Røros Museums- og historielag (1930-1956: Røros museumsforening) ble stifta 23. juni 1930. Laget har til formål «å ta vare på alt som kan tjene og belyse Røros-distriktets kulturhistorie fra gammel tid og fram til våre dager». Fra starten arbeidet laget for å bygge et museum på Røros, og i 1955 fikk samlinga permanente lokaler. Fram til 1991 var laget eier og driver av Rørosmuseet. Da ble Stiftelsen Rørosmuseet oppretta og overtok drifta av museet. Laget ble da en støtteforening til Rørosmuseet, men var fortsatt eier av ca. 30 eiendommer. I forbindelse med at Rørosmuseet gikk inn i MiST, ble lagets eiendommer overdratt til Stiftelsen Rørosmuseet. Røros Museums- og historielag er representert i museumsstiftelsens styre, og skal støtte opp om stiftelsens formål gjennom praktisk og teoretisk arbeid.
Pr. 2019 er det 304 enkeltmedlemskap, 225 familiemedlemskap og 3 æresmedlemmer. Laget hadde en stor medlemsøkning i 2017, noe som skyldtes at Olavsgruvas Venner ble nedlagt og at aktiva og medlemmer ble overført til Røros Museums- og historielag.
Siden 1985 har laget vært medlem av Landslaget for lokalhistorie.
Hovedaktiviteter
Laget arrangerer historiske vandringer i sommerhalvåret. Medlemmene stiller også som vaktmannskap i de åpne husa i Sleggveien. Laget har dessuten teknisk og økonomisk ansvar for den årlige Falkberget-forestillinga ved Christianus Sextus.
Ledere
- 1930-1946: Henrik Grønn
- 1946-1967: Anders Kvikne
- 1967: Axel Aasen (overtok da Anders Kvikne døde)
- 1968-1971: Ingvald Tønseth
- 1971-1972: Ingrid Natrud
- 1972-1989: Knut Rendal Strøm
- 1989-1991: Tor Indset
- 1991-1992: Astri Angermund
- 1992-1994: Lina Homme
- 1994-1996: Paul Arne Galåen
- 1996-2009: Roar Dille
- 2009-2017: Ståle Lund
- 2017-: Arne Indseth
Æresmedlemmer etter 1980
- 1980: Olava Langen Aas (1906-1990)
- 1985: Ingeborg Kvikne (1899-1992)
- 1985: Lidulf Ødegård (1902-1999)
- 1991: Sverre Ødegaard (1947-2002)
- 2018: Astrid Nyhus
- 2018: Aage Aas
- 2019: Tor Indset
Bokutgivelser
Kilder
- Opplysninger fra museumslaget (Landslaget for lokalhistories lagsundersøkelse 2019).
Eksterne lenker
Peder Pedersen Aune (født 1820 i Tydal, død 1882 i Minnesota) var gardbrukar, og var sannsynlegvis den fyrste som utvandra frå Tydal på 1800-talet. Han vart med på ein ekspedisjon som drog frå Trondhjem i 1850 for å grava gull i California, og var med på å etablere byen Joinville i Brasil føre han kom fram til gullfelta. Seinare kom han heim og busette seg på Røros, men vart berre buande der i ti års tid før han utvandra på nytt til Minnesota. Les mer …
Fløtningskanalen Femunden-Feragen, også omtalt som Feragkanalen eller Feragskanalen, er et kanalanlegg med tilhørende fire tømmerrenner bygget i tre som går mellom Femunden og Feragen, gjennom Langtjern. Anlegget ble påbegynt i 1714, men ikke ferdigstilt før i 1764. Mellom Femunden og Feragen gikk et vannskille, da Femundens vann rant østover, inn i Sverige, mens Feragens vann fløt vestover mot Glomma. Kanalen gjør at Femunden idag avgir vann både til Glomma og til Trysilelva.
Kobberverket på Røros hadde et enormt behov for ved og trekull - ikke bare til smelting, men også til fyrsetting i gruvene. Dette førte til at skogen var uthogd opptil 25 kilometer fra Røros allerede rundt 1670, og fra begynnelsen av 1700-tallet måtte det meste hentes inn fra utenfor cirkumferensen. Ved å forbinde Femunden med Feragen, som ligger åtte meter lavere, fikk kobberverket tilgang på tømmeret i de store skogsområdene rundt Femunden. Les mer …
 Røros kirke sett fra området ved Hyttklokka. Foto: Chris Nyborg (2014) står i sentrum av Røros og er sognekirke for Røros sogn. Kirken ble reist i årene 1780 til 1784, og erstatta da Røros gamle kirke fra 1650. Med 1600 sitteplasser er den en av landets største kirker. Den kalles ofte Bergstadens Ziir, det vil si bergstadens pryd, og med sitt særegne eksteriør har den blitt et lett gjenkjennelig symbol for Røros. Med Røros Kobberverks store overskudd var det ikke noe problem å få reist en større kirke. Kobberverkets logo, kobbersymbolet og korslagte hammere, står over urskivene på tårnet. Denne logoen har senere også blitt Røros' kommunevåpen. Prisen for kirken var 23 000 riksdaler, en betydelig sum som tilsvarte omkring 450 årslønner for en gruvearbeider. Allikevel utgjorde det bare mellom en tredjedel og en fjerdedel av Kobberverkets årlige overskudd, så det gjorde ikke noe svært dramatisk innhogg i kassen. Les mer …
Rørossamisk, òg kjent som herjedalssamisk eller sørlig jämtlandssamisk, er den sørligaste av dei tre overlevande hovuddialektane av sørsamisk — og den sørligaste av alle dei nolevande samiske dialektane. I Noreg blir rørossamisk tradisjonelt snakka i området frå Nord-Østerdalen og Trollheimen i sør til Tydalsområdet i nordaust, og i Sverige blir han snakka så langt sør som i Idre og Särna. Blant dei mest kjennspake trekka kan nemnast bevart m i endingar der nordligare dialektar har svekking til b, så vel som mykje overgang frå -oe til -a i endingar. Andre viktige trekk er gjennomgripande palatalisering av s til sj føre fremre vokal ( goåssjie (gåessie)); hyppig overgang a > sj føre n ( Nörjisjn (Nöörjesne), sjeæterisjnie (seaterisnie)) og t ( Sjtaala (Staaloe), sjisjtie (sistie)); så vel som ein del apokope av korte vokalar. Les mer …
| 
