Fra Hokksund telefonsentral, trolig i mellomkrigstiden. Foto: Ukjent Telefon- og telegrafbestyrerinnene utgjorde en liten del av de teleansatte, og de fleste bestyrerne var menn. Tabellen nedenfor er ikke komplett, men basert på søk i Digitalarkivet (12. oktober 2021).
Telegrafverket trengte helt fra starten i 1855 spesialutdannet personale. Mye tidligere enn andre statsinstitusjoner tilbød de derfor systematisk, sentralstyrt utdanning. Allerede i 1858 fikk kvinner adgang til etatens tremånederskurs i ekspedisjon og teknikk. Dette åpnet nye muligheter for kvinner som på denne tiden verken hadde adgang til høyere utdanning, andre stillinger i staten eller til å drive næringsvirksomhet i særlig grad.
De to-tre første tiårene var rekrutteringen til etaten svært sosialt skjev. I 1875 hadde 25 % av mennene og 40 % av kvinnene embetsmenn til fedre. Fram til omkring 1890 utgjorde kvinnene rundt en fjerdedel av telegrafistene. Som kvinneyrke hadde telegrafistinnene høy status. De hadde riktignok lavere lønn enn mennene, færre muligheter til ledende stillinger, og fram til 1904 stilte Telegrafverket krav om at de måtte være ugifte.
Med telefonens inntog økte kvinneandelen i etaten kraftig, samtidig som flere tiltak svekket kvinnenes stilling. Mens utdanningen de første tiårene hadde vært lik og felles for kvinner og menn, ble det på 1890-tallet skilt mellom lavere kurs i ekspedisjon for kvinner og høyere kurs i teknikk og ledelse for menn. De lavere kursene ble desentralisert til distriktene og lokale stasjoner, med varierende kvalitet og lengde. Det ble også innført såkalte "bostedsbånd" både i rekrutteringen og ansettelsen av kvinner. På større stasjoner ble telegraf og telefon gjerne skilt, og telefonsentralen ble rene kvinnearbeidsplasser. Les mer …
Portrettintervju: «Hun gir svar på tiltale - Elin Frøyset». Faksmilie fra Moss avis, 31. mai 1975.
Elin Dolores (Holter) Frøyset (født 27. januar 1921, død 16. juli 2004 i Moss) var lektor, folklorist og folkeminnesamler. Holter Frøyset søkte i 1950 om stipend fra Norsk Folkeminnesamling for å drive videre innsamling av folkeminner i Østfold. I søknadsbrevet av 24. januar skriver hun at hun ønsker å «(…) motbevise at Østfold skulle være særlig fattig på gamle tradisjoner». Stipend ble tildelt, og Holter Frøyset brukte sommeren samme år på innsamling i Eidsberg, Hærland og Trømborg. Rapporten hennes til NFS fra oktober 1950 viser at folketroen fremdeles hadde fotfeste blant folk i Østfold på denne tiden. Les mer …
Frå 1952 til butikken vart nedlagt låg han i sokkeletasjen i dette huset. Foto: Olve Utne
Soleimsund Handel, først driven under namnet Fr. Marit Halsnes, var ein butikk på Hals på Tustna som vart driven frå 1947 til 1982. Butikken var heile tida ein typisk landhandel med variert utval. Frå butikken vart etablert og heilt fram til ferjeruta Kristiansund–Tømmervåg vart opna i 1960 vart det meste av varene levert til butikken med båten MB «Vega» til Innerseterkaia, og derifrå gjerne med mindre båt direkte til bryggja i Stranda, som fungerte som hovudlager dei første åra. Marit K. Halsnes ( 1916–200?) begynte med butikkdrift i eine stua i Stranda under Hals i 1947. Da ho vart gift med radiotelegrafisten Einar Widding ( 1916– 2007) i 1950, vart han òg med på drifta. Les mer …
Schomraghs bilde av Kjerkgata på Røros (1869).
Elen Schomragh (født 10. juni 1820 på gården Skomrag i Lyngdal, død 24. februar 1902 i Kristiania) var fotograf.
Navnet er også skrevet Elen Skomra.
Hun fotograferte i Grimstad i desember 1865, hadde der atelier i kaptein Jørgensens hus i Vestrebugate. I Egersund fotograferte hun rundt 1865-1868 i Salvesens Gaard. Hun flyttet til Moss i 1868. Der finner vi henne i Storgata 43c i folketellinga 1875, oppført som ugift fotograf. Fotograf Albertine Dideriksen bodde på samme adresse. I Moss signerte Schomragh sine bilder også med «Schomragh & Co.» og "«Elen Schomragh & Co.»". Flyttet ca. 1872 til Christiania. Hun begynte antagelig sine reiser oppover Østerdalen i 1869. Les mer …
|