 Rømte russiske krisfanger har blitt pågrepet og er på vei tilbake til fangenskap. Russerhjelp førte til at omkring 30 stangesokninger havna i fangeleir, og flere av dem døde i konsentrasjonsleir i Tyskland. Foto: Lars Ripsrud (1942) beskriver hendelser under okkupasjonsårene 1940–1945 i dagens Stange kommune på Hedmarken, det vil si det som under andre verdenskrig var Stange og Romedal kommuner. Den første og eneste større kamphandlingen i Stange var kampene ved Strandlykkja 14. til 17. april 1940. Tyskerne skulle rykke fram nordover langs Mjøsa, med veien til Trondheim gjennom Gudbrandsdalen som mål. En liten norsk avdeling, dårlig utstyrt og dårlig trent, skulle forsøke å forsinke framrykkinga ved Strandlykkja. Fem norske soldater og en sivil mista livet under kampene. I tillegg var det en spesielt tragisk hendelse, da ni år gamle Rønnaug Skjøthaug den 17. april ble truffet av en granatsplint fra tysk artilleri under beskytning av Strandlykkja og Espa. Vegen var stengt av kamphandlingene, og man forsøkte å få henne til lege på en slede, men hun døde av skadene før de nådde fram. Les mer …
 Michael Østgaard, tegnet av sønnen N.R. Østgaard i 1841. (født 21. januar 1779 i Dalsbygda, Os kommune i Østerdalen, død i Trondheim 22. august 1852) var kjøpmann og privatskoleholder i Trondheim. Han var i samtida også kjent som leilighetsdikter, særlig i forbindelse med 17. mai-feiringene i Trondheim. Han ble en sentral skikkelse i en periode da disse feiringene der fikk brodd mot storborgerskap og embetselite. Han har også etterlatt seg en mengde humørfylte viser og vers som lenge levde på folkemunne i Trondheim og i hans opprinnelige hjemtrakter.
Michael Østgaard var bondesønn fra Dalsbygda, ei lita fjellbygd i nærheten av Røros. Han ble bergverksfunksjonær, bymann, grosserer og inngiftet i embetsstanden. Så gikk han fallitt, og ble samtidig skandalisert ved sin skilsmisse fra Maren Magdalene Ramm. Resten av sin levetid livnærte han seg ved å drive en privatskole. Østgaards livsløp og karriere illustrerer muligheter og betingelser for sosial mobilitet i bygde-, bergverks- og bymiljøer mot slutten av eneveldet og i de første tiåra etter 1814. I Knut Myklands Trondheims-historie er Østgaards etterlatte papirer benyttet som kilde til å beskrive sosiale forhold i byen, spesielt forholdet mellom småborgerskapet og det øverste sosiale sjikt i byen.
Michael Østgaard var far til forfatteren og fogden Nikolai Ramm Østgaard. Les mer …
Åsta Holth (fødd 13. februar 1904 på Svullrya, død 16. mars 1999 på Kongsvinger) var forfattar og skogfinsk kulturformidlar.
Ho vaks opp på finnetorpet Sør-Revholt på Grue Finnskog som den nest yngste i ein stor syskenflokk. Det var trange kår, og som fjortenåring fekk ho sin første jobb som hushjelp. Det var hardt arbeid der klasseforskjellane mellom tenestefolk og arbeidsgjevarar var tydelege.
Det var som dramatiker ho byrja, med sitt første skodespel for amatørteater i 1929. Det hadde tittelen I Luråsen, og vart publisert av Noregs ungdomslag. Det kom fleire slike, men i dag er dette ein mindre kjend del av forfattarskapet. Frå 1935 levde ho dels av skrivinga, mellom anna ved å skrive noveller for ukeblad. Særleg i Arbeidermagasinet fekk ho inn ein del. Somme av dei var underteikna med Åsta Paavolainen, slekta sitt finske namn; andre med Åsta Holth etter torpet Sør-Revholt. Ho sa sjølv om skrivemåten: «Visst er Holth eit jålet namn, med den h'en hengt på. Men det var mote den gongen far min forkorta Revholt.».
