Gunhild Helene Ugland (født 11. februar 1877 på Lille Augland i Nedenes i Froland kommune i Aust-Agder, død 1. august 1940 på Borås Lazarett i Västergötland i Sverige) var utdannet lærerinne, men «hoppet av» og ble sosialistisk agitator. Som så ble hun den første som tok seg fram til gruvebyen Sulitjelma, og implisitt; den første – og eneste sosialistiske agitator som greide å holde foredrag i «Lapplands Helvete». Men hun var også vår første kvinnelige arbeiderdikter. Hun var dessuten den som skrev prologen til kvinnenes første 17. mai-tog, og hun ble styremedlem i det første sosialdemokratiske ungdomsforbundet. Hun holdt innledning, som norsk gjest på en av Skandinavias første sosialdemokratiske kvinnekonferanser – i Sverige. Her ble hun også valgt til konferansens referent.
Hvorfor kjenner vi henne ikke da? Kan hende fordi hun virket i Norge i bare noen få år – før hun gjorde svenske av seg. Det er nok også en av grunnene til at det er skrevet mer om henne i regi av svenske sosialhistorikere, enn det er blant norske kolleger. Standardverket om henne kom på Falken Forlag i 1991, av Eyvind Viken. I tillegg skriver Martin Nag om henne i verket Glemte arbeiderdiktere fra 1975 og i en artikkel han betegnende nok kalte «Arbeiderskribenten» Les mer …
 Andreas Quale, faksimile fra bok om mottakere av St. Olavs Orden (Hanche, Oslo 1934). Andreas Quale (født 31. mars 1875 i Målselv, død 15. februar 1948) var ingeniør, tilknyttet gruvevirksomhet i hele sitt yrkesaktive liv. Han var direktør for Sulitelma Gruber fra 1912 til han gikk av med pensjon i 1941, og var også lokalpolitiker i Fauske kommune. Andreas Quale tok eksamen som maskiningeniør ved Trondhjems Tekniske Læreanstalt i 1895, og studerte også ved Bergskolen i Freiberg. Han fikk Statens stipend for å bese gruver og anlegg i utlandet i 1900.
Fra 1895 til 1905 var Quale ingeniør ved smeltehytta og vaskeriene ved Sulitelma Aktiebolags gruver. Han var deretter direktør for bolagets filialgruver i Kåfjord i Alta 1905-11 ( Altens kobbergruber). Quale var overingeniør ved Sulitelma Gruber 1911-12, og direktør samme sted fra 1912. Han satt i direktørstillingen til 1941. Les mer …
Ein straumbåt (lokal uttale: ["strøʊmˌbɔ.t]) er ein lokal variant av saltværingsbåten. Straumbåtane, som normalt har to fulle rom og eit halvrom i midten, og to til tre par årar, blei tradisjonelt bygd på Evensgård og Kvæl på Røkland i Saltdal kommune for bruk i den ekstreme straumen (opptil 16 knop) i Saltstraumen i Bodø. Karakteristiske drag ved straumbåten er den grunne kjølen og relativt flatbotna skrogforma så vel som at sjølve kjølen er kort og går over, via ein knekk, i lett skrånande understemne ved skottane. Straumbåtane har ikkje tollpinnar (som lett kan knekke ved stor belastning), men naturlig vaksne heiltre-keipar. Ofte er det brukt ekstra solide hammelband av sydd dyrehud. Resultatet er ein gruntgåande båt med brei base og lite motstand under vasslinja — ein kombinasjon som er gunstig for å komme seg fram i sterk straum, men til gjengjeld usikker når både straumen og vinden er sterk. Les mer …
Elias Blix (fødd 24. februar 1836 i Gildeskål, død 17. januar 1902 i Kristiania) var forfattar, professor, lærar, målmann og politikar. Han vert særleg hugsa som salmediktar, og som omsetjar av Bibelen til landsmål. Blix oppdaga landsmålet då han gjekk på lærarskole i Tromsø i 1850-åra. Han tok kontakt med målrørsla då han kom til Kristiania og blei knytt til Aasmund Olavsson Vinje og vekebladet Dølen. Han besøkte Gildeskål sommaren 1866 og bad om løyve til å preike i Gildeskålkyrkja, men på grunn av Blix sitt arbeid som målmann ville ikkje soknepresten gje løyve. Blix hadde nettopp tatt teologisk embetseksamen. Hendinga i Gildeskål blir sagt å vere grunnen til at han ikkje blei prest og at han aldri kom tilbake til Gildeskål. I 1868 var han med på å stifte «Det norske Samlaget», som fekk til oppgåve å gje ut nynorske skrifter.Blix var med på arbeidet med å omsette Bibelen og Luthers litle katekisme til landsmål. Elias Blix blir rekna som ein stor salmediktar. Han har skrive meir enn 200 salmar. Det var først i 1892 at salmane hans vart godkjende for bruk i kyrkja. I Norsk Salmebok er det tatt med 71 salmar av Blix. Blant hans mest kjende salmar er «No Livnar det i Lundar» og fedrelandssalmen «Gud signe vårt dyre fedreland», den første tonsett av Ludvig Mathias Lindeman.
Han døydde i heimen sin i Briskebyveien 11.
Ettermæle
Aftenposten refererte i aftenutgåva si den 21. januar 1902 frå minnetala til stortingspresident Edvard Liljedahl over Blix i Stortinget same dag, som stortingsrepresentantane tradisjonen tru påhøyrde ståande (utdrag):
| Siden Storthinget sidst var samlet til møde har vort fædreland og vort Universitet atter lidt et stort tab. Fhv. statsraad, Dr. Professor Elias Blix er nemlig vandret bort. Jeg er sikker på, at budskabet herom modtages med sorg ikke alene i denne sal, men udover det hele land fra hytten til hallen. Professor Bliz var nemlig en landskjendt mand, og han var ligesaa anerkjendt og elsket som han var kjendt, og han fortjente at være det. … Ubetinget størst betydning har professor Blix havt som sanger og salmedigter; som saadan skal han nævnes jevnsides med vore bedste.
|
|
|
Elias Blix er gravlagd på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Gravminnet er ein høg bautastein med Blix sitt portrettrelieff i bronse.
Fleire veger og gater i landet har namn etter Elias Blix, til dømes i Oslo, der Elias Blix' gate på Ila vart namngjeven i 1934. Også i Harstad finner vi ham igjen; i Professor Blix' gate.
Kjelder
Lenkjer
| 
.jpg)
