Forside:Gauldalen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

ØSTLANDET • SØRLANDET • VESTLANDET • MIDT-NORGE • NORD-NORGE
Møre og Romsdal • TRØNDELAG
Fosen • Orkdalen • Strinda • Gauldalen • Stjørdalen • Innherad • Namdalen
Røros • Holtålen • Midtre Gauldal • Melhus

Om Gauldalen
Gauldalen er et dalføre i Trøndelag. Dalen har navn etter elva Gaula, som renner fra Gaulhåen og ned til Trondheimsfjorden ved Gaulosen. Den er et av de lengste dalførene i Norge, og strekker seg gjennom kommunene Holtålen, Midtre Gauldal, Melhus og Røros.

Tidligere utgjorde de fire kommunene Guldalens fogderi, og de utgjør fortsatt sammen med Rennebu og Oppdal Gauldal prosti i Den norske kirke. Næringslivsmessig er distriktet delt, da Holtålen og Røros tilhører Fjellregionen mens Melhus og Midtre Gauldal er i Trondheimsregionens regionråd.

I 1345 ble dalen ramma av Gauldalskredet, et ras som utløste en flodbølge som strømma gjennom en strekning på fjorten kilometer og ødela det meste i sin vei. Over femti gårder og sju kirker skal ha blitt ødelagt, og rundt 500 mennesker skal ha omkommet. Omkring halvparten av de omkomne skal ha vært veifarende, antagelig pilegrimer.   Les mer ...

 
Smakebiter fra artikler
Sleggveien i 1937.

Røros Museums- og historielag (1930-1956: Røros museumsforening) ble stifta 23. juni 1930. Laget har til formål «å ta vare på alt som kan tjene og belyse Røros-distriktets kulturhistorie fra gammel tid og fram til våre dager». Fra starten arbeidet laget for å bygge et museum på Røros, og i 1955 fikk samlinga permanente lokaler. Fram til 1991 var laget eier og driver av Rørosmuseet. Da ble Stiftelsen Rørosmuseet oppretta og overtok drifta av museet. Laget ble da en støtteforening til Rørosmuseet, men var fortsatt eier av ca. 30 eiendommer. I forbindelse med at Rørosmuseet gikk inn i MiST, ble lagets eiendommer overdratt til Stiftelsen Rørosmuseet. Røros Museums- og historielag er representert i museumsstiftelsens styre, og skal støtte opp om stiftelsens formål gjennom praktisk og teoretisk arbeid.

Pr. 2019 er det 304 enkeltmedlemskap, 225 familiemedlemskap og 3 æresmedlemmer. Laget hadde en stor medlemsøkning i 2017, noe som skyldtes at Olavsgruvas Venner ble nedlagt og at aktiva og medlemmer ble overført til Røros Museums- og historielag.

Siden 1985 har laget vært medlem av Landslaget for lokalhistorie.

Hovedaktiviteter

Laget arrangerer historiske vandringer i sommerhalvåret. Medlemmene stiller også som vaktmannskap i de åpne husa i Sleggveien. Laget har dessuten teknisk og økonomisk ansvar for den årlige Falkberget-forestillinga ved Christianus Sextus.

Ledere

  • 1930-1946: Henrik Grønn
  • 1946-1967: Anders Kvikne
  • 1967: Axel Aasen (overtok da Anders Kvikne døde)
  • 1968-1971: Ingvald Tønseth
  • 1971-1972: Ingrid Natrud
  • 1972-1989: Knut Rendal Strøm
  • 1989-1991: Tor Indset
  • 1991-1992: Astri Angermund
  • 1992-1994: Lina Homme
  • 1994-1996: Paul Arne Galåen
  • 1996-2009: Roar Dille
  • 2009-2017: Ståle Lund
  • 2017-: Arne Indseth

Æresmedlemmer etter 1980

  • 1980: Olava Langen Aas (1906-1990)
  • 1985: Ingeborg Kvikne (1899-1992)
  • 1985: Lidulf Ødegård (1902-1999)
  • 1991: Sverre Ødegaard (1947-2002)
  • 2018: Astrid Nyhus
  • 2018: Aage Aas
  • 2019: Tor Indset

Bokutgivelser

Kilder

  • Opplysninger fra museumslaget (Landslaget for lokalhistories lagsundersøkelse 2019).

