 Kongsvinger stasjon i 2007. Foto: Trond Strandsberg ble åpnet 3. oktober 1862, og den strakte seg fra Lillestrøm til Kongsvinger. Den ble forlenget til Magnor og knyttet til det svenske jernbanenettet i 1865, og banestrekningen fram til riksgrensa fikk navnet Grensebanen. Denne hadde fra 1918 den 14 km lange sidelinjen Vestmarkalinjen som gikk fra Skotterud stasjon og hadde primært godstrafikk, men også begrenset persontrafikk i årene 1921 til 1931. Sidelinjen ble lagt ned i 1965.
Lengden fra Lillestrøm til grensa er 121,7 km. I 1951 ble Kongsvingerbanen elektrifisert.
Stortinget vedtok i 1857 å bygge banen, og den ble kostnadsberegnet til 7,4 millioner kroner. Kongsvingerbanen er Norges første jernbanestrekning som ble bygd med statlig aksjemajoritet. Staten sto for 88,4 % av aksjene, private for 4 % og kommuner, amtskommuner og sparebanker for 7.8 %.
Arkitekter for flere av stasjonsbygningene fram til Kongsvinger var Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno, fra Kongsvinger til riksgrensa Georg Andreas Bull. Bygningene som ble bygget i sveitserstil, er i dag fredet. Omkring stasjonsbygningene vokste det opp større og mindre trafikknutepunkt og stasjonsbyer. Les mer …
 Vermunden på Åsnes Finnskog. Foto: Chris Nyborg (2014) Finnskogen eller Finnskogene er et område i den østlige delen av Solør i Hedmark. Samme navn brukes også på svensk side av grensa. Det kommer fra finnene som kom til området fra slutten av 1500-tallet, med høydepunkt fra 1620- til 1640-åra, og rydda bruk i det til da nesten folketomme skogsområdet. Finnskogen er delt i Brandval Finnskog, Vinger Finnskog, Grue Finnskog, Elverum Finnskog, Hof Finnskog, Åsnes Finnskog, Trysil Finnskog og Våler Finnskog. Disse områdene tilhører kommunene Kongsvinger, Grue, Elverum, Åsnes og Våler. Det lille som gjenstår av den finske befolkninga i området kalles skogfinner, og regnes som en nasjonal minoritet.
Finnene som kom til Hedmark kom særlig fra den indre delen av Finland, det vil si Savolaks og omegn. Mange fra dette området utvandra til Värmland i Sverige, og bosettinga og nyryddinga i Norge var en forlengelse av dette. Det oppsto nokså raskt en finsk koloni på Finnskogene. Les mer …
 Rasmus Blikken. Foto: Ukjent (fødd i Skjåk 21. april 1872, død i Åsnes 4. april 1961) var lærar, småbrukar, organisasjonsmann og politikar. Det meste av sitt yrkes- og samfunnsliv verka han i Åsnes kommune i Solør, Toverud krins.Han var oppvaksen i Nørdre Blikka, den gongen husmannsplass under Bakke i grenda Reppen i Skjåk. Foreldra var Lars Torkjellsen Blikken (fødd 5. juni 1877) og Eldri Olsdotter Mallaug (fødd 1832). Faren var skomakar i tillegg til at dei dreiv plassen, slik det framgår av folketeljinga 1875. Rasmus var den yngste av fire sysken. Les mer …
 Portrett av Christen Scmidt (født 22. februar 1727 i Vinger, død 6. oktober 1804 i Christiania) var superintendent av Christiania fra 1773 til sin død.
Han ble student i 1745 og tok teologisk embetseksamen i 1748. Han hadde først en tid som huslærer i Norge. Han virket som skipsprest fra 1752, og var i den forbindelse blant annet på Trankebar. Fra 1759 var han sokneprest i Nebbelunde på Lolland. I 1769 ble han utnevnt til sokneprest i Asmindrød på Sjælland og samtidig slottsprest på det kongelige slott Fredensborg. Dette plasserte ham midt i begivenhetenes sentrum under Johann Friedrich Struensee tid som de facto statsleder. Schmidt deltok aktivt i sammensvergelsen som førte til at Struensee og Brandt ble avsatt i januar 1772 og henretta april samme år. Som belønning for sin rolle i hendelsene ble Schmidt utnevnt til dansk hoffprest. Han ble så utnevnt til superintendent (biskop) i Christiania i 1773, et embete han innehadde til sin død.
I sin tid som superintendent ble han kjent som en «tuktemester». Han krevde orden i rekkene, og nedsatte en rekke ganger prosteretter mot prestene i stiftet. Han var, i motsetning til sin sønn Frederik Schmidt, teologisk konservativ. Mens sønnen ble kjent som en fremtredende representant for opplysningsteologien, er faren blitt karakterisert som en «senfødt representant for ortodoksien» (Valkner), med front både mot opplysningsteologene og mot pietismen. Men både biskopen og sønnen ble kjent som motstandere av herrnhutisme og haugianismen. ( Hans Nielsen Hauge virka som predikant i perioden 1796 til 1804, det vil si i Schmidts siste åtte år som superintendent.) Les mer …
 Måleriet Fra Ulvik (1851) av Bernt Lund. Foto: Nasjonalmuseet (fødd i Våler i Solør 14. juli 1812, død i Kristiania 30. oktober 1885) var offiser, vegingeniør, kunstmålar og forfattar. I ettertid er han best kjend som den som skreiv det patriotiske diktet om Trysil-Knut. Foreldra var Ole Bergersen Lund (1769-1835) og Kassi Danielsdotter fødd Dahl (1780-1865). Dei åtte og dreiv garden Vestre Lunden (gnr. 50.1) på Braskereidfoss i Våler. Ole Bergersen var også tømmermerkar. Familien tilhøyrde det som er vorte kalla eit kondisjonert miljø av storbønder i Våler (Geir Vestad). I følgje Alexander Bugges bygdebok for Våler var Ole Bergersen «en interessert og opplyst mann». Men han ville ikkje leve som vanleg bonde, «men som herremann». Les mer …
 Arstun Hval i Fet på Romerike. Foto: Akershusbasen (ca. 1930) er eit bruksnamn og appellativ som har vori brukt på Romerike, i Sør-Hedmark, østfoldbygda Rømskauen og den nordvestre delen av Värmland. Arstun er framleis levande som appellativ på Romerike, og brukast oftast i tydinga nabogarden eller nabohuset. Ordet er ei samansetning av andre stova, der fyrste leddet er rekkjetalet andre, og der hovudleddet er ordet stove (f.). Tydinga kan samanliknas med det peikande pronomenet hin, som òg kan tyde den andre av to. Med ei slik tyding blir ordet òg gjensidig, alt etter kor ein sit eller står. Fra gammalt av ser det ut til at der ein gard har vori delt i to eller fleire bruk, har ein brukt Arstun om einannan, ofte med utmerkingsledd som Oppi eller Neri. Framleis finn ein den appellative bruken om gardsbruk på Romerike, men i dei fleste høva har Arstun stivna. Les mer … | 
_av_Bernt_Lund.jpg)
