 Utsikt mot Røros fra Småsætran, ved rutas start. Foto: Louise Brunborg-Næss (2019)
Den historiske vandreruta Malmveien følger DNTs merkede sti fra Røros til Langen Gjestegård ved porten til Femundsmarka. Ruta er knapt 50 km lang og har overnattingsmuligheter på Marenvollen og Fjølburøsta. Fra Røros på 667 moh. går ruta gjennom lettgått fjellterreng med høyeste punkt på 900 moh., og langs furukledte sand- og grusmoer. De eldste sporene etter folk langs Malmveien er mange tusen år gamle. Landskapet i deler av ruta er preget av furumoer og langstrakte egger ( eskere). Disse landskapsformene ble dannet på slutten av siste istid, for ca. 10 000 år siden. Langs vann og vassdrag som Feragen, Langtjønna og Femunden er det en rekke spor etter menneskelig aktivitet. På de tørre, selvdrenerede grusmoene langs vassdragene var det fine boplasser og gode fiskemuligheter. Her finnes spor etter bålplasser, skjørbrent stein og kvartsavslag fra tiden 4000-1700 f.kr. ( neolitikum). Kvarts ble brukt til å lage pilspisser, kniver og andre nødvendige redskaper. Les mer …
Røros Museums- og historielag (1930-1956: Røros museumsforening) ble stifta 23. juni 1930. Laget har til formål «å ta vare på alt som kan tjene og belyse Røros-distriktets kulturhistorie fra gammel tid og fram til våre dager». Fra starten arbeidet laget for å bygge et museum på Røros, og i 1955 fikk samlinga permanente lokaler. Fram til 1991 var laget eier og driver av Rørosmuseet. Da ble Stiftelsen Rørosmuseet oppretta og overtok drifta av museet. Laget ble da en støtteforening til Rørosmuseet, men var fortsatt eier av ca. 30 eiendommer. I forbindelse med at Rørosmuseet gikk inn i MiST, ble lagets eiendommer overdratt til Stiftelsen Rørosmuseet. Røros Museums- og historielag er representert i museumsstiftelsens styre, og skal støtte opp om stiftelsens formål gjennom praktisk og teoretisk arbeid.
Pr. 2019 er det 304 enkeltmedlemskap, 225 familiemedlemskap og 3 æresmedlemmer. Laget hadde en stor medlemsøkning i 2017, noe som skyldtes at Olavsgruvas Venner ble nedlagt og at aktiva og medlemmer ble overført til Røros Museums- og historielag.
Siden 1985 har laget vært medlem av Landslaget for lokalhistorie.
Hovedaktiviteter
Laget arrangerer historiske vandringer i sommerhalvåret. Medlemmene stiller også som vaktmannskap i de åpne husa i Sleggveien. Laget har dessuten teknisk og økonomisk ansvar for den årlige Falkberget-forestillinga ved Christianus Sextus.
Ledere
- 1930-1946: Henrik Grønn
- 1946-1967: Anders Kvikne
- 1967: Axel Aasen (overtok da Anders Kvikne døde)
- 1968-1971: Ingvald Tønseth
- 1971-1972: Ingrid Natrud
- 1972-1989: Knut Rendal Strøm
- 1989-1991: Tor Indset
- 1991-1992: Astri Angermund
- 1992-1994: Lina Homme
- 1994-1996: Paul Arne Galåen
- 1996-2009: Roar Dille
- 2009-2017: Ståle Lund
- 2017-: Arne Indseth
Æresmedlemmer etter 1980
- 1980: Olava Langen Aas (1906-1990)
- 1985: Ingeborg Kvikne (1899-1992)
- 1985: Lidulf Ødegård (1902-1999)
- 1991: Sverre Ødegaard (1947-2002)
- 2018: Astrid Nyhus
- 2018: Aage Aas
- 2019: Tor Indset
Bokutgivelser
Kilder
- Opplysninger fra museumslaget (Landslaget for lokalhistories lagsundersøkelse 2019).
