 Biltettheten i Harstad økte raskt i 1920-åra, og i 1930 var det 15 drosjebiler som hadde stasjon på Torvet. Bilene var tidlig underlagt kontrollplikt, noe som ble den bilsakkyndiges oppgave. Han hadde da et enmanns hjemmekontor der han til enhver tid bodde. Foto: Ukjent fotograf. Statens Bilsakkyndige i Harstad - senere Biltilsynet - ble opprettet som en følge av at «Lov om motorvogner» ble vedtatt 26. februar 1926.
Den første bilen kom til Norge i 1896 – en Benz som ble brukt til å frakte turister i Gudbrandsdalen. Flere i Norge ville fabrikkere biler på den tiden, men lyktes ikke. Bortsett fra en anmodning om høyrekjøring, var det ingen regler for det i 1912 kom en «lov om bruk av motorvogner». Kjøretillatelse skulle gis av Amtsingeniøren og love administreres av politi/lensmenn. Loven bestemte hvordan kjøretøyet skulle være bygd og innredet for å unngå brann eller eksplosjoner og at utstyr som bremser, lys, horn m.m skulle fungere. Det måtte også gis garanti for dekning av skader (forsikring). Vogna kunne da få kjennemerke. (I Troms skulle skiltene ha bokstaven X foran nummeret). Var man 18, kunne man få «certifikat» og 21 for offentlig personbefordring. For motorsykler holdt det at man var 15 år. Fartsgrensen var 15 km/t i tettbygd strøk og ellers 35. En av dem som var med å utarbeide loven var amtsingeniøren i Troms, Nicolai Saxegaard. I 1926 kom «Lov om motorvogner» som i hovedsak bygde videre på den fra 1912. Les mer …
 Hornnes jernbanebru Foto: Geir Daasvatn er ei bru over Otra rett før elva renn ut i Breiflå i Evje og Hornnes kommune lengst sør i Setesdal. Brua vart bygd i 1895-1896 før opninga av Setesdalsbanen i 1896. Ho er 140 meter lang og oppført i stålkonstruksjon som kviler på seks brukar av lokal gneis. Steinen er fint tilhoggen av tilreisande rallarar, etter det som vert sagt mykje svenskar. Ein steinhoggar Johanson, som også vart kalla Bergman, skal ha leia arbeidet.
Setesdalsbanen blei lagt ned i 1962. Brua blei i 1969 bygd om til gang- og sykkelbru mellom Hornnes og Evjemoen/Bjoråvika. Ombygginga vart gjort av eit britisk ingeniørkompani som var på vitjing på Evjemoen, 29th Field Squadron RE.
I samband med hundreårsjubilèet for Setesdalsbanen i 1996 byrja Evje og Hornnes kommune å planlegge naudsynt restaurering av brua. Eit storstilt restaureringsarbeid blei utført i 1999. Dette var eit samarbeidsprosjekt mellom kommunen, fylkeskommunen, det britiske ingeniørkompaniet frå 1969 (som også nå gjorde arbeidet) og private bedrifter.
Brua er eit mykje vakkert syn. I kulturminneåret 1997 blei ho vald ut til å vere kommunen sitt spesielle kulturminne. Ho er også verna i Nasjonal verneplan for kulturminner i jernbanen, og i planen gitt spesiell høg verneverdi. Les mer …
 Pollfoss hotell i september 2012. Fjelltoppen Framrusthovden i bakgrunnen. Foto: Kristian Hosar Pollfoss hotell og gjestehus ligg i Skjåk kommune, i Billingsdalen ved riksveg 15. Hotellet vart bygt i 1897 rett ved den spektakulære Pollfossen i Ottaelva, i skogterreng ved starten av fjellovergangen til Stryn (Nordfjord) og Geiranger (Sunnmøre). Før hotellet kom, var det skysstasjon der i nokre år.