Eksterne lenker


Tømmerrenne ved lille Langtjern.
Foto: Henrik Jacob Ielstrup/Norsk Skogmuseum
(1905)
Fløtningskanalen Femunden-Feragen, også omtalt som Feragkanalen eller Feragskanalen, er et kanalanlegg med tilhørende fire tømmerrenner bygget i tre som går mellom Femunden og Feragen, gjennom Langtjern. Anlegget ble påbegynt i 1714, men ikke ferdigstilt før i 1764. Mellom Femunden og Feragen gikk et vannskille, da Femundens vann rant østover, inn i Sverige, mens Feragens vann fløt vestover mot Glomma. Kanalen gjør at Femunden idag avgir vann både til Glomma og til Trysilelva. Kobberverket på Røros hadde et enormt behov for ved og trekull - ikke bare til smelting, men også til fyrsetting i gruvene. Dette førte til at skogen var uthogd opptil 25 kilometer fra Røros allerede rundt 1670, og fra begynnelsen av 1700-tallet måtte det meste hentes inn fra utenfor cirkumferensen. Ved å forbinde Femunden med Feragen, som ligger åtte meter lavere, fikk kobberverket tilgang på tømmeret i de store skogsområdene rundt Femunden.   Les mer …

Walter Scott Dahl
Foto: Ukjent. Oslo Museum
Walter Scott Dahl (fødd 21. februar 1839 i Melhus, død 4. september 1906 i Bergen) var advokat, sorenskrivar, stortingsmann og statsråd for Venstre. Han var aktor i riksrettssaka mot ministeriet Selmer 1883-1884.Han var son av daverande residerande kapellan i Melhus Nils Nilssøn Dahl (1806-1854) og hustru Christopha Kirstine Rønneberg. Faren var bondeson, og vart seinare sokneprest og stortingsmann. Mora kom frå ein kjøpmannsfamilie i Ålesund. Walter hadde tre yngre sysken som levde opp: Nicoline (1841-1898) gift Harbitz, forfattar, Konrad (1843-1931), prest og forfattar og Ulrikke (1846-1923). Walter Scott Dahl var gift med Beret Rebekka Stokkeland, dotter av gardbrukar C.R.Stokkeland og Marie Scherffenberg i Vestnes. Dei to fekk ikkje born sjølve, men hadde ei pleiedotter.   Les mer …

Paul Andreas Olsen Fjermstad

Paul Andreas Fjermstad (født 8. november 1841, død 11. mars 1921) ble en av Strinda kommunes mest fremtredende personligheter; seminarutdannet lærer, gårdbruker, støperiarbeider, kirkesanger, venstremann, styremedlem, bankmann. Det var nok stortingsmannen Fjermstad som satte flest spor etter seg.

At han fra sin tidlige ungdom også var totalavholdsmann, synes å være gått i glemmeboka for de langt fleste oppslagsverk, leksika og større og mindre biografier som er skrevet om ham. Hans foreldre var sjøleiende gårdbruker Ole Paulsen Fjermstad (1815-?) og hustru Marit Pedersdatter Kvam (1805-?). Fra oppgavene i tilgjengelige folketellinger går det fram at Paul Andreas kan ha hatt to brødre.   Les mer …

