Kompani Linges eneste kvinnelige medlem får Kongens fortj.medalje i gull. Overrekkelse ved general Sten Florelius til Ingebjørg Skoghaug. Avisklipp fra Dagbladet, 03.01.1950, s. 6 Kvinnene i motstandsbevegelsen risikerte livet under andre verdenskrig. Men etter krigen ble det nesten stille om de modige kvinnene i motstandskampen. Når kvinnene nevnes er det gjerne i biroller; som vertinner i dekkleiligheter eller som konene til motstandsmenn. Det har kommet ut en og annen bok, dokumentar og noen avisartikler, men dette er predt materiale. Når titlene f.eks. lyder Kvinner i krig : gløtt inn i en forsømt samtidshistorie og Kvinnenes glemte kamp, så ser vi at vi har manglet et stort, samlende verk.
Kvinnene drev motstandsarbeid side om side med gutta. Deres mot var like stort og mange av deres venner ble arrestert, torturert og henrettet. Det er registrert 1003 navngitte kvinner som kjempet, flere tusen satt som politiske fanger og vi vet om en del som døde enten i kamper, i fangenskap, under tortur eller i selvmord.
Høsten 2020 kom det endelig et etterlengtet storverk; Mari Jonassen kom ut med "Norske kvinner i krig 1939-1945", et verk på over 600 sider. Dette verket fyller ut en stor, hvit flekk i okkupasjonshistorien. Historikeren Jonassen peker ikke bare på forsømmelsene som har preget tidligere framstillinger. Hun får et nytt og langt mer sammensatt bilde til å tre fram, basert blant annet på hundrevis av interjuer som hittil har ligget ubenyttet i arkivene på Norges hjemmefrontmuseum. Verket byr på en mengde ukjente historier fra hele landet og inneholder et omfattende navneregister. Les mer …
Hanna Th. Flittie Foto: Ukjent Hanna Th. Flittie (fødd 7. desember 1863 på Flitti i Lesja, død 12. februar 1932) vart innvald som fyrste kvinnelege medlem i Lesja heradsstyre i 1904. Ho var dotter av Thrond T. Flittie (1815–1881) og Anne Olsdtr. f. Hauje (1823–1913),
Hanna gjekk lærarskule i Klæbu, men kom ikkje til å arbeide i skulen. Ho starta i staden med handelsverksemd, og bygde seg butikklokale ved riksvegen ovafor heimgarden, Flittibue. Attåt butikken hadde ho ein liten jordveg og eit par kyr, som ho fødde dels med høy ho tok i mot i byte med handelsvarer. Ei rekneskapsbok etter ho syner òg at ho dreiv med fehandel. Les mer …
Faksimile frå Aftenposten 19. november 1959: annonse for Aslaug Høydal si bok Sevje.
Aslaug Høydal (fødd i Seljord 22. desember 1916, død i Skjåk 20. juli 2007) var lærar, forfattar og samfunnsdebattant. Særleg markerte ho seg i debatten om skulesentraliseringa på 1960-talet, med ein roman som var eit kraftig åtak på den nye, linjedelte ungdomsskulen. Ho hadde eit kristent livssyn, og kan på mange måtar kallast verdikonservativ. Samstundes hadde ho markante standpunkt som mest har vore identifisert med den radikale venstresida i norsk politikk, engasjert for eksempel i antiatomvåpenkampanjen frå slutten av 1950-talet, og for palestinarane si sak i Midtausten.Høydal var fødd og oppvaksen på småbruket Anåskosi i grenda Langlim i Seljord kommune. Foreldra var gardbrukarparet Hans Høydal og Anne fødd Bakken. Aslaug hadde sju sysken, deriblant lærar og forfattar Olaus Høydal og trekunstnaren Torvald Høydal. Ho var ugift.Høydal hadde ei mangesidig utdanning etter grunnskulen i heimegrenda. Ho gjekk på Telemark Folkehøgskule i Kviteseid, Den kvinnelege industriskulen i Oslo, Askov Højskole i Danmark. Lærareksamen tok ho ved Elverum lærerskole i 1959, og gjekk også på Noregs lærarhøgskule i Trondheim. Ho vidareutdanna seg til adjunkts grad.
Sterkt internasjonalt orientert som ho var, drog ho på fleire studiereiser utanlands, mellom anna til Italia og til fleire land i Midt-Austen.
Allereie før ho tok lærarprøva i Elverum var Høydal tilsett som lærar ved folkehøgskular i Ryfylke og på Vestoppland. Etter lærarprøva var ho ei tid ved Sandbu skule i Nord-Fron. Frå 1960 var ho tilsett ved Tokke ungdomsskule. I 1971 vart ho tilsett som adjunkt ved Nordberg skule i Skjåk (grunnskule), der ho vart verande til ho nådde pensjonsalderen. Ho vart buande i Skjåk livet ut, og fekk bygt sitt eige hus nær heimstaden til Jan-Magnus Bruheim. Les mer …
|