens den bebyggelsen som dukket opp der byen før hadde ligget beholdt navnet Oslo. Området som brant tilsvarer i stor grad Gamlebyen.
Fem kvinner - Sissel Nilsdatter, Karine Clemetsdatter, Eline Stensdatter, Birgitte Ekeberg og Ingrid Kristen Kværner - fikk skylden for brannen. Disse ble anklaget for å ha drevet med trolldom. De tre første av dem ble henrettet ved halshugging.
I et brev til kongen undertegnet av borgermester Søffren Mogensen og medlemmene av byens råd ble skadene beskrevet. De fleste bolighus var ødelagt, bare noen få sto igjen. Hallvardskatedralen og sjøbodene hadde blitt flammenes rov, med alt innhold. Grunnmuren til byens sognekirke og rådhuset sto igjen. Oslo Hospital, Bispeborgen og Oslo Katedralskole overlevde brannen, skolen med store skader. Kjellere var også i stor grad uskadet. Les mer …
| 
