 Portrettintervju: «Hun gir svar på tiltale - Elin Frøyset». Faksmilie fra Moss avis, 31. mai 1975. (født 27. januar 1921, død 16. juli 2004 i Moss) var lektor, folklorist og folkeminnesamler. Holter Frøyset søkte i 1950 om stipend fra Norsk Folkeminnesamling for å drive videre innsamling av folkeminner i Østfold. I søknadsbrevet av 24. januar skriver hun at hun ønsker å «(…) motbevise at Østfold skulle være særlig fattig på gamle tradisjoner». Stipend ble tildelt, og Holter Frøyset brukte sommeren samme år på innsamling i Eidsberg, Hærland og Trømborg. Rapporten hennes til NFS fra oktober 1950 viser at folketroen fremdeles hadde fotfeste blant folk i Østfold på denne tiden. Les mer …
 Alette Engelhart. Foto: Leif Ørnelund (1958) Alette Marie Engelhart f. Nicolaysen (født 7. mai 1896 i Kristiania, død 13. august 1984 samme sted) var som leder i Norges Husmorforbund 1946–1959 frontfigur for husmorsaken i etterkrigstida. I en tid der majoriteten av norske kvinner var hjemmeværende, kjempa hun blant annet for husmorvikarordninga, husmorutdanning og for anerkjennelse av viktigheten ved ulønna arbeid i hjemmet.
Slekt og familie
Hun var datter av kaptein Anton Martin Schweigaard Nicolaysen (1870–1907) og Dorothea Jeanette Horn (1870–1943).
I 1920 ble hun gift med distriktsveterinær Bernt Engelhart (1888–1961), som var sønn av amtmann og statsråd Thomas von Westen Engelhart og Elisabeth Mathie Sophie Nielsen.
Liv og virke
Hun tok examen artium på Frogner skole i 1915, og fulgte opp med lærerinneeksamen på Hartvig Nissens skole året etter. De neste fire åra jobba hun som lærer på Frogner skole. Som det var vanlig på den tida, slutta hun i jobben da hun gifta seg i 1920. Bernt Engelhart fikk stilling flere steder rundt om i landet de neste åra, og Alette Engelhart var da husmor med ansvar for hjem og barn. Etter hvert som barna ble større begynte hun å engasjere seg i husmorlag, blant annet i Harstad husmorlag og Kvinnenes Arbeidshjelp på Eidsvoll.
Under andre verdenskrig var det mange som fikk opp øynene for hvor krevende det kan være å være husmor. Mens regelen fortsatt var at det var ektemannen som tok inn pengene, måtte husmødrene stå i kø for å få tak i matvarer og annet, og de måtte strekke de knappe ressursene så godt det lot seg gjøre. For Engelharts del ble dette kombinert med motstandsarbeid. Gjennom etterretningsorganisasjonen XU var de involvert i flyktningtranport til Sverige. Hjemmet deres i krigsåra, Breidablikk like ved Eidsvoll kirke, ble brukt som mellomstasjon for flyktninger som kom med tog til Eidsvoll. Som distriktsveterinær hadde Bernt Engelhart kjøretillatelse og kunne få tak i bensin, slik at han kunne kjøre flyktningene innover mot grensa der de ble møtt av grenseloser.
Da krigen var over var det en sterk dugnadsånd i befolkninga, og Engelhart brukte denne for å bygge opp Norges Husmorforbund igjen. Allerede i 1948 hadde forbundet 30 000 medlemmer, like mange som ved krigsutbruddet. Da hun gikk av som leder i 1959 hadde forbundet hele 65 000 medlemmer. Da Else Germeten tok over ledervervet, fortsatte Engelhart som leder i det nordiske husmorforbundet. Hun var også aktiv i blant annet FN-sambandet der hun var leder 1948–1952, Foreningen Norden, Landsforeningen Norsk Arbeide, Koefoedskolen og Landsforeningen for Mentalhygiene. Hun engasjerte seg også i arbeidet mot atomvåpen, blant annet som medlem av De 13.
I 1946 ble husmorvikarordninga lovfesta. Den hadde vært diskutert før krigen, og kunne endelig komme på plass. Engelhart ble da valgt inn som husmorrepresentant i Statens husmorvikarråd. Forbundet arbeida også for å få anerkjennelse for verdiskapninga husmødrene sto for, blant annet ved at det skulle telles med i brutto nasjonalprodukt. Andre viktige saker var husmorferie, barnehagebygging, arbeidsstuer for barn, husstellopplæring og at tekniske forbedringer i hjemmene ble tilgjengelig for flest mulig. Fra 1960 til 1968 satt Engelhart i Rådet for heimkunnskap og husstell, og hun var 1966–1969 leder for et departementalt utvalg for undervisningsplaner ved fagskolene i husstell.
