Tollef Kilde, også kjent som Tollef Hansen Kilde, (født 17. juli 1853 i Åmot kommune, død 2. januar 1947 samme sted) var gårdbruker, skogeier, industrigründer og politiker. Han er særlig kjent for sine planer om kanalisering av Glomma og bygging av jernbane mellom Rena og Trysil, samt som initiativtaker til Rena Kartonfabrik A/S.
Kilde var en framsynt mann med mange store planer for utvikling av næringsliv og kommunikasjoner i Østerdalen, og han var en ivrig forkjemper for at dalen skulle få mulighet til å utnytte sine store naturrikdommer. Særlig tok han utgangspunkt i hjembygda Rena, og sørget blant annet for at stedet fikk en regueringsplan, langt tidligere enn hva som var vanlig for tilsvarende steder.
Kilde arbeidet aktivt for utvikling av skoletilbudet og aksepterte ikke at man på landsbygda skulle ha et dårligere skoletilbud enn i byene. Dette førte blant annet til at Rena allerede i 1905 fikk en stor moderne folke- og middelskole, arkitekt var Henrik Bull. Denne bygningen ble senere en del av anlegget til Høgskolen i Innlandet, avdeling Rena.
Han så at Rena trengte elektifisering og en stor og stabil krafttilførsel og det skulle kunne utvikles industri på stedet, og presset igjennom utbyggingen av Osfaldet kraftverk i årene 1911 til 1914. Les mer …
 Rena med den nye kartongfabrikken ved Glomma. (1916) ble startet på Rena i 1913 som Rena Træsliperi.
Fabrikken var basert på tømmer fra østerdalsregionen. Det sto tunge lokale aktører bak etableringen. En pådriver var Tollef Kilde (1853-1947), og han fikk med seg en av den tidens mektigste næringslivsmenn og investorer, Elias C. Kiær (1863-1939), som ble den andre hovedeieren av fabrikken. Kilde var skogbruker, gårdbruker og politiker, og hadde i mange år vært pådriver for en rekke andre nærings- og kommunikasjonsfremmende tiltak i Østerdalen og Rena, herunder forslag om kanalisering av Glomma og jernbane til Trysil for å knyte regionen nærmere kysten og havnene. Utover på 1970-tallet gikk imidlertid bransjen igjennom større omstillinger og omstruktureringer og nedleggelser som følge av overproduksjon og dårligere markeder.
Dette skapte bekymring hos både lokale og sentrale myndigheter, da Rena Karton var regionens største arbeidsplass, sammen med Rena leir. Det ble utover på 1980- og 1990-årene satset offensivt med moderiseringer og produksjonsøkning, men prisene var ikke gode nok til å finansiere dette, og første konkurs kom i 1996.
Bedriften hadde på dette tidspunktet 170 ansatte, og lokale politiske kretser, særlig i Senterpartiet og Arbeiderpartiet i et håp om å kunne redde de store investeringene. Åmot kommune, Rena Kartongarbeiderforening, Glommen Skogeierforening og andre ildsjeler lyktes med å etablere Driftsselskapet Rena Karton like etter påske samme år med ny aksjekapital på 100 millioner kroner. Bedriften gikk likevel endelig konkurs og ble lagt ned i 1998. Les mer …
 Lensmann Ole Faarlund. Foto: Botne bygdebok 1 (født 30. november 1867 i Østre Toten, død 29. mai 1929) var lensmann i Åmot i Østerdalen 1890-94 og hadde samme stilling i Botne ved Holmestrand 1899-1927. Faarlund var også skatteoppkrever i Holmestrand og hadde flere tillitsverv. Han vokste opp på Mellgarden Fårlund, en mellomstor landbrukseiendom i Balke sokn på Toten, som sønn av bonde Anders Jensen (1838-1911) og Berte Helene Olsdatter f. Tandberg (1846-1929). I søskenflokken på 12 var Ole nr. 2, og den eldste av guttene. Han overtok allikevel ikke garden. Den overlot han til den 13 år yngre broren Jacob (1880-1950). Les mer …
Einar Skjæraasen (født 23. juli 1900 i Trysil, død 18. mars 1966 i Oslo) var hjemstavnsdikter fra Trysil. Med sine vare skildringer av livet, kjærligheten og naturen - mange av dem skrevet på Trysilmål - ble han en svært populær lyriker. Ikke minst oppnådde han, i likhet med sambygdingen Halldis Moren Vesaas, å nå inn i stuene og hjertene til mange nordmenn gjennom diktopplesninger på radio. Han var sønn av Martin Engebretsen Skjæraasen (f. 1872) og Ida Marie Engebretsdatter Østmo (f. 1875), og ble født som den første av åtte søsken på småbruket Mellom-Skjæråsen. Oldefaren Peder Jensen Nordli var husmann under Galåsen, og kjøpte i 1846 deler av Nymosetervollen, hvor bruket Skjæråsen ble rydda. Hans datter Marte Pedersdatter ble gift med Engebret Gjermundsen Nesbakken, og Mellom-Skjæråsen ble utskilt til dem i 1881. Bakgrunnen i husmanns- og småbrukerslekt er noe som går igjen i Einar Skjæraasens diktning. Les mer …
Idre og Serna (svensk: Särna) er to sogn som tilhører Älvdalens kommune i Sverige. De utgjør den nordvestligste delen av landskapet Dalarna.
