 Futen sin utgiftspost for avrettinga av Kari Nyrnes. Transkribert: «Giffued skarpretteren aff Opsloe for en Throldquinde wed naffn Karin Nyrness hannd effter en 12 mands dom, wed Ild og brand haffuer heeden Retted. Penninge - v dr. r» Kjelde: Akershus lensrekneskap 1623-1624. var ei kvinne frå Lom som vart dømd for trolldomsutøving og brend på bålet i 1623 eller moglegvis i 1624. Det vi veit om henne, er berre det som framgår av ein utgiftspost i futerekneskapen for Gudbrandsdalen for rekneskapsåret 1623-1624.Gardsnamnet Nyrnes som etternamn peikar mot at ho budde på denne garden. Ho kan for den saks skuld ha vore gardkona der, men det er sjølvsagt uvisst. Les mer …
 Fra Hokksund telefonsentral, trolig i mellomkrigstiden. Foto: Ukjent utgjorde en liten del av de teleansatte, og de fleste bestyrerne var menn. Tabellen nedenfor er ikke komplett, men basert på søk i Digitalarkivet (12. oktober 2021).
Telegrafverket trengte helt fra starten i 1855 spesialutdannet personale. Mye tidligere enn andre statsinstitusjoner tilbød de derfor systematisk, sentralstyrt utdanning. Allerede i 1858 fikk kvinner adgang til etatens tremånederskurs i ekspedisjon og teknikk. Dette åpnet nye muligheter for kvinner som på denne tiden verken hadde adgang til høyere utdanning, andre stillinger i staten eller til å drive næringsvirksomhet i særlig grad.
De to-tre første tiårene var rekrutteringen til etaten svært sosialt skjev. I 1875 hadde 25 % av mennene og 40 % av kvinnene embetsmenn til fedre. Fram til omkring 1890 utgjorde kvinnene rundt en fjerdedel av telegrafistene. Som kvinneyrke hadde telegrafistinnene høy status. De hadde riktignok lavere lønn enn mennene, færre muligheter til ledende stillinger, og fram til 1904 stilte Telegrafverket krav om at de måtte være ugifte.
Med telefonens inntog økte kvinneandelen i etaten kraftig, samtidig som flere tiltak svekket kvinnenes stilling. Mens utdanningen de første tiårene hadde vært lik og felles for kvinner og menn, ble det på 1890-tallet skilt mellom lavere kurs i ekspedisjon for kvinner og høyere kurs i teknikk og ledelse for menn. De lavere kursene ble desentralisert til distriktene og lokale stasjoner, med varierende kvalitet og lengde. Det ble også innført såkalte "bostedsbånd" både i rekrutteringen og ansettelsen av kvinner. På større stasjoner ble telegraf og telefon gjerne skilt, og telefonsentralen ble rene kvinnearbeidsplasser. Les mer …
 Astri Stockfleth i 1932. Fra Lørdagsavisen (ukjent fotograf). Astri Agathe Marie Stockfleth, f. Steensen (1885-1964) drev kaffeforretning i Oslo i over 50 år. Under hennes ledelse vokste firmaet Astri Stockfleth til å bli en av byens ledende kaffeforretninger, og etter andre verdenskrig en kjede med flere filialer.Utover 1920-åra ble Den danske kaffeforretning skrevet med stadig mindre bokstaver i annonsene, mens skriftstørrelsen på navnet Astrid Stockfleth økte tilsvarende, helt til navneendringen endelig ble annonsert i Norsk Kunngjørelsestidende i 1932. “Nu har jeg bare mitt eget navn som firmamerke”, uttalte fru Stockfleth til Lørdagsavisen etter at firmaet hadde endra navn.
Under kafferasjoneringa i åra etter andre verdenskrig var det mange som valgte å kjøpe kaffen sin i spesialforhandlere, slik at den kaffen de faktisk fikk kjøpt skulle være av best mulig kvalitet. Her hadde Astri Stockfleth godt renommé. Etter at kafferasjoneringa gradvis tok slutt i åra etter andre verdenskrig, begynte bedriften å ekspandere.
Les mer …
 Logoen til Norges Kooperative Kvinneforbund - stiftet i 1910. ble stiftet under navnet Harstad Kooperative Kvindeforening den 11. desember 1924 i godtemplarlokalet. Her møtte 14 kvinner og fire menn som valgte Magda Hofsø til sin første formann. Da foreningen høsten 1925 ble registrert som medlem i Harstad kooperative Forening, fikk den medlemsnummer 356. Da Harstad Samvirkelag ble stiftet under navnet Harstad kooperative Forening på Hans Egedes fødselsdag 31. januar 1921, var det av en forsamling som var praktisk talt fri for kvinnelig deltagelse. Ett unntak kan likevel nevnes; Sofie Schei, mangeårig styremedlem og kasserer i Harstad Arbeidersamfund. Hun ble harstadkooperativets andre revisor. Forbrukerkooperasjonen var tidlig oppmerksom på kvinnenes rolle som hjemmenes økonomer. Derfor var det viktig å vinne kvinnene for saken. Les mer …
 Margit Hansens gate i Oslo har fått navn etter Margit Viktoria Pryser. Hennes pikenavn fra tida da hun bodde i Platous gate, ble brukt. (født Hansen 11. juni 1898, død 4. juni 1986) ble født inn i en arbeiderfamilie på Grønland i Kristiania. I 2006 ble hennes pikenavn valgt da man skulle sette navn på ei ny gate i området, Margit Hansens gate. Grunnen til at vi vet mer om henne enn det de vanlige kildene, som folketellinger og kirkebøker, kan fortelle er at hun i 1970-åra fortalte barnebarnet sitt om livet på østkanten. Dette barnebarnet er historikeren Tore Pryser, og fortellingene resulterte blant annet i artikkelen «Margit fra «Nr. 13» - Sosialhistorie fra en arbeiderbygård» (1984) og senere i et kapittel i boka Mobilitet og mentalitet (2004).
Hun blei født på Vålerenga. Foreldrene var Ludvig Hagen Hansen (f. 1877 i Skedsmo, død 1966 i Oslo) og Amalie Hansine Hansen (f. 1880 i Kristiania, død 1923 samme sted), og de bodde i Sveriges gate 15. Ved dåpen i Gamlebyen kirke (Vålerenga ble ikke eget sokn før året etter) den 17. juli 1898 fikk hun navnet Margit Viktoria. Familien flytta nokså kort tid senere til en av gråbeingårdene, Jens Bjelkes gate 39, og bodde der en tid, og så til Platous gate 30. I folketellinga 1900 finner vi henne sammen med foreldrene, broren Karl (f. 1896 på Hamar) og søstera Ragnhild (f. 1899 i Kristiania). Les mer … | 
.jpg)
