Fløtningskanalen Femunden-Feragen, også omtalt som Feragkanalen eller Feragskanalen, er et kanalanlegg med tilhørende fire tømmerrenner bygget i tre som går mellom Femunden og Feragen, gjennom Langtjern. Anlegget ble påbegynt i 1714, men ikke ferdigstilt før i 1764. Mellom Femunden og Feragen gikk et vannskille, da Femundens vann rant østover, inn i Sverige, mens Feragens vann fløt vestover mot Glomma. Kanalen gjør at Femunden idag avgir vann både til Glomma og til Trysilelva.
Kobberverket på Røros hadde et enormt behov for ved og trekull - ikke bare til smelting, men også til fyrsetting i gruvene. Dette førte til at skogen var uthogd opptil 25 kilometer fra Røros allerede rundt 1670, og fra begynnelsen av 1700-tallet måtte det meste hentes inn fra utenfor cirkumferensen. Ved å forbinde Femunden med Feragen, som ligger åtte meter lavere, fikk kobberverket tilgang på tømmeret i de store skogsområdene rundt Femunden. Les mer …
Marie Finnskog deltok under Samemøtet i 1917, hvor hun blant annet sa at «retten til å eie landet og beitestrækningerne tilhørte lapperne som var landets første folk.»Hun har på seg en sørsamisk gåptoe, med tjurrie-tjohpe – den karakteristiske kamformede lua som bare brukes i det rørossamiske området. Marie Finnskog (født 3. mai 1851 i Røros; død på Glemmen pleiehjem i Fredrikstad 7. juni 1927) var en sørsamisk emissær, sangevangelist og folketaler som fra ca 1890 til 1920-årene holdt møter over store deler av Norge. Hun deltok på samemøtet i 1917 og samemøtet i 1921. Hun brukte også navneformene Marie Finskog og Maria Finnskog, og som ugift Maria Kjelsberg og Marie Stengel. Hennes foredrag var dels kristelige, dels om avholdssaken, dels om samisk kultur, og dels mer politisk om «lappernes fortrykte stilling». Hun kan ha vært en av de første samer som talte offentlig om dette. I en redegjørelse for sin virksomhet i 1916 sa hun at hun hadde vært forkynner i 25 år, og talt samenes sak i 15 år. Les mer …
Røros kirke sett fra området ved Hyttklokka. Foto: Chris Nyborg (2014)
Røros kirke står i sentrum av Røros og er sognekirke for Røros sogn. Kirken ble reist i årene 1780 til 1784, og erstatta da Røros gamle kirke fra 1650. Med 1600 sitteplasser er den en av landets største kirker. Den kalles ofte Bergstadens Ziir, det vil si bergstadens pryd, og med sitt særegne eksteriør har den blitt et lett gjenkjennelig symbol for Røros. Med Røros Kobberverks store overskudd var det ikke noe problem å få reist en større kirke. Kobberverkets logo, kobbersymbolet og korslagte hammere, står over urskivene på tårnet. Denne logoen har senere også blitt Røros' kommunevåpen. Prisen for kirken var 23 000 riksdaler, en betydelig sum som tilsvarte omkring 450 årslønner for en gruvearbeider. Allikevel utgjorde det bare mellom en tredjedel og en fjerdedel av Kobberverkets årlige overskudd, så det gjorde ikke noe svært dramatisk innhogg i kassen. Les mer …
Helge Røragen Foto: Østre Toten kommune (ca. 1991)
Helge Røragen (født 20. juli 1928 på Røros, død 13. mars 2013 i Kolbu i Østre Toten) var lærer og lokalpolitiker i Østre Toten. Røragen, som representerte Arbeiderpartiet, var ordfører fra 1984 til 1991, etter å ha vært varaordfører 1976-83. At han var lærerutdanna, hadde han til felles med flere av 1900-tallets ordførere i Østre Toten. Røragen vokste opp på Røros, som sønn av Marie og Per Røragen. Faren var gruvearbeider. Etter å ha vært konstituert som lærer i Havøysund i 1949/50 tok han lærerskoleeksamen i Oslo i 1952 og ble først ansatt ved Bergsfjord skole i Loppa kommune, der han ble i fire år. Les mer …
|