Gnisningene mellom husmorsakens og kvinnesakens forkjempere var en betydelig utfordring. Her hjalp det at Engelhart hadde bakgrunn fra kvinnesaksarbeid. Selv om det var enkelte saker man ikke klarte å bli enige om, som samskatt mellom ektefeller og skilsmisselovgivning, bidro hun sterkt til at det ble et samarbeid med Kvinnesaksforeningen om barnehagesaken, forsørgerlønn og ordninger for enslige forsørgere. I perioden hun satt i styret i Norske Kvinners Nasjonalråd bidro hun flere ganger til å forhindre splittelse når ideologiske motsetninger kom fram.
Engelhart ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1955. Hun hadde også XUs diplom og Deltakermedaljen for sin innsats under krigen.
Da VG i 2013 kåra Norges 100 viktigste kvinner plasserte juryen henne på 75. plass. Leserne vurderte henne høyere, og sendte henne helt opp til 29. plass.
Litteratur og kilder
 Heradsstyret på Utsira 1926–1928, med elleve kvinner og ein mann. Aasa Helgesen er nummer 8 på biletet. Frå Inntrøndelagen sitt julenummer 1925. Aasa Helgesen (fødd 11. februar 1877 i Bjelland, død 29. april 1968 på Utsira) var første kvinnelege ordførar i Noreg, i Utsira kommune frå 1926 til 1928. Ho var med dét også Europas første kvinnelege ordfører.
Ho var dotter av gardsarbeidar Ole Sørensen Røinesdal (1852–1938) og Sissel Johnsdotter Kåland (1841–1902), og voks opp på husmannsplassen Røinesdal i Bjelland, no i Marnardal kommune. Etter grunnskulen blei ho hushjelp hos ein bonde der. Med et garanti for eit lån på 300 kroner frå bonden og lensmannen kunne ho utdanne seg til jordmor i Kristiania. Då ho var ferdig utdanna i 1902 prøvde ho å få jordmorjobben i Bjelland, men blei innstilt som nummer to og måtte søkje andre stader.
Aasa Røinesdal fekk i 1903 jobben som jordmor på øya Utsira i Rogaland, utafor Karmøy. Den gongen tok det ni timar med båt ut dit, og det var ein stor overgang frå skogsbygda ho hadde vokse opp i. Ho blei raskt kjend med folk på Utsira, og fann seg godt til rette. Ho møtte mellom anna fiskaren Sivert Helgesen (1883–1941), som ho blei gift med den 24. juni 1907. Dei fekk åtte born: Karoline, Solveig, Johan, Olaf, Sigurd, Louise, Thomas og Arne.
Den 1. juli 1924 blei Utsira eigen kommune, etter å så langt ha vore ein del av Torvastad kommune. Det blei utpeika eit mellombels heradsstyre, og Sivert Helgesen blei første ordførar. Første val i den ny kommunen blei halde den 29. oktober 1925. Det var eit reint fleirtalsval, utan omsyn til lister. Det blei sett opp ei kvinneliste med tolv namn, mellom anna Aasa Helgesen. Så hende det at elleve kvinner og ein mann blei valde. Les mer …
 Lise Stauri. Foto: Ukjent. (fødd i Stavanger 6. januar 1882, død i Sør-Fron 14. februar 1949) var lærar, folkehøgskulestyrar og organisasjonsmenneske. Namnet hennar er sterkt knytta til Gudbrandsdalens folkehøgskule på Hundorp i Sør-Fron. Ho dreiv fyrst saman med mannen sin, Rasmus Stauri, som var grunnleggjar og styrar av skulen. Da han gjekk bort i 1932, tok ho over som styrar og var det i mange år etter det, nesten heilt fram til ho døydde. Lise Stauri var den fyrste, og i si tid den einaste, kvinnelege folkhøgskulestyraren i landet. Ho var internasjonalt orientert, noko som gav seg konkrete utslag i verksemda ved skulen på Hundorp.
Les mer …
 Lovise Heggen Foto: Johan J. Nerbøvik Lovise Heggen (fødd 17. mars 1893 på Heggen i Valldalen av foreldra Gurine Ingebriktsdtr. og Mons Ellingss. Heggen, som nr fem av fjorten sysken. Ho vart konfirmert i Norddal i 1908 med karakteren «Næsten udmerket godt».
Lovise Heggen tok eksamen ved Volda lærarskule i 1914 og hadde deretter stillingar ved Arendal, i heimbygda Valldalen og tre år i Narvik. I 1930 tok ho embetseksamen ved Universitetet i Oslo med hovudfag i norsk og sidefaga historie og engelsk. Deretter vart ho lektor ved Volda lærarskule fram til 1957. Ho bygde seg hus i Kårstavegen nr. 12 i 1937 og bude der til ho døydde.[1].
Lovise Heggen var sosialist og var med på etableringa av Volda Arbeidarlags kvinnegruppe i 1937, same året som ho vart vald inn i heradsstyret. Ho var sterkt religiøs, og vart medlem av Oxfordrørsla. Lærarskulen vart eit sentrum for denne rørsla. Ho var òg pasifist, og markerte seg ved å gå i mot hjelpa til Finland i februar 1940. Det fekk ho «skarpe hogg» for. Les mer … | 
.jpg)
