 Nokre pitesamiske stadnamn kring Saltfjorden/Skjerstadfjorden.
Det finst ikkje noka fast normering av pitesamiske stadnamn enno. På kart frå kartverket har det tidligare vorte bruka hovudsaklig nordsamisk normering, og frå dei siste tiåra på 1900-talet i aukande grad lulesamisk normering. På same kartbladet kan vi ofte finne desse to normeringsmåtane rett attmed kvarandre — på Det store Saltfjellkartet (2008) finn vi for eksempel Vaššavárri ( nordsamisk) og Vássjatjåhkkå ( lulesamisk) side om side. Det pitesamiske namnet som ligg til grunn for det norske tettstadsnamnet Sulitjelma er Sulisjælbmá eller Sulidælbmá. På mange kart er den nordsamiske normeringa Sulečielbma bruka. På andre kart att er den lulesamiske forma som Fauske kommune har valt, Sulisjielmmá, bruka. I dag ligg normeringa av samiske stadnamn i Salten, inkludert det pitesamiske området i Sør-Salten, under Sametinget, som har valt å bruke lulesamisk normering. Trass i at lulesamisk og pitesamisk er nærme i slekt med kvarandre, er det òg vesentlige ulikheiter. Medan lulesamisk i hovudsak behandlar l’m som [ləm], skrive som lmm, har pitesamisk eit mindre utbygd glidevokalsystem og får oftare inn ein dissimilerande plosiv ved nasalforlenging: ləb̥m eller lb̥m, gjerne skrive som lbm. I vokalsystemet har pitesamisk hyppig ua/ uæ og æ i ordformer med sterkt stadium der lulesamisk har oa og ie, og i tillegg mykje bruk av å der lulesamisk har oa. Les mer …
Nesbruket (opprinnelig navn Nes Trælastbrug) er navnet på et tidligere sagbruk på Halsøya i Mosjøen. Bruket ble opprettet i 1873 og bestod frem til nedleggelsen av saga i 2009. Bruket fortsatte da med sine øvrige virksomheter, blant annet høvleri og beiselinje. Nesbruket ble bygget i 1873 ved Kjærstadforsen, og ble grunnlagt av handelsmann Andreas Bech Jürgensen (d.e.) og Even Sund. I 1891–92 ble sagbruket flyttet til utløpet av Tveråga. I 1901 ble sagbruket flyttet til tomten til nedlagte Engelskbruket på Halsøya.
Even Sund kjøpte bruket fra Andreas Bech Jürgensens konkursbo i 1894. Flere aksjonærer kom inn etterhvert. I 1908 ble bruket videresolgt til eierne av Van Severen (Kjær & Co). Staten kom inn som eier av sagbruket fra 1920. Sagbruket ble i 1997 kjøpt av Bergene Holm.<onlyinclude>
Den siste tømmerstokken gikk gjennom saga den 29. desember 2008, og Nesbruket drev deretter med høvleri, beiselinje, impregnering, sortering og kapping. Mandag den 9. februar 2009 var siste produksjonsdagen ved anlegget. Sagbruket var gjennom sin levetid i uavbrutt drift.
Brukssjefer
- 1873–1907: Even Sund, fra Flatanger
- 1908–1920: Hans J. Aas, fra Levanger
- 1920–1935: Ole Fellingsfors, fra Grane
- 1935–1965: Alf Horsberg, fra Leka
- 1965–1982: Hågen Kr. Strandjord, fra Rana
- 1983–????: Willy Hauan, fra Vefsn
Galleri
- Historiske dokumenter
Prisliste fra 1927, utvendig.
Prisliste fra 1927, innvendig.
- Nesbruket etter nedleggelsen
Se også
Litteratur
- Bøker
- Sagbrukshistorie 1873-1995, utgitt av Nes Trelastbruk
- Aviser og tidsskrifter
Herøy er en øykommune på Helgeland i Nordland fylke. Landarealet består av større og mindre øyer, holmer og skjær. Kommunens høyeste punkt er på Vardøya (119 meter over havet). Bortsett fra denne og deler av Øksningan ligger det meste av kommunen relativt lavt over havnivået. Kommunesenteret er Silvalen på Nord-Herøy. Herøy har bruforbindelse mot nabokommunen Dønna i nord, mens Alstenfjorden i øst utgjør grensa mot Alstahaug kommune. I sør og sørvest grenser Herøy mot Vega kommune. Les mer …
 Foto: Jonas Greger Walnum og Else Marie Meyer Hersleb Walnum, Nord-Herøy. (Ukjent) (født 1799, død 1888) var det eldste av Jonas Greger Walnum og Else Marie Meyer Herslebs femten barn. Proprietærfamilien på Nord-Herøy gård var velstående og med mange kontakter. Søsteren Johanne («Hanna») ble gift med Hans Holst, fogd i Salten, to år etter at Walnum ble gift med Holsts søster, Christiane, i 1830.
J. O. Walnum utdannet seg til prest i Christiania, og ble residerende kapellan til Herøy i 1827, med tilholdssted på prestegården på Sør-Herøy. Det fortelles at han tok til takke med det relativt fattige prestekallet i Herøy fordi han ønsket å bo og virke i heimbygda - samt at han med sin bakgrunn ikke manglet midler uansett. Les mer … | 