Den første boka ho gav ut var novellesamlinga Gamle bygdevegen frå 1944. Dette er framleis ein klassikar, med nokre av dei finaste finnskogsforteljingane ho skreiv. Som lyrikar debuterte ho i 1946 med diktsamlinga Porkkalafela.
Les mer …
 Grimsrudbygningen, et våningshus fra 1700-tallet, var den første bygningen museet kjøpte inn. Foto: Commons-brukeren Jensens (2007) Domkirkeodden, tidligere Hedmarksmuseet er et museum på Domkirkeodden på Hamar. Det består av Storhamarlåven med Bispegården og utstillingslokale, domkirkeruinene med vernebygg, folkemuseet og en urtehage. Det er en del av Anno museum.Tanken om et distriktsmuseum for Opplanda oppstod mot slutten av 1800-tallet, samtidig som man etablerte de første friluftsmuseene. Anders Sandvig, Maihaugens «far», var i kontakt med gruppen som ivret for et slikt museum. Konservatoren ved Eidsvollsbygningen, Albert Lange kom med det første konkrete forslaget, og fikk med seg blant annet pastor Reinert Svendsen som var en kjent lokalhistoriker.
Oplandenes Folkemuseum ble grunnlagt i 1906, og i 1908 åpnet utstillingen med to antikvariske bygninger. Den ble flyttet til Domkirkeodden 1912– 1914, etter at odden hadde blitt kjøpt opp av Oddekomitéen. Opprinnelig dekket museets ansvarsområde store deler av Hedmark og Oppland, men da Glomdalsmuseet og Mjøssamlingene hadde blitt etablert ble Folkemuseets ansvarsområde begrenset til Hamar og Hedmarksbygdene. Les mer …
 Illustrasjon fra Ole Evenstads avhandling om jernutvinning (trykt 1790). (døpt 2. februar 1739, begravd 22. november 1806) var skogeier, gårdbruker og lensmann, tømmermerker og patriotisk rasjonalist. I ettertiden er han først og fremst kjent for sin Afhandling om Jern-Malm, som findes i Myrer og Moradser i Norge, og Omgangsmaaden med at forvandle den til Jern og Staal, og for å ha satt i gang tekstilvirksomheten Enighetsfabrikken i hjembygda Stor-Elvdal. Familien inntok en markant ledende rolle i bygda og distriktet både før, under og etter Oles tid. Den dannet nærmest et lokalt dynasti som til dels også gjorde seg gjeldende på nasjonalt plan. To av Oles sønner ble valgt til Stortinget, og den ene av dem hadde også vært medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll. Ole Evenstad sjøl ble altså kjent over hele dobbeltmonarkiet som rasjonalistisk opplysningsmann. Han hadde nære forretningsmessige og vennskapelige forbindelser med landets ledende sosiale og økonomiske elite, Christiania-patrisiatet. Les mer …
 Dette utsnittet fra kirkeboka fra Grue viser noe av katastrofens omfang: Her ser vi navnene på elleve av ofrene, som ble gravlagt 1. juni 1822. Brannen i Grue kirke i Hedmark den 26. mai 1822 er den største brannkatastrofen i norsk historie. 113 til 117 mennesker mistet livet da det brøt ut brann under første pinsedags gudstjeneste. Kirken var helt full på første pinsedag, som var en varm forsommerdag. Sognepresten Iver Hesselberg var i gang med sin preken da det begynte å brenne i ytterveggen på sørskipet. Brannen slo raskt gjennom veggen, og etter bare ti til femten minutter var kirke overtent.
Dørkonstruksjonen gjorde det vanskelig å evakuere kirken. Det brøt ut panikk, og dermed en kamp for å komme seg ut. De som var på galleriet kunne ikke komme fram når dørene var åpne, og det var i utgangspunktet et sterkt press mot dørene ettersom de slo innover. De som sto ut forsøkte å holde dem åpne, men varmen og presset innenfra gjorde det til slutt umulig. Les mer … | 