Idre og Serna var opprinnelig annekssogn til Elverum prestegjeld. Navnene ble skrevet Idre og Shernne i 1602, Jrre og Zernne i 1649. De ble inntatt av svenske styrker i 1644 og ble ikke tilbakelevert i forbindelse med freden i Brömsebro året etter. Siden har sognene ligget til Sverige. Avståelsen ble først offisielt bekreftet ved Grensetraktaten av 1751, men hvor Norge som et kompromiss fikk en del av det gamle Idre sogn øst for Femunden. På norsk side grenser Idre idag til Engerdal, mens Serna (svensk Särna) grenser til i hovedsak Trysil, en liten del i nord til Engerdal.Annekssognene rommet i 1602 18 skattegårder, hvorav 16 halvgårder og to ødegårder. I 1604 hadde den ene halvgården skattefrihet. Sognene ble under Hannibalsfeiden ( 1643- 45) inntatt i 1644 av 200 morakarlar og älvdalingar ledet av kapellanen i Älvdalen, Daniel Buskovius. Christian IV inngikk, før sin død 28. februar 1648, en avtale med «Hendes Kjærlighed», dronning Kristina av Sverige om å sende kommissærer til Idre og Særna for å avklare tilhørigheten til sognene. Spørsmålet var om de skulle regnes til Herjedalen, og dermed var omfattet av fredsavtalen fra 1645, eller til Østerdalen, og tilbakeføres til Norge. Les mer …
 Kristoffer Svartbækkens grav på Løten. Foto: Jensens (2007) Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen (døpt 9. september 1804, død 25. februar 1876) var den siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid. Han var dømt for mordet på Even Nilsen Dæhlin. Han ble født på husmannsplassen Svartbækken under Grindalen i Elverum, og foreldrene var Nils Olsen og Berte Ingvaldsdatter. Folkesnakket tilskrev allerede Svartbækken flere mord, og hans tyvaktighet var velkjent; han hadde tilbrakt 41 år av sitt liv bak murene. Han vakte også oppmerksomhet for sitt voldsomme temperament. Mange ble i alle tilfeller redd ham, forteller de lokale historiene.Saken mot Svartbækken kom på et tidspunkt da dødsdommer ble stadig sjeldnere. Høyesterett vurderte derfor å idømme livsvarig fengsel. Men den kaldblodighet som kjennetegnet drapet, det usle motiv som forelå, hans følelseskalde fremtreden under straffesakene, hans lange rulleblad som uforbederlig forbryter, samt vitnemålet fra Svartbækkens prest, ble bestemmende da dommerne skulle fastsette straffen. Den 20. november 1875 fant de fem dommerne enstemmig at Svartbækken måtte idømmes dødsstraff.Tidlig om morgenen 25. februar ble Svartbækken fraktet med tog fra Hamar til Løten. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Stormyra. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker, noe som sier en del om folks fascinasjon for halshugginger den gang. Presten spurte Svartbækken om han hadde begått forbrytelsen han var dømt for og om han mente dommen var rettferdig. Begge gangene svarte den dødsdømte høyt og tydelig: «Ja.» Presten ba deretter en bønn sammen med Svartbækken.
Les mer … | 
.jpg)
