 Wollert Wilhelm Valle. Foto: Studentene fra 1900 (1925) Wollert Wilhelm Valle (født 29. mars 1880 i Nesna, død 8. april 1961) var advokat og NS-politiker. Han holdt til i Land fra 1916 til 1942 og deretter i Hamar. Den opprinnelige Venstre- og målmannen beveget seg via Frisinnede Venstre til Nasjonal Samling. Fra november 1940 til juli 1943 satt Valle som Statens presseleder i Hedmark og Oppland. Sammen med Pressedirektoratet rakk han blant annet å legge ned Oppland Arbeiderblad, Velgeren (seinere gjenopptatt som Oplendingen), Totens Blad, Dagningen og Hamar Stiftstidende og satte inn flere NS-redaktører som Johan Woll i Østlendingen, Henrik A. Månum i Valdres, Bernhard Dippner i Hamar Arbeiderblad (nyordnet under navnet Hedemarkingen), Rolf Jacobsen i Kongsvinger Arbeiderblad (nyordnet under navnet Glåmdalen) og flere forskjellige redaktører i Gudbrandsdølen. Valle var også spesielt opptatt av å overvåke og slå ned på innholdet i menighetsblader.
I 1942 flyttet han fra Dokka til Høyensalgata 72 i Hamar, og begynte å jobbe som bobestyrer for Likvidasjonsstyret, først for jøders eiendom, etter hvert for alle flyktningers eiendom. Les mer …
Åsta Holth (fødd 13. februar 1904 på Svullrya, død 16. mars 1999 på Kongsvinger) var forfattar og skogfinsk kulturformidlar.
Ho vaks opp på finnetorpet Sør-Revholt på Grue Finnskog som den nest yngste i ein stor syskenflokk. Det var trange kår, og som fjortenåring fekk ho sin første jobb som hushjelp. Det var hardt arbeid der klasseforskjellane mellom tenestefolk og arbeidsgjevarar var tydelege.
Det var som dramatiker ho byrja, med sitt første skodespel for amatørteater i 1929. Det hadde tittelen I Luråsen, og vart publisert av Noregs ungdomslag. Det kom fleire slike, men i dag er dette ein mindre kjend del av forfattarskapet. Frå 1935 levde ho dels av skrivinga, mellom anna ved å skrive noveller for ukeblad. Særleg i Arbeidermagasinet fekk ho inn ein del. Somme av dei var underteikna med Åsta Paavolainen, slekta sitt finske namn; andre med Åsta Holth etter torpet Sør-Revholt. Ho sa sjølv om skrivemåten: «Visst er Holth eit jålet namn, med den h'en hengt på. Men det var mote den gongen far min forkorta Revholt.».
Den første boka ho gav ut var novellesamlinga Gamle bygdevegen frå 1944. Dette er framleis ein klassikar, med nokre av dei finaste finnskogsforteljingane ho skreiv. Som lyrikar debuterte ho i 1946 med diktsamlinga Porkkalafela.
Les mer …
 Visterflo med utløpet av tømmertunnelen og tømmerlensene. (1930) er en tunnel med en tømmerrenne av tre som går fra Isnesfjorden i Vestvannet til Visterflo i Sarpsborg kommune. Den er 3170 meter lang og er en av Norges best bevarte tømmerfløtningstunneler. Tømmerfløtingen på Glomma var svært viktig og forsynte sagbrukene i de nedre deler av vassdraget med tømmer. For «plankebyen» Fredrikstad utgjorde elva hovedtransportåren, men var ikke fra naturens side helt tilrettelagt for fløting på grunn av de store fallene gjennom den 23 meter høye Sarpefossen. Her ble etter hvert det bygget tømmerrenner, men dette forhindret ikke at mye tømmer ble knust.
I tillegg kom fløtingen utover på 1890-tallet også i konflikt med annen trafikk som brukte elven som ferdselsåre, som havnetrafikken til Sandesund i Sarpsborg.
Fredrikstad Tømmerdireksjon diskuterte flere alternativer, blant annet å bygge sluser fra Glengshølen til Torsbekkdalen og videre til Sandesund, mens et annet var å fløte gjennom Ågårdselva. Dette møtte imidlertid motstand fra Sanne og Soli brug, dessuten hadde en her også problemene med de store fallene i Sølvstufoss som ville ha ødelagt mye tømmer.
