 Løvheim Hotel på 1940-talet. Foto: Sætherskar, Johs. (red.), Det Norske Næringsliv, Telemark Fylkesleksikon, Bergen, 1949. ligg ved riksvegen i Sauland i krysset til Tuddal i Hjartdal kommune. Johs. Sætherskar skriv at hotellet blei grunnlagt i 1883, medan Hjartdalsoga skriv at hotelldrifta tok til på slutten av 1870-talet. [1] Det var Ole Melby som starta verksemda i lag med kona Thea. Dei hadde tidlegare vore i teneste hjå Torgrim Mathiassen Kleppen. Les mer …
 På geitbåtar går esingen tradisjonelt langs alle rorsromma, men ikkje i skottane. Merk at esingen følgjer ripa heller enn bordovergangen framme, og at 'keipskjegga går ned til esingen.Foto: Olve Utne (2011)
Ein eller ei esing (eldre nynorsk og talemålet nordafjells: æsing) er ei innvendig, langsgåande list langs øvste eller nest øvste bordet på båtsida i opne, klinkbygde båtar. Esingen tener til å avstive og forsterke båten langskips. På båtar med keipar med skjegg går gjerne keipskjegget ned til esingen, og på båtar med keipsneller er keipsnellene festa i esingen. Les mer …
 «Prospekt af Christiansands Vesterside og Dampschibbet Prinds Carl 1830». Prinds Carl var noe større enn Constitutionen og hadde på en tur til Danmark med 400 passasjerer. hadde i 1814 et beskjedent innslag av motorisert ferdsel, men skipsfarten var likevel den første transportgrenen som ble motorisert da damp erstattet seil. Staten engasjerte seg tidlig i rutefart med dampskip. Etter hvert kom også private rederier inn i bildet. 1850-årene ble en brytningstid for kystfarten. Staten bestemte seg for å trekke seg ut av kystfarten i 1857. Store nasjonale og lokale rederier ble opprettet i siste halvdel av århundret. Utbygging av jernbanenettet førte til at skipsruter ble opprettet som en forlengelse av jernbanen. Skipsverft ble etablert. Fyrvesen og havner ble utbygd. Et statlig redningsvesen var opprettet i 1854, og Redningsselskapet ble stiftet i 1891. I den detaljerte artikkelen Passasjerskip langs norskekysten finnes en meget representativ tegningssamling som stammer fra skipsingeniør Anton M. Berthelsen (1911-74). Les mer …
Paul Sigurd Benum født 8. oktober 1873 på Benan nedre i det som da var Beitstad herred og som fra 1964 ble sammenslått med Kvam, Stod, Egge, Sparbu og Steinkjer til Steinkjer kommune. Død 2. desember 1964 i Verdal kommune. Da han ikke hadde odelsrett, måtte han ut i verden, og dro til Sparbu via Steinkjer, Oslo og Harran hvor han i flere år arbeidet ved jernbanen. Men jordveien dro ham flere år seinere til Verdal hvor han bygget seg gard på Minsås.
20 år gammel startet han på underoffiserskolen i Trondheim, som varte til 1895, og i 1902 tok han telegrafistutdannelse i Oslo. Mens han gikk underoffisersskolen tok han også del i redningsarbeidet etter Verdalsraset i 1893.
Fra 1899 hadde Paul ulike stillinger ved jernbaneanleggene, på og langs Hell-Sunnanbanen og enda seinere fra Sunnan stasjon langs Nordlandsbanen. Det var under anleggsarbeid i Skogn at han kom til å bo sammen med Kristoffer Oppdahl. I 1904 finner vi ham som førstebetjent på Verdal stasjon, og omkring unionsoppløsninga i 1905 var han grensevakt i Verdal. Fra Verdal førte jernbanekarrièren ham til Steinkjer stasjon der han starta som telegrafist og seinere ble kontorist. Dette var i jernbanens «svennstid», og da Nordlandsbanen ble videreført fra Sunnan i 1926 ble han avdelingsingeniør Bachs assistent med bosted Harran i Grong kommune. I 1927 kom familien til Sparbu der stasjonsmesterstillingen var blitt ledig. Her fikk han en slags start på sin store yrkesdrøm, som var å bli bonde: Ei ombygd jernbanevogn tjente da som fjøs ikke langt unna Sparbu stasjon. Les mer …
 Notabåten Trollet. Foto: Arne Høydal var kjøpt frå Årsheim notlag 25/9 1951. Prisen står i kassaboka for Høydal notlag 25/9 1951; «kjøpt ein gavlbåt Kr 3800,00». Den var registrert i Selje kommune med SF 113 S og hadde namnet «Drott». I Volda kommune kom denne båten ikkje med i det offisielle registeret over fiskebåtar. Dette kjem truleg av at seljar ikkje har meldt frå om at båten var seld. Men bilder viser at båten var registrert i Volda med M-9-VA. Det er ikkje klart kva namn båten vart registrert med i Volda kommune, men den vart i daglegtale kalla «Trollet», som vel er eit klengenamn. Båten var bygd som klinker med speiel. Det var lagt dekk med ca 45 cm høg ruff til atterkant rorhus. Tradisjonell innreiding av lugar framom maskinskottet. Lugarkappe framom rorhuset. Bak rorhuset var båten åpen med notrull bak på speielen. I notromet var bygt ei notkasse slik at når ein greidde inn nota kunne ein stå på utsida av kassa og slapp å trakke i nota, burtsett frå han som la «minot», midnot. Les mer …
Saltværing er den varianten av nordlandsbåtar som tradisjonelt blir bygd frå Salten og nordover. Samanlikna med ranværingane og bindalsbåtane har dei relativt mindre spring, og framskotten er gjerne meir utlagt. Generelt har båtane nordom Saltfjellet alltid vore bygd i furu, medan ranværingane og bindalsbåtane av nyare, rettstemna type normalt har vore bygd i gran. Det er usikkert kva ulikheiter det har vore mellom båtane bygd i Salten og Ofoten på den eine sida og båtane bygd nord i Troms og Finnmark på den andre, men ein tendens er at båtar som har vore brukt opp mot Finnmark gjerne har vorte borda opp med eit ekstra omfar. Les mer …
| 
