Tollef Kilde, også kjent som Tollef Hansen Kilde, (født 17. juli 1853 i Åmot kommune, død 2. januar 1947 samme sted) var gårdbruker, skogeier, industrigründer og politiker. Han er særlig kjent for sine planer om kanalisering av Glomma og bygging av jernbane mellom Rena og Trysil, samt som initiativtaker til Rena Kartonfabrik A/S.
Kilde var en framsynt mann med mange store planer for utvikling av næringsliv og kommunikasjoner i Østerdalen, og han var en ivrig forkjemper for at dalen skulle få mulighet til å utnytte sine store naturrikdommer. Særlig tok han utgangspunkt i hjembygda Rena, og sørget blant annet for at stedet fikk en regueringsplan, langt tidligere enn hva som var vanlig for tilsvarende steder.
Kilde arbeidet aktivt for utvikling av skoletilbudet og aksepterte ikke at man på landsbygda skulle ha et dårligere skoletilbud enn i byene. Dette førte blant annet til at Rena allerede i 1905 fikk en stor moderne folke- og middelskole, arkitekt var Henrik Bull. Denne bygningen ble senere en del av anlegget til Høgskolen i Innlandet, avdeling Rena.
Han så at Rena trengte elektifisering og en stor og stabil krafttilførsel og det skulle kunne utvikles industri på stedet, og presset igjennom utbyggingen av Osfaldet kraftverk i årene 1911 til 1914. Les mer …
 Lensmann Ole Faarlund. Foto: Botne bygdebok 1 (født 30. november 1867 i Østre Toten, død 29. mai 1929) var lensmann i Åmot i Østerdalen 1890-94 og hadde samme stilling i Botne ved Holmestrand 1899-1927. Faarlund var også skatteoppkrever i Holmestrand og hadde flere tillitsverv. Han vokste opp på Mellgarden Fårlund, en mellomstor landbrukseiendom i Balke sokn på Toten, som sønn av bonde Anders Jensen (1838-1911) og Berte Helene Olsdatter f. Tandberg (1846-1929). I søskenflokken på 12 var Ole nr. 2, og den eldste av guttene. Han overtok allikevel ikke garden. Den overlot han til den 13 år yngre broren Jacob (1880-1950). Les mer …
Grøvelsjøen ( norsk) eller Grövelsjön ( svensk), sørsamisk Guevteljaevrie, er ein smal, nord–sørgåande innsjø som ligg i Engerdal kommune i Innlandet fylke i Norge og i Idre i Älvdalens kommun i Dalarnas län i Sverige. Namnet heng saman med det usamansette elvenamnet Grövlan (lokal uttale Grövla). Grövlan renn frå Grøvelsjøen nedetter Gröveldalen og munnar ut i Storån, som i sin tur munnar ut i Idresjön. Grøvelsjøen ligg 762 meter over havet og er 4,1 km² i utstrekning. Han er langsmal, med 6,6 km avstand frå nordligaste til sørligaste punktet og største breidd på i underkant av 800 meter. Ved vestsida krummar vatnet seg lett kring sida av Sjøhøgda ( Sjöhöjden, 1121 moh.) med ymse andre toppar attom, inkludert Digerhogna (1294 moh.). Les mer …
Marthe Walmsnes (fødd i Osen i Åmot kommune i Østerdalen 15. april 1862, død i Kristiania 28. januar 1919) var godseier, lokalpolitiker og aktivt samfunnsengasjert på flere områder. I 1901 var hun den første kvinne som ble innvalgt i Åmot herredsstyre, en av de 100 første kvinner som ble innvalgt i kommunestyrene det samme året som kvinner fikk en begrenset stemmerett.Marthe Walmsnes var datter av Lars Pedersen Walmsnes ( 1826- 1893) og Kari Gudmundsdattter Bråten ( 1833- 1887). De bodde på garden Bakken (gnr. 61.2 i Åmot),også kalt Nordre Gårviken. Les mer …
 Kristoffer Svartbækkens grav på Løten. Foto: Jensens (2007) Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen (døpt 9. september 1804, død 25. februar 1876) var den siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid. Han var dømt for mordet på Even Nilsen Dæhlin. Han ble født på husmannsplassen Svartbækken under Grindalen i Elverum, og foreldrene var Nils Olsen og Berte Ingvaldsdatter. Folkesnakket tilskrev allerede Svartbækken flere mord, og hans tyvaktighet var velkjent; han hadde tilbrakt 41 år av sitt liv bak murene. Han vakte også oppmerksomhet for sitt voldsomme temperament. Mange ble i alle tilfeller redd ham, forteller de lokale historiene.Saken mot Svartbækken kom på et tidspunkt da dødsdommer ble stadig sjeldnere. Høyesterett vurderte derfor å idømme livsvarig fengsel. Men den kaldblodighet som kjennetegnet drapet, det usle motiv som forelå, hans følelseskalde fremtreden under straffesakene, hans lange rulleblad som uforbederlig forbryter, samt vitnemålet fra Svartbækkens prest, ble bestemmende da dommerne skulle fastsette straffen. Den 20. november 1875 fant de fem dommerne enstemmig at Svartbækken måtte idømmes dødsstraff.Tidlig om morgenen 25. februar ble Svartbækken fraktet med tog fra Hamar til Løten. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Stormyra. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker, noe som sier en del om folks fascinasjon for halshugginger den gang. Presten spurte Svartbækken om han hadde begått forbrytelsen han var dømt for og om han mente dommen var rettferdig. Begge gangene svarte den dødsdømte høyt og tydelig: «Ja.» Presten ba deretter en bønn sammen med Svartbækken.
Les mer … | 
