 Reidar Gording fotografert ca. 1935. Foto: Ukjent/Oslo Museum (født 3. februar 1873 i Sandefjord, død 15. juni 1952 i Oslo) var lege og spesialist i øre/nese/hals-medisin med virke i Kristiania/Oslo. Han drev i en årrekke egen privatpraksis, og mot slutten av karrieren var han dessuten spesialistlege ved Sanitetsforeningens revmatismesykehus. Han var også i en årrekke sensor for den medisinske embetseksamen. Les mer …
 Carl Anton Larsen (1900-1920) Carl Anton Larsen, ofte bare omtalt som C.A. Larsen (født 7. august 1860 på Østre Halsen i Tjølling, død 8. desember 1924 på fangstfeltet i Rosshavet i Antarktis) var skipsfører, havforsker, hvalfanger og selfanger.
Han ledet flere ekspedisjoner i Antarktis og åpnet for den norske hvalfangsten i Sørishavet, blant annet gjennom etableringen av landstasjonen i Grytviken på Sør-Georgia som som en forløper for den pelagiske (=på åpent hav) hvalfangsten gjennom ekspedisjonene til Rosshavet.I 1887 hadde Christensen vært med på å stifte selskapet A/S Oceana som sendte ekspedisjoner til de vest-antarktiske øygrupper. I årene 1892-94 var Larsen med som kaptein og ekspedisjonsleder på selfangeren «Jason» på to ferder sørpå for retthval- og selfangst ved De vestantarktiske øygruppene. «Jason» var rigget som bark, og bygget på Rødsværven (senere Framnæs mek. Verksted) i 1881, både verft og fartøy var eid av Christensen.
Det ble gjort geografisk pionerarbeid av stor betydning, men det økonomiske utbyttet ble ikke slik at man gjentok dette, men de skulle komme til å få betydning for hvalfangstnæringens utvikling. Dette skyldes at «Jason»-ekspedisjonene observerte store mengder blåhval, finnhval og knølhval i Antarktis og rundt Sør-Georgia. Larsen foreslo derfor å starte kommersiell hvalfangst der. Les mer …
 Utsnitt av den første siden av Andebus og Norges eldste kirkebok. Utsnittet viser døpte i Andebu sogn 1623. Siden er noe skadet i kantene. Fra Arkivverket, skannede kirkebøker. Norges eldste kirkebok, i alle fall den eldste som er bevart, er ei kirkebok for Andebu prestegjeld i Vestfold. Den starter i 1623 og er ført fram til 1738. Kirkeboka er ei av bare sju bevarte kirkebøker som starter før 1650. Andebu-boka er delt i én avdeling for hvert av de tre sognene Andebu, Kodal og Høyjord, og for hvert sogn er det ført lister over fødte (egentlig døpte) og døde (egentlig begravede). Om det har vært ført lister over trolovede og viede, er disse i så fall tapt. Det er imidlertid tvilsomt om slike lister er ført, da de i tilfelle sikkert ville vært ført sognevis, og da det ellers ville vært mye av en tilfeldighet om akkurat vielsene skulle mangle for samtlige sogn. For øvrig ser det nemlig ut til at boka er bevart i sin helhet, med unntak av at fødte (døpte) i Andebu sogn 1656 og 1657 mangler. Her har trolig ett blad gått tapt.
Med kirkebok tilbake til 1623 er det gode muligheter for å kartlegge Andebu-slekter, men uheldigvis er boka ofte knapp med opplysningene. Dåpslistene gir i hovedsak kun barnets fornavn, farens fornavn, bostedet og dåpsdatoen. Moras navn er bare i få tilfeller nevnt. Selv når det er snakk om barn født utenfor ekteskap, kalles barnets mor bare tøsen, samt at det oppgis hvilken gård hun bodde på. Faddere er ikke oppgitt før omkring 1690, og ofte er bare et par av fadderne nevnt. Likeledes gir begravelseslistene bare fornavnet og bostedet til den avdøde - en viktig opplysning som alder er ikke oppgitt annet enn for noen få personer. Videre er barn og kvinner ofte ikke nevnt med navn, men som «Nils Bergs barn», «Ole Flåttens kvinne» og så videre. Les mer …
 SS «Nevada», modell, babord side Kvalfangst med seglfartøy i Nordatlanteren Nebbkval-/bottlenosefangst i Nordatlanteren frå Sunnmøre/Ålesund 62.47408549° N 6.15181299° Ø gjekk føre seg i tiåra rundt 1900 (1888 -1915) med spesialutrusta seglfartøy på 55 – 100 netto registertonn (sjå tabell nede i stykket). Fartøya var fyrst kjøpt brukt frå USA og England/dei britiske øyar. Seinare vart det kjøpt nye og brukte fartøy i Noreg. Størrelse og utrusting på fartøya var tilnærma lik for fangst og lasting rundt 1900. Tidleg og seint i perioda var der heftig forsking på fartøy og utstyr. Kvalfangarane var opptekne av god funksjon, ikkje detaljar. Dei sorterte fartøya i to typer etter seglføring, skonnertar og skværseglarar.
Fangstinga fylgde vandringa til nebbkvalen og fangsten var spekk til oljeproduksjon. Kvalen fylgde truleg vandringa til ein blekksprut/akkar. Kvalfangarane sjekka av og til mageinnhaldet til kvalen som var mest blekksprut med innslag av litt sild og torsk. Les mer …
| 
