 Judith Becker, fra Våre falne. Judith Nina Becker f. Zemechmann (født 2. januar 1888 i St. Petersburg, død 3. mars 1943 i Auschwitz) var pianist og musikklærer. Hun ble et av ofrene for folkemordet på jøder under andre verdenskrig.Etter å ha tatt studenteksamen arbeida Judith Zemechmann som musikklærer, og særlig som klaverpedagog for barn i velstående familier. Hun fikk være med på flere dannelsesreiser i Europa, så hun var ei bereist kvinne.
I januar 1915 kom hun til Kristiania. Hennes forlovede, Hille Elieser Becker, hadde ankommet byen i august 1914, og ventet på henne. De gifta seg hos byfogden i Oslo, slik man måtte gjøre ved dissenterekteskap. De bosatte seg først i Rosteds gate 5. Hille Becker ville gjerne etablere seg som urmaker, men hadde ikke egenkapital. Derfor måtte han jobbe som butikkmedhjelper. For Judith Beckers del var det vanskelig å jobbe som musikkpedagog i Kristiania, ettersom hun ikke kunne språket. Da de fikk sitt første barn i 1916 ble det også, som forventa både i det norske samfunnet generelt og i jødisk kultur, naturlig for henne å være hjemmeværende husmor. Les mer …
 Grensemerke 32 mellom Norge og Sverige fra 1887, med monogrammet til kong Oscar II. Foto: Fra boka Aremark og Ømark (1909). er Norges landegrense til nabolandene, den er i totalt 2564 km lang, fordelt med 1630 km mot Sverige, 736 km mot Finland og nesten 198 km mot Russland.
Riksgrensen er hovedsakelig markert med grenserøyser, grensegater og grensestolper. Grensen går i rette linjer mellom hvert markeringspunkt eller brytningspunkt, et umarkert punkt som definerer grensen, som kan være skjæringspunkt mellom rettlinjer basert på de to nærmeste riksrøysene på hver side av brytningspunktet, eller grensen kan følge et vassdrag. I Iddefjorden og i munningen av Varangerfjorden går grensen i sjøen fram til territorialgrensen.
Grensen mot Sverige og Finland er markert med grenserøyser, en steinsetting som kalles røys, selv om de kan være oppmurte. Grenserøysene har form av avskårne kjegler, rundt 1,5 meter høye, rundt to meter brede i bunnen og en halv meter smalere øverst. I toppene er det murt inn opptil en meter høye steinplater (hjertesteiner) med innhugd nummer, byggeår og kongenavn.
Det er langs grensen to treriksrøyser, Treriksrøysa (Storfjord) er grenserøys nr 294 hvor landegrensene mellom Norge, Sverige og Finland møtes og Treriksrøysa (Sør-Varanger) som ligger vest for Pasvikelva, 15 kilometer sørvest for Nyrud i Sør-Varanger kommune hvor landegrensene mellom Norge Finland og Russland møtes. Punktet ble en treriksrøys etter de finske landavståelsene til Sovjetunionen etter andre verdenskrig. Dette er også det eneste stedet i verden hvor tre tidssoner møtes.
Les mer …
Grensebefestningene er en gruppe befestninger som ble anlagt i Akershus og Østfold med utløpere nord til Hedmark i tiden rundt unionsoppløsningen i 1905. De kan deles i en østlig fremskutt forsvarslinje med sperrefort, og en mer vestlig med batteristillinger på begge sider av Glomma. Sperrefortene skulle bremse et angrep slik at feltarmeen og posisjonsartilleriet kunne mobiliseres og innta stillingene lengre vest. Alle stillingene ble utbygd i perioden 1901-1903, med unntak av tre anlegg som hadde blitt etablert allerede i 1899. Totalt ble det brukt to millioner kroner på de nye grensebefestningene.
Offisielt ble anleggene bygget for å stoppe et angrep på Christiania via Sverige, men anleggene har blitt tillagt mye av grunnen til at unionsoppløsningen kunne foretaes uten at krig var et faktum. De ble sett som et tydelig uttrykk for hvor stor vilje til selvstendighet Norge hadde under prins Christian Frederiks ledelse etter Kielerfreden.
Fortene har kun én gang offisielt vært mobilisert, da det i september 1905 under forhandlingene i Karlstad oppstod spenninger som førte til mobilisering på begge sider. Noen få av anleggene var igjen i bruk da Norge ble invadert av tyskerne i 1940, men de fleste har ikke vært i bruk siden 1920-årene. Les mer …
Idre og Serna (svensk: Särna) er to sogn som tilhører Älvdalens kommune i Sverige. De utgjør den nordvestligste delen av landskapet Dalarna.