Rørossamisk, òg kjent som herjedalssamisk eller sørlig jämtlandssamisk, er den sørligaste av dei tre overlevande hovuddialektane av sørsamisk — og den sørligaste av alle dei nolevande samiske dialektane. I Noreg blir rørossamisk tradisjonelt snakka i området frå Nord-Østerdalen og Trollheimen i sør til Tydalsområdet i nordaust, og i Sverige blir han snakka så langt sør som i Idre og Särna. Blant dei mest kjennspake trekka kan nemnast bevart m i endingar der nordligare dialektar har svekking til b, så vel som mykje overgang frå -oe til -a i endingar. Andre viktige trekk er gjennomgripande palatalisering av s til sj føre fremre vokal (goåssjie (gåessie)); hyppig overgang a > sj føre n (Nörjisjn (Nöörjesne), sjeæterisjnie (seaterisnie)) og t (Sjtaala (Staaloe), sjisjtie (sistie)); så vel som ein del apokope av korte vokalar.   Les mer …

Røros under åpninga av Rørosmartnan i februar 2007.
Foto: Hogne

Røros er kommunesenteret i Røros kommune i Trøndelag. Stedet ble grunnlagt som en bergstad etter malmfunn i 1644, på et tidspunkt hvor det bare bodde noen få mennesker på gårder i området. Røros Kobberverk ble grunnlagt i 1644, og i 1646 sto den første smeltehytta klar ved Hitterelva. Byen ble ødelagt av svenskene i 1678 og1679, men ble raskt bygget opp igjen. Kobberverket la ned driften i 1977.

Fra 1926 til 1964 var bergstaden en egen kommune. Denne ble så slått sammen med Røros landsogn, Glåmos og Brekken til dagens kommune.

I 1980 ble Røros innlemmet på UNESCOs verdensarvliste, og i 2010 ble også circumferensen lagt til, de omkringliggende områdene rundt byen, da oppføringen ble utvidet. Disse områdene omfatter de viktigste gruveområdene, vintertransportruta, tømmerrennene i fløtningskanalen Femunden-Feragen, samt Femundshytta, en av de fjerntliggende smeltehyttene.

Røros historie

1530    Olav Engelbrrektsons jordebok: bare én gård på Røros, Rørosgård ved Glåma

1644    16 personer bor på Røros. Lorentz Lossius får mutingsbrev, og igangsetter drift i Rauhåmmåren.

1645    Driften blir flytta til Storwartz utenfor Røros, Gamle Storwartz gruve blir igangsatt,

1646 Smelthytta blir tatt i bruk. Røros Kobberverk får privilegier fra Kongen: innenfor en cirkumferens (sirkel) på 45,2 km har kobberverket

enerett på all jord, skog og mineraler, bøndene ble pålagt pliktarbeid for kobberverket «mot billig betaling».

1647    Joachim Irgens overtar Røros Kobberverk

1651    Broren, Johannes Irgens, blir direktør for Røros Kobberverk

1658-60 Trøndelag tapes til Sverige i 1658, vinnes tilbake i 1660

1678-79 Røros blir brent ned av svenske tropper i 1678 og 1679, Rørosingene gjemmer seg i løer og hytter, vender tilbake, bygger opp igjen byen

1701    Manntall på Røros. 390 menn arbeider på verket, 852 menn og gutter bor på Røros

Det rene kopperet ble kjørt med hest eller okse på slede til Trondheim og eksportert til Amsterdam. I første halvdel av 1700-tallet var Kobberverket den beste bedrift i Norge med en produksjon verd 200 000 riksdaler og over 35 000 rdl. i skatt i året.

Mennene var gruvearbeidere eller smeltere og småbrukere, med bolig i Bergstaden om vinteren og seter utenfor Staden, med fjøs og låve begge steder. Gruvearbeiderne bodde ved gruven fra mandag til fredag, mens kona stelte hus og hjem. 

1780    Røros kirke ble bygd som steinkirke. Barnearbeid innført «vaskarryss».

1800-tallet Økende problemer: skogen hogd ned, kull og ved måtte hentes langveis fra,

malmen minket, kopperprisen gikk ned. Arbeidsstokken ble redusert.        

1977    Kobberverket innstilte driften.   Les mer …
 


 
Kategorier for Gauldalen
 
Andre artikler