Forside:Seglfartøy

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

KYSTKULTUR
Båtbygging • Klinkbygging • Fyr • Tradisjonsbåtregisteret

østnorske båter • sørvestlandsbåter • midtvestlandsbåter • sunnmørsbåter • geitbåter • trønderbåter • nordlandsbåter
norrøne fartøy • seglfartøy • dampfartøy • motorfartøy

Om Seglfartøy
Brigg har vore ein vanleg seglskipstype. Her ser vi S/S «Peggy» (103 ½ kl.), bygd på Nedre Kranens Værft i Kristiansund for «et Interessentskab» ved byggmeister O. Mæhle i 1869.

Eit seglfartøy (nynorsk/bokmål), òg skrive seglfarty (nynorsk) og seilfartøy (bokmål), er eit fartøy som har segl som hovud- eller einaste framdriftsmåte. Andre fartøykategoriar etter framdriftsmåte inkluderer blant anna robåtar, ro- og seglfartøy (f.eks. norrøne fartøy, galeiar og vestan-/nordanfjelske tradisjonsbåtar), dampfartøy (som ofte òg kunne ha rigg og segl, særleg i dei første tiåra etter at dampfartøya vart utvikla) og motorfartøy. Frå 1900-talet av har det vore vanleg at seglfartøy har motor, men dei blir framleis rekna som seglfartøy om riggen er fulldimensjonert.

 
Smakebitar
Fram i isen
Foto: Nasjonalbiblioteket
«Fram» er en skonnert og polarskute bygd i 1892 av Colin Archer i Larvik. Fram ble brukt på tre polarekspedisjoner ledet av henholdsvis Fridtjof Nansen, Otto Sverdrup og Roald Amundsen og har siden 1936 stått på FrammuseetBygdøy i Oslo.   Les mer …

Jakt Polarstjernen
Foto: Akvarell/gouach malt av skutemaler Frederik Sørvig

Polarstjernen (jakt 1855) var en Skåneviksjakt/Sunnhordlandsjakt bygget på Skåneviksstranda i 1855 av skipsbygger Gunnar Gravdal. Da forsøk på å få midler til restaurering og bevaring ikke lyktes, ble jakta målt opp og destruert 1997/1998. Jakta ble bygget på bestilling fra Lambrigt Leknes, Skånevik. Etter målebrev fra 12.12.1855 var skipet på 26½ kommercelester og hadde signalflagg «X-81».

  Les mer …

«Prospekt af Christiansands Vesterside og Dampschibbet Prinds Carl 1830». Prinds Carl var noe større enn Constitutionen og hadde på en tur til Danmark med 400 passasjerer.
Kyst- og lokalfarten hadde i 1814 et beskjedent innslag av motorisert ferdsel, men skipsfarten var likevel den første transportgrenen som ble motorisert da damp erstattet seil. Staten engasjerte seg tidlig i rutefart med dampskip. Etter hvert kom også private rederier inn i bildet. 1850-årene ble en brytningstid for kystfarten. Staten bestemte seg for å trekke seg ut av kystfarten i 1857. Store nasjonale og lokale rederier ble opprettet i siste halvdel av århundret. Utbygging av jernbanenettet førte til at skipsruter ble opprettet som en forlengelse av jernbanen. Skipsverft ble etablert. Fyrvesen og havner ble utbygd. Et statlig redningsvesen var opprettet i 1854, og Redningsselskapet ble stiftet i 1891. I den detaljerte artikkelen Passasjerskip langs norskekysten finnes en meget representativ tegningssamling som stammer fra skipsingeniør Anton M. Berthelsen (1911-74).   Les mer …

Ein typisk toppseglskonnert frå 1760-åra.
Ein skonnert er eit sneiseglrigga seglskip med minst to mastrer. Dei tomastra skonnertane skil seg ut frå galeasar ved å ha stormastra som aktermaster. Skonnerten som skipstype vart utvikla på 1600-talet. Dei to- og tremasta skonnertane skil seg ut frå briggar og barkar ved at stormastra primært er sneiseglrigga.

Ein skonnert kan riggast på ei rekkje ulike vis: Den reint sneiseglrigga skonnerten blir kalla slettoppar og har berre gaffelsegl og stagsegl. Slettopparane kunne mot slutten av seglskutetida ha opptil sju mastrer. Toppseglskonnerten er sneiseglrigga, men har i tillegg eit skværsegl (råsegl) på fokkemastra, og ofte òg på stormastra.

Ein skonnertbrigg eller brigantin har to mastrer, med skværseglrigg på fokkemastra og sneiseglrigg/gaffelseil på stormastra. Fokkemastra er tredelt med mers og stormastra er todelt med saling som typisk for skonnertriggen. Dette er såleis ein blandingsrigg og han har ôg vorte kalla «hermafroditt-brigg» og «halv-brigg». I norske 1800-talskjelder er skonnertbrigg eller brigantin oftast kalla «skonnert», noko som har ført med seg mange misforståingar. Misforståingane kan vera at ein går ut frå at båten er omrigga, og i leksikon er denne blandingsriggen gjerne fremstilt som rein skonnertrigg.   Les mer …

Den tremastra slettopparen «Linden» frå MariehamnÅland.
Ein slettoppar nynorsk eller ein slettopper (bokmål), nokre gonger kalla slettoppskonnert, er ein skonnert med to til sju mastrer og med sneiseglrigg på alle mastrene. Slettopparane vart vanlege mot slutten av seglskutetida.   Les mer …

Ein typisk toppseglskonnert frå 1760-åra.
Ein toppseglskonnert (nynorsk/bokmål) eller ein toppseilskonnert (bokmål) er ei hovudsakleg sneiseglrigga seglskute med to mastrer. Som andre tomastra skonnertar har toppseglskonnerten fokkemaster og stormaster. I tillegg til sneisegla har toppseglskonnerten eitt råsegl som toppsegl på fokkemastra, og ofte òg på stormastra. Toppseglskonnerten var den vanlegaste skonnerttypen på 1700-talet.   Les mer …
 
Kategoriar for Seglfartøy


 
Andre artiklar