 Kongsvinger stasjon i 2007. Foto: Trond Strandsberg ble åpnet 3. oktober 1862, og den strakte seg fra Lillestrøm til Kongsvinger. Den ble forlenget til Magnor og knyttet til det svenske jernbanenettet i 1865, og banestrekningen fram til riksgrensa fikk navnet Grensebanen. Denne hadde fra 1918 den 14 km lange sidelinjen Vestmarkalinjen som gikk fra Skotterud stasjon og hadde primært godstrafikk, men også begrenset persontrafikk i årene 1921 til 1931. Sidelinjen ble lagt ned i 1965.
Lengden fra Lillestrøm til grensa er 121,7 km. I 1951 ble Kongsvingerbanen elektrifisert.
Stortinget vedtok i 1857 å bygge banen, og den ble kostnadsberegnet til 7,4 millioner kroner. Kongsvingerbanen er Norges første jernbanestrekning som ble bygd med statlig aksjemajoritet. Staten sto for 88,4 % av aksjene, private for 4 % og kommuner, amtskommuner og sparebanker for 7.8 %.
Arkitekter for flere av stasjonsbygningene fram til Kongsvinger var Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno, fra Kongsvinger til riksgrensa Georg Andreas Bull. Bygningene som ble bygget i sveitserstil, er i dag fredet. Omkring stasjonsbygningene vokste det opp større og mindre trafikknutepunkt og stasjonsbyer. Les mer …
 Margrethe Johannesdatter Tandberg tilbrakte flere år av sitt korte liv på Christiania tukthus, her fotografert med gårdsplassen. (ca 1910) (døpt 5. mars 1752 i Aker, død april 1782 i Christiania) hadde et tragisk liv. Som femtenåring havna hun for første gang på Christiania tukthus som følge av at hennes mor ga opp å ta seg av henne. Flere tukthusopphold fulgte, det siste av dem for barnemord. Hun døde av naturlige årsaker, bare tredve år gammel. Samme dag som hun døde, ble liket frakta til Galgeberg, der nattmannen først kappa av hånda hun hadde holdt drapsvåpenet i, og deretter hodet. Han satte så hodet på stake, og la kroppen på steile og hjul. Dette er noe man kjenner til en rekke tilfeller av i andre land, men en slik symbolsk henrettelse er ytterst uvanlig, og kanskje unik, i Norge. Hun utmerka seg også ved å være siste kvinne som havna på retterstedet på Galgeberg. Les mer …
 Både det norske og svenske flagget hadde unionsmerke, eller sildesalat som det ble kalt, øverst i venstre hjørne. Fra Wikimedia Commons Det svenske unionsflagget 1844-1905.
Fra Wikimedia Commons . Skedsmo og Romerike ble preget av det spente forholdet til Sverige i 1905. Grunnen skyldtes den nære beliggenheten til svenskegrensa, opprustningen og bygging av festninger og lokal- og rikspressens daglige nyheter om unionsspørsmålet. Ved siden av nyheter i riksavisene i Norge, Sverige, Storbritannia, Frankrike, Russland og USA ble unionskonflikten godt dekket av lokalavisene på Romerike der folk særlig leste Akershus og Romerikes Blad. Romerikingene fikk hendelsene tett innpå seg, og krigsfrykten var særlig stor her da forhandlingene pågikk i Karlstad. I avisene kan en også følge diskusjonen om Norge skulle være kongedømme eller republikk, og om den store deltakelsen fra Romerike da den danske prins Carl kom til Norge og ble innsatt som konge med navnet Haakon VII. Les mer …
 Sverre Halbo, portrett fra slektsboka Toreid-ætten fra Romerike, som Halbo sjøl førte i pennen. (født 25. desember 1899, død 27. juli 1991) var jurist, slektshistoriker og humanetiker, høyesterettsadvokat fra 1929. Han er kanskje mest kjent for å ha skrevet slektsboka Toreid-ætten fra Romerike, om ætta fra garden Toreid i Blaker. Han var et foretaksomt menneske, og hadde mange verv i organisasjoner og foreninger, i tillegg til at han var formann i bygdeboknemnda for Aurskog og Blaker. Les mer …
 Feiring kirke, innvia i 1875. Kirka er den tredje på denne tomta. er ei bygd og et kirkesogn i Eidsvoll kommune på Romerike, lengst nordøst i Viken fylke. Bygda med ca. 900 innbyggere (2012) utgjør den sørlige delen av Mjøsas vestside og ligger mellom Hurdal i vest, Minnesund i sør og Østre Toten i nord. Mesteparten av bosetningen ligger i den bratte lia langs fylkesveg 33 ( Feiringvegen). En stor del av mjøsskråningen er oppdyrka, og i 2010-åra brukes arealene mest til grasproduksjon. Omtrent midt i Feiring, i Kirkebygda, ligger et lite sentrum med forretninger, skole, kirke og videregående skole. Feiringåsen, som går opp til 700 moh., består av skog og beiteområder. Feiring kommune var fra 1870 til 1964 egen kommune, men har sia tilhørt Eidsvoll. Kommunen hadde et flatemål på 102,45 km². Les mer …
 Hølen torg. Foto: Chris Nyborg (2006) (lokal uttale Hørn) er et tettsted i Vestby kommune i Akershus. Stedet hadde 408 innbyggere i 2005, men i 2016 hadde folketallet fordobla seg til 801. Son og Hølen herred ble delt i 1848, og Hølen ble en egen kommune med 199 innbyggere. Hølen var Norges minste by frem til innlemmelsen i Vestby kommune i 1943. Navnet kommer antagelig av at elven Såna, som fra Såner til Son kalles Hølenselva, danner en kulp midt i sentrum. Et eldre ord for et sted hvor det ligger et bredere og dypere sted i en elv er høl. Lokalt kalles dette stedet i elven for «Kulpa». Les mer …
 Trebebyggelse og trange smug er typisk for tettstedet Son ved Oslofjorden nord for Moss. er et tettsted ved Oslofjorden i den sørlige delen av Vestby kommune i Follo. Det er særlig kjent for sin gamle bebyggelse fra hollendertiden, med trehus og trange smug som gir et særpreg som man gjerne forbinder med byer langs kysten av Sørlandet. I hollendertiden, omkring 1550 til 1800/ 1850, var Son en viktig tømmerhavn. Dels ble det skipet ut tømmer hugget i Sonsområdet, og dels tømmer som ble fløtet ned elven fra Hølen. Hølen var Sons viktigste allierte i tømmereksporten; Son var utskipningshavn for Hølen, og tjente derfor store penger på tømmer- og sagbruksdriften der. Samtidig var sagbrukene i Hølen store konkurrenter til sagene i Son. Les mer … | 
.jpg)