Eksterne lenker
Peder Pedersen Aune (født 1820 i Tydal, død 1882 i Minnesota) var gardbrukar, og var sannsynlegvis den fyrste som utvandra frå Tydal på 1800-talet. Han vart med på ein ekspedisjon som drog frå Trondhjem i 1850 for å grava gull i California, og var med på å etablere byen Joinville i Brasil føre han kom fram til gullfelta. Seinare kom han heim og busette seg på Røros, men vart berre buande der i ti års tid før han utvandra på nytt til Minnesota. Les mer …
 Marie Finnskog deltok under Samemøtet i 1917, hvor hun blant annet sa at «retten til å eie landet og beitestrækningerne tilhørte lapperne som var landets første folk.»Hun har på seg en sørsamisk gåptoe, med tjurrie-tjohpe – den karakteristiske kamformede lua som bare brukes i det rørossamiske området. (født 3. mai 1851 i Røros; død på Glemmen pleiehjem i Fredrikstad 7. juni 1927) var en sørsamisk emissær, sangevangelist og folketaler som fra ca 1890 til 1920-årene holdt møter over store deler av Norge. Hun deltok på samemøtet i 1917 og samemøtet i 1921. Hun brukte også navneformene Marie Finskog og Maria Finnskog, og som ugift Maria Kjelsberg og Marie Stengel. Hennes foredrag var dels kristelige, dels om avholdssaken, dels om samisk kultur, og dels mer politisk om «lappernes fortrykte stilling». Hun kan ha vært en av de første samer som talte offentlig om dette. I en redegjørelse for sin virksomhet i 1916 sa hun at hun hadde vært forkynner i 25 år, og talt samenes sak i 15 år. Les mer …
 Røros kirke sett fra området ved Hyttklokka. Foto: Chris Nyborg (2014) står i sentrum av Røros og er sognekirke for Røros sogn. Kirken ble reist i årene 1780 til 1784, og erstatta da Røros gamle kirke fra 1650. Med 1600 sitteplasser er den en av landets største kirker. Den kalles ofte Bergstadens Ziir, det vil si bergstadens pryd, og med sitt særegne eksteriør har den blitt et lett gjenkjennelig symbol for Røros. Med Røros Kobberverks store overskudd var det ikke noe problem å få reist en større kirke. Kobberverkets logo, kobbersymbolet og korslagte hammere, står over urskivene på tårnet. Denne logoen har senere også blitt Røros' kommunevåpen. Prisen for kirken var 23 000 riksdaler, en betydelig sum som tilsvarte omkring 450 årslønner for en gruvearbeider. Allikevel utgjorde det bare mellom en tredjedel og en fjerdedel av Kobberverkets årlige overskudd, så det gjorde ikke noe svært dramatisk innhogg i kassen. Les mer …
Rørossamisk, òg kjent som herjedalssamisk eller sørlig jämtlandssamisk, er den sørligaste av dei tre overlevande hovuddialektane av sørsamisk — og den sørligaste av alle dei nolevande samiske dialektane. I Noreg blir rørossamisk tradisjonelt snakka i området frå Nord-Østerdalen og Trollheimen i sør til Tydalsområdet i nordaust, og i Sverige blir han snakka så langt sør som i Idre og Särna. Blant dei mest kjennspake trekka kan nemnast bevart m i endingar der nordligare dialektar har svekking til b, så vel som mykje overgang frå -oe til -a i endingar. Andre viktige trekk er gjennomgripande palatalisering av s til sj føre fremre vokal ( goåssjie (gåessie)); hyppig overgang a > sj føre n ( Nörjisjn (Nöörjesne), sjeæterisjnie (seaterisnie)) og t ( Sjtaala (Staaloe), sjisjtie (sistie)); så vel som ein del apokope av korte vokalar. Les mer …
| 
