Forside:Kvinner i lokalhistoria

Om Kvinner i lokalhistoria
Vi har fått vist fram mange kvinnelige politikere og pionerer - nå skal vi også jobbe for å synliggjøre andre kvinner på en tydeligere måte. Ranveig Kalrudstad får her tjene som eksempel på de som slet ut ryggen like så mye som mennene gjorde det på åkeren. Fotoet er fra hennes familiealbum, og er trolig tatt i 1930-åra.

Kvinner i lokalhistoria er et delprosjekt på Lokalhistoriewiki som har som formål å synliggjøre kvinner i en lokalhistorisk sammenheng. I lokalhistoria, som i historieskriving og -forsking ellers, er kvinner ofte underrepresentert. Dette skyldes til dels at det kan være vanskeligere å finne kvinner å omtale i eldre tiders politiske og økonomiske historie, der kvinner gjerne enten spiller biroller eller omtales kollektivt. Men det skyldes også at historie som andre akademiske fag har vært mannsdominert, og har oversett viktigheten av kvinner og av «kvinnelige sysler».

Få grener av historiefaget har en bedre mulighet enn lokalhistorien til å rette opp denne skjevheten. Lokalhistorie er de nære tings historie, og det å finne kvinner som kan og bør omtales er ikke vanskelig. Samtidig er det fortsatt slik at menn har et forsprang som det må korrigeres for, og det er det vi prøver å gjøre med dette prosjektet.   Les mer ...

 
Smakebiter
Helland ca. 1950
Foto: Norske gardsbruk
Margit Gjermundotter Haugan (fødd 17. november 1830 i Skafså, daud 17. oktober 1918) var hagebrukar. På nedre Haugane fekk ho planta ein større frukthage med i alt 99 epletre, dei fleste hadde ho sådd i potter som frø. For frukthagen på Haugane fekk ho sylvmedalje av Telemark Landbruksselskap. Ho fekk og fleire påskjøningar for mellom anna veving. I 1861 var Lindeman i Fyresdal og skreiv ned 5 melodiar etter Marjit Jermundsdatter Haugene.   Les mer …

Olga Bjoner gjør nazihilsen til Vidkun Quisling foran Det kongelige slott under tiårsjubileet til Kvinnehirden. Hun var leder for denne organisasjonen fra 1942.
Foto: Ukjent / Riksarkivet
Olga Bjoner (født 10. desember 1887 i Askim, død 25. juni 1969) var sentral i å bygge opp Norges Bondekvinnelag i mellomkrigstida. Under okkupasjonen ble hun leder av Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon, som fra 1941 også inkluderte Kvinnehirden. Dette førte til at hun ble dømt for landssvik. I 1955 ga hun ut boka Dette har hendt, som var et svært bittert anklageskrift mot rettsoppgjøret og et forsvarsskrift for hennes handlinger under krigen. Deler av boka står i strid med det hun skrev i 1943   Les mer …

Karen Hammmond visste å ta hånd om økonomien. Her er hennes kunngjøring etter hennes andre manns bortgang i 1779, der hun sikrer seg at alt går riktig for seg med arven. Fra Tronhiems allene kongelige privilegerede Adresse-Contoirs Efterretninger, 17. september 1779.

Karen Hammond (født 18. august 1731 i Trondheim, død 2. mai 1807 samme sted) var gift hele fire ganger og bygde seg opp en stor formue som hun etterlot seg til sin fjerde ektemann, Christopher Pavels. Hun drev en tid forretningsvirksomhet under eget navn, mens hun hadde enkestatus mellom 1772 og 1777.

Hun var datter av skipsfører og senere kjøpmann Alexander Hammond (1700–1749) og Birgitte Margrete Mosling (1710–1788). På farssida tilhørte hun slekta Hammond; hun var sønnesønns datter av den svært velstående trelasthandleren og kjøpmannen Thomas Hammond.   Les mer …

Emma Hjorth.
Foto: Ukjent, hentet fra Metyer 1943: Norske kvinner: 150 portretter.

Emma Hjorth, født Emma Alethe Andreasdatter Lippestad (21. mai 1858 på Søndre Leppestad gård i Hobøl kommune, død 2. juli 1921 i Kristiania) var en pioner innen omsorgen for psykisk utviklingshemmede og var den første i Norge som startet et hjem for de «ikke-dannelsesdyktige» utviklingshemmede.

Både Emma Hjorth og broren Johan Anton var ivrigere forkjempere for at det også måtte bygges pleie- og arbeidshjem for de såkalte «ikke-dannelsesdyktige» etter forbilde fra de danske institusjonene som også inkluderte både skole, arbeidshjem og pleiehjem. De fikk imidlertid ikke gjenomslag for at dette også var et statlig ansvar, da de offentlige myndighetene var redd for økte offentlige utgifter. Dette skjedde i en tid hvor stadig flere barn og unge med utviklingshemning og ulike lærevansker falt utenfor skolene og dermed også utenfor statens ansvar, samtidig som en på denne tiden fikk en stadig mindre tiltro til pedagogiske tiltak, og økende tiltro til medisinsk behandling, internering og sterilisering av personer med utviklingshemning som ledd i å sikre befolkningskvaliteten.I 1898 etablerte Emma Hjorth Norges første institusjon for psykisk utviklingshemmede, som fikk navnet Fru Hjorths Pleie- og Arbeidshjem. Denne hadde kun to beboere som begge var såkalte «ikke-dannelsesdyktige». Institusjonen lå først på Sjøvollen under Østenstad i Asker og flyttet i 1900 til Solvang nær Asker sentrum, hvor klientantallet økte til 34.   Les mer …

Faksimile fra Morgenbladet 28. juli 1956: utsnitt av omtale av Jeanne Coyne Mossige.

Jeanne Coyne Mossige (født 28. april 1912 i Philadelphia i USA, død 16. mai 1993 i Oslo) var genetiker. Hun kom til Norge som forsker på 1930-tallet, og forble her livet ut. Hun var først tilknyttet Universitetet i Oslo, deretter Radiumhospitalet i en årrekke. Mossige publisert blant annet en rekke arbeider om insektet drosophilia innen bananfluefamilien, som brukes mye innen arvelighetsforskning, dels alene, dels sammen med andre. Hun gjorde også et betydelig arbeid med å oversette norske doktorgrader til engelsk.

Jeanne Coyne Mossige var fra 1945 medlem av American Women's Club of Oslo, og i mange år var hun klubbens president.   Les mer …

Aashild Domaas ca. 1935
Annonse for valgforedrag av Aashild Domaas og Johan Hjort.
Foto: Asker og Bærums Budstikke 24.9.1930.

Aashild Domaas (født 24. april 1883 i Sørum, død 24. september 1940) var kvinnesaksleder og politiker for Frisinnede Venstre. Asker og Bærum Kvinneråd ble stifta med Marie Michelet som drivende kraft i 1906; Asker ble skilt ut som eget kvinneråd i 1916. Aashild Domaas var seinere leder i den gjenværende organisasjonen, Bærum Kvinneråd. Hun engasjerte seg også i Oslo Hjemmenes Vel, særlig for å støtte «husindustri», og var styremedlem i Hjemmenes Vel nasjonalt.

Bærum Kvinneråd jobba blant annet lenge for å få en kommunal husmorskole. Da det ikke gikk, satte de selv i gang Bærum kvinneråds husmorskole i 1931, og Domaas ble «husmorskolens mor».   Les mer …
 
Se også
 
Kategorier for Kvinner i lokalhistoria
 
Andre artikler
 
Siste endringer for Kvinner i lokalhistoria

Flere endringer ...