Johanne Sinding (født 22. april 1851 i Våler prestegjeld, Smålenene, død 29. desember 1929 i Aker) var lærer og lokalpolitiker. Hun var en av de tre første kvinnene som ble stemt inn i Tønsberg bystyre i 1901, på Høyres liste.
Fra 1895 var hun inspektrise ved Tønsberg kommunale høyere allmennskole, i dag Greveskogen videregående skole. Hun arbeidet som inspektrise her frem til 1918. Det fortelles at den første tiden Sinding arbeidet ved allmennskolen skal hun ha voktet på at pikene og guttene ikke skulle se på hverandre under opp- og nedmarsj i frikvarterene. Sinding skal ha vært en myndig, men også populær lærer. Da gymnassamfunnet Uglen ble opprettet i 1900 ved den høyere allmennskolen, kalte de sin orden Johannaordenen etter hennes navn. Les mer …
 Vestfosselva sett fra lufta på et flyfoto tatt seint på 60-tallet. er ei sideelv i Drammensvassdraget i Øvre Eiker. Elva renner nordøstover fra Eikeren og Fiskumvannet, en strekning på drøyt 7 kilometer, før den munner ut i Drammenselva ved Nøstetangen. Ved Vestfossen er det et fossefall på rundt 20 meter, slik at elva ikke er farbar hele veien. Omtrent 1 kilometer meter før munningen deler elva seg, slik at det hovedløpet fortsetter rett ut i Drammenselva. Denne nedre delen av Vestfossen er også kjent under navnet Nøsteelva. Sideløpet mot høyre fortsetter østover og skiller Loesøya fra fastlandet før den renner ut ved Steinberg på Nedre Eiker. Dette elveløpet er kjent som Loeselva. Vestfosselva har trolig spilt en viktig rolle som ferdselsåre langt tilbake i tid, i og med at den knytter Drammensdalen sammen med området rundt Eikeren og dermed med den nordre delen av Vestfold. Den ligger dermed langs ferdselsveien som førte fra Kaupangen i Skiringssal og seinere fra Tønsberg innover i landet. I seinmiddelalderen er det dokumentert tømmertransport fra Eikeren-området via Vestfosselva til Drammenselva. Elva nevnes også som ferdselsåre for persontrafikk, blant annet i opptegnelsene fra biskop Jens Nilssøns visitasreise i 1595. Les mer …
 Jarle Knut Geelmuyden i SS-uniform. Foto: Ukjent fotograf / Lokalhistorisk senter Horten , f. Johannessen og oftest omtalt som Knut Geelmuyden (født 14. august 1897 i Bergen, død 31. mars 1959) var prest i Masfjorden, Førde og Horten. Han ble under andre verdenskrig feltprest i Den norske legion etter å ha vært aktiv i Nasjonal Samling siden 1934. I 1946 ble han dømt til sju års tvangsarbeid og fradømmelse av embetet. Geelmuyden var svært bitter over dommen, og mente den var for streng i forhold til andre dommer. Etter å ha fått dommen fikk han et års permisjon før soning. Denne tida brukte han på å sette i stand huset slik at familien hadde et skikkelig sted å bo. I løpet av denne perioden søkte kona om benådning for ham, noe som gjorde ham rasende. En benådning var nemlig avhengig av innrømmelse av skyld. Les mer …
Bastøy skolehjem var en institusjon på øya Bastøy i Oslofjorden som etter formålet skulle være en skole for gutter som kom fra hjem med omsorgsvikt og rusproblemer. Den eksisterte fra den åpnet i 1900 til nedleggelsen i 1970. I løpet av siste halvdel av 1800-tallet opprettet de fire største norske byene hver sin «Opdragelsesanstalt for gutter», eller «vanartede og forvildete» gutter: Toftes Gave på Helgøya i Mjøsa (fra 1876, opprettet i Christiania i 1844), Ulfnæsøens Opdragelsesantalt på Ulvsnesøy i Bruvik kommune utenfor Bergen (1881), Lindøen Oppdragelsesanstalt for Vanartede og Forvillede gutter på Lindøy utenfor Stavanger (1887), Falstad Opdragelsesanstalt for vanartede guttebørn på Ekne i Skogn kommune utenfor Trondheim (1895). Alle, bortsett fra Falstad ble lagt på øyer, slik at guttene kunne oppdras i isolasjon fra omverdenens dårlige innflytelse. Så kom også Bastøy, også på øy, til som det femte og største, og nok også mest beryktede, skolehjemmet. Les mer …
 Framnæs i 1899. Foto: Narve Sørensen Framnæs Mek. Værksted (også omtalt som som Framnæs mek. Værksted og tidligere kalt Framnæs Skibsværft), var et skipsverft og verksted på Rødstangen i opprinnelig Sandar kommune ved Sandefjord frem til kommunesammenslåing i 1968, deretter i Sandefjord kommune. Det hadde vært skipsbygging i området fra 1816 ved flere mindre verksteder, og da Christen Christensen overtok «Rødsværven» i 1868, kjøpte han også opp de andre verftene «Klavenessverven», «Søebergværven» (etter månedsløytnant, tømmerhandler og skipseier Peder Søberg, død 1863) og «Langestrand» ett etter ett. Han startet Sandefjord Flytedokker A/S i 1884.