Fredrikstad Tømmerdireksjon vedtok da på en ekstraordinær generalforsamling 10. oktober 1905 å flytte tømmerfløtingen til Glommas vestre arm gjennom Mingevannet, Vestvannet og Visterflo. De måtte tenke utradisjonelt, og fant at den beste løsningen ville være en tunnel under hele Raryggen ved Eidet. Les mer …
 Helleristningene på Glemmastadstranda i Østre Toten. stammer trolig fra steinalderen. Veideristninger er en type helleristninger som ofte avbilder dyr og jaktscener. I Mjøsområdet er det funnet veideristninger i Ringsaker, Østre Toten og Fåberg. Mange av dyrene som blir avbildet på veideristningene, er byttedyr som var en viktig matkilde. Samtidig kunne for eksempel gevir fra elg brukes til redskaper, slik som elghornshakka fra Alstad (14C2 datert til 1050 ± 80 f.Kr.). Denne er funnet ikke lenger enn 6-7 kilometer fra Glemmestadstranda. Samtidig viser arkeologiske funn fra samme periode som veideristningene at det ikke er noe 1:1 forhold mellom viktige byttedyr og motiv på ristningene. Mange viktige næringskilder, slik som en del andre byttedyr enn elg, bær, nøtter og planter er ikke avbildet på ristningene. Det er ikke funnet boplasser som med sikkerhet er samtidig med ristningene i umiddelbar nærhet av dem. Dette kan selvsagt ha sammenheng med at det ikke har blitt lett etter boplasser her, men det kan også bety at ristningene ble laget på andre steder enn der folk bodde. Kanskje var jakt en viktig arena for å samle hele stammen eller mennesker fra forskjellige stammer, og helleristningene markerte slike møtesteder. Les mer …
 Emil Nordby. Foto: Normann (1952) Emil Nordby (født 21. mars 1888 i Østre Toten, død 16. august 1960 i Stange) var industrileder. Han grunnla i 1924 Flatbrødfabrikken Ideal på Hamar. Fabrikken lå i Vangsvegen, på tomta der Hamar rådhus ble reist i 2001. Småbrukersønnen Nordby ble en velstående mann, uten teoretisk utdanning etter folkeskolen. Emil Nordbys veg i Ottestad er oppkalt etter han.
Som 16-åring fikk han begynne på et lite verksted på Toten. Først fikk han jobbe som hjulmaker, deretter som smed og til slutt som mekaniker.
Etter noen år fikk Nordby arbeid på Gjøvik, dernest var han ei stund i Kristiania, før han i 1907 havna på Nestlés melkefabrikk på Kapp som mekaniker. Ved årsskiftet 1907/08 ble han overflytta til Hamar melkefabrikk, som også tilhørte det sveitsiske konsernet. På denne fabrikken ble Emil Nordby til i 1915, da han starta et lite verksted på Ankerløkka. Han forteller:
| Penger hadde jeg ikke, bare en gammel dreiebenk og bormaskin og noe småredskap, som jeg dels hadde laget sjøl, dels kjøpt med penger jeg møysommelig hadde spart sammen. Jeg var da gift og hadde tre barn. Det ble en hard tid, og det kunne tilmed hende jeg ikke engang hadde råd til å kjøpe ved. Dessuten måtte jeg begynne med reparasjon av biler og motorsykler, et arbeid som jeg praktisk talt ikke hadde noen erfaring i, men jeg måtte jo leve. Det gikk det også. Alt går.
|
|
|
Les mer …
 Den staselige hovedbygningen på Hovelsrud ble bygd i 1849. Foto: Øyvind Holmstad (2012) er en gard på Helgøya på Nes på Hedmarken, fra 1964 i Ringsaker kommune. Garden ligger på sørsida av Helgøya, rett ved Mjøsa og rett vest for nabogarden Hovinsholm. Hovelsrud hørte på 1500-tallet til Mariakirkas omfattende gods på Helgøya, og kom sammen med resten av dette inn under Hovinsholmgodset til Jens Bjelke. I 1721 ble garden solgt til sjøleie, og i 1821 ble garden kjøpt av løytnant Jacob Hoel. Hovelsrud er med sine omtrent 800 mål dyrket mark den nest største garden på Helgøya. Hovedbygningen ble bygd i 1849, og ble restaurert i 1951. Navnet kommer av norrønt Hávarðsruð, av mannsnavnet Hávarðr (Håvard). Les mer …
 Harald Ramm Østgaard. Foto: R. Ovesen, Kristiania. Harald Ramm Østgaard (fødd i Vestre Aker 29. januar 1855, død i Lom 1908) var jurist, sekretær i Den Norske Turistforening 1881-1884 og lensmann i Lom 1884-1908. I Lom var han aktiv i kommunalt styre og stell, i sparebanken, telefonselskapet o.a., og han var med i det førebuande arbeidet for jernbane gjennom Gudbrandsdalen.
Foreldra var jurist og forfattar, seinare fut i Sør-Østerdal futedømme, Nikolai Ramm Østgaard (1812-1873) og Anna Gunhilda (Gunelia) fødd Neergaard (1828–1910).Harald Ramm Østgaard hadde sine fyrste barneår på Torshov, som fram til 1859 tilhøyrde Aker herred. Familien budde på Rosenlund, ein eigedom som faren hadde kjøpt i 1844.
Da faren vart fut i Sør-Østerdal i 1859, selde dei Rosenlund og flytta til Elverum. Les mer … | 
