| Om Helgeland
|
| Helgeland (samme opprinnelse som «Hålogaland») er en region og et landskap i Nordland fylke. Området dekker kommunene fra grensen mot Trøndelag i sør og opp til Saltfjellet i nord, hvor det grenser til regionen Salten.
Distriktet hadde 76 949 innbyggere i 2007 (1. oktober 2007 SSB) og dekker et areal på 17 961 km². Området har ingen egen administrasjon, men utstrakt interkommunalt samarbeid. På 1930-tallet var utskilling av Helgeland som et eget fylke, med fylkesadministrasjon i Mosjøen, en meget aktuell sak.
Helgeland består av kommunene Sømna, Vevelstad, Vega, Bindal og Brønnøy (tilknyttet Sør-Helgeland Regionråd); Leirfjord, Dønna, Vefsn, Herøy, Lurøy, Træna, Rødøy og Alstahaug (tilknyttet Helgeland Regionråd) og Grane, Hattfjelldal, Hemnes, Nesna og Rana (tilknyttet Indre Helgeland Regionråd).
Tidligere hørte også Meløy kommune til Helgeland. Den regnes nå som en del av Salten. Les mer ...
|
|
|
| Smakebitar fra artiklar
|
 Annæus Myklevand var en omreisende handelsmann som prøvde seg i mange yrkesgrener, men hadde et avslappet forhold til lov og rett. (født 22. juni i 1875 på Sørplassen ved Møkkelvatnet i Grong, død 1935 i Båtsfjord) var sønn av husmann, tømmerhugger og fergemann Erik Johnsen og Julianna Tobiasdatter. Han bodde hjemme til han var åtte år. Da flyttet han og bodde hos fremmede mens han gikk på skole. Rett etter konfirmasjonen begynt han å reise rundt i Trøndelag, Nordland, Troms og Sverige som handelsmann. Men han var en mann som prøvde seg i mange yrker og hadde et avslappet forhold til lov og rett. Allerede som 18-åring ble han straffedømt, og han hadde flere opphold i fengsel i løpet av livet. Likevel er historien om Annæus Eriksen Myklevand fortellingen om en usedvanlig kreativ og fargerik mann som også hadde sine gode sider. Han ble beskrevet som en urolig sjel som levde sitt eget liv, men samtidig var hjelpsom og raus. I avisene ble han tidlig omtalt som «meget kvik og begavet ungdom», at han var kjent som Skandinavias yngste folketaler, en betegnelse han trolig selv sto bak. Les mer …
Ei tømmerkåte ( svensk timmerkåta), pitesamisk dimbargåhte, er ein hovudsaklig skogssamisk kåtetype der den steinsette ringen ved ytterveggen har vorte erstatta av eit rettsida fundament av lafta stokkar. Typisk sett er fundamentet kvadratisk, men seks- og åttekanta fundament førekjem òg. Tømmerkassen er typisk sett 2–3 omfar høg. I eldre tid blir det hevda at bogestongskonstruksjon inni tømmerkassen var vanlig, men slik vi kjenner desse kåtene i dag, så har dei eit meir konvensjonelt sperre- og åssystem. I ei typisk, kvadratisk tømmerkåte danar taket ei firkanta pyramideform ( valmtak) med ein meir eller mindre kvadratisk til rektangulær ljore øvst. Taket er tekt med fleire lag never, og oppå nevra att er det ofte lagt eit lag med kraftige halvkløyvingar som held nevra på plass. Desse halvkløyvingane er ofte lause, slik at ein kan ta dei av for å reinske opp nevra og late ho tørke av og til. Tømmerkåter er særlig vanlig i umesamisk og til dels pitesamisk kultur, men finst òg ein del plassar i Finland og Russland. Ei moderne utgåve av den samiske tømmerkåta blir produsert under namnet «grillkåte» eller «grillhytte». Les mer …
 Henrik Sødal. Foto: Hentet fra Studentene fra 1918 (1950) Henrik Sødal (født 10. mai 1897 i Hemne, død 14. januar 1982) var skoleinspektør og venstrepolitiker.
Han var sønn av lærer og bonde Lars Sødahl (1844–1934) og Ingeborg f. Holden (1853–1926). Han endra etternavnet til Sødal i 1919, muligens for å avdanske stavemåten. Etter eksamen artium på latinlinja ved Volda gymnas i 1918 tok han lærereksamen ved Notodden lærarskule i 1920. Etter vikariater under studiene jobba han som overlærer ved Nesna lærerskole fra 1920 til 1926, så som lærer ved Follo fylkesskole fra 1926 og folkeskolen i Bærum fra 1929. Les mer …
Krigshistorie Hemnes i Nordland/11: «Jernbanen skal fram»:  Jernbanearbeidere, antakelig 1941. Fra venstre: ukjent, ukjent, Jakob Hjerpbakk, Arnt Lauvbakk, ukjent, ukjent, ukjent, Ole Martinsen, ukjent, Arne Lillebjerka, ukjent. Foto: Ukjent, bildet utlånt av Jakob Hjerpbakk.
Da tyskerne hadde okkupert Norge, ble videreføringa av Nordlandsbanen forsert. Jernbanen kom til Mosjøen sommeren 1940, og med dette var 186 av den 455 kilometer lange strekninga mellom Grong og Fauske ferdig. Store mannskaper ble satt inn for å videreføre jernbanen hurtigst mulig. Rundt 4.000 anleggsarbeider skal på det meste ha arbeidet på banen, i tillegg til krigsfanger. Særlig etter at krigen mellom Tyskland og Sovjetunionen brøt ut i 1941 ble arbeidet framskynda, og Nordlandsbanen fikk status som «krigsbane». Fra Rana og nordover ble også et par titusentalls krigsfanger etter dette satt inn i tvangsarbeid på «slaveanlegget» — jernbanen. Jernbanen ble åpna til Elsfjord i 1941. Til Bjerka var det ingen offisiell åpning, men det var det til gjengjeld på Mo da jernbanen ble åpna dit 21. mars 1942. Den gang foregikk det meste av jernbanearbeidet uten maskiner, med handbor og trillebår. Banen ble brutt fram gjennom det kanskje vanskeligste terrenget det noen gang har vært bygd jernbane i her til lands. Les mer …
 Faksimile fra Aftenposten 16. oktober 1928: Utsnitt av omtale av Ørjan Olsen i forbindelse med et foredrag i Oslo. (født 5. september 1885 i Hattfjelldal, Nordland, død 11. juli 1972) var zoolog og forskningsreisende. Han foretok en rekke ekspedisjoner, blant annet til Sibir og Polynesia, men oppnådde aldri noen akademiske posisjoner i Norge. Ørjan Olsen var sønn av sogneprest Ole Tobias Olsen (1830-1924) og Christine Bernhardine Dahl (1855–1910), og forble ugift. Han var bror av geologen Anders Kristian Orvin (1889-1980) og politimester Ole Tobias Olsen (1878-1940), og onkel til ambassadøren Fredrik Orvin (1909-1992). Navneskifte for flere familiemedlemmer fra Olsen til Orvin, et annet navn benyttet i familien, ble foretatt rundt 1915. Les mer … |
|
|
|
|
|
|
| Kategoriar for Helgeland
|
|
|
|
|
| Andre artiklar
|
|
|
|