Idre og Serna var opprinnelig annekssogn til Elverum prestegjeld. Navnene ble skrevet Idre og Shernne i 1602, Jrre og Zernne i 1649. De ble inntatt av svenske styrker i 1644 og ble ikke tilbakelevert i forbindelse med freden i Brömsebro året etter. Siden har sognene ligget til Sverige. Avståelsen ble først offisielt bekreftet ved Grensetraktaten av 1751, men hvor Norge som et kompromiss fikk en del av det gamle Idre sogn øst for Femunden. På norsk side grenser Idre idag til Engerdal, mens Serna (svensk Särna) grenser til i hovedsak Trysil, en liten del i nord til Engerdal.Annekssognene rommet i 1602 18 skattegårder, hvorav 16 halvgårder og to ødegårder. I 1604 hadde den ene halvgården skattefrihet. Sognene ble under Hannibalsfeiden ( 1643- 45) inntatt i 1644 av 200 morakarlar og älvdalingar ledet av kapellanen i Älvdalen, Daniel Buskovius. Christian IV inngikk, før sin død 28. februar 1648, en avtale med «Hendes Kjærlighed», dronning Kristina av Sverige om å sende kommissærer til Idre og Særna for å avklare tilhørigheten til sognene. Spørsmålet var om de skulle regnes til Herjedalen, og dermed var omfattet av fredsavtalen fra 1645, eller til Østerdalen, og tilbakeføres til Norge. Les mer …
 Norske frivillige under Vinterkrigen Foto: Ukjent  Det ble mange innsamlinger rundt om i landet – her annonse for en konsert med flere kor i Harstad til inntekt for Finlands Røde Kors i januar 1940. var en krig mellom Finland og Sovjetunionen som varte fra 30. november 1939 til 13. mars 1940. Finland kjempet en innbitt kamp mot overmakten. I fredsavtalen måtte Finland avstå omkring ti prosent av sitt territorium og tjue prosent av sin industrielle kapasitet. Dette var et nederlag, men i forhold til hva andre land opplevde i samme periode, vitner det om en enorm kampvilje og -evne fra finsk side. Da krigen brøt ut, var den norske regjeringen forsiktig, men pressen og opinionen støttet Finland fullt ut. 895 nordmenn kjempet som frivillige på finsk side, sammen med mange fra andre land som meldte seg til tjeneste. Det var en utbredt oppfatning at Finlands sak var Norges sak. Kort tid etter at de frivillige ble dimittert ble Norge angrepet av Tyskland. Les mer …
 Foto: Olav Momrak-Haugan (2011). Fire russarar var fangar på gamle Gimle skule i Fyresdal på slutten av krigen 1940-1945, døydde her og vart gravlagde på Moland nye kyrkjegard.
Til Fyresdal kom tyskarane med over hundre russiske fangar våren 1944. Gimle skule og området rundt blei okkupert. I skulehuset blei fangane innlosjerte medan dei tyske vaktene heldt til i den nærliggande distriktslækjarbustaden Gardar. Eit nærliggande losje-hus vart teke til lagerbygning. Rundt skulehuset vart det satt opp høge dobbelte piggtrådgjerde.
Den fyrste tida fekk ein lov til å gå ned til gjerdet rundt Gimle og framom leiren. Dei russiske fangane var uvanleg flinke songarar og om sundagen då dei ikkje arbeidde i skogen samla dei seg ute og laga eit meisterleg songkor. Bygdefolket samla seg her og lydde til den fine songen. Men etter ei tid synest visst tyskarane at folk vart for nærgåande og det vart satt opp ein bom eit stykke unna, men ein kunne likevel høyre songen deira.
Fangane arbeidde i skogen med tømmerhogst og dersom ikkje vegen var for lang til arbeidsområdet marsjera dei til og frå. Då la ofte bygdefolk ut matpakker til dei i vegkanten, noko fangane såg etter med ørneaugo. Enkelte av dei tyske vaktene greip inn, men andre oversåg dette. Ein del av tyskarane gjekk rundt i heimane og tala med folk og dei tok då med seg matpakker til fangane i byte med ymse saker russarane hadde laga. Det kunne vere stråarbeid, trearbeid, graverte dåser, messingringar og anna. Bygdefolket synest det var gildt at det fantes medmenneske blant fienden. Les mer … | 
.jpg)