2. februar 1885 ble Ole Wegger ansatt som formann, og han ble sittende som leder av virksomheten ved Framnæs helt fram til 1. august 1932 som verkstedets første direktør og var sentral i oppbyggingen av verftet.
I årene fram til 1892 eide Christensen nesten alle eiendommene privat, blant annet «Lyhmanns mek Verksted» eller «Sandefjord mek Verksted» som det da ble kalt, og Christensens bedrift ble kalt Framnæs Mek. Værksted. I mellomtiden hadde han også kjøpt «Kamfjordværven» og «Stubbværven». For å finansiere ombygging av verftet til å kunne bygge stålskrog, omorganiserte Christensen selskapsstrukturen til verftet i 1898 til et aksjeselskap. Sandefjord Flytedokker ble oppløst og de to dokkene ble solgt. Nye dokker ble deretter bygd av verftet og Christensen omskapte de gamle skutevervene til et tidsmessig og moderne skipsbyggings- og reparasjonsverksted for dampdrevne skuter av jern og stål. Les mer …
 Nils O. Kolberg i Erling Danbolts bok fra 1948. , på kinesisk kjent som 枸 理 白 (Ke Li-bai), (født på Kolberg søndre i Onsøy 19. oktober 1891, død 7. februar 1989 i Onsøy) var en misjonsprest som virket i Kina for det Norske Misjonsselskap (NMS) fra 1920 til 1937 med et tre-årig opphold i Norge 1927–30. Deretter bedrev han reisevirksomhet for NMS på hjemmefronten. Før Nils dro ut til Kina forlovet han seg med Helga Lovise Fjeldly fra Vikene i Onsøy (1894–1979). Helga reiste til Kina i 1921 og de ble viet i Yiyang 21. januar 1922. Hun var datter av fiskeren Johan Olaves Olsen Fjeldly og Mina Kristine (Monsen Stene) f. Gundersen. Nils og Helga fikk datteren Johanne Margrethe g. Norrvall, 7. november 1926. Les mer …
Midtåsen er en herskapelig bygning i Sandefjord kommune. Den var hjemmet til skipsreder Anders Jahre (til hans død i 1982) og hans første hustru Dagny Jahre (til hennes død i 1940), og deretter hans neste hustru fra 1946, Bess Jahre. Hun var den siste beboer av Midtåsen og bodde der til sin død i 2006. [1]
Eiendommen utgjorde opprinnelig et 60 dekar stort område med tilhørende parkanlegg. I Jahres tid utgjorde dette hele Midtåsen, området mellom Mokollveien i vest til Dølebakken i øst og Midtåsveien i nordøst.
Anlegget er tegnet av arkitekt Arnstein Arneberg og består av en hovedbygning, garasje med portnerbolig og et ombygget drivhus samt hage/park. Bygningene preges av en helhetlig utforming med sjeldne fine detaljer. Anlegget, inklusive interiører er fredet og brukes nå tilpublikumsrettede virksomheter. Les mer …
| 
.JPG)