Marknadsgrunnlaget har gjennomgåande vore turisttrafikken. Behovet og moglegheitene for hotelldrift kom med køyrevegane over fjellet på slutten av 1800-talet, Grotli-Geiranger (opna 1889) og Grotli-Stryn (1894). Særleg i dei fyrste tiåra var hotellet også søkt av helserekonvalesentar. Det tørre klimaet i Skjåk er godt for folk med luftvegsplager, og dessutan meinte ein at det skulle vere helsebot i det høge ozoninnhaldet i lufta ved Pollfoss. Les mer …
 Eksempel på vinsj bygd ved KMV i 1983. Dette var en av flere som skulle snu Aleksander Kielland-plattformen som kantret i 1980. Foto: John H. Berthung Kaarbøs Mek. Verksted A/S (KMV) var en forlengelse av Harstad Mek. Verksted (HMV) som ble grunnlagt 1895 med oppstart 15. januar 1896 med slippsetting av D/S «Vaagar» tilhørende Haalogalands Dampskibsselskab. Verftet ble aksjeselskap i 1932 og ble en betydelig arbeidsplass for Harstad frem til det gikk konkurs i 1988.
Da Rikard Kaarbø anla HMV i 1895, var det allerede et rikt miljø av små smedverksteder i Harstadsjøen. Blant dem var Olai Hansens Smedforretning i Strandgata 11. Han ble verksmester for Kaarbø og var den som i begynnelsen hadde den faglige ledelsen av bedriften. Han bygde bolighus i Fjordgata 14 i 1918 (like ved verkstedet). Da Rikard Kaarbø døde i 1901, kjøpte sønnen Reidar Kaarbø, som var utdannet maskiningeniør, bedriften og overtok den daglige ledelsen. Verkstedet kom nå inn i sterk vekstperiode, og Reidar Kaarbø hadde mange forretninger gående og ble en rik mann. Blant annet kjøpte han i 1907 Bodø Skipsverft, som hans bror, Agnar Kaarbø (1881-1962), som også var ingeniørutdannet, ledet til 1915.
Det var behovet for reparasjoner av dampbåter HMV hadde særlig kompetanse på og som ga bedriften et fortrinn foran liknende bedrifter i Bodø og Tromsø, som hadde basert sin kompetanse på trebåter. I årene 1898- 1901 ble gjennomsnittlig 75-80 skip med opptil 160-165 fots lengde, tatt på land. Les mer …
Brødrene Sæbjørnsen er (var?) et rederi som drev med fiske, senere fangst av sel- og kval. De drev sin virksomhet fra Harøya i daværende Sandøy kommune i Møre og Romsdal. I 1914 etablerte Brødrene Sæbjørnsen en fiskehermetikkfabrikk på Steinshamna. Brødrene Sæbjørnsen startet i 1917 med selfangst. Men allerede året etter legger de om til kvalfangst. Kvalfangst langs kysten av Norge var forbudt i peroden 1904 til 1924. Norge fanget kval særlig i Sydishavet, men hadde totalforbud i eget territorium. Noe som kunne være kritikkverdig. Samtidig var det slik at kvalfangsten i Sydishavet fikk problemer og fikk en betydelig tilbakegang. Fangsten utgjorde en betydelig inntektskilde for den ennå unge nasjonen Norge. Les mer …
 Bilde er frå kulturvandring 11. september 1994. Tema var mellom anna båt. Denne spantveggen som er oppsett er dimensjonert som ein båt på 60 fot. Plankane er skalma på. Nokre naglehol vart bora, og her ser ein naglen vert slått inn. Håkon Berg svingar mokkerten. Foto: Magnar Høydal er eit dobbelt spant. For folk langs kysten er dette truleg eit kjent begrep. For innlandsbefolkninga seier det kanskje ingen ting. Kort forklart, det er ein tradisjonell byggeteknikk for kravell bygde båtar. Det er bygt av to tømmer med same dimensjon. Tømmer i denne samanheng er den eine delen av det doble spantet. Det eine tømmeret har rot ned på kjølen, det skapar heil binding mellom begge sider. Her kjem gevinsten ved dobbelt spant inn, sefterane overlappa skøytane i spantet. (Sjå legge saman spant lenger ned i stykket.) Lengste enden på rota vender skiftevis til styrbord og babord. På båtar i størrelse 60 – 70 fot er det 6 -7 toms breidde på kvart tømmer. Lengste enden på rota er oftast frå 1,5 meter til opp mot 2 meter. Kortenden mellom 0,7 meter og oppmot 1 meter. Les mer … | 
.jpg)